Pause

Det skjer ikke noe særlig på bloggen min for tiden. Årsaken er enkel: Jeg er knapt på tur, så det er intet å skrive om.

Det venstre kneet mitt har virkelig «havarert» og tåler fint lite belastning. Det begynte så smått på slutten av rundturen i Sylan, og gikk fra «murring» til «kan ikke belastes overhodet» da jeg var på Bandaklumpen i midten av september. For 3 uker siden var jeg hos fysioterapeut og fikk et treningsprogram som skal følges 3-4dager i uka, så nå går jeg ut og inn av 3T fremfor å tusle i skogen og på fjellet. Prøvde meg på en pitteliten topp forrige helg (Blåberga), og kneet protesterte vilt med å bli ømt, hovent, ikke bøybart og ikke belastbart uten smerter.  Så sånn er ståa. Nå er målet å få trent opp kneet til sommersesongen så jeg kan gjennomføre noen av de turene jeg allerede har begynt å fabulere om i hodet mitt.

Mens kneet rehabiliteres, mimrer jeg om deilige sommerdager i fjellet og legger nye planer. Her fra Sylan i juli.

Mens kneet rehabiliteres, mimrer jeg om deilige sommerdager i fjellet og legger nye planer. Her fra Sylan i juli.

 

 

Blåberga (332 moh) – to forsøk fra hver sin kant

For å få inspirasjon til nye turer bruker jeg http://www.peakbook.org. Der «samler» jeg blant annet på topper. Samlingen foregår pent og rolig og jeg stresser absolutt ikke med å få samlet ferdig en liste. Siden kneet mitt fortsatt ikke takler noe særlig belastning og den første snøen allerede har kommet i fjellet, var planen å «plukke» lavere topper i området rundt Trondheim i et svært rolig tempo. Den planen viser det seg at jeg bare kan skrinlegge etter gårsdagens tur. Selv en svært enkel topptur medførte at kneskaden gikk tilbake til en akutt fase og kneet er nå hovent og numment og lager ekle knekkelyder når jeg reiser meg fra sofan eller går over gulvet. Men tilbake til gårsdagens tur.

Blåberga ligger på østsiden av Jonsvatnet og inngår i samlelistene «Trondheim ≥ 100m pf.» og «Sør-Trøndelag ≥ 100m pf.», og er en topp som kan nås fra flere kanter.

Fredag skulle jeg følge i fotsporene til TERJES som har skrevet en turrapport  om Blåberga med start ved gården Vasselja. Se (http://peakbook.org/tour/77474/Bl%C3%A5berga+%28Fra+Vasselja%29.html) Da jeg kom til gården ombestemte jeg meg imidlertid. Det fristet lite å gå oppover en vei som er merket «privat» og som til alt overmål går rett gjennom gårdstunet. Jeg snudde derfor bilen og kjørte til en parkeringslomme ved skiltet «Jonsvatnet – drikkevannskilde» noen hundre meter ovenfor Jonsvatnet på FV873. Der hadde jeg sett spor etter en skogsmaskin oppover lia, og jeg tenkte at det kanskje ville være mulig å nå Blåberga fra motsatt side; sørfra. Jeg fulgte sporene til skogsmaskina oppover og det ble etter kort tid ganske så lettgått og fint inntil sporene nærmeste forsvant og ble til en liten sti som jeg mistet rett som det var. Jeg rundet Bukkhåmmåren og kom meg etterhvert ned til Litltjønna (etter litt bushing før jeg igjen fant en gjengrodd traktorvei).

Ved Litltjønna.

Ved Litltjønna.

Herfra ser man rett opp på Blåberga (og her møter man også på veien som går gjennom gården Vasselja). Langt er det ikke opp til Blåberga fra der jeg sto, men det så bratt ut. Tanken på mitt kranglete venstre kne og det faktum at det ikke var all verdens tid igjen før det ble mørkt, var utslagsgivende for at jeg droppet å fortsette og returnerte til bilen i samme spor som jeg kom.

Utsikt mot Jonsvatnet på vei tilbake til bilen.

Utsikt mot Jonsvatnet på vei tilbake til bilen.

I går var det derfor et nytt forsøk på å nå Blåberga. Denne gangen sammen med kjæresten, og fra nytt startsted. Etter å ha studert kartet fredag kveld fant jeg ut at det måtte være mulig å starte fra Stokkdalen. Vi kjørte derfor forbi Vassdalen Skiarena og videre innover mot gården Stokkdalen der veien slutter. Vi parkerte ved en hytte et lite stykke ovenfor gården og fortsatte til fots nedover. Rett ved gården tar en traktorvei av langs kanten av et gresskledd jorde. Denne leder ned mot en god skogsbilvei som kommer opp fra Jonsvatnet og vi fulgte den til Metjønna.

Gården innerst i Stokkdalen.

Gården innerst i Stokkdalen.

