Dåapma; kommunetopp i Roan

6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og  tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven).

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over  natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene.

Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Det går tydelig sti helt opp til toppen  av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå.

En av Storheitjernene.

En av Storheitjernene.

Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh.   En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet.  Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken.

Regnskyer truer.

Regnskyer truer i sør.

Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet).

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken.

Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner :-) 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn!

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Søkkvåt ettermiddagstur

Det finnes dager da man totalt feilberegner været og slett ikke har på seg optimale turklær. I dag var en slik dag da jeg skulle ta meg en kjapp tur i marka etter jobb. Litt regn gikk etterhvert over i godt, gammeldags pissregn, og jeg endte opp med et par softshellbukser som i løpet av 55 minutter hadde trukket så mye vann at det var såvidt de hang på hoftene. Det er i slike stunder man priser seg lykkelig over at man etter turen kan låse seg inn i en varm leilighet i stedet for at man må krype inn i et telt.

Vått i Estenstadmarka i ettermiddag.

Vått i Estenstadmarka i ettermiddag.

Tilbake til hverdagen

Etter mange deilige dager på fjellet i sommerferien, har hverdagen innhentet meg. Nesten 8 timer foran en pc hver dag og kun ettermiddager og helger som kan brukes til friluftsliv føles som en tvangstrøye om jeg skal være helt ærlig. Desto viktigere at jeg da bruker mye av fritiden på å være ute, men dørstokkmila har vært lang etter jobb denne uka til tross for fint vær. Følelsen av utmattelse er truende nær og mye tid har vært brukt i sofan med unntak av en runde på Vikåsen på jakt etter orienteringsposter tidligere i uka.

I helgen er det lettere å komme seg ut. Ingen tid trenger å tilbringes foran en pc i dårlig inneluft og jeg kan sove lenger enn på hverdagene.

Svarttjønna hvor vannliljer blomstret.

Svarttjønna hvor vannliljer blomstret.

Lørdag gikk vi fra Trolla til Svarttjønna og videre opp til Tikneppen før vi lunchet ved Kobberdammen. Her var det tjukt av folk, blant annet flere barnefamilier som skulle overnatte ved dammen. Heldige barn som har foreldre som ser verdien av å gi barna sine slike opplevelser ute i naturen. Sola var for det meste gjemt bak skylaget, men innimellom tittet den frem. Vindstille og ca 15 grader er uansett flott turvær, så det var en  deilig runde i Bymarka. 

Ved Kobberdammen.

Ved Kobberdammen.

Søndag var virkelig grå, men optimistisk pakket vi sekken med kaffe på termos i håp om å nyte den i oppholdvær på Gråkallen etter først å ha gått rundt fjellet. Slik ble det ikke. Da vi ankom skistua regnet det lett, og regnet tiltok utover i turen. Kaffe på toppen ble derfor droppet da vi allerede var ganske våte etter å ha gått rundt Gråkallen. En annen dag; DA blir det kaffe med utsikt fra Gråkallen! 

Grått og vått rundt Gråkallen i dag.

Grått og vått rundt Gråkallen i dag.

Hardangervidda – fra fjell til fjord på vestvidda

Etter å ha gått en uke i Sylan fikk jeg akutt fjellabstinens ved hjemkomst. Planen var egentlig å være en uke i Storlidalen for å gå toppturer med firmahytta som base, men kranglete knær satte en stopper for det. Dermed ble det å kikke etter noe lettere, og på DNT Oslo sin fellestur på Hardangervidda var det akkurat en plass igjen. Den ble min, rett foran nesa på Jorunn skulle det senere vise seg (men hun fikk heldigvis også plass da en eller annen avbestilte sin tur). 

Nord/nord-øst på vidda, ikke langt fra Halne

Nord/nord-øst på vidda, ikke langt fra Halne

Dermed dro jeg avgårde med fly til Oslo akkurat en uke etter at jeg kom hjem fra Sylan. En natt hos søstersen og vips videre med tog mot Geilo hvor jeg møtte de andre i gruppen for buss videre til Halne. I motsetning til hva jeg har vært vant til fra tidligere fellesturer var det på denne turen like mange kvinner som menn. Med en mannlig turleder var mennene i overtall. Det er første gang jeg har opplevd på fellestur. Kanskje damene ble skremt av tidsangivelsene på to av etappene som var oppgitt til hhv 7 og 8 timer? 

Fra strekningen mellom Sandhaug og Litlos.

Fra strekningen mellom Sandhaug og Litlos.

De skremte iallefall meg. Kranglete knær pådro jeg meg i Sylan, og fra før sliter jeg med smerter under føttene dersom jeg må stå og gå for lenge av gangen, for ikke å nevne lårmuskler som kjennes mange cm. for korte og verker både dag og natt av samme grunn. Kondisjonsmessig var jeg ikke i tvil om at jeg skulle takle turen, men kroppen – ville den være med å leke? Det var derfor en meget spent dame som begynte vandringen på Hardangervidda denne lørdag ettermiddagen. Spent både på hvordan kroppen ville fungere, spent på om gruppa ville være like hyggelig som den jeg nettopp hadde gått med i Sylan og veldig spent på Hardangervidda som for meg er helt ukjent territorium. 

