Fyrstikker er en fin ting

Fyrstikker er en fin ting. Hvertfall når man har tenkt å fyre bål på tur. Og det hadde jeg i går.

Hadde tatt meg fri fra jobben for å nyte bursdagen min ute i det fri. Ut på formiddagen var min nye dagstursekk pakket med pølser, lomper, ved, kaffe på termos og klesskift samt dunjakke. Alt klart for at jeg skulle kose meg alene i marka i noen timer altså.

Grått i Bymarka denne dagen, men fint turvær likevel.

Grått i Bymarka denne dagen, men fint turvær likevel.

Siden knærne mine er lite samarbeidsvillige etter turen på Bandaklumpen, skulle jeg bare gå fra Tømmerdalen til Herberndammen; ca halvannen km. en vei. Ikke så langt med andre ord, men høy kosefaktor var planlagt.

Riktig slik ble det ikke da jeg etter å ha samlet litt kvist og bark kom på at jeg ikke hadde med meg verken fyrstikker, lighter eller tennstål i den nye sekken. Urk!! Gjett om jeg ble sur på meg selv?! Vel, det var lite å gjøre med tabben der jeg sto. Jeg slo meg til ro med at det ikke kom til å bli noe bål, men vent….

Ved Herberndammen er det kommet opp en gapahuk siden sist jeg var der. Jeg  hadde observert at det hang en pose i en snor fra taket i den, og jeg syntes jeg hadde sett en blikkboks i den posen. Jeg gikk tilbake for å sjekke, og ganske riktig; det var en blikkboks i posen. Kunne det være fyrstikker i den?

Gapahuk Sirius og Vega er en nykommer ved Herberndammen.

Gapahuk Sirius og Vega er en nykommer ved Herberndammen.

En liten stund var jeg svært happy, for det var fyrstikker i den boksen, i tillegg til noe annet småtteri. En liten notatbok sa at man kunne ta det man trengte og evt. legge igjen noe man trodde andre kunne trenge. Dessverre hadde fukten tatt fyrstikkene. «Ripedelen» som man riper fyrstikkene mot var også fuktig og utslitt, så jeg klarte ikke å få til så mye som en liten gnist. Dermed ble det kalde pølser til lunch. Takk og lov for at jeg hadde valgt å ta med meg kaffe på termos og ikke satset på bålkaffe.

Uansett var det deilig med en tur ut i frisk luft i stille natur. De eneste levende vesenene jeg møtte denne dagen var to gjess som tilbragte dagen på dammen.

For å sikre meg mot teflonhjerne på senere turer, ligger det nå en fyrstikkeske i begge sekkene jeg bruker på tur.

Årets siste topptur?

Helgen har vært tilbragt i Storlidalen på den årlige høstturen til fjellturgruppa Sprek & Sosial. Været har vært svært variabelt, men i går fikk vi en fin topptur til Høa innerst i Storlidalen.

Høstfargene preger fjellet. Her innover dalen mot Lontjønna.

Høstfargene preger fjellet. Her innover dalen mot Lontjønna.

Jeg tok det veldig med ro og brukte stavene aktivt for å skåne knærne som har vært ille etter forrige helg. Heldigvis kjennes knærne helt ok etter gårsdagens tur, hvertfall ikke verre, men det spørs om ikke dette likevel må være sesongens siste topptur. Ingen vits i å provosere kroppen for mye, men det er lettere sagt enn gjort å ikke skulle gå på nye topper.

På Høa med kjæresten.

På Høa med kjæresten.

Sesongens første snø falt også i natt, men enda kun på de høyeste toppene. Og til uka er det høstjevndøgn. Det er vel bare å innse det… sommeren er ugjenkallelig slutt.

Lunch med utsikt mot Storlidalen og et aldri så lite kaffe- og pølsebål.

Lunch med utsikt mot Storlidalen og et aldri så lite kaffe- og pølsebål.

Telttur med innlagt topptur på Bandaklumpen

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet.

Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur.  Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre.

Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere.

Nedalshytta.

Nedalshytta.

Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et  kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen.

Utsikten fra teltet.

Utsikten fra teltet.

Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen til venstre.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen midt i bildet.

Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der.

Ingen "walk in the park" akkurat...

Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna.

Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp som ikke virker så bratt på bildet.

Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta.

Liten toppvarde på 1553-toppen med Storsylen som rager i bakgrunnen.

Liten toppvarde på 1553-toppen med Storsylen som rager i bakgrunnen.

Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket.

Rester av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Restene av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang.

Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Store deler av Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote….  Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg.

Ikke helt fredags-taco, men nære nok :-)

Ikke helt fredags-taco, men nære nok :-)

Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok.  Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet.

Solnedgang i Sylan.

Solnedgang i Sylan.

Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen).

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var  kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. 

Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin.

Teltet mitt. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Teltet som jeg bruker på soloturer. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag?

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld.

Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne!

Sikter mot nye topper.

Sikter mot nye topper.

 

Sommerhelg i høstfjellet med innlagt topptur

Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som  base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen.

