Mellom to fjellturer

Siden jeg kom hjem fra Sylan har jeg tatt det med ro her i Trondheim. Planen var egentlig å være i Storlidalen og gå toppturer der, men knærne mine var ikke enige i det. Dermed ble det hjemmeuke før jeg i morgen skal avgårde til Hardangerviddag for en ukes vandring der. Støttebandasjer for knær er innkjøpt og staver tas med. Forhåpentligvis takler knærne mine turen. 

Utsikt over Vikåsen fra Reppesåsen.

Utsikt over Vikåsen fra Reppesåsen.

Til tross for litt kranglete knær har jeg ikke holdt meg helt i ro denne uken. Det har blitt tid til en sykkeltur, en runde med turorientering på Reppesåsen og en tur opp på Stadsheia i Bymarka (første gang for meg) med påfølgende avslapning ved Herberndammen i nydelig solskinn. 

Nå er sekken pakket og klar for ny fjelltur i et for meg helt ukjent område. Værmeldingene er litt ymse, men forhåpentligvis får vi mer sol enn regn på turen. 

Herberndammen. En perle i Bymarka.

Herberndammen. En perle i Bymarka.

 

Storsylen (1762 moh) fra svensk side

Storsylen er kommunetoppen i Tydal, men den kan også bestiges fra svensk side. Halvannen uke etter at jeg sto på toppen for første gang, var det klart for ny topptur. Denne gangen fra Sylstationen som en del av fellesturen jeg gikk sammen med DNT Oslo. 4 av deltagere på turen valgte å avstå fra toppturen, så vi var 9 stykker som gikk avgårde klokka halv ni i strålende sommervær. Det var meldt regn på ettermiddagen, men enda var det skyfri himmel og stekende varmt.

Mot Storsylen i det aller beste sommerværet som tenkes kan.

Mot Storsylen i det aller beste sommerværet som tenkes kan.

Starten på turen er slak stigning i lett terreng i retning av et lite tjern som ligger innerst i dalen ved foten av fjellet Vaktklumpen. Helt inn til tjernet går man dog ikke før man krysser en bred bekk og tar sikte på en rygg som iflg rutebeskrivelsen på Sylstationen kalles for Pyramiden. 

Pause for fylling av vannflasker.

Pause for fylling av vannflasker.

Opp hit hadde det gått relativt rolig pga ulik form på deltagerne, men det var svett nok likevel pga. heten. Etterhvert som vi steg oppover ble terrenget stadig mer steinete, men det var fortsatt slakt og helt greit å gå. Innerst i dalbunnen ved foten av Lillsylen begynner stigningen for alvor, og her må man også begynne vandringen i steinura. Forskjellene mellom deltagernes form viste seg nå for alvor, og halvveis opp i ura før vi nådde ryggen av Pyramiden bestemte Hilde seg for å avslutte toppturen. Vi hadde da nettopp hatt en pustepause i heten og nytt synet av 2-3 reinsdyr som sprang tulling på snøfonnene som fortsatt lå i de bratte fjellsidene. Imponerende hvor elegant de takler så bratte skråninger!

Små mennesker i et hav av grå stein.

Små mennesker i et hav av grå stein.

Vi 8 som fortsatte turen kom oss omsider opp på ryggen og jammen var det luftig oppå der! Mot breen stupte fjellet ned og eggen som vi skulle følge bortetter var tidvis ganske luftig og besto slett ikke bare av hardt fjell, men av store steinblokker som man måtte forsere før man kunne begynne på klyvepartiet  opp mot ryggen som går mellom Storsylen og Lillsylen. 

Ca. halvveis opp mot ryggen mellom Lillsylen og Storsylen.

Utsikt nedover mot Pyramiden. Menneskene blir små i dette terrenget. (Klikk på bildet, så kommer det opp en større versjon).

Jeg kjente at jeg begynte å miste motet. Jeg måtte jo ikke på toppen. En ting er klyvepartiet opp mot toppen når man har kommet over på norsk side (som stort sett består av fast fjell), men enda et klyveparti på svensk side, og til og med i steinur? Nei… jeg slet med motivasjonen. Jeg var visst ikke den eneste, for plutselig sa Anne takk og farvel, og før vi visste ordet av det var hun på vei nedover igjen.  Det kom som en bombe for dama er både sprek og høydesterk, men ett eller annet tok henne og borte var hun. 