Dag 1: Halne fjellstove – Stigstuv (4 timer)

Klokka var ganske nøyaktig ett på ettermiddagen da vi la avgårde fra Halne Fjellstove i overskyet, oppholdsvær. Skyene var imidlertid så mørke at jeg for sikkerhets skyld dro på meg regnbukse. Et klokt valg, for det varte ikke lenge før de første regndråpene dryppet ned over oss. Temperaturen var det imidlertid ingenting å si på, og når regnet bare varte i rundt 20 minutter var det helt ok turvær selv om omgivelsene fort blir litt grå og kjedelige når skyene henger lavt og det kun er fjellblomstene som sørger for litt farge i fjellet. 

Fjellblomster lyser opp i gråværet.

Fjellblomster lyser opp i gråværet.

Etter en drøy time stoppet vi for å spise, heldigvis i oppholdsvær. En knapp halvtime, så var vi i gang igjen. Det ble stort sett med denne ene pausen på vei til Stigstuv. De få andre pausene vi hadde var av typen svært korte og ofte stående. Det nytter ikke for min kropp, så innen vi kom til Stigstuv verket det både i lår og under føtter. Ingen god start på turen og humøret var heller labert, og bekymringen for resten av turen tiltok. Dette var tross alt den korteste etappen. Hvordan skulle jeg klare resten av turen?

Terrenget på denne delen av Hardangervidda er veldig flatt og ekstremt lettgått. Faktisk så flatt og lettgått av jeg fant det litt kjedelig. Gråværet bidro selvsagt ikke, men jeg ble i grunnen litt overrasket over at jeg skulle kjede meg i dette viddelandskapet. Jeg pleier jo å like å kunne se langt og lenger enn langt.

Hardangervidda - flatt og atter flatt innover fra Halne.

Hardangervidda – flatt og atter flatt innover fra Halne.

Gruppen jeg gikk med var en svært internasjonal gruppe. Av 12 turdeltagere var vi bare 5 nordmenn. De øvrige vandrerne var tre menn fra England, tre damer fra Tyskland og en dame fra Frankrike som rimelig kjapt fikk kallenavnet Jostedalsrypa fordi hun fløy opp og ned fjellsider for gode fotomotiver. Fellesspråket på denne turen ble dermed engelsk som de fleste behersket meget bra. 

Vi ankom Stigstuv etter 4 1/2 times vandring inkludert pauser. Hytta ser man nesten ikke før man står på tunet der, og jeg begynte å tro at den aldri ville dukke opp. Hytta var helt full, så middag ble det først ved bordsetning nummer to. Like greit egentlig, for da fikk vi dusjet og stelt oss litt først. 

Stigstuv.

Stigstuv.

Middagen besto av kjøttkaker med poteter, brun saus og grønnsaker. Ingen gourmetmat, men kraftig og solid kost for sultne fjellvandrere. Som vanlig er i fjellet tok vi tidlig kvelden etter å ha hatt en liten samling i peisestuen etter middag. 

Dag 2: Stigstuv – Sandhaug (5 timer) 

Vandringen fortsatte i samme flate og lettgåtte terreng som dagen før. Jeg syntes alt så likt ut, og bedre ble det ikke av at det stort sett pissregna hele dagen. Turleder ønsket å holde gruppen samlet hvilket betydde jevn gange med få pauser, og beina mine tok tidlig kvelden. Når sant skal sies, så husker jeg ikke stort fra denne etappen foruten smerter og regn. Ved ankomst Sandhaug var jeg gjennomvåt til tross for ny skalljakke og regnbukse, og jeg var ikke den eneste. Vår gruppe ankom relativt tidlig og fant oss plass i tørkerommet som utover kvelden ble overfylt. Både hytte-til-hytte-vandrere og teltere søkte inn i hytta denne regntunge dagen, så det var folk og klær overalt. 

Denne doningen møtte vi på vei til Sandhaug.

Denne doningen møtte vi på vei til Sandhaug.

Sandhaug er en ekstremt komfortabel hytte med strøm (ikke aggregat, tror jeg, for strømmen ble aldri slått av), innlagt vann og flotte dusjrom uten myntinnkast. Sjeldent har det vært mer deilig med en varm dusj enn etter den våte vandringen fra Stigstuv. 

Etter middagen som besto av sosakjøtt samlet vi oss i en av stuene og turleder informerte da om at han dessverre var nødt til å avslutte turen fordi han ikke følte seg bra. Vi måtte derfor ha et overliggerdøgn på Sandhaug  (i stedet for på Litlos som var neste hytte vi skulle til) i påvente av ny turleder. På en måte var det helt greit for beina mine trengte en pause, og Sandhaug er en deilig komfortabel hytte å bo på, men jeg var likevel litt skeptisk. Strekningen Sandhaug – Litlos er turens lengste og beregnet til 8 timer av DNT. Det hadde vært greit å ha den unnagjort før hviledagen. Men, men… sykdom får man ikke gjort noe med, så det var bare å innstille seg på et døgn ekstra på Sandhaug.

Sandhaug.

Sandhaug.

