Storsylen (1762 moh) – en prøvelse i bratt steinur

Værmeldingene for Trøndelag lovet godt tidlig i forrige uke, og kjæresten og jeg la planer for å bestige Storskrymten i helgen. De planene ble skrinlagt fredag ettermiddag da det plutselig ble meldt regn og torden i området. Det samme gjaldt områdene rundt Snota og Svarthetta. Vi søkte derfor østover mot Sylan siden værmeldinga her lovet null nedbør og intet lyn og torden. 

Halv åtte fredag kveld startet vi på stien innover mot Syltjønna.Vi valgte den «nedre leia» innover. Dette var tidligere normalruta mellom Nedalshytta og Storerikvollen (evt. Storsylen). Merkinga er stort sett grei å følge enda selv om den ikke vedlikeholdes lenger.  

På vei innover fjellet fra Nedalshytta.

På vei innover fjellet fra Nedalshytta.

Himmelen var lys blå og sola sørget for at vi svettet godt i varmen. Som turfølge hadde vi både mygg og klegg, så vi ønsket oss intenst litt vind. Parkeringen ved Nedalshytta hadde vært stappfull, men vi så ingen levende vesener før vi møtte på stien fra «øvre leia». Da kom et ungt par gående. Det er forresten ikke helt sant at vi ikke så noen levende vesener, for både reinsdyr og elg ble observert i løpet av vår kveldsvandring.

Klokka ti på kvelden hadde vi fått opp teltet ved bredden av Syltjønna, og vi kunne sette oss ned og kikke opp på Syltoppen, morgendagens turmål. Vi var ikke de eneste som hadde lagt oss til ved tjønna. Vi talte iallefall minst 5 andre telt spredt rundt da vi sto på høyden ovenfor tjønna. 

Litt over elleve krøp vi inn i teltet. Det hadde blåst opp litt, så vi slapp heldigvis å få følge av en myggsverm inn i teltet.

Sylmassivet dukker opp i synsranden etter få kilometer fra Nedalshytta.

Sylmassivet dukker opp i synsranden etter få kilometer fra Nedalshytta.

Lørdag våknet vi til skyfri himmel og vindstille (og en skokk med mygg utenfor). Teltet blir fort varmt i slikt vær, så vi hadde valget mellom å slåss mot myggen eller risikere overoppheting inne i teltet. Vi valgte det første og fikk fyr på primusen så vi kunne nyte morgenkaffen mens vi (iallefall jeg) «tok mål» av fjellet. Mon tro om jeg ville klare å komme til topps? Mens jeg står der og funderer med kaffekoppen i hånda ser jeg plutselig noe som lusker over snøfonna ovenfor teltet vårt. Kan det være….?? JA! Det er en fjellrev :-) Hvor kult er ikke det; å få se en fjellrev i sitt naturlige element for aller første gang? Disse skye, vakre skapningene. Jeg føler meg priviligert denne morgenkvisten. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

To ganger tidligere har jeg stått ved Syltjønna og kikket opp mot Storsylen og sagt at jeg aldri, aldri skulle prøve meg på den toppen. Nå sto jeg der og hadde en helt klar ambisjon om å trosse både høydeskrekk og styggbratt steinur. Jeg hadde hørt rykter om at det skulle være både luftig og bratt enkelte plasser, så jeg var spent. Veldig spent, men det er noe med disse toppene som lokker og drar i meg. Utsikten, ja, men det handler også om å utfordre meg selv, om å tørre å bevege meg utenfor egen komfortsone og om å mestre. 

Morgenstemning ved Syltjønna.

Morgenstemning ved Syltjønna.

Litt over halv ni på morgenen var vi avgårde. Allerede nå var det seriøst varmt, så vi skjønte at det kom til å bli en meget svett tur oppover ura. Og ganske riktig. Vi hadde ikke kommet langt oppover før vi fisket frem håndklærne fra sekken og lot dem henge permanent fremme for hyppig tørking av svette. 

Vann er det dårlig med oppover, og jeg skjønte fort at mine to vannflasker kom til å bli for lite. Dermed begynte jeg å spare på vannet tidlig. Ikke spesielt lurt siden kroppen på ingen måte yter sitt beste når den blir dehydrert, men hva gjør man? 