Steinura er straks forsert. Nå venter blokkur og klyving.

Steinura er straks forsert. Nå venter blokkur og klyving.

Jeg begynte å gå bortetter ryggen uten egentlig å ha gjort meg opp noen mening om hvorvidt jeg skulle på toppen, men etter noen få meter innså jeg at jeg ville ha denne toppen også fra svensk side, så da var det bare å kvele redselen for luftige partier og bratte fjellvegger. Ryggen vi gikk på var så luftig at jeg etter kort tid fulgte Annveig og valgte en rute på «innsiden» av ryggen i stedet for å gå på selve ryggen. Da kjentes det ikke så luftig og det var lettere å gå. 

Mot Storsylen fra ryggen vi kom opp på  fra dalbunnen på svensk side.

Mot Storsylen fra ryggen vi kom opp på fra dalbunnen på svensk side.

Klyvepartiet for å komme opp på ryggen mellom Storsylen og Lillsylen består av grov steinur/blokkur og tidvis slet jeg med å komme meg opp. Har liksom ikke verdens lengste ben, men opp på ryggen kom jeg omsider – litt nord for der stien fra Syltjønna kommer opp. 

Tilbakeblikk ned på ryggen  fra sånn ca midt i klyvepartiet opp mot ryggen mellom Storsylen og Lillsylen.

Tilbakeblikk ned mot Pyramiden fra sånn ca midt i klyvepartiet opp mot ryggen mellom Storsylen og Lillsylen.

Herfra har man fantastisk utsikt over store deler av Sylane og også opp mot toppen av Storsylen og Lillsylen. Det er dog noen høydemetre til som skal forseres og en del av disse fordrer klyving i luftige omgivelser. Jeg synes likevel at dette siste klyvepartiet er lettere enn det første vi måtte opp. 

Omlag tre og en halv time etter start fra Sylstationen kunne 7 glade vandrere konstatere at toppen var nådd. Alene var vi slett ikke på toppen. Som sist var det mye folk på tur, men denne gangen virket det som om de fleste kom opp fra svensk side. Det var svært få mennesker å se nedover i steinura mot Syltjønna. For egen del grudde jeg meg så mye til returen at jeg knapt klarte å glede meg over at jeg var på Storsylen for andre gang, og at jeg hadde nådd målet om å bestige toppen fra både norsk og svensk side. Bedre ble det ikke når vi plutselig hørte et tordenskrall rulle over himmelen og så regnbyger som gikk i dalene omkring fjellet. Himmel og hav… skulle vi måtte komme oss ned i våt stein- og blokkur? 

Toppen er nådd for Jan, Christine, Gerda, Edvin, Berit, Annveig og meg.

Toppen er nådd for Jan, Christine, Gerda, Edvin, Berit, Annveig og meg.

Vi slapp heldigvis det for regnet kom ikke før halv seks på kvelden, og da var vi nede for lengst. Før returen tok vi oss tid til an matpause på toppen. Kroppen trengte definitivt påfyll etter drøyt 700 høydemetre, 6 km og mye svetting i varmen. 

Ryggen mor Pyramiden sett fra grensevarden på bandet.

Ryggen mot Pyramiden sett fra grensevarden på bandet.

Returen gikk stort sett i samme fotspor som turen opp med ett unntak: I stedet for å gå bortetter ryggen til Pyramiden gikk vi skrått ned steinura mot den lille tjønna innerst ved foten av Lillsylen. Som vanlig var jeg sist ned steinura, men jeg klarte meg mye bedre denne gangen enn sist jeg skulle ned fra Storsylen, så det tok atskillig kortere tid enn fryktet. Denne gangen ble det heller ingen vannblemmer under føttene, og lårmusklene funket gull dagen derpå også. Etter første turen opp på Storsylen var jeg knapt gangfør i 3 dager etter turen. 

Nede i lettere terreng etter en vellykket topptur.

Nede i lettere terreng etter en vellykket topptur. Regnet holder seg fortsatt på avstand. 