Dag 3: Hviledag på Sandhaug

Mandagen opprant med vindstille, overskyet vær og fin temperatur. Deilig at regnet hadde tatt slutt. De fleste i gruppen vår valgte å gå på et par fjelltopper sør for Sandhaug denne dagen. Jeg derimot ville ha en rolig dag og ikke provosere verken lår eller knær og ble med turleder samt John og Frode på en rolig tur på stien mot Lågaros. Ikke gikk vi langt, og ikke gikk vi fort, men en deilig tur i fint turvær ble det likevel. Innimellom var det nesten så sola klarte å bryte gjennom skydekket. Vi var relativt tidlig tilbake på hytta, så for min del ble det en lang dusj og lesing av bok i peisestua mens jeg ventet på resten av gjengen og middag som nok en gang var kjøttkaker. 

Retur til Sandhaug etter en hviletur i nærområdet.

Retur til Sandhaug etter en hviletur i nærområdet.

Ny turleder innfant seg i løpet av kvelden og etter en rask presentasjonsrunde og gjennomgang av neste dags rute, fant jeg senga. 

Dag 4: Sandhaug – Litlos (8 timer) 

Sol!! Endelig sol :-) Hvor flaks går det an å ha?? Turens lengste etappe lå foran oss, og vi kunne se frem til en nydelig dag med blå himmel og sol. Jeg pustet lettet ut for denne etappen kunne ha blitt eviglang i dårlig vær. Vår nye turleder hadde også en annen strategi enn den første og lot oss få gå fritt i 50 minutter før de første måtte vente på baktroppen. For meg var dette akkurat det jeg trengte. Nå kunne jeg gi gass og gå på for dermed å få ganske lange pauser hvert femtiende minutt. Det reddet musklene mine denne dagen (og resten av turen). Ikke slik å forstå at turen var uten smerter, nei det skulle vel tatt seg ut, men det var iallefall betydelig mindre smerter enn om jeg hadde vært nødt til å holde et lavere tempo og dermed fått færre og kortere pauser. 

Besso. Privat turisthytte som vi passerte knapt halvannen time etter Sandhaug.

Besso. Privat turisthytte som vi passerte knapt halvannen time etter Sandhaug.

Vandringen denne dagen gikk fra vann til vann i et mer kupert terreng enn de to foregående dagene. Etappen jeg fryktet mest på forhånd ble til det jeg synes var turens fineste. Været har selvfølgelig en stor del av æren for det, men også de utallige vannene, utsiktene og det kuperte terrenget bidro til at det ble en nydelig dag i fjellet. Totalt brukte vi 8 1/2 timer på turen inkludert mange pauser. Det betyr at marsjfarten vår var betydelig høyere enn det DNT beregner på strekningen, men så var det også en uvanlig sterk gruppe jeg gikk med denne gangen.

Ev av utallige bekker vi krysset på turen.

Ev av utallige bekker vi krysset på turen.

Til tross for en variert og flott vandring som ble mye lettere enn fryktet, er det ikke til å stikke under en stol at så lange etapper krever mye av kroppen min. Den siste halvannen timen kunne jeg godt å ha skippet for da verket det både her og der, og hytta syntes å aldri dukke opp, men endelig kunne jeg skimte bygninger i skråningen foran meg. Litlos er en av disse hyttene du ikke ser før du omtrent står på tunet. Desto deiligere når man endelig står på dørstokken og kan se frem til en varm dusj, middag og hvile.

På Litlos ble vi innkvartert på 6 mannsrom som for damenes del skulle vise seg å bli turens varmeste rom. Denne natten slet jeg mer enn vanlig med å få sove pga hete. Radiatoren på rommet sto på full guffings når vi kom (den hadde «hengt seg opp», og jeg vedder på at det var inst 40 grader der. Heldigvis fikk vi en vaktmester til å fikse den, men varmt var det likevel med kveldssol inn på rommet. 

Idyll på Hardangervidda.

Idyll på Hardangervidda.

Middagen denne kvelden var helstekt, fersk småørret fanget i vannet nedenfor hytta. Kortreist mat; det kan jeg like, selv om den var full av bein  ;-) 

Dag 5: Litlos – Torehytten (5 1/2 timer)

Onsdag våknet vi til morgentåke. Heldigvis vil jeg si. Heldigvis fordi ved første øyekast ut av vinduet så ut til å være overskyet, grått vær. Etter å ha fått gnidd sukaten ut av øya så jeg imidlertid at det sannsynligvis kun var snakk om morgentåke. Morgentåke = håp, og håpet slo til. I halv tolv-tiden begynte tåken å lette og resten av dagen gikk vi under en blå himmel med en gavmild sol skinnende over oss.

Morgentåke i fjellet.

Morgentåke i fjellet.

Dagen startet med en god del stigning. Dette kombinert med ekstremt høy luftfuktighet og høyt tempo gjorde at jeg var gjennomsvett i løpet av kort tid. 

Etterhvert ble det lettere terreng og tåken måtte gi tapt for solen. Lettgått og fint terreng også i dag. Noen bekker, store og små, var bare artige innslag på turen. I dag krysset vi også snøfonner for første gang. En av dem skrådde rett ned i et vann, så jeg konsentrerte meg ekstra for ikke å skli.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En av mange snøfonner som fortsatt ligger igjen etter vinteren.