Kråkvasstind (til vesntre) sett fra stua. Bildet er tatt i juli i fjor. I år var det ingen snø å se på fjellet.

Kråkvasstind (bak til venstre) sett fra stua. Bildet er tatt i juli i fjor. I år var det ingen snø å se på fjellet.

To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant?

Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord.

Utsikt ned mot Storlidalen.

Utsikt ned mot Storlidalen.

Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september.

Høstfargene har kommet i fjellet selv om gradestokken viser sommertemperaturer.

Høstfargene har kommet i fjellet selv om gradestokken viser sommertemperaturer.

Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp».

På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro.

Tjernet på høyde 1446

Tjernet på høyde 1446

Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet.

Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader.

Snart oppe.

Snart oppe.

Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta.

Kråkvasstind - endelig :-)

Kråkvasstind – endelig :-)

Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.

Utsikt mot vest.

Utsikt mot nordvest.

Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette.

De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen.

Utsikt ned mot Sandåtjønna.

Utsikt ned mot Sandåtjønna.

Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer.

Søndag våknet vi til overskyet vær, men fortsatt vindstille og varmt. Kaffe og frokost tok sin tid, så det var langt på dag før vi var ute på tur. Turen gikk fra veien bortenfor Bårdsgarden og oppover lia i retning Gjevilvassdalen.

Halsbekkdalen i høstdrakt.

Halsbekkdalen i høstdrakt.

Ved stiskillet til Gjevilvasshytta/Trollheimshytta/Okla gikk vi mot Trollheimshytta. Jeg ville inn i Halsbekkdalen. En nydelig liten dal med flott utsikt over Gjevilvassdalen (hvis man snur seg på vei opp). Et godt stykke innover dukker Storbekkhøa og Halsbekkhøa opp. To flotte topper som begge er verdt et besøk. I dag skulle vi ikke til topps på noen av dem.

Gjevilvassdalen.

Gjevilvassdalen.

Vi nøyde oss med å gå inn til Halsbekktjønna der en liten familie på tre sto og fisket. Ved tjønna ble det kaffepause før vi returnerte til hytta og deretter hjem til byen. Enn om man bare kunne blitt i fjellet?

Fantastiske farger i fjellet for tiden.

Fantastiske farger i fjellet for tiden.

Tilbake i Trøndermyra

Etter deilige, men slitsomme dager i Bodø, var jeg mentalt utladet og tok en avspaseringsmandag for å gå meg en tur i fred og ro. Valget falt på Flåmarka og den lille toppen Finngangen. Her er man nesten garantert å få være alene, til og med i  helgene, så en mandag formiddag var jeg så godt som helt sikker på at jeg ville finne det jeg ønsket; stillhet og ensomhet. Og det fikk jeg! I tillegg fikk jeg selvfølgelig en god dose myr. Trøndelag = myr og jeg har egentlig bare akseptert at slik er det her, men etter å ha vandret på Hardangervidda og i Bodøtraktene, kjenner jeg at myrvandringen kjennes litt tyngre enn før. Jeg får vel nullstille meg etter en variert sommer, og vende tilbake til trøndermyra og akseptere og like at dette er min hverdag.

Ikke så høy, men veldig fin!

Ikke så høy, men veldig fin!

En lang pause på toppen av Finngangen med nydelig utsikt mot Trollheimen og Brungfjellet, så gikk jeg videre til Bortsvollen hvor nok en pause ventet. Jeg tok det helt med ro denne dagen. Både kropp og hode trengte det. Ingenting hastet og overalt hørte jeg kun stillhet.

Bortsvollen i Flåmarka.

Bortsvollen i Flåmarka.

Tilbake ved bilen var jeg godt fornøyd med turen. Ikke var den spesielt lang, og ikke gikk den unna i noe kjapt tempo heller, men jeg var mentalt nullstilt (eller ihvertfall nesten).

 

 

Jomfruene i Bodø

Årets jomfrutur gikk til Bodø, i Elsas rike. Tidligere har vi vært på Finnskogen, i Trollheimen og to ganger i Etne/Haugesund. Alle steder hvor en eller flere «Tenerife-jomfuer» bor.

Jeg gledet meg stort til å skulle besøke Bodø. Jeg har vært i byen utallige ganger, men alltid på jobb i den mørke delen av året, så jeg har aldri fått utforsket Bodøtraktene. Det har Elsa nå fikset på, og jeg må si at dette besøket virkelig ga mersmak. Bodøværingene har så utrolig flott natur rundt seg på alle kanter, helt ulik den jeg er vant med lenger sør, og jeg klarte ikke å se meg mett på disse fjelltoppene som nærmest reiste seg rett opp fra havet.

Nordlandsnatur.

Nordlandsnatur.

Elsa hadde leid Kjerrantunet til oss denne langhelgen. Her bodde vi faktisk i hjemmet til en 70-årig dame som leier ut rom. Mens vi var der, var hun bortreist, så vi hadde hele huset for oss selv. Her hadde vi en super base for å utforske alt dette området har å by på.