Alt i alt en fin, men tung tur. Jeg har alltid hørt at Storsylen er lettere fra svensk side enn fra norsk, men uten unntak så har alle som har sagt det, ikke prøvd begge deler selv. De «har hørt». Vel, nå har jeg prøvd å gå opp både fra norsk og svensk side, og jeg synes at den svenske varianten er vel så tøff som den norske, kanskje hakket tøffere pga. to bratte klyvepartier. Så vet dere det :-)

Svett rundtur i Sylan på første klasse

Det er ikke alle forunt å vandre 7 dager i Sylan med sol fra skyfri himmel, nesten vindstille og mange-og-tyve grader – hver dag, men det har jeg nettopp gjort! Sammen med 11 andre glade vandrere og en sprek turleder fra DNT Oslo har vi vandret i lett og ekstremt tørt terreng på norsk og svensk side i vakre Sylan. En frivillig topptur til Storsylen (1762 moh) fra Sylstationen hadde vi også tid til. Det kommer en egen turrapport om akkurat denne dagen. 

Sylmassivet sett fra Storerikvollen.

Sylmassivet sett fra Storerikvollen.

Vi begynte lett med å gå 4 1/2 km. inn til Storerikvollen lørdag for en uke siden. Noen få dråper regn falt akkurat idet vi begynte å gå, men det ble med de få dråpene før sola tittet frem igjen. Ruten videre fra Storerikvollen var som følger: Blåhammarens Fjellstation  (Blåhammarstugan – kjent for sin fantastiske mat) – Storulvån – Sylarnas Fjellstation (Sylstationen)  – Nedalshytta – Væktarstua.

Blåhammaren.

Blåhammaren.

Samtlige hytter/fjellstasjoner er betjente på denne tiden av året, så det var en skikkelig luksustur vi var på. Herlig å slippe å lage mat fra proviantlageret på selvbetjente hytter og heller få servert deilige tre-retters middager hele uka. Og enda herligere: Ingen vask av hytta før vi vandret avgårde igjen! 

Vi passerte i alt 3 eller 4 hengebruer på vår vandring, og det er deilig å konstatere at jeg takler dem uten antydning til gele-ben :-D

Vi passerte i alt 3 eller 4 hengebruer på vår vandring, og det er deilig å konstatere at jeg nå takler dem uten antydning til gele-ben. Øvelse gjør mester!

Dagsmarsjene var på mellom 12 og 16 km. sett bort fra første etappen inn til Storerikvollen. På Sylstationen lå vi to netter for å kunne gå på topptur til Tydals høyeste topp fra svensk side. Jeg var usikker på om jeg ville orke å gå på toppen enda en gang. Det er bare to uker siden jeg var der, men det er jo artig å ha vært på toppen både fra norsk og svensk side, så det ble til at jeg trosset mitt steinur-hat nok en gang og gikk :-) 

Storslått fjellterreng.

Utsikt mot Storsylen (toppen som ligger rett over breen midt i bildet) fra Sylstationen. Til venstre sees Tempeldalen og Tempelet.

Sylan er et fjellområde som til tider kan være ekstremt værhardt, men med sol og vindstille, varmt vær er det et lettgått terreng med snille, slake opp- og nedstigninger mellom hyttene som ligger både på norsk og svensk side. Vårt største «problem» var faktisk heten, men heldigvis er det godt med bekker og elver hvor vi kunne finne vann som det gikk med litervis av. Det ligger forresten igjen noen liter svette etter oss også. 

På vei oppover mot Storsylen i lettgåttterreng. Enn så lenge.

På vei oppover mot Storsylen i lettgått terreng. Enn så lenge.

På svensk side var det en enorm trafikk av vandrere. Samtlige fjellstuer var stappfulle. I tillegg talte vi opp mot 40 telt på fjellstuenes teltplasser, så den store villmarksfølelsen fikk jeg ikke. Sylan på svensk side føltes nesten som å vandre i en middels liten by. På norsk side var det langt færre å treffe på, men alene var vi slett ikke her heller. 

Tjern med sandstrand mellom Blåhammaren og Storulvån.

Tjern med sandstrand mellom Blåhammaren og Storulvån.