 Omtrent midtveis dukket Hårteigen opp foran oss. Her tok vi dagens lunchpause i strålende solskinn og med en helt fantastisk utsikt mot veiviseren på Hardangervidda. Samtlige i gruppa med unntak av meg hadde planer om å bestige Hårteigen senere på dagen siden stien mot Torehytten passerer rett ved foten av fjellet. Jeg tok ingen sjanser med knærne mine og valgte å stå over den styggbratte stigningen opp til toppen og gikk videre mot Torehytten alene. 

Hårteigen - et landemerke på Hardangervidda.

Hårteigen – et landemerke på Hardangervidda.

Fra Hårteigen går det stort sett nedover mot Torehytten. Etter å ha rundet fjellet fikk jeg dekning på mobilen og benyttet sjansen til å sende et par meldinger til kjæresten og opphavet. Internet var bare å glemme, dekningen var for dårlig til det. I det store og hele var det veldig dårlig dekning på hele turen. Helt greit egentlig. Det var deilig å være incommunicado. 

Torehytten er ikke en av de hyttene man ikke ser før man står på tunet. Tvert om. Et godt stykke fra hytta ser man den opp fra fjellet, og det ser ut til å være grei skuring ned. Men Torehytten byr på en liten «twist». Idet man nesten er nede ved Øvste Soltjørni (som Torehytten ligger ved) går stien innover et dypt og langt skar hvor vannet skiller deg fra hytta. For å komme over en man nødt til å klyve noen steiner og deretter bratt opp på andre siden. Dermed ankommer man Torehytten fra en helt annen vinkel enn det ser ut til oppe fra fjellet. 

Torehytten i sikte.

Torehytten i sikte.

På Torehytten ble jeg møtt av en trivelig hyttevakt (som forøvrig studerer i Trondheim). Hun kunne fortelle at vår gruppe skulle holde til i annekset hvor sengeplassene var madrasser på rekke og rad; 6 i bredden og 2 i høyden. Kokemuligheter og proviantlager var det også der i tillegg til vedbod. Her  lå det 2 personer + en hund. Senere på kvelden skulle vi også få selskap av 2 jenter som ble innkvartert på en minihems som vanligvis brukes til lagring av proviant og hvor det strengt tatt bare en plass til 1 1/2 madrass. I hovedhytta var det ikke stort bedre. Alle senger var opptatt og folk måtte ta til takke med madrass på gulvet. 

Vannet skjærer seg inn i en kløft som må krysses.

Vannet skjærer seg inn i en kløft som må krysses.

I sekstiden ankom resten av gruppa etter å ha vært på toppen av Hårteigen. Kokkelauget disket da etterhvert opp med middag basert på det vi kunne finne i proviantlageret. Ingen høydare etter min smak, men vi fikk mye skryt av de andre for oppfinnsomheten. Vi serverte gryterett bestående av pizzasaus med kjøttdeig ispedd picnincskinke med ris til. Til dessert: pannekaker med blåbær. Savnet en salat til gryteretten, men det er grenser for hva man finner i proviantlageret til DNT.  

Dag 6: Torehytten – Stavali (7 timer) 

Torsdag våknet vi til blå himmel og sol, men ganske snart skyet det over, og slik skulle det forbli hele dagen. Helt greit turvær for regnet slapp vi også i dag om man ser bort fra to-tre dråper som falt i lia rett ovenfor Sandhaug. 

Adjø til Torehytten som ligger fantastisk til.

Adjø til Torehytten som ligger fantastisk til.

Vandringen mot Stavali begynte bratt, men deretter flatet det ut et stykke før terrenget igjen ble småkupert. Enorme snøformasjoner som enda ikke hadde smeltet (og neppe vil gjøre det før vinteren kommer) prydet første del av vandringen. På denne etappen begynte vi for alvor å nærme oss vestlandet, og terrenget ble etterhvert preget av dype daler og høye fjell. I passene mellom dalene hadde vi fantastisk utsikt over landskapet vi vandret i. Selv om denne etappen var variert og flott, synes jeg nok at etappen mellom Sandhaug og Litlos var enda finere.

Enorme snøformasjoner prydet første delen av dagens vandring.

Enorme snøformasjoner prydet første delen av dagens vandring.

Lunch ble inntatt ved en hytte høyt oppe i en dal med nydelig utsikt. Solen prøvde å bryte gjennom skydekket, men klarte det bare en kort stund før det igjen skyet over. Temperaturen var likevel fin, så vi hadde en lang lunch.

Vi nærmer oss vestlandet med dype daler og høye fjell.

Vi nærmer oss vestlandet med dype daler og høye fjell.

Etter lunch ble det å følge dalen videre før vi brøt av mot nordvest og Lonaskaret. Oppe i passet kunne vi Lonavatnet som vi skulle ned til. Det var ikke så bratt som fryktet, så knærne mine klarte seg fint. Nede ved vannet tok vi dagens siste pause før vi gikk i samlet tropp ned en steinete li til Stavali. 