Syltjønna blir stadig mindre under oss.

Syltjønna blir stadig mindre under oss.

Rett bak oss kom to ungdommer som vi tidlig slapp forbi etter å ha slått av av hyggelig prat. Lenger opp i ura ble vi også tatt igjen av ei supersprek dame på kanskje 60+ som hadde et fint driv oppover i ura. Det er i slike situasjoner at jeg forbanner alle de ekstra kiloene jeg drasser rundt på. Det er ingen tvil om at det er betydelig tyngre å ta seg opp på fjelltopper med altfor mange kilo på kroppen, men hvis alternativet er å sitte i sofakroken hjemme, så svetter jeg heller litt ekstra oppover. 

Vi nærmer oss båndet, og Syltoppen ser nærmest utilgjengelig ut.

Fra denne posisjonen ser Syltoppen nærmest utilgjengelig ut, og menneskene på båndet er små som mygg.

Oppover ura gikk det greit. Varmt, men greit nok. Enkelte steder med løsgrus var ikke særlig artig, men jeg kom meg over de også (med ett og annet stygt ord når skoene glapp). Etter noe som føltes som en liten evighet kom vi endelig opp på «båndet». Det er stupbratt på begge sider av båndet, og på svensk side ligger det en stor bre, men selve båndet er så bredt at jeg ikke hadde noen som helst problemer med å gå der. Tvert imot. Det var flatt og hardt fjell og en fantastisk utsikt, også mot siste stigning opp til Storsylen. Det var rett og slett herlig der oppe etter all steinura vi hadde gått i. 

Grensevarde 155B.

Grensevarde 155B på båndet mellom Storsylen og Nordsylen.

Siste biten mot toppen. Hardt fjell i det minste :-)

Siste biten mot toppen. Hardt fjell i det minste :-)

Siste bit opp mot toppen ser avskrekkende ut når man står på båndet og ser opp, men det løste seg helt greit. Litt klyving siste biten opp, og vips så er man på en ganske stor og flat topp med utsikt i alle himmelretninger. Vi brukte 2 timer og femti minutter opp i heten. Ikke akkurat noen verdensrekord når strekningen bare er ca 3 kilometer, men med tanke på heten, stigningen (ca 720 høydemetre) og all steinura, så synes jeg det er greit nok.

Såå glad blir man når man har trosset sine redsler og står på toppen av et fjell man trodde man aldri skulle nå.

Så glad blir man når man har trosset sine redsler og står på toppen av et fjell man trodde man aldri skulle nå.

Noen mørke skyer hadde begynt å trekke innover mot oss, men utsikten var upåklagelig selv om det på grunn av varmen var disig i horisonten. Etter at obligatoriske topp- og utsiktsbilder var tatt var det på tide med en matbit og litt kaffe. Etter en knapp halv time hører vi buldring i det fjerne og de mørke skyene har blitt enda mørkere. WTF?? Torden her og? Bommert fra Yr igjen. Jeg har ikke ro i ræva når det er sjans for lyn, torden og regn på en fjelltopp, så pausen på toppen ble langt kortere enn tenkt før vi igjen er på vei. Klyvepartiet som hadde vært så greit på vei opp, er ikke like greit på vei ned. Da er det godt med en stødig kjærestehånd som kan hjelpe. 

Utsikt bortetter Syltraversen (retning sør).

Utsikt bortetter Syltraversen (retning sør). Kjæresten har gått hele traversen. Det skal jeg ALDRI!

Det er på vei ned vi oppdager hvor mange som egentlig er på topptur denne dagen. Det tar aldri slutt! Hele veien ned møter vi folk som er på vei opp, og de fleste er skjønt enige om at det er mye verre å gå ned enn opp. Dog tror jeg ikke det er mange som er verre sinker enn meg i bratt «nedover-ur». Til tross for at vi var på toppen som nr. 3 og 4 denne lørdagen, er vi definitivt ikke nr. 3 og 4 når vi endelig kommer ned til foten av fjellet. Til stadighet blir vi passert av folk som «danser» seg ned gjennom fjellet. Hvordan i himmelens navn gjør de det?? Jeg tror jeg er utstyrt med feil gener. Finnmarksgener er ikke beregnet på steinur, men på vidde ;-) 

Steinur. Nedover. Not my cup of tea.