Vår gruppe besto av 11 damer og 2 menn. Alderen var mellom 39 og 70, så det sier seg selv at det ble stort strekk i gruppa. Heldigvis var været så fint at vi som var litt spreke fikk gå i eget tempo frem til avtalt møtested eller avtalt tidspunkt og vente inn resten av gruppa der for felles pause. Hadde det vært regn og tåke måtte vi ha gått mer samlet, og for egen del hadde nok føttene mine da verket enormt siden jeg hadde måttet stå og gå mye lengre på dem hver dag. Nå kunne jeg gå ganske raskt og sette meg ned og hvile og lufte føttene mens jeg ventet på de siste. I det været vi hadde var det rene skjære luksusen. 

Nedalshytta. Det kjentes som å komme "hjem" når vi kom hit.

Nedalshytta. Det kjentes som å komme «hjem» når vi kom hit.

På grensen mellom Norge og Sverige på vei hjem etter å ha gått gjennom Ekorrdørren.

På grensen mellom Norge og Sverige på vei hjem etter å ha gått gjennom Ekorrdørren.

Kort oppsummert har det vært en fantastisk uke på tur selv om søvnmangelen etterhvert begynte å tære på energien. Jeg sover alltid dårlig på ukjente steder, og bedre blir det ikke av å ligge på alt fra 4-mannsrom til 12-mannsrom hvor en eller flere snorker til enhver tid. Hvorfor er det alltid de som snorker som sovner først?? 

Siste rast før innspurten til Nedalshytta.

Siste rast før innspurten til Nedalshytta som for min del gikk unna på en time.

Tidsnød gjorde at vi fikk en litt kjip avslutning på turen. 2/3 av turen mellom Nedalshytta og Væktarstua måtte vi gå grusveien.

Tidsnød gjorde at vi fikk en litt kjip avslutning på turen. 2/3 av turen mellom Nedalshytta og Væktarstua måtte vi gå grusveien.

Storsylen (1762 moh) – en prøvelse i bratt steinur

Værmeldingene for Trøndelag lovet godt tidlig i forrige uke, og kjæresten og jeg la planer for å bestige Storskrymten i helgen. De planene ble skrinlagt fredag ettermiddag da det plutselig ble meldt regn og torden i området. Det samme gjaldt områdene rundt Snota og Svarthetta. Vi søkte derfor østover mot Sylan siden værmeldinga her lovet null nedbør og intet lyn og torden. 

Halv åtte fredag kveld startet vi på stien innover mot Syltjønna.Vi valgte den «nedre leia» innover. Dette var tidligere normalruta mellom Nedalshytta og Storerikvollen (evt. Storsylen). Merkinga er stort sett grei å følge enda selv om den ikke vedlikeholdes lenger.  

På vei innover fjellet fra Nedalshytta.

På vei innover fjellet fra Nedalshytta.

Himmelen var lys blå og sola sørget for at vi svettet godt i varmen. Som turfølge hadde vi både mygg og klegg, så vi ønsket oss intenst litt vind. Parkeringen ved Nedalshytta hadde vært stappfull, men vi så ingen levende vesener før vi møtte på stien fra «øvre leia». Da kom et ungt par gående. Det er forresten ikke helt sant at vi ikke så noen levende vesener, for både reinsdyr og elg ble observert i løpet av vår kveldsvandring.

Klokka ti på kvelden hadde vi fått opp teltet ved bredden av Syltjønna, og vi kunne sette oss ned og kikke opp på Syltoppen, morgendagens turmål. Vi var ikke de eneste som hadde lagt oss til ved tjønna. Vi talte iallefall minst 5 andre telt spredt rundt da vi sto på høyden ovenfor tjønna. 

Litt over elleve krøp vi inn i teltet. Det hadde blåst opp litt, så vi slapp heldigvis å få følge av en myggsverm inn i teltet.

Sylmassivet dukker opp i synsranden etter få kilometer fra Nedalshytta.

Sylmassivet dukker opp i synsranden etter få kilometer fra Nedalshytta.