Her var også fullt, så vi havnet på hemsen hvor det lå madrasser på rekke og rad. Et sted mellom 35 og 50 mennesker kan sove på hemsen. Jeg må innrømme at det var en skikkelig nedtur å måtte tilbringe nok en natt sammen med så mange andre mennesker, så ble det da også lite søvn på grunn av muskelsmerter, snorking og folk som kom og gikk lenge etter at jeg hadde lagt meg. 

Stavali. Selvbetjent DNT-hytte (med en viss betjening og service i høysesong). Vedfyrt badestamp finnes for de som liker slikt.

Stavali. Selvbetjent DNT-hytte (med en viss betjening og service i høysesong). Vedfyrt badestamp finnes for de som liker slikt.

Til middag ble det servert fersk ørret som kom ned fra fjellet sammen med noen gutter halvannen time etter at vi ankom hytta. Ferskere ørret er vanskelig å få med mindre man fisker den selv og umiddelbart slenger den i en stekepanne. Flaks for oss at det var fiskeuke på Stavali akkurat den uken vi vandret på Hardangervidda, og flaks at guttene fikk fisk, ellers måtte vi ha funnet noe hermetikk eller posemat fra provianlageret å lage middag av. 

Dag 7: Stavali – Utne (ved Hardangerfjorden)

 Turen nærmer seg slutten, og dette var dagen jeg hadde grudd meg til. Over 1.000 høydemetre ned mot fjorden, en god del av de på sva. Bedre ble det ikke når morgentåken lå tett over fjellet og sørget for at terrenget var vått. Glatte sva… det er omtrent like festlig som bratt steinur.

Morgentåke ved Stavali.

Morgentåke ved Stavali.

I dag ble stavene mine plukket frem fra sekken hvor de hadde bodd hele uken. Knærne mine trengte litt ekstra hjelp, og det gjorde også jeg siden jeg er megapinglete i bratt og glatt terreng.

Heldigvis klarnet det opp også i dag, og sola sørget for å tørke svaene idet vi var omtrent halvveis ned på dem. Lettelsen i meg var enorm. Tørre sva er fint underlag å gå på, glatte sva et mareritt.

Sola kommer frem og tørker svaene. Jippi :-)

Sola kommer frem og tørker svaene. Jippi :-)

Nå kunne jeg omsider nyte utsikten nedover Husedalen og vi fikk vi også se de fire fossene som vi passerte på vår vandring gjennom dalen. Det var tydelig at vi nærmet oss sivilisasjonen nå, for denne dagen møtte vi utrolig mange som bare var på dagstur oppover dalen for å se på fossene. 

En av fire fosser i Husedalen.

En av fire fosser i Husedalen.

 Omtrent midt i dalen hadde vi en lang pause i sola. Vi hadde da kommet ned til elva og kunne nyte synet av en av fossene. Ikke lenge etter denne pausen bommet vi på stien. Merkingen var elendig, for ikke å si ikke-eksisterende, og vi endte med å gå grusveien videre nedover. Grusvei måtte vi uansett ha gått på et stykke, men nå ble det betydelig lenger på grusvei. Dermed tok føttene mine kvelden, og fra nå handlet det bare om å komme seg ned til Kinsarvik.

Skogtur etter mange dager på fjellet.

Skogtur etter mange dager på fjellet.

Etterhvert tok vi av på turstien som går langs elva før vi like før Utne havnet på asfalt. Jeg var usedvanlig kjapp til å få av meg fjellskoene så fort vi hadde slått oss ned på en café. 

Ved Hardangerfjorden etter 7 dagers vandring.

Ved Hardangerfjorden etter 7 dagers vandring.

Halvannen time i Utne, deretter gikk vi ombord i ferga som tok oss til Utne og Utne Hotell. En natt på hotell var turens avslutning, og ikke et hvilket som helst hotell. Utne Hotell har en historie som går helt tilbake til 1722 og er en del av kjeden «De historiske hoteller». Vi ble servert en nydelig tre-retters før vi samlet oss i «det grønne rommet» og deretter ute på terassen i den fine sommerkvelden. Vandringen var over, kun hjemtur med båt, buss og tog (og for  min del også fly) gjensto. 

Historiske Utne Hotel.

Historiske Utne Hotel.

Dag 8: Hjemreise

Hjemreisen startet med en ny fergetur på Hardangerfjorden til Kvanndal etter en rusletur rundt i lille Utne. Etter en kort fergetur gikk vi ombord i buss til Voss. På Voss hadde vi knappe to timer til disposisjon før toget mot Oslo gikk. Vi ruslet litt omkring, og noen av oss gikk på café og spiste lunch. Deretter var det å slappe av på toget i 5 1/2 timer før jeg var i Asker hvor jeg skulle overnatte hos foreldrene mine. Jeg hadde ikke tatt sjansen på at NSB ville være i rute, så fly hjem til Trondheim var bestilt til søndag. 

Sightseeing i Utne etter en deilig hotellfrokost.

Sightseeing i Utne etter en deilig hotellfrokost.