Steinur. Nedover. Not my cup of tea, men kjæresten har ingen problemer.

Etter noe som kjennes som en halv evighet er vi endelig nede. Føttene kjennes ut som om jeg  har brannsår, men i realiteten er det 4 eller 5 vannblemmer pent dandert på og under tær/tåballer. Vi går mot teltet og enda møter vi folk som er på vei opp. Klokka er da halv tre på ettermiddagen.

Tilbake ved teltet spiser vi middag i form av Real turmat. Ingen høydare, men det er næring, og kroppen trenger det etter 6 timer på tur.

Kjæresten vil at vi skal pakke sammen og dra hjem denne ettermiddagen, jeg (dvs. føttene mine) er mer stemt for nok en natt i telt. Kjæresten vinner og i halv fem tida begir vi oss på vandring igjen. Akkurat i tide til at vi må gå i et monster-sommerregn med dråper store som kanonkuler.  Vel, heller nå enn oppe i steinura tidligere på dagen. Heldigvis varer det bare en halvtimes før sola atter skinner på himmelen. Tilbake til Nedalshytta går vi «øvre leia», med andre ord den stien som merkes og vedlikeholdes. Den er litt kortere enn den vi gikk på fredag, men egentlig – så synes jeg den nedre leia er vel så fin å gå. 

Sola kikker frem etter regnskyllet. Utsikt innover mot Sverige.

Sola kikker frem etter regnskyllet. Utsikt innover mot Sverige.

Tilbake på Nedalshytta ser vi at spisesalen er stappfull, og parkeringsplassen er så full at biler er parkert både her og der. Akkurat da er jeg glad for at jeg skal hjem og sove i egen seng (og pleie gnagsår som forhåpentligvis gror før jeg begynner på en ukes vandring i Sylan førstkommende lørdag). 

 

Hestgrovheia – høyest i Agdenes

Dagen etter toppturen i Snillfjord sto kommunetoppen i Agdenes for tur. Overskyet da vi kjørte hjemmefra, men fortsatt godt og varmt. Regnet møtte oss rett før Orkanger. En liten strek i regningen, men etter å ha passert 3 bomstasjoner på vei ut av Trondheim + 2 til på vei mot Orkanger var det lite aktuelt å snu. Vi kjørte mot Landrø og innover Solemsdalen på bomvei (40 kr) og helt opp til steinbruddet. Siste stykket opp dit var mildest talt elendig vei, men min lille Suzuki SX4 klarte det med sin høye bakkeklaring. Jeg ville aldri ha kjørt opp der med en vanlig personbil.

Utsikt mot Lensvika.

Utsikt mot Lensvika.

Fra steinbruddet har man iallefall tre valgmuligheter mht rutevalg på den første delen av turen. Vi gikk for det nærmeste alternativet, nemlig rett opp under strømlinja rett ved der vi parkerte. I lett regn bar det oppover i lia. Det ble fort varmt og klamt inni regnjakken for vi vant høydemetre for hvert skritt vi tok. Stedvis var det glatte sva og stein i stien og flere plasser var det så høye steg at jeg med mine 165 cm. slet med å få beina opp. Jeg hadde begynt å grue for nedturen allerede etter fem skritt, men snu? Nei, ikke søren! Vi kom oss etterhvert opp lia og ut av skogen, og terrenget flatet ut og det ble lettgått og fint. Kort etter at vi kom ut av skogen oppdaget vi påler som sto i myra og som så ut til å lede oss rett mot toppen, så vi tok sikte på disse og kom inn på god sti. Et stykke innover heia møtte vi en familie på vei ned, og jeg benyttet sjansen til å spørre om hvor stien endte (retning nedover). Gjett om jeg ble glad når de fortalte at stien gikk ned til steinbruddet og at det var slakt og fint nedigjennom? Med opplett i regnet og utsikter til en grei retur, ble det straks triveligere å være på tur.

Folksomt rundt varden.

Folksomt rundt varden.