Lørdag våknet vi til skyfri himmel og vindstille (og en skokk med mygg utenfor). Teltet blir fort varmt i slikt vær, så vi hadde valget mellom å slåss mot myggen eller risikere overoppheting inne i teltet. Vi valgte det første og fikk fyr på primusen så vi kunne nyte morgenkaffen mens vi (iallefall jeg) «tok mål» av fjellet. Mon tro om jeg ville klare å komme til topps? Mens jeg står der og funderer med kaffekoppen i hånda ser jeg plutselig noe som lusker over snøfonna ovenfor teltet vårt. Kan det være….?? JA! Det er en fjellrev :-) Hvor kult er ikke det; å få se en fjellrev i sitt naturlige element for aller første gang? Disse skye, vakre skapningene. Jeg føler meg priviligert denne morgenkvisten. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

To ganger tidligere har jeg stått ved Syltjønna og kikket opp mot Storsylen og sagt at jeg aldri, aldri skulle prøve meg på den toppen. Nå sto jeg der og hadde en helt klar ambisjon om å trosse både høydeskrekk og styggbratt steinur. Jeg hadde hørt rykter om at det skulle være både luftig og bratt enkelte plasser, så jeg var spent. Veldig spent, men det er noe med disse toppene som lokker og drar i meg. Utsikten, ja, men det handler også om å utfordre meg selv, om å tørre å bevege meg utenfor egen komfortsone og om å mestre. 

Morgenstemning ved Syltjønna.

Morgenstemning ved Syltjønna.

Litt over halv ni på morgenen var vi avgårde. Allerede nå var det seriøst varmt, så vi skjønte at det kom til å bli en meget svett tur oppover ura. Og ganske riktig. Vi hadde ikke kommet langt oppover før vi fisket frem håndklærne fra sekken og lot dem henge permanent fremme for hyppig tørking av svette. 

Vann er det dårlig med oppover, og jeg skjønte fort at mine to vannflasker kom til å bli for lite. Dermed begynte jeg å spare på vannet tidlig. Ikke spesielt lurt siden kroppen på ingen måte yter sitt beste når den blir dehydrert, men hva gjør man? 

Syltjønna blir stadig mindre under oss.

Syltjønna blir stadig mindre under oss.

Rett bak oss kom to ungdommer som vi tidlig slapp forbi etter å ha slått av av hyggelig prat. Lenger opp i ura ble vi også tatt igjen av ei supersprek dame på kanskje 60+ som hadde et fint driv oppover i ura. Det er i slike situasjoner at jeg forbanner alle de ekstra kiloene jeg drasser rundt på. Det er ingen tvil om at det er betydelig tyngre å ta seg opp på fjelltopper med altfor mange kilo på kroppen, men hvis alternativet er å sitte i sofakroken hjemme, så svetter jeg heller litt ekstra oppover. 

Vi nærmer oss båndet, og Syltoppen ser nærmest utilgjengelig ut.

Fra denne posisjonen ser Syltoppen nærmest utilgjengelig ut, og menneskene på båndet er små som mygg.

Oppover ura gikk det greit. Varmt, men greit nok. Enkelte steder med løsgrus var ikke særlig artig, men jeg kom meg over de også (med ett og annet stygt ord når skoene glapp). Etter noe som føltes som en liten evighet kom vi endelig opp på «båndet». Det er stupbratt på begge sider av båndet, og på svensk side ligger det en stor bre, men selve båndet er så bredt at jeg ikke hadde noen som helst problemer med å gå der. Tvert imot. Det var flatt og hardt fjell og en fantastisk utsikt, også mot siste stigning opp til Storsylen. Det var rett og slett herlig der oppe etter all steinura vi hadde gått i. 

Grensevarde 155B.

Grensevarde 155B på båndet mellom Storsylen og Nordsylen.

Siste biten mot toppen. Hardt fjell i det minste :-)

Siste biten mot toppen. Hardt fjell i det minste :-)

Siste bit opp mot toppen ser avskrekkende ut når man står på båndet og ser opp, men det løste seg helt greit. Litt klyving siste biten opp, og vips så er man på en ganske stor og flat topp med utsikt i alle himmelretninger. Vi brukte 2 timer og femti minutter opp i heten. Ikke akkurat noen verdensrekord når strekningen bare er ca 3 kilometer, men med tanke på heten, stigningen (ca 720 høydemetre) og all steinura, så synes jeg det er greit nok.

