Klæbu – Trondheim til fots

Allerede i fjor hadde kjæresten og jeg planer om å gå fra hans hjem i Klæbu til mitt i Trondheim., men sen snøsmelting og hælbetennelsen min, som bare ble verre og verre utover sommeren, satte en stopper for det. Nå var det på tide å gjøre noe med drømmen, så 1. og 2. pinsedag ble tilbragt vi til fots gjennom skog, myr og hogstfelt, samt på noe asfalt, grusvei og skogsbilveier. Varierende underlag altså!

Siden jeg ikke ønsker å ta unødige sjanser med tanke på at hælbetennelsen nylig synes å være leget, samt at gradestokken viste temperaturer langt opp på 20-tallet, ble turen modifisert i forhold til opprinnelig plan. Det vil si at vi ikke gikk fra hjem til hjem, bare nesten. Startsted ble dermed Gjenvollhytta i Klæbu og vi avsluttet turen på Bekken parkeringsplass i Trondheim hvor vi satte igjen en bil før vi kjørte til Gjenvollhytta. GPS’n viste nesten 25 km. da vi avsluttet turen, så det er mulig å gå den på en dag, men for oss var ikke poenget å gå på kortest mulig tid, men å være på tur.

GPS-sporet fra turen.

Klar for start ved Gjenvollhytta 1. pinsedag i mange-og-tyve grader.

Grusvei til å begynne med fra Gjenvollhytta. Rart å tenke på at vi gikk på ski her for ikke mange ukene siden.

Vi forlater grusveien og begynner på myrene i Nordmarka som var relativt tørre og lettgåtte.

Auntjønna i sikte. Isen lå fortsatt på en liten del av tjønna.

Pause ved Auntjønna.

Fra Auntjønna tok vi skte på grusveien som tok oss nedover mot Gulltjønna som vi her nærmer oss.

Videre på myr etter Gulltjønna og deretter ned dette hogstfeltet for å komme ned i Svartdalen. Det så verre ut enn det det var når vi sto på toppen av dalsøkket.

Etter å ha kommet oss trygt ned i Svartdalen og krysset denne tok vi en pause i lyngen før vi fortsatte mot Lidarende i nærheten av Jonsvatnet.

Vi nærmer oss sivilisasjonen igjen

Tilbakeblikk mot der vi kom fra.

En liten kilometer på asfalt opp fra Lidarende før vi tar av på skogsvei i retning Langtjønna på Storåsen.

Langtjønna i sikte. Etter mine begreper er dette mer som et lite vann og ikke noe tjern, men….

Lite festlig på skogsveien etter hogst tidligere.

Middag! Real Turmat sin kebabgryte smaker slett ikke så verst. Kaffekjelen fylt med kaldt vann fungerer som avkjøling for forbrente fingre fordi kløna meg ikke klarte å få alt vannet oppi Real-posen og i stedet donerte rikelig til egne fingre. 

Avslapning i kveldssola etter middagen.

Kveldsidyll ved Langtjønna.

Regnbuen varslet regn. Et særdeles lokalt et som kom noe overraskende på oss – FØR vi hadde fått opp teltet.

Vi har flyttet oss til nordvestsiden av tjønna for å slå leir der. For mye myr andre steder.

Teltet kom opp etter at regnet hadde gitt seg.

Men hvorfor sove i telt når vårnatten er så fin som denne?

Tenk å våkne til dette! Ren og skjær idyll

Vi er på vei igjen – mot veien som går på vestiden av Jonsvatnet. Lite festlig terreng her. Bratt ned og tett skog.

Vi kom oss ned på veien og krysset denne før vi fortsatte over myr og oppover mot Rossmo. Her har vi klatret en del høydemetre og har kommet til nok et hogstfelt.

I skiløypa. Endelig lettgått igjen! Vi tar sikte på Nyjordveien som vi må krysse for å komme oss over i Estenstadmarka.

På vei oppover mot Liaåsen på skogsbilvei inntil den tok slutt og vi gikk bratt oppover i tett skog.

Utsikt mot Jonsvatnet fra Liaåsen.

Snart hjemme! Bare ned i Styggdalen og ut på veien fra Estenstadhytta før vi er på Bekken.

Godt fornøyd og ganske svette etter to varme dager på tur var vi skjønt enige om at dag 2 hadde vært tyngst. Utrolig tung myr og mye oppover gjorde sitt til det, men det er jo godt å slite litt også? Jeg liker iallefall det – når kroppen funker, og det gjorde den på denne turen. Lårmuskulaturen som i årevis har kranglet oppførte seg nesten som en helt normal muskulatur, og hælbetennelsen var det fint lite å kjenne til. Jeg håper inderlig at det fortsetter slik!!