Stien (og pålene) leder til toppen av Hestgrovheia via en  liten hytte ved et tjern. Samtidig med at vi nærmet oss foten av fjellet, ble vi oppmerksom på en sekshjuling med henger som tydeligvis også var på vei til topps. Hengeren var lastet med drikke og bananer til deltagerne i Harald Grønningen-løpet som ble arrangert denne søndagen. Det tydet altså på at vi slett ikke kom til å være alene på toppen. I tillegg til nevnte sekshjuling var det ganske mange på toppen da vi ankom. Dette i kombinasjon med sterk vind og redusert utsikt på grunn av lave skyer, gjorde at vi etter kort tid gikk tilbake til hytta ved vannet. Her spiste vi lunch før vi tuslet stien tilbake til steinbruddet.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

En super tur i flott terreng, og nå som jeg vet at jeg ikke trenger å gå rett opp lia for å komme opp på heia, kan det godt hende jeg besøker Hestgrovheia en gang til. Iflg de vi snakket med på veien opp, er det fenomenal utsikt her på godværsdager; helt fra norskehavet utenfor Frøya i vest til Sylan i øst. Det kunne jeg tenke meg å se! Bildene er tatt med mobilkamera siden jeg presterte å glemme igjen det ordentlige kameraet i bilen.   

Gråurda – kommunetopp i Snillfjord

Sommeren har endelig kommet til Midt-Norge. Etter en heller kald juni har juli ankommet med temperaturer på langt over tjue grader, og i natt var det også tropenatt. Herlig, men litt for varmt for turliv kanskje?

Kjæresten og jeg lot oss imidlertid ikke stoppe og kjørte til Ytre Snillfjord og Myrsætra for å forsøke oss på Gråurda (791 moh) som er kommunetoppen i Snillfjord.

Gråurda i sikte litt før Langtjørna. Lett å skjønne hvorfor fjellet har fått navnet sitt.

Gråurda i sikte litt før Langtjørna. Lett å skjønne hvorfor fjellet har fått navnet sitt.

Gradestokken viste hele 27 grader i skyggen da vi stoppet bilen, og det tok ikke lange tiden før en av sommerens mindre hyggelige sider viste seg; nemlig kleggen. Den fulgte oss laaangt oppover i fjellet til tross for at vi etterhvert fikk en del vind.

Turen startet opp gjennom bjørkeskog på god og tørr sti. Varmt var det, og her nede var det ingen vind. Idet vi får øye på Litltjørna dreier stien nordøst mot Langtjørna. Vi fulgte denne helt ned til vestenden av Langtjørna før vi begynte på oppstigningen til østryggen av Litletjørnknubben i stiløst terreng. Vi fulgte ryggen et stykke (innimellom på sti) før vi gikk ned i en enorm (relativt tørr) «myrgryte». Herfra og opp var det ingen sti å finne og terrenget besto av lyng og kratt med skjulte steiner under. Tungt terreng å gå i, og varmen og stigningen gjorde det ikke lettere.

Endelig oppe på topplatået og toppen er i sikte.

Endelig oppe på topplatået og toppen er i sikte.

De siste hundre høydemetrene ble det mange pustepauser før vi endelig kom oss opp på det relativt flate toppartiet av Gråurda. På toppen er det en stor varde med en postkasse med toppbok i. Boka som nå lå i postkassen var fra mai i år, og det var ikke veldig mange navnetrekk i den.

Gråurda 791 moh i deilig sommervarme og frisk bris.

Gråurda 791 moh i deilig sommervarme og frisk bris.

Det blåste særdeles friskt på toppen, men vi fant ly bak varden og spiste dagens lunch her. Utsikten er flott, men preget av at Gråurda er et fjell med et stort topparti. Så varmt som det var i går var det også svært disig, så noen gode toppbilder var vanskelig å få. Heldigvis hadde kleggen sluppet taket i oss litt lenger ned, så det ble en deilig pause i god sommervarme på toppen.

Etter en lang rast var det på tide å ta seg ned gjennom lyng og kratt og forsøke å ikke snuble i skjulte steiner. Jeg pustet lettet ut da vi var vel nede i myrgryta igjen, men jeg skulle kanskje ha ventet litt med det, for oppe på ryggen av Litletjørnknubben presterte jeg å snuble så jeg falt omkull. Heldigvis var det ikke fjell, men myk lyng jeg ramlet i.