Uka på Hardangervidda har vært en variert, koselig, utfordrende og artig uke. Det jeg kommer til å huske best er menneskene jeg vandret sammen med. En artig og utrolig koselig gjeng. Videre kommer jeg nok til å huske at jeg syntes det var i overkant folksomt på vidda. Samtlige hytter var stappfulle og vi var ikke akkurat alene om å vandre mellom dem heller selvsagt. De tildels lange etappene gikk langt bedre enn fryktet. Kondisjonsmessig var jeg aldri i tvil om at jeg ville klare turen, men smertene jeg pleier å få i lår og under føtter bekymret meg. Heldigvis er smertene til å takle så lenge jeg ikke tyner kroppen altfor mye, dvs hvis jeg ikke trenger å stå og gå i timer av gangen. Samtlige av etappene vi gikk på denne turen ble unnagjort enten på normert gangtid eller betydelig kjappere enn det turistforeningen estimerer, så til tross for at jeg hadde mange og lange pauser, gikk jeg fort når jeg først gikk. Det er slik jeg «overlever» lange fjellturer uten altfor mye smerter. Alt i alt en flott uke på Hardangervidda i variert vær og variert terreng. Jeg kommer nok tilbake en vakker dag, men tror jeg da vil prøve meg i et annet område og kanskje ikke midt i fellesferien?!

Hardangerjøkulen sett fra Finse stasjon på vei hjem.

Hardangerjøkulen sett fra Finse stasjon på vei hjem.

Mellom to fjellturer

Siden jeg kom hjem fra Sylan har jeg tatt det med ro her i Trondheim. Planen var egentlig å være i Storlidalen og gå toppturer der, men knærne mine var ikke enige i det. Dermed ble det hjemmeuke før jeg i morgen skal avgårde til Hardangerviddag for en ukes vandring der. Støttebandasjer for knær er innkjøpt og staver tas med. Forhåpentligvis takler knærne mine turen. 

Utsikt over Vikåsen fra Reppesåsen.

Utsikt over Vikåsen fra Reppesåsen.

Til tross for litt kranglete knær har jeg ikke holdt meg helt i ro denne uken. Det har blitt tid til en sykkeltur, en runde med turorientering på Reppesåsen og en tur opp på Stadsheia i Bymarka (første gang for meg) med påfølgende avslapning ved Herberndammen i nydelig solskinn. 

Nå er sekken pakket og klar for ny fjelltur i et for meg helt ukjent område. Værmeldingene er litt ymse, men forhåpentligvis får vi mer sol enn regn på turen. 

Herberndammen. En perle i Bymarka.

Herberndammen. En perle i Bymarka.

 

Storsylen (1762 moh) fra svensk side

Storsylen er kommunetoppen i Tydal, men den kan også bestiges fra svensk side. Halvannen uke etter at jeg sto på toppen for første gang, var det klart for ny topptur. Denne gangen fra Sylstationen som en del av fellesturen jeg gikk sammen med DNT Oslo. 4 av deltagere på turen valgte å avstå fra toppturen, så vi var 9 stykker som gikk avgårde klokka halv ni i strålende sommervær. Det var meldt regn på ettermiddagen, men enda var det skyfri himmel og stekende varmt.

Mot Storsylen i det aller beste sommerværet som tenkes kan.

Mot Storsylen i det aller beste sommerværet som tenkes kan.

Starten på turen er slak stigning i lett terreng i retning av et lite tjern som ligger innerst i dalen ved foten av fjellet Vaktklumpen. Helt inn til tjernet går man dog ikke før man krysser en bred bekk og tar sikte på en rygg som iflg rutebeskrivelsen på Sylstationen kalles for Pyramiden. 

Pause for fylling av vannflasker.

Pause for fylling av vannflasker.

Opp hit hadde det gått relativt rolig pga ulik form på deltagerne, men det var svett nok likevel pga. heten. Etterhvert som vi steg oppover ble terrenget stadig mer steinete, men det var fortsatt slakt og helt greit å gå. Innerst i dalbunnen ved foten av Lillsylen begynner stigningen for alvor, og her må man også begynne vandringen i steinura. Forskjellene mellom deltagernes form viste seg nå for alvor, og halvveis opp i ura før vi nådde ryggen av Pyramiden bestemte Hilde seg for å avslutte toppturen. Vi hadde da nettopp hatt en pustepause i heten og nytt synet av 2-3 reinsdyr som sprang tulling på snøfonnene som fortsatt lå i de bratte fjellsidene. Imponerende hvor elegant de takler så bratte skråninger!

Små mennesker i et hav av grå stein.

Små mennesker i et hav av grå stein.

Vi 8 som fortsatte turen kom oss omsider opp på ryggen og jammen var det luftig oppå der! Mot breen stupte fjellet ned og eggen som vi skulle følge bortetter var tidvis ganske luftig og besto slett ikke bare av hardt fjell, men av store steinblokker som man måtte forsere før man kunne begynne på klyvepartiet  opp mot ryggen som går mellom Storsylen og Lillsylen. 

Ca. halvveis opp mot ryggen mellom Lillsylen og Storsylen.

Utsikt nedover mot Pyramiden. Menneskene blir små i dette terrenget. (Klikk på bildet, så kommer det opp en større versjon).