Såå glad blir man når man har trosset sine redsler og står på toppen av et fjell man trodde man aldri skulle nå.

Så glad blir man når man har trosset sine redsler og står på toppen av et fjell man trodde man aldri skulle nå.

Noen mørke skyer hadde begynt å trekke innover mot oss, men utsikten var upåklagelig selv om det på grunn av varmen var disig i horisonten. Etter at obligatoriske topp- og utsiktsbilder var tatt var det på tide med en matbit og litt kaffe. Etter en knapp halv time hører vi buldring i det fjerne og de mørke skyene har blitt enda mørkere. WTF?? Torden her og? Bommert fra Yr igjen. Jeg har ikke ro i ræva når det er sjans for lyn, torden og regn på en fjelltopp, så pausen på toppen ble langt kortere enn tenkt før vi igjen er på vei. Klyvepartiet som hadde vært så greit på vei opp, er ikke like greit på vei ned. Da er det godt med en stødig kjærestehånd som kan hjelpe. 

Utsikt bortetter Syltraversen (retning sør).

Utsikt bortetter Syltraversen (retning sør). Kjæresten har gått hele traversen. Det skal jeg ALDRI!

Det er på vei ned vi oppdager hvor mange som egentlig er på topptur denne dagen. Det tar aldri slutt! Hele veien ned møter vi folk som er på vei opp, og de fleste er skjønt enige om at det er mye verre å gå ned enn opp. Dog tror jeg ikke det er mange som er verre sinker enn meg i bratt «nedover-ur». Til tross for at vi var på toppen som nr. 3 og 4 denne lørdagen, er vi definitivt ikke nr. 3 og 4 når vi endelig kommer ned til foten av fjellet. Til stadighet blir vi passert av folk som «danser» seg ned gjennom fjellet. Hvordan i himmelens navn gjør de det?? Jeg tror jeg er utstyrt med feil gener. Finnmarksgener er ikke beregnet på steinur, men på vidde ;-) 

Steinur. Nedover. Not my cup of tea.

Steinur. Nedover. Not my cup of tea, men kjæresten har ingen problemer.

Etter noe som kjennes som en halv evighet er vi endelig nede. Føttene kjennes ut som om jeg  har brannsår, men i realiteten er det 4 eller 5 vannblemmer pent dandert på og under tær/tåballer. Vi går mot teltet og enda møter vi folk som er på vei opp. Klokka er da halv tre på ettermiddagen.

Tilbake ved teltet spiser vi middag i form av Real turmat. Ingen høydare, men det er næring, og kroppen trenger det etter 6 timer på tur.

Kjæresten vil at vi skal pakke sammen og dra hjem denne ettermiddagen, jeg (dvs. føttene mine) er mer stemt for nok en natt i telt. Kjæresten vinner og i halv fem tida begir vi oss på vandring igjen. Akkurat i tide til at vi må gå i et monster-sommerregn med dråper store som kanonkuler.  Vel, heller nå enn oppe i steinura tidligere på dagen. Heldigvis varer det bare en halvtimes før sola atter skinner på himmelen. Tilbake til Nedalshytta går vi «øvre leia», med andre ord den stien som merkes og vedlikeholdes. Den er litt kortere enn den vi gikk på fredag, men egentlig – så synes jeg den nedre leia er vel så fin å gå. 

Sola kikker frem etter regnskyllet. Utsikt innover mot Sverige.

Sola kikker frem etter regnskyllet. Utsikt innover mot Sverige.

Tilbake på Nedalshytta ser vi at spisesalen er stappfull, og parkeringsplassen er så full at biler er parkert både her og der. Akkurat da er jeg glad for at jeg skal hjem og sove i egen seng (og pleie gnagsår som forhåpentligvis gror før jeg begynner på en ukes vandring i Sylan førstkommende lørdag). 