Turens høydeprofil.

Sommervarme og snøsmelting i Flåmarka

Gradestokken i bilen viste 27,5 varme grader da vi parkerte på parkeringsplassen ved Rangåa i Flåmarka. Uvanlig varmt til Trondheim å være, men du verden så deilig det er

Vi gikk veien innover mot Teigavollen. Veien går etterhvert over i traktorvei, en svært gjørmete en, men det var heldigvis noe tørrere denne gangen enn sist jeg gikk her. Overraskende nok var det fortsatt en del snø som lå både etter veien og i terrenget. Jeg hadde trodd at snøen var borte for lengst i og med at vi beveget oss i en høyde på +/- 500 moh.

Bekkene gikk flomstore, myrene var til dels søkkvåte, isen lå enda på de små vannene vi passerte, og gjørma var tidvis rene skjære kvikkgjørma, men når sola skinner og vi kan gå i t-skjorte og nyte usedvanlig godt sommervær, da ser man glatt gjennom fingrene med slike små detaljer.

Etter å ha passert Teigavollen gikk vi videre mot Dalsvollen. Heldigvis var det bro over den største bekken som nå minnet mer om en elv, men da vi var nesten fremme ved Dalsvollen trodde jeg nesten at vi måtte snu. En bekk som til vanlig ikke er det minste problem å krysse gikk nå over sine bredder og var både dyp og bred. Definitivt ingen mulighet til å steingå denne! Redningen ble en bjørkestamme som lå lagelig til over bekke-elva på et sted hvor den ikke var så bred. Med en hjelpende hånd fra kjæresten kom jeg meg tørrskodd over og vi fortsatte til Dalsvollen hvor vi tok dagens kafferast.

Fra Dalsvollen er det nydelig utsikt mot Brungfjellet. Med tanke på hvor mye snø som lå i terrenget nede i dalen vi gikk, var det merkelig snøfritt på Brungfjellet.

Returen til bilen gikk samme vei som vi kom, inkludert bjørkestammebroen. Ved Teigavollen tok vi en ny rast for å nyte sommervarmen og utsikten over Øvre Teigatjønna før vi returnerte til bilen. Nesten en mil i dag på veldig varierende underlag. Neste gang jeg besøker Flåmarka håper jeg å finne brua som visstnok skal gå over Brunga for deretter å komme meg til topps på Brungfjellet.

17. mai og “topptur” i nærområdet

I år er første gang siden 2009 at jeg feirer nasjonaldagen i Trondheim, og hvilken dag det har vært. Den varmeste 17. mai noen gang! Vi tåler definitivt flere slike.

På vei mot Trulsen som toppen på Jervfjellet heter.

Kjæresten og jeg benyttet dagen til topptur på Jervfjellet, bare 30 minutter fra Trondheim sentrum. Fjellet er kun 504 moh, men man har likevel ordentlig fjellfølelse på toppen siden det er snaufjell der, og utsikten er formidabel: 360 graders rundskue. Absolutt verdt stigningen opp.

Kjæresten nyter utsikten.

På toppen skrev vi oss som nr. 3 og 4 i dag, men flere kom etter oss, så det var rent folksomt på Jervfjellet i dag. Tydeligvis flere som foretrekker tur i det fri for å feire friheten vi nyter godt av i dagens Norge fremfor kaoset i midtbyen.

Etter å ha forsert bratte stigninger, småskrenter, myr og gjørme var vi på toppen etter ganske nøyaktig en times rolig gange, og fant vi ly for vinden bakom en skrent der vi kunne nyte utsikten mot Jonsvatnet leeeeenge før vi fortsatte på tvers av ryggen i retning Heinfjorden.

Utsikt mot Jonsvatnet.

Pause

Retur etterhvert samme vei som vi kom; ned bratte skrenter som ikke er så greie å forsere for oss kortbente, gjennnom myr og gjørme. Lettere å komme opp enn ned alle skrenter hvertfall. Dog er det ingen krevende tur. Alle i normal form kan klare turen. Den er kort, men bratt, så hvis formen er dårlig bruker man vel litt tid opp, men det er mulig for alle å komme seg opp på Jervfjellet.

På kanten av et stup som gir skikkelig sug i magen for oss som ikke er så høydesterke.

17. mai

Ha en riktig god 17. mai alle sammen Her går turen som vanlig ut i marka i stedet for til byen, og i dette nydelige 17.mai-været som vi er velsignet med her i Trondheim blir det helt sikkert en flott dag ute. Jervfjellet står på dagens turprogram, så det vil ikke mangle på verken stigning eller utsikt.