Kjerrantunet.

Kjerrantunet.

I løpet av torsdag kveld var jomfruene samlet, og Elsa informerte litt om helgens planer mens vi spise fiskesuppe og drakk vin. Første post på programmet var topptur til Skaugtuva (626 moh) på fredagen. Til å begynne med var det vandring på skogsvei som ikke var så spennende, men du verden for et vidunderlig fjellterreng som åpenbarte seg når vi etterhvert kom over skoggrensa. I strålende sol var det bare å nyte hver en høydemeter og hver en ny utsikt. Lettgått fjellterreng og en utsikt på toppen som kan ta pusten fra alle søringer, gjorde dette til ett av høydepunktene for meg denne helgen.

På Skaugtuva i nydelig sensommervær.

På Skaugtuva i nydelig sensommervær.

På kvelden etter middag kjørte vi ut til Saltstraumen, verdens sterkeste tidevannsstrøm. Jeg har vært der for mange, mange år siden, men kan ikke huske at jeg den gang syntes det var så imponerende. Trolig var vi ikke der på ett av de fire tidspunktene i døgnet når strømmen er på sitt aller sterkeste. Det var vi denne gangen, og det var en mektig opplevelse. Enorme vannmasser passerer i høy hastighet gjennom et relativt smalt sund og skaper virvler og bevegelser i sjøen som er fasinerende å betrakte. Absolutt verdt et besøk om man er i Bodø!

Saltstraumen i kveldssol.

Saltstraumen i kveldssol.

Man skulle tro at dagen nå var slutt, men neida. Jomfruene skulle til Sandhornøya for å besøke Salt, en kunstutstilling (sort of) som åpnet akkurat denne fredagen og som skal stå på sandstranden der i ett år før den reiser videre. Vi ankom idet solen gikk ned. Orange himmel mot et turkis (ja, turkis!) hav, var et syn jeg aldri har sett maken til. Fargene og naturen var for meg høydepunktet på Sandhornøya. Salt forsto jeg ikke helt poenget med, men det er nå meg (ikke spesielt kunstinteressert som dere skjønner). Det var nesten midnatt før jomfruene var tilbake på Kjerrantunet, men litt vin tok vi oss likevel tid til før vi stupte i seng etter en lang dag.

Salt på Sandhornøya.

Salt på Sandhornøya.

Lørdag var det Kjerringøy som skulle besøkes. Elsa hadde lagt planer om at vi samtidig skulle få med oss en fjelltopp og Mjellestranda på fastlandet, men disse planene ble umulige å gjennomføre når fergeleiet på Festvåg ble stengt med øyeblikkelig virkning onsdag før vi ankom Bodø. Fergekaien der holder på å rase ut og fergen til Kjerringøy går midlertidig fra Bodø. Det betydde at vi i stedet for en fergetur på 10 minutter, måtte sitte på fergen i 1 time og 45 minutter – hver vei. Med omvisning på Handelsstedet på Kjerringøy og lunch i solen, ble det rett og slett ikke tid til verken fjelltur eller Mjellestranden. Men Kjerringøy var fantastisk og viste seg fra sin aller, aller beste side under en blå himmel og en skinnende sol.

Kjerringøy.

Kjerringøy.

Kramboden på Handelsstedet på Kjerringøy.

Kramboden på Handelsstedet på Kjerringøy.

Søndag vasket vi oss ut av Kjerrantunet etter frokost. Deretter tok vi turen til Mjellestranda som er kjent for sin rosa sand. Helt rosa er den ikke, men det er et tydelig rosa skjær i den. Rosafargen kommer av granater som sprenges løs fra porøst berg og fraktes ned til sanden med vær og vind. Området er utrolig vakkert med sine sandstrender omkranset av fjell. Virkelig en perle ikke langt utenfor Bodø.

Mjellestranda.

Mjellestranda.

Det begynte å nærme seg slutten av vårt opphold i Bodø, men vi rakk en kjapp tur opp på Keiservarden før vi måtte kjøre til flyplassen. Det er grusvei hele veien opp (4 km), og den er ikke spesielt interessant, men utsikten er også her formidabel. Lofotveggen reiser seg ute i havet bakom Landegode og Bodø by sees godt. Det samme gjør de vakre Børvasstindene blant annet.

På Keiservarden.

På Keiservarden.

En opplevelsesrik og tettpakket langhelg i Bodø gikk utrolig fort. Jeg håper det ikke blir år før jeg kan komme tilbake og utforske mer av hva området har å by på, først og fremt fjellheimen.

Utsikt nordover langs kysten fra Keiservarden.

Utsikt nordover langs kysten fra Keiservarden.

Dåapma; kommunetopp i Roan

6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og  tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven).

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over  natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene.

Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Det går tydelig sti helt opp til toppen  av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå.

En av Storheitjernene.

En av Storheitjernene.

Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh.   En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet.  Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken.

Regnskyer truer.

Regnskyer truer i sør.

Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet).

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken.

Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner :-) 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn!

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.