 

Hestgrovheia – høyest i Agdenes

Dagen etter toppturen i Snillfjord sto kommunetoppen i Agdenes for tur. Overskyet da vi kjørte hjemmefra, men fortsatt godt og varmt. Regnet møtte oss rett før Orkanger. En liten strek i regningen, men etter å ha passert 3 bomstasjoner på vei ut av Trondheim + 2 til på vei mot Orkanger var det lite aktuelt å snu. Vi kjørte mot Landrø og innover Solemsdalen på bomvei (40 kr) og helt opp til steinbruddet. Siste stykket opp dit var mildest talt elendig vei, men min lille Suzuki SX4 klarte det med sin høye bakkeklaring. Jeg ville aldri ha kjørt opp der med en vanlig personbil.

Utsikt mot Lensvika.

Utsikt mot Lensvika.

Fra steinbruddet har man iallefall tre valgmuligheter mht rutevalg på den første delen av turen. Vi gikk for det nærmeste alternativet, nemlig rett opp under strømlinja rett ved der vi parkerte. I lett regn bar det oppover i lia. Det ble fort varmt og klamt inni regnjakken for vi vant høydemetre for hvert skritt vi tok. Stedvis var det glatte sva og stein i stien og flere plasser var det så høye steg at jeg med mine 165 cm. slet med å få beina opp. Jeg hadde begynt å grue for nedturen allerede etter fem skritt, men snu? Nei, ikke søren! Vi kom oss etterhvert opp lia og ut av skogen, og terrenget flatet ut og det ble lettgått og fint. Kort etter at vi kom ut av skogen oppdaget vi påler som sto i myra og som så ut til å lede oss rett mot toppen, så vi tok sikte på disse og kom inn på god sti. Et stykke innover heia møtte vi en familie på vei ned, og jeg benyttet sjansen til å spørre om hvor stien endte (retning nedover). Gjett om jeg ble glad når de fortalte at stien gikk ned til steinbruddet og at det var slakt og fint nedigjennom? Med opplett i regnet og utsikter til en grei retur, ble det straks triveligere å være på tur.

Folksomt rundt varden.

Folksomt rundt varden.

Stien (og pålene) leder til toppen av Hestgrovheia via en  liten hytte ved et tjern. Samtidig med at vi nærmet oss foten av fjellet, ble vi oppmerksom på en sekshjuling med henger som tydeligvis også var på vei til topps. Hengeren var lastet med drikke og bananer til deltagerne i Harald Grønningen-løpet som ble arrangert denne søndagen. Det tydet altså på at vi slett ikke kom til å være alene på toppen. I tillegg til nevnte sekshjuling var det ganske mange på toppen da vi ankom. Dette i kombinasjon med sterk vind og redusert utsikt på grunn av lave skyer, gjorde at vi etter kort tid gikk tilbake til hytta ved vannet. Her spiste vi lunch før vi tuslet stien tilbake til steinbruddet.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

En super tur i flott terreng, og nå som jeg vet at jeg ikke trenger å gå rett opp lia for å komme opp på heia, kan det godt hende jeg besøker Hestgrovheia en gang til. Iflg de vi snakket med på veien opp, er det fenomenal utsikt her på godværsdager; helt fra norskehavet utenfor Frøya i vest til Sylan i øst. Det kunne jeg tenke meg å se! Bildene er tatt med mobilkamera siden jeg presterte å glemme igjen det ordentlige kameraet i bilen.   

Gråurda – kommunetopp i Snillfjord

Sommeren har endelig kommet til Midt-Norge. Etter en heller kald juni har juli ankommet med temperaturer på langt over tjue grader, og i natt var det også tropenatt. Herlig, men litt for varmt for turliv kanskje?

Kjæresten og jeg lot oss imidlertid ikke stoppe og kjørte til Ytre Snillfjord og Myrsætra for å forsøke oss på Gråurda (791 moh) som er kommunetoppen i Snillfjord.

Gråurda i sikte litt før Langtjørna. Lett å skjønne hvorfor fjellet har fått navnet sitt.

Gråurda i sikte litt før Langtjørna. Lett å skjønne hvorfor fjellet har fått navnet sitt.

Gradestokken viste hele 27 grader i skyggen da vi stoppet bilen, og det tok ikke lange tiden før en av sommerens mindre hyggelige sider viste seg; nemlig kleggen. Den fulgte oss laaangt oppover i fjellet til tross for at vi etterhvert fikk en del vind.