Jeg kjente at jeg begynte å miste motet. Jeg måtte jo ikke på toppen. En ting er klyvepartiet opp mot toppen når man har kommet over på norsk side (som stort sett består av fast fjell), men enda et klyveparti på svensk side, og til og med i steinur? Nei… jeg slet med motivasjonen. Jeg var visst ikke den eneste, for plutselig sa Anne takk og farvel, og før vi visste ordet av det var hun på vei nedover igjen.  Det kom som en bombe for dama er både sprek og høydesterk, men ett eller annet tok henne og borte var hun. 

Steinura er straks forsert. Nå venter blokkur og klyving.

Steinura er straks forsert. Nå venter blokkur og klyving.

Jeg begynte å gå bortetter ryggen uten egentlig å ha gjort meg opp noen mening om hvorvidt jeg skulle på toppen, men etter noen få meter innså jeg at jeg ville ha denne toppen også fra svensk side, så da var det bare å kvele redselen for luftige partier og bratte fjellvegger. Ryggen vi gikk på var så luftig at jeg etter kort tid fulgte Annveig og valgte en rute på «innsiden» av ryggen i stedet for å gå på selve ryggen. Da kjentes det ikke så luftig og det var lettere å gå. 

Mot Storsylen fra ryggen vi kom opp på  fra dalbunnen på svensk side.

Mot Storsylen fra ryggen vi kom opp på fra dalbunnen på svensk side.

Klyvepartiet for å komme opp på ryggen mellom Storsylen og Lillsylen består av grov steinur/blokkur og tidvis slet jeg med å komme meg opp. Har liksom ikke verdens lengste ben, men opp på ryggen kom jeg omsider – litt nord for der stien fra Syltjønna kommer opp. 

Tilbakeblikk ned på ryggen  fra sånn ca midt i klyvepartiet opp mot ryggen mellom Storsylen og Lillsylen.

Tilbakeblikk ned mot Pyramiden fra sånn ca midt i klyvepartiet opp mot ryggen mellom Storsylen og Lillsylen.

Herfra har man fantastisk utsikt over store deler av Sylane og også opp mot toppen av Storsylen og Lillsylen. Det er dog noen høydemetre til som skal forseres og en del av disse fordrer klyving i luftige omgivelser. Jeg synes likevel at dette siste klyvepartiet er lettere enn det første vi måtte opp. 

Omlag tre og en halv time etter start fra Sylstationen kunne 7 glade vandrere konstatere at toppen var nådd. Alene var vi slett ikke på toppen. Som sist var det mye folk på tur, men denne gangen virket det som om de fleste kom opp fra svensk side. Det var svært få mennesker å se nedover i steinura mot Syltjønna. For egen del grudde jeg meg så mye til returen at jeg knapt klarte å glede meg over at jeg var på Storsylen for andre gang, og at jeg hadde nådd målet om å bestige toppen fra både norsk og svensk side. Bedre ble det ikke når vi plutselig hørte et tordenskrall rulle over himmelen og så regnbyger som gikk i dalene omkring fjellet. Himmel og hav… skulle vi måtte komme oss ned i våt stein- og blokkur? 

Toppen er nådd for Jan, Christine, Gerda, Edvin, Berit, Annveig og meg.

Toppen er nådd for Jan, Christine, Gerda, Edvin, Berit, Annveig og meg.

Vi slapp heldigvis det for regnet kom ikke før halv seks på kvelden, og da var vi nede for lengst. Før returen tok vi oss tid til an matpause på toppen. Kroppen trengte definitivt påfyll etter drøyt 700 høydemetre, 6 km og mye svetting i varmen. 

Ryggen mor Pyramiden sett fra grensevarden på bandet.

Ryggen mot Pyramiden sett fra grensevarden på bandet.

Returen gikk stort sett i samme fotspor som turen opp med ett unntak: I stedet for å gå bortetter ryggen til Pyramiden gikk vi skrått ned steinura mot den lille tjønna innerst ved foten av Lillsylen. Som vanlig var jeg sist ned steinura, men jeg klarte meg mye bedre denne gangen enn sist jeg skulle ned fra Storsylen, så det tok atskillig kortere tid enn fryktet. Denne gangen ble det heller ingen vannblemmer under føttene, og lårmusklene funket gull dagen derpå også. Etter første turen opp på Storsylen var jeg knapt gangfør i 3 dager etter turen. 

Nede i lettere terreng etter en vellykket topptur.

Nede i lettere terreng etter en vellykket topptur. Regnet holder seg fortsatt på avstand. 

Alt i alt en fin, men tung tur. Jeg har alltid hørt at Storsylen er lettere fra svensk side enn fra norsk, men uten unntak så har alle som har sagt det, ikke prøvd begge deler selv. De «har hørt». Vel, nå har jeg prøvd å gå opp både fra norsk og svensk side, og jeg synes at den svenske varianten er vel så tøff som den norske, kanskje hakket tøffere pga. to bratte klyvepartier. Så vet dere det :-)

Svett rundtur i Sylan på første klasse

Det er ikke alle forunt å vandre 7 dager i Sylan med sol fra skyfri himmel, nesten vindstille og mange-og-tyve grader – hver dag, men det har jeg nettopp gjort! Sammen med 11 andre glade vandrere og en sprek turleder fra DNT Oslo har vi vandret i lett og ekstremt tørt terreng på norsk og svensk side i vakre Sylan. En frivillig topptur til Storsylen (1762 moh) fra Sylstationen hadde vi også tid til. Det kommer en egen turrapport om akkurat denne dagen. 