Der tok vi av oppover lia i retning Blåberga, fortsatt på god traktorveien. Traktorveien går nesten helt opp til Blåberga, men de siste 300 metrene går gjennom et hogstfelt med mye kvist og atskillig dårligere «vei», i den grad det nå kan kalles vei. Stort sett er stigningen bare jevnt bratt og den byr ikke på videre problemer. Siste meterne er opp er brattere, men under normale omstendigheter er heller ikke denne stigningen noe problem.

Utsikt fra toppen av Blåberga.

Utsikt fra toppen av Blåberga.

Kneet mitt likte imidlertid ikke belastningen og begynte å gjøre seg til, men opp kom jeg. I motsetning til mange andre topper på lista «Trondheim ≥ 100m pf.» er det utsikt fra denne lille toppen. Blant annet ser man innover mot Stjørdalen og Frosta. Fjellene i Skarvan og Roltdalen synes også godt, og jeg mener også at Sylan kan skimtes, skjønt denne dagen lå det skyer over toppene. I motsatt retning sees Jonsvatnet, Strindamarka og Gråkallen + fjorden selvfølgelig.

Rett under toppen av Blåberga.

Rett under toppen av Blåberga.

Det blåste godt på toppen så vi fant ly bak en stor rotvelt og spiste dagens lunch her. Veien ned gikk ad samme rute som oppstigningen, men ved Metjønna gikk vi videre til Jervtjønna i stedet for å returnere til gården. Der snudde vi (vi skulle tross alt ikke ned til Jonsvatnet), og valgte deretter å gå oppover en annen traktorvei oppover mot noen hytter i retning veien hvor bilen sto parkert. Vi satset på at det ville være mulig å komme seg opp på veien uten å måtte «bushe» altfor mye, og det gikk glimrende.

Ved Metjønna sto det en benk med bord og det var en liten "badebrygge" der også.

Ved Metjønna sto det en benk med bord og det var en liten «badebrygge» der også.

I løpet av kort tid vi ute på ordentlig vei og passerte noen hus før vi kom ut på veien vi kjørte når vi kom. Tilbake ved bilen var vi enige om at det hadde vært en fin tur i et relativt nytt område. Jeg sier «relativt» fordi vi har vært på ski i løypene som går ut fra Vassdalen Skiarena like i nærheten, men vi gikk ikke helt i samme spor i dag.  Kneet mitt er som sagt satt kraftig tilbake, og jeg innser at selv små toppturer må vente inntil det er ordentlig rehablitert. Forhåpentligvis før sommeren. Jeg har allerede begynt opptreningen med veiledning fra fysioterapeut, men nå må jeg vel forhøre meg om hva jeg skal gjøre i den nærmeste tiden. Fortsette opptreningen eller vente til tilstanden roer seg litt.

 

Glimt fra noen småturer

Det har vært heller lite turaktivitet på meg i det siste pga. knærne som sa takk for seg etter toppturen på Bandaklumpen i Sylan for en drøy måned siden. Helt stillesittende har jeg dog ikke vært. Under er noen glimt fra mine turer i nærområdet den siste halvannen uka.

Ettermiddagstur etter jobb i Estenstadmarka en solskinnsdag. Høsten kan være vakker.

Ettermiddagstur etter jobb i Estenstadmarka en solskinnsdag. Høsten kan være vakker.

Tester knærme med en tur opp  på Jervfjellet. Konklusjon: Knærne liker fortsatt ikke toppturer.

Tester knærne med en tur opp på Jervfjellet. Konklusjon: Knærne liker fortsatt ikke toppturer.

Langs Nidelva.

Langs Nidelva.

På vei mot  Merkespynten og Aunkammen. Lav høstsol gir skyggevirkninger på myra.

På vei mot Merkespynten og Aunkammen. Lav høstsol gir skyggevirkninger på myra.

Vinteren er i anmarsj

En snartur opp i Sylan fra Stugudal avslører at fjellet er i ferd med å ikle seg vinterdrakten. Sommeren er definitivt over, og jeg kjenner at det er vemodig.

Helagsfjellene i Sverige.

Helagsfjellene i Sverige.

Denne sommeren har jeg vært mer i fjellet enn noen gang, og utallige minner om svette, bratte, lange og herlige dager i fjellet er lagret. Fantastiske utsikter har jeg hatt, og flotte mennesker har jeg møtt. Jeg har flyttet på egne grenser for hva jeg tør, og spasert på utsiden av komfortsonen. Jeg har hatt flere netter i telt enn på mange år, og jeg håper at det til neste år vil bli enda flere. Nå skal jeg bare få orden på kneet mitt som ikke er helt fornøyd med at jeg har hatt tidenes fjellsommer, så er jeg tilbake der jeg trives best: I fjellet!

Med Sylmassivet i bakgrunnen.

Med Sylmassivet i bakgrunnen.

Spasertur på demningen ved Sylsjøen i Sverige.

Spasertur på demningen ved Sylsjøen i Sverige.