Turen startet opp gjennom bjørkeskog på god og tørr sti. Varmt var det, og her nede var det ingen vind. Idet vi får øye på Litltjørna dreier stien nordøst mot Langtjørna. Vi fulgte denne helt ned til vestenden av Langtjørna før vi begynte på oppstigningen til østryggen av Litletjørnknubben i stiløst terreng. Vi fulgte ryggen et stykke (innimellom på sti) før vi gikk ned i en enorm (relativt tørr) «myrgryte». Herfra og opp var det ingen sti å finne og terrenget besto av lyng og kratt med skjulte steiner under. Tungt terreng å gå i, og varmen og stigningen gjorde det ikke lettere.

Endelig oppe på topplatået og toppen er i sikte.

Endelig oppe på topplatået og toppen er i sikte.

De siste hundre høydemetrene ble det mange pustepauser før vi endelig kom oss opp på det relativt flate toppartiet av Gråurda. På toppen er det en stor varde med en postkasse med toppbok i. Boka som nå lå i postkassen var fra mai i år, og det var ikke veldig mange navnetrekk i den.

Gråurda 791 moh i deilig sommervarme og frisk bris.

Gråurda 791 moh i deilig sommervarme og frisk bris.

Det blåste særdeles friskt på toppen, men vi fant ly bak varden og spiste dagens lunch her. Utsikten er flott, men preget av at Gråurda er et fjell med et stort topparti. Så varmt som det var i går var det også svært disig, så noen gode toppbilder var vanskelig å få. Heldigvis hadde kleggen sluppet taket i oss litt lenger ned, så det ble en deilig pause i god sommervarme på toppen.

Etter en lang rast var det på tide å ta seg ned gjennom lyng og kratt og forsøke å ikke snuble i skjulte steiner. Jeg pustet lettet ut da vi var vel nede i myrgryta igjen, men jeg skulle kanskje ha ventet litt med det, for oppe på ryggen av Litletjørnknubben presterte jeg å snuble så jeg falt omkull. Heldigvis var det ikke fjell, men myk lyng jeg ramlet i.

På vei ned igjen mot Langtjørna. Snillfjorden lengst ut.

På vei ned igjen mot Langtjørna. Snillfjorden lengst ut.

Resten av turen forløp stille og rolig, og vi var tilbake ved bilen etter 5 timer på tur. Ca 10 km. t/r og 3 1/2 time aktiv tid. I den heten som var i går, synes jeg det så absolutt er godkjent.

Høstfølelse på Kjølifjellet

I helgen ble hyttevisning kombinert med en overnatting på Kjølihytta. Vi parkerte ved Jensåsvollen og gikk veien oppover mot de nedlagte gruvene før vi tok av på stien mot hytta. Som alltid når vi overnatter på DNT-hytter er det spennende å se om det er andre på hytta. Denne lørdagskvelden fikk vi ha hytta for oss selv, men ut fra hytteboka kunne vi lese at en familie på fire nettopp hadde overnattet i tre døgn. En gjeng som var på 4H-leir i Stugudal hadde også avlagt hytta et dagsbesøk fredag.

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Skardsfjella og Sylmassivet skjuler seg delvis i skyene bakom hytta,

Været var av heller høstlig karakter. Overskyet og iskald vind, men oppholds. Store snøfonner lå spredt i fjellet, så her er nok et område hvor sola ikke varmer altfor ofte. Da vi gikk og la oss var det såvidt temperaturen var på plussiden og det hadde begynt å regne. I løpet av natten gikk regnet over til snø, så da vi våknet søndag morgen hadde fjellene omkring hytta fått «melisdryss» i tillegg til snøskavlene fra vinteren som var. Hadde det ikke vært for lengen på dagen, kunne vi like gjerne trodd det var høst. På morgenkvisten hadde snøen gått over til regn, så regntøy måtte frem før retur til bilen. Noen tur innover Kjølifjellet fristet ikke slik været var, så vi returnerte tidlig til byen etter en lang frokost på hytta.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.

Nysnø i slutten av juni. Ikke ønskelig, men slik kan fjellet være.