På vei ned igjen mot Langtjørna. Snillfjorden lengst ut.

På vei ned igjen mot Langtjørna. Snillfjorden lengst ut.

Resten av turen forløp stille og rolig, og vi var tilbake ved bilen etter 5 timer på tur. Ca 10 km. t/r og 3 1/2 time aktiv tid. I den heten som var i går, synes jeg det så absolutt er godkjent.

Høstfølelse på Kjølifjellet

I helgen ble hyttevisning kombinert med en overnatting på Kjølihytta. Vi parkerte ved Jensåsvollen og gikk veien oppover mot de nedlagte gruvene før vi tok av på stien mot hytta. Som alltid når vi overnatter på DNT-hytter er det spennende å se om det er andre på hytta. Denne lørdagskvelden fikk vi ha hytta for oss selv, men ut fra hytteboka kunne vi lese at en familie på fire nettopp hadde overnattet i tre døgn. En gjeng som var på 4H-leir i Stugudal hadde også avlagt hytta et dagsbesøk fredag.

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Været var av heller høstlig karakter. Overskyet og iskald vind, men oppholds. Store snøfonner lå spredt i fjellet, så her er nok et område hvor sola ikke varmer altfor ofte. Da vi gikk og la oss var det såvidt temperaturen var på plussiden og det hadde begynt å regne. I løpet av natten gikk regnet over til snø, så da vi våknet søndag morgen hadde fjellene omkring hytta fått «melisdryss» i tillegg til snøskavlene fra vinteren som var. Hadde det ikke vært for lengen på dagen, kunne vi like gjerne trodd det var høst. På morgenkvisten hadde snøen gått over til regn, så regntøy måtte frem før retur til bilen. Noen tur innover Kjølifjellet fristet ikke slik været var, så vi returnerte tidlig til byen etter en lang frokost på hytta.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.

Topptur i fjellbygda Meråker

Meråker har 26 topper over 1000 meter, og fredag sto jeg på toppen av ett av dem; nemlig Mannfjellet (1043 moh). Det var slett ikke Mannfjellet som var dagens toppturmål, men når man ikke leser kartet nøye nok og plutselig innser at man befinner seg på feil side av et hel…. dypt skar, ja da må man endre planene bittelitt. Heldigvis er det mange 1000-metringer i akkurat dette området, så det tok meg ikke lange tiden å bestemme meg for at det måtte bli Mannfjellet i stedet for Sonlifjellet. Greit nok det, for jeg har aldri vært på Mannfjellet, så det var ikke så viktig hvilken topp jeg besteg, bare det var en jeg ikke hadde vært på før.

Sonlifjellet til vesntre, Mannfjellet til høyre.

Sonlifjellet til venstre, Mannfjellet til høyre.

Utgangspunktet for turen var Mannseterbakken og opp gjennom skogen er det mye tung myr å gå i. Lettskyet, pent vær og relativt lite vind ved turstart, men det skulle endre seg så fort jeg kom over tregrensen. Da skyet det til og vinden økte på. Før jeg begynte på den bratteste delen av toppturen fant jeg litt ly på en stor stein og spiste en brødskive. Jeg hadde nå kommet over de verste myrpartiene, og det var lettgått og fint videre oppover.

Herlig fjellterreng.

Herlig fjellterreng. Røsshaugen er høyeste toppen midt i bildet.

På toppen blåste det noe helt sinnssykt, så jeg måtte sette sjøbein for å få tatt noen bilder og få skrevet meg inn i toppboka. Besøket på toppen ble derfor en kortvarig affære til tross for nydelig utsikt. Ikke langt unna toppen fant jeg ly og spiste resten av matpakka, før jeg fortsatte nedover fjellet i retning stien som går mellom Mannlibekken og Fonnfjellet. Brattere ned her enn på «baksida» der jeg kom opp, men relativt greit likevel med unntak av noen ekle sva. Noen snøfonner ligger igjen her og der, men de er kjempefine å gå nedover på.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

På vei ned ble jeg plutselig oppmerksom på to menn (gutter?) på andre siden av en stor snøfonn. De må ha vært på toppen rett etter meg, og var nå på vei ned i likhet med meg. Kjappe til beins var de, så før jeg fikk sukk for meg, var de nede på myra.