Sylmassivet sett fra Storerikvollen.

Sylmassivet sett fra Storerikvollen.

Vi begynte lett med å gå 4 1/2 km. inn til Storerikvollen lørdag for en uke siden. Noen få dråper regn falt akkurat idet vi begynte å gå, men det ble med de få dråpene før sola tittet frem igjen. Ruten videre fra Storerikvollen var som følger: Blåhammarens Fjellstation  (Blåhammarstugan – kjent for sin fantastiske mat) – Storulvån – Sylarnas Fjellstation (Sylstationen)  – Nedalshytta – Væktarstua.

Blåhammaren.

Blåhammaren.

Samtlige hytter/fjellstasjoner er betjente på denne tiden av året, så det var en skikkelig luksustur vi var på. Herlig å slippe å lage mat fra proviantlageret på selvbetjente hytter og heller få servert deilige tre-retters middager hele uka. Og enda herligere: Ingen vask av hytta før vi vandret avgårde igjen! 

Vi passerte i alt 3 eller 4 hengebruer på vår vandring, og det er deilig å konstatere at jeg takler dem uten antydning til gele-ben :-D

Vi passerte i alt 3 eller 4 hengebruer på vår vandring, og det er deilig å konstatere at jeg nå takler dem uten antydning til gele-ben. Øvelse gjør mester!

Dagsmarsjene var på mellom 12 og 16 km. sett bort fra første etappen inn til Storerikvollen. På Sylstationen lå vi to netter for å kunne gå på topptur til Tydals høyeste topp fra svensk side. Jeg var usikker på om jeg ville orke å gå på toppen enda en gang. Det er bare to uker siden jeg var der, men det er jo artig å ha vært på toppen både fra norsk og svensk side, så det ble til at jeg trosset mitt steinur-hat nok en gang og gikk :-) 

Storslått fjellterreng.

Utsikt mot Storsylen (toppen som ligger rett over breen midt i bildet) fra Sylstationen. Til venstre sees Tempeldalen og Tempelet.

Sylan er et fjellområde som til tider kan være ekstremt værhardt, men med sol og vindstille, varmt vær er det et lettgått terreng med snille, slake opp- og nedstigninger mellom hyttene som ligger både på norsk og svensk side. Vårt største «problem» var faktisk heten, men heldigvis er det godt med bekker og elver hvor vi kunne finne vann som det gikk med litervis av. Det ligger forresten igjen noen liter svette etter oss også. 

På vei oppover mot Storsylen i lettgåttterreng. Enn så lenge.

På vei oppover mot Storsylen i lettgått terreng. Enn så lenge.

På svensk side var det en enorm trafikk av vandrere. Samtlige fjellstuer var stappfulle. I tillegg talte vi opp mot 40 telt på fjellstuenes teltplasser, så den store villmarksfølelsen fikk jeg ikke. Sylan på svensk side føltes nesten som å vandre i en middels liten by. På norsk side var det langt færre å treffe på, men alene var vi slett ikke her heller. 

Tjern med sandstrand mellom Blåhammaren og Storulvån.

Tjern med sandstrand mellom Blåhammaren og Storulvån.

Vår gruppe besto av 11 damer og 2 menn. Alderen var mellom 39 og 70, så det sier seg selv at det ble stort strekk i gruppa. Heldigvis var været så fint at vi som var litt spreke fikk gå i eget tempo frem til avtalt møtested eller avtalt tidspunkt og vente inn resten av gruppa der for felles pause. Hadde det vært regn og tåke måtte vi ha gått mer samlet, og for egen del hadde nok føttene mine da verket enormt siden jeg hadde måttet stå og gå mye lengre på dem hver dag. Nå kunne jeg gå ganske raskt og sette meg ned og hvile og lufte føttene mens jeg ventet på de siste. I det været vi hadde var det rene skjære luksusen. 

Nedalshytta. Det kjentes som å komme "hjem" når vi kom hit.

Nedalshytta. Det kjentes som å komme «hjem» når vi kom hit.

På grensen mellom Norge og Sverige på vei hjem etter å ha gått gjennom Ekorrdørren.

På grensen mellom Norge og Sverige på vei hjem etter å ha gått gjennom Ekorrdørren.

Kort oppsummert har det vært en fantastisk uke på tur selv om søvnmangelen etterhvert begynte å tære på energien. Jeg sover alltid dårlig på ukjente steder, og bedre blir det ikke av å ligge på alt fra 4-mannsrom til 12-mannsrom hvor en eller flere snorker til enhver tid. Hvorfor er det alltid de som snorker som sovner først?? 

Siste rast før innspurten til Nedalshytta.

Siste rast før innspurten til Nedalshytta som for min del gikk unna på en time.

Tidsnød gjorde at vi fikk en litt kjip avslutning på turen. 2/3 av turen mellom Nedalshytta og Væktarstua måtte vi gå grusveien.

Tidsnød gjorde at vi fikk en litt kjip avslutning på turen. 2/3 av turen mellom Nedalshytta og Væktarstua måtte vi gå grusveien.