Bildet er fra fjorårets 17. mai som vi tilbragte på Gran Canaria. På vei opp i “fjellene” ovenfor Patalavaca kom vi forbi Anfi del Mar hvor Den Norske Skolen på Gran Canaria feiret dagen.

17. mai 2012 på Anfi del Mar

Siste sykkeldag i Kroatia

Fredag og siste dag på sykkelsetet – iallefall for denne gang. Jeg kommer gjerne tilbake til Kroatia for å sykle, men da på egen hånd og ikke i en gruppe.

Gruppen har i dag minket til bare 5 personer + guider, så vi har ekstremt god plass i den store bussen som frakter oss og syklene våre til Kanfanar hvor dagens sykkeletappe begynner.

Turen starter med 6 minutters trilling rett ned. Rett før vi når dalbunnen stopper vi ved ruinene av en gammel landsby fra det femtende århundret og ser oss omkring. Det bodde omlag 2000 mennesker i landsbyen på den tiden.

Etter rundturen i ruinene starter klatringen oppover igjen. Vi kjører på asfalt og bakken er ikke veldig bratt, bare lang. Jeg finner det rette giret og tråkker lett opp bakken med en puls som er godt under melkesyreterskel. Vel oppe fortsetter vi gjennom små landsbyer og forbi vakre blomsterenger og olivenlunder.

Etter litt flere, men kortere bakker, kommer vi til landsbyen Kringa hvor legenden sier at det har bodd en vampyr. Vi ser ingen vampyrer på hver vei og vampyrbaren er heller ikke åpen, så vi setter oss på sykkelen igjen og suser nedover i dalen på grusvei. Så er det å starte klatringen opp igjen. Jeg har fortsatt gode ben og tråkker lett opp bakken som er dagens lengste. De andre deltagerne kommer et stykke etter og synes det er tungt med alle bakkene i dag. Jeg koser meg imidlertid, og synes det er deilig at vi endelig får prøvd oss litt. Sykkelturene har hittil gått i relativt flatt terreng etter min mening, men jeg vet at ikke alle er enig med meg i det.

Videre sykler vi i greit, småkupert terreng og på asfalt inntil vi kommer til landsbyen Sveti Petar u Sumi som er kjent for et gammelt Benediktinerkloster. Før vi kikker oss omkring i klosteret, tar vi en pause på byens bar hvor det for min del smaker veldig godt med kaffe. Lette regndråper begynner å falle mens vi står i klosterets atrium, så vi kommer oss raskt opp på sykkelen for å sykle de siste kilometerne til gården hvor vi skal spise lunch.

På den lille gården får vi servert aspargessuppe (dvs jeg får stekt ost siden de mener at jeg med min glutenintoleranse ikke tåler noe i suppa), og kalv med stekte potetskiver og kål som ligner litt på surkål, men smaker helt annerledes. Vi har en riktig så trivelig stund på gården der vi sitter ute i ly for regnet mens vi spiser bondekost og drikker kroatisk vin.

Tilbake til Kanfanar er det kun 6 km i nedoverbakke så det tar ikke lange tiden før vi er tilbake der vi startet. Som vanlig er bussen forsinket, så fire av oss tar en ekstra runde rundt Kanfanar før vi slenger baken nedpå en stol i den lokale baren og bestiller øl og vin. Trolig er dette den billigste vinen jeg noen gang har drukket. 8 kuna ( ca 8 kr) for et stort glass vin er det ikke noe å si på. Så får det heller være at det ikke akkurat er den beste vinen jeg har drukket.

Dagens etappe var ikke så lang; rundt 35 km, men det er definitivt den etappen med bakker som virkelig har vært bakker og ikke bare forhøyninger i terrenget. Veldig deilig å endelig få klatre litt

Sol, tempo og noe som ligner bakker

Torsdag, himmelsprett og varm sol som skinner over Istriahalvøya. Deeeeilig etter gårsdagens heller søkkvåte sykkeltur under Tors buldring der han fór over himmelen. Sykkelturen skal ikke starte før to (altfor sent, spør du meg), så dagen begynner i horisontalen på enn solseng – for første gang på denne ferien.

Klokken to er vi klare ved sykkeluthentingen, men ingen buss er ankommet. I dag skal vi nemlig transporteres ut av Rovinj til den lille landsbyen Bale hvor dagens sykkeletappe skal starte. Klokken tre sykler vi omsider avgårde og det aner meg at det kan bli sent før vi er tilbake på hotellet. Gruppen er i dag på tre deltagere mindre enn tidligere, så jeg regner med at det betyr et noe høyere tempo enn før. Det skal vise seg at jeg får rett

Fra Bale sykler vi slake bakker ned mot sjøen, og vi tar en sving innom to enorme campingplasser før vi sykler til et merkelig fenomen; En betongsirkel murt opp i gresset for ca 200 år siden hvor du kan høre din egen stemme som om du snakker i en mikrofon ( men kun om du står midt i sirkelen). Snodige greier!