På myra finner jeg den permanentmerkede stien og følger den nesten helt tilbake til Mannlibekken før jeg dreier av mot Mannseterbakken. Denne delen av turen er den minst sjarmerende delen pga mye gjørme. Merket sti betyr mye folk, og mye folk på tur i myr betyr gjørme. Jeg må også gjennom et hogstfelt før jeg er helt nede, og heller ikke her er det spesielt trivelig. Jeg likte meg mye bedre i terrenget uten sti og uten merking.

Utsikt mot Meråker sentrum.

Utsikt mot Meråker «sentrum».

Idet jeg skrår ut på grusveien omlag 1/2 km. fra bilen titter sola frem igjen. En fin avslutning på en frisk og tildels tung tur i Meråkers fine fjellheim.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellet Gruver og det synes godt i terrenget.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellgruva, og det synes godt i terrenget.

Bomtur til Orkelsjøhytta

Jeg har fri denne uken, og tenkte jeg skulle bruke et par dager på Orkelsjøvidda med base i Orkelsjøhytta. Slik ble det dessverre ikke, for da jeg ankom hytta og skrev meg inn i protokollen som nr. 22 i år, var det ingen ved å finne. 4-5 vedkubber var alt jeg fant, og med usle 7 grader utendørs og en gjennomkald hytte, var ikke det nok til engang å få en lunk i hytta. Slukøret måtte jeg derfor konstatere at 14 mils kjøretur var bortkastet. TT ble varslet pr mail da jeg kom hjem. Som besøkende nr. 22 i år har det ikke akkurat vært stor trafikk på hytta, så at det ikke var ved tilgjengelig er elendig service ovenfor medlemmene.

Mobil1

På vei hjem kjørte jeg en tur sørover til Unndalsvatnet (som i sørenden heter Fundin). Nydelig fjellområde både her og ved Orkelsjøhytta, så jeg skal nok tilbake en vakker dag.

Unndalsvatnet.

Unndalsvatnet.

Nede ved Unndalsvatnet stopper veien, så ved noen naust valgte jeg å snu for å kjøre i retning Oppdal igjen. På østsiden av Sissihøa stoppet jeg bilen idet jeg fikk øye på en liten topp. Greit nok at planen om et par dager her oppe gikk i vasken, men jeg skulle jammen meg prøve de nye fjellskoene mine. Så jeg labbet ivei oppover mot toppen i stiløst terreng. Mye reinlav og kratt. Etter omlag 40 minutter sto jeg på en liten topp uten navn og skuet ut på Almannaberget (uten snø) og Sissihøa, Kringsollen og Bratthøa som alle var dekket av både ny og gammel snø. Jeg må innrømme at det er noe stusslig over å se sååå mye nysnø på fjellene midtsommers, men men.. slik er fjellheimen. Vakker, men utilregnelig hva gjelder vær.

Utsikt mot Almannaberget og Sissihøa.

Utsikt mot Almannaberget og Sissihøa.

Tilbake ved bilen hadde jeg brukt 1 time og 20 minutter på turen – i rolig tempo. Akkurat nok til å innse at Crispi Skarven var et bomkjøp. Skikkelig gode kvalitetssko, men hva hjelper det når de ikke passer mine smale føtter?

 

 

Helg i Skjækerfjella med mye vær

Norges Midtpunkt ligger i Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

Norges Midtpunkt ligger i Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

I helga har jeg vært i Skjækerfjella sammen med kjæresten og fire andre fra fjellturgruppa Sprek og Sosial. Vi avspaserte noen timer på jobb og kjørte i retning Mokk (i Ogndalen) via Steinkjer hvor vi stoppet for å spise middag. På Mokk møtte vi sistemann (eller egentlig kvinne) som skulle være med på turen.