Søndagstur i vinden

Gårsdagens tur gikk til Damtjønna i Vassfjellet. Verken allmenntilstanden eller knærne mine tillater noen lange turer for tiden, så planen var å rusle opp til Damtjønna og fyre bål der.

Vel, bålet var bare å glemme. Til det blåste de for mye. Heldigvis hadde vi tatt med en liten termos med kaffe på, men pølsene måtte forbli i sekken.

Damtjønna.

Damtjønna.

Forøvrig har jeg aldri sett så mye folk i dette området som i går. Det er tydelig at flere og flere finner ut at det gjør godt for både kropp og sjel å komme seg ut på tur, bort fra veier og hus. Friluftsliv er virkelig i vinden for tida. Egoisten i meg savner tiden hvor jeg kunne farte relativt alene rundt i bynære markaområder, men jeg innser jo at folkehelsa har godt av utviklingen de siste årene. Så får heller jeg som ikke trives så godt i folksomme markaområder finne nye stier.

Lav oktobersol. Den varmer godt enda.

Lav oktobersol. Den varmer godt enda.

Fyrstikker er en fin ting

Fyrstikker er en fin ting. Hvertfall når man har tenkt å fyre bål på tur. Og det hadde jeg i går.

Hadde tatt meg fri fra jobben for å nyte bursdagen min ute i det fri. Ut på formiddagen var min nye dagstursekk pakket med pølser, lomper, ved, kaffe på termos og klesskift samt dunjakke. Alt klart for at jeg skulle kose meg alene i marka i noen timer altså.

Grått i Bymarka denne dagen, men fint turvær likevel.

Grått i Bymarka denne dagen, men fint turvær likevel.

Siden knærne mine er lite samarbeidsvillige etter turen på Bandaklumpen, skulle jeg bare gå fra Tømmerdalen til Herberndammen; ca halvannen km. en vei. Ikke så langt med andre ord, men høy kosefaktor var planlagt.

Riktig slik ble det ikke da jeg etter å ha samlet litt kvist og bark kom på at jeg ikke hadde med meg verken fyrstikker, lighter eller tennstål i den nye sekken. Urk!! Gjett om jeg ble sur på meg selv?! Vel, det var lite å gjøre med tabben der jeg sto. Jeg slo meg til ro med at det ikke kom til å bli noe bål, men vent….

Ved Herberndammen er det kommet opp en gapahuk siden sist jeg var der. Jeg  hadde observert at det hang en pose i en snor fra taket i den, og jeg syntes jeg hadde sett en blikkboks i den posen. Jeg gikk tilbake for å sjekke, og ganske riktig; det var en blikkboks i posen. Kunne det være fyrstikker i den?

Gapahuk Sirius og Vega er en nykommer ved Herberndammen.

Gapahuk Sirius og Vega er en nykommer ved Herberndammen.

En liten stund var jeg svært happy, for det var fyrstikker i den boksen, i tillegg til noe annet småtteri. En liten notatbok sa at man kunne ta det man trengte og evt. legge igjen noe man trodde andre kunne trenge. Dessverre hadde fukten tatt fyrstikkene. «Ripedelen» som man riper fyrstikkene mot var også fuktig og utslitt, så jeg klarte ikke å få til så mye som en liten gnist. Dermed ble det kalde pølser til lunch. Takk og lov for at jeg hadde valgt å ta med meg kaffe på termos og ikke satset på bålkaffe.

Uansett var det deilig med en tur ut i frisk luft i stille natur. De eneste levende vesenene jeg møtte denne dagen var to gjess som tilbragte dagen på dammen.

For å sikre meg mot teflonhjerne på senere turer, ligger det nå en fyrstikkeske i begge sekkene jeg bruker på tur.

Årets siste topptur?

Helgen har vært tilbragt i Storlidalen på den årlige høstturen til fjellturgruppa Sprek & Sosial. Været har vært svært variabelt, men i går fikk vi en fin topptur til Høa innerst i Storlidalen.

Høstfargene preger fjellet. Her innover dalen mot Lontjønna.

Høstfargene preger fjellet. Her innover dalen mot Lontjønna.

Jeg tok det veldig med ro og brukte stavene aktivt for å skåne knærne som har vært ille etter forrige helg. Heldigvis kjennes knærne helt ok etter gårsdagens tur, hvertfall ikke verre, men det spørs om ikke dette likevel må være sesongens siste topptur. Ingen vits i å provosere kroppen for mye, men det er lettere sagt enn gjort å ikke skulle gå på nye topper.

På Høa med kjæresten.

På Høa med kjæresten.

Sesongens første snø falt også i natt, men enda kun på de høyeste toppene. Og til uka er det høstjevndøgn. Det er vel bare å innse det… sommeren er ugjenkallelig slutt.

Lunch med utsikt mot Storlidalen og et aldri så lite kaffe- og pølsebål.

Lunch med utsikt mot Storlidalen og et aldri så lite kaffe- og pølsebål.