Sykkelturen går videre på en mix av asfalt og grus og innimellom er det noe som kan ligne bakker. Dog er det fortsatt uhyre lettsyklet i forhold til det jeg er vant til hjemmefra. Tempoet er relativt høyt og jeg kjenner at jeg koser meg litt ekstra i dag

Omtrent midtveis i sykkelturen er det tid for mat, og vi stopper på en bondegård hvor live musikk høres helt ut på veien. Det viser seg at det er en tilstelning for eldre mennesker som må lide av dårlig hørsel siden volumet er enormt og musikken tragisk dårlig à la karaoke.

Maten vi får servert er minestronesuppe (som ikke ligner den italienske varianten), brød, forskjellige typer spekeskinke og tre forskjellige oster, bl.a. trøffelost som smaker nydelig. Et stykke slik ost + trøffelolje blir innkjøpt for senere nytelse i Norge.

Etter en lang og sen lunch sykler vi videre på mye grus og turens hittil teknisk vanskeligste parti. For de som driver med terrengsykling er ikke dette noen å snakke om, men for meg som trives best på asfalt er det teknisk nok. Søledammene fra i går er for det meste tørket opp, men ikke alle, så litt søle blir pent plassert på sykkel og sykkelshorts i dag og. 4,4 mil etter start er vi tilbake i Bale og klar for de siste 14 km tilbake til Rovinj på hovedveien. Det er stort sett slakt utfor hele veien så til tross for tre små stopp ( bl.a. på grunn av en punktering) gjør vi unna etappen på en halv time. Sykt deilig med litt tempo samtidig som jeg kjenner at kroppen fungerer bedre enn på lenge. Vonde lårmuskler har det vært fint lite av på denne ferien, og jeg savner dem ikke!

Kvart over åtte er vi omsider tilbake på hotellet etter en flott tur med høyere tempo enn tidligere i uka, og noen få, snille bakker. Vet at ikke alle deltagerne er enig meg med i min vurdering av bakkene, men det har vel med treningsgrunnlag og ikke minst aldersforskjell å gjøre. Å sykle her nede er lekende lett i forhold til områdene rundt Trondheim. Akkurat det er det ingen tvil om!

På sykkeltur med Tor

Onsdag begynte for min del med en liten rusletur langs strandpromenaden etter frokost. Jeg fant noen steinblokker å slå meg ned på, og fikk endelig lest noen sider i boka jeg har med meg hit.

Klokka tolv begynte dagens sykkeltur og rett før vi skulle starte åpnet himmelens sluser seg og slapp ned bøttevis med regn. Heldigvis ga det seg litt idet vi startet syklingen, men dessverre skulle ikke oppholdsværet vare. Vi startet turen langs kysten sørover før vi syklet på kryss og tvers litt mer inn i landet. Truende skyer var nesten overalt og vi så lyn fare over himmelen noen sekunder før tordendrønnene kom, og plutselig åpnet slusene seg igjen. Tidvis bare bøttet det ned og grusveiene ble forandret til gjørmebasseng.

I løpet av sykkelturen gikk vi av syklene for å se på ruinene av en eldgammel landsby som hadde huset 1000 mennesker, og var ikke sykkelskoene mine våte fra før av, så ble de det hvertfall i løpet av denne rusleturen i høyt, klissvått gress.

Etter en kort rundtur i ruinene syklet vi videre og innen sola endelig kikket frem igjen var vi søkkvåte og marinert i gjørme hele gjengen. Heldigvis er det jo godt og varmt her nede selv om det regner, men det er likevel smyge triveligere å sykle i solskinn.

Tilbake til hotellet syklet vi langs sjøen i herlig solskinn. Planen var egentlig at vi skulle ha syklet til byen for vinsmaking og fingermat fra Istrias, men vi så ikke ut etter sykkelturen, så vi måtte legge veien innom hotellet for en dusj og klesskift før vi kunne sette oss ned på en restaurant.

45 minutter er ikke lang tid for en dame som skal dusje både seg selv og klærne, samt vaske og tørke en tjukk hårmanke, men det gikk akkurat (takket være null sminketid). I samlet flokk gikk vi til byen og restauranten hvor vi fikk prøvesmake 2 hvite viner og en rød. Fingermaten besto av blekksprut i to varianter og noe som lignet ansjosfileter. Blekksprut er ikke min favorittmat så jeg spiste ikke så mye til tross for at jeg ikke hadde spist siden frokost. Vinen gikk dermed rett i fletta, så det var jo greit at det dreide seg om prøvesmaking og ikke vindrikking