Turen inn til Setertjønnhytta er 15 km. så det tar sine timer å gå innover. Grått og overskyet, men oppholds, så det var greit turvær. På de høyeste partiene (over Gruvfjellet og mot Vakkerlifjellet og Lågvassbu) blåste det en del, mens det i dalene var vindstille. Alt i alt greit turvær og vi ankom hytta rundt halv elleve på kvelden. Da hadde vi passert Norges Midtpunkt ca 600 meter før hytta. Hovedhytta har 8 senger, og vi var seks, så vi var spente på om det var andre på hytta når vi ankom. Det var det heldigvis ikke, så vi installerte oss i de to soverommene som er, og koste oss med litt kveldsmat og vin før vi krøp til sengs i halv to-tiden.

På vei ned fra Gruvfjellet mot Stortjønna.

På vei ned fra Gruvfjellet mot Stortjønna.

Det er tydeligvis tøft å gå fjelltur på en fredag etter jobb, så gjengen krøp ikke ut av sengene før halv elleve på formiddagen lørdag. Da våknet vi til strålende solskinn og helt vindstille. For en drøm! :-) Før vi dro avgårde hadde noen fablet om topptur til Skjækerhatten, og været denne lørdagen innbød så absolutt til topptur. Der gjorde derimot ikke tiden da vi hadde sovet bort halve dagen, så selv de mest ivrige innså at det ikke lot seg gjøre i dag. Selv sliter jeg med gnagsår jeg pådro meg i Forollhogna forrige helg, så noen topptur var aldri aktuelt for meg denne helgen. Jeg var mer enn fornøyd med å ha gått inn til hytta uten altfor mye vondt.

Skjækerhatten til venstre bakom tjernet.

Skjækerhatten til venstre bakom tjernet.

Dermed ble det til at vi bare ruslet ned mot Skjækervatnet denne lørdagen og nøt en lat formiddag på en steinete strand. Tror ingen var misfornøyd med dette for det var så utrolig nydelig der. Skjækervatnet lå nesten helt stille og fjell og godværsskyer speilet seg i vannet. Det er slike dager man drømmer om når man lengter til fjells. Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt ved hytta som vi fortsatt hadde for oss selv. En kjapp kveldstur til Norges Midtpunkt for damene i gjengen ble det også. Halv ett krøp jeg til sengs som sistemann etter å ha gått meg en liten runde rundt hytta. Sommernatten var så nydelig at jeg ikke hadde lyst til å legge meg.

Helt i nordenden av Skjækervatnet - ved Skjeldbreiosen.

Helt i nordenden av Skjækervatnet – ved Skjeldbreiosen.

Søndag våknet vi til gråvær og duskregn. Regn?? Ingen meterologer hadde spådd så mye som en mm. nedbør denne helgen, men typisk nok – de hadde bommet. Ikke akkurat uvanlig her i Midt-Norge. Frokost, «regnskap» og hyttevask ble unnagjort før vi begynte på returen til Mokk. Opp til Lågvassbu gikk vi en annen vei enn vi kom ned for å slippe å slite i dyngblaut myr. Myr er det nok av uansett, så man trenger ikke gå over de verste partiene. Spesielt ikke når det regner i tillegg.

Grått og regntungt ved turens start søndag.

Grått og regntungt ved turens start søndag. Vi gikk svillestien et stykke før vi tok av oppover mot Lågvassbu.

Regnet tiltok etterhvert som vi gikk og innen vi kom til Lågvassbu pissregna det. I åpnere lende fikk også vinden tak, så det var noen skikkelig hustrige kilometre som ble tilbakelagt så fort vi bare klarte mens regnet pisket imot oss. Heldigvis sluttet det å regne etter 9 km, så da var vi kjappe til å sette oss ned for en kort matpause i tilfelle det skulle begynne å regne igjen. Vi var heldige og slapp mer regn på turen, men sur vind gjorde sitt til at vi ikke tok flere pauser. Nøyaktig 5 timer brukte vi på dagens etappe, inkl. småstopper for å samle troppene og matpause.

Ufyselig vær.

Ufyselig vær.

Alt i alt en hyggelig helg med MYE vær – slik det ofte er til fjells. Jeg fikk iallefall testet utstyret mitt og vet hva som duger og hva som ikke duger, evt. hva som må fikses litt på før det kan duge. Aldri så galt… :-) Skjækerfjella får nok besøk av meg en tredje gang også, men da tror jeg at jeg velger å gå svillestien inn til hytta og prøve meg på «hatten» om været tillater det.