Vinteren er i anmarsj

En snartur opp i Sylan fra Stugudal avslører at fjellet er i ferd med å ikle seg vinterdrakten. Sommeren er definitivt over, og jeg kjenner at det er vemodig.

Helagsfjellene i Sverige.

Helagsfjellene i Sverige.

Denne sommeren har jeg vært mer i fjellet enn noen gang, og utallige minner om svette, bratte, lange og herlige dager i fjellet er lagret. Fantastiske utsikter har jeg hatt, og flotte mennesker har jeg møtt. Jeg har flyttet på egne grenser for hva jeg tør, og spasert på utsiden av komfortsonen. Jeg har hatt flere netter i telt enn på mange år, og jeg håper at det til neste år vil bli enda flere. Nå skal jeg bare få orden på kneet mitt som ikke er helt fornøyd med at jeg har hatt tidenes fjellsommer, så er jeg tilbake der jeg trives best: I fjellet!

Med Sylmassivet i bakgrunnen.

Med Sylmassivet i bakgrunnen.

Spasertur på demningen ved Sylsjøen i Sverige.

Spasertur på demningen ved Sylsjøen i Sverige.

Søndagstur i vinden

Gårsdagens tur gikk til Damtjønna i Vassfjellet. Verken allmenntilstanden eller knærne mine tillater noen lange turer for tiden, så planen var å rusle opp til Damtjønna og fyre bål der.

Vel, bålet var bare å glemme. Til det blåste de for mye. Heldigvis hadde vi tatt med en liten termos med kaffe på, men pølsene måtte forbli i sekken.

Damtjønna.

Damtjønna.

Forøvrig har jeg aldri sett så mye folk i dette området som i går. Det er tydelig at flere og flere finner ut at det gjør godt for både kropp og sjel å komme seg ut på tur, bort fra veier og hus. Friluftsliv er virkelig i vinden for tida. Egoisten i meg savner tiden hvor jeg kunne farte relativt alene rundt i bynære markaområder, men jeg innser jo at folkehelsa har godt av utviklingen de siste årene. Så får heller jeg som ikke trives så godt i folksomme markaområder finne nye stier.

Lav oktobersol. Den varmer godt enda.

Lav oktobersol. Den varmer godt enda.

Fyrstikker er en fin ting

Fyrstikker er en fin ting. Hvertfall når man har tenkt å fyre bål på tur. Og det hadde jeg i går.

Hadde tatt meg fri fra jobben for å nyte bursdagen min ute i det fri. Ut på formiddagen var min nye dagstursekk pakket med pølser, lomper, ved, kaffe på termos og klesskift samt dunjakke. Alt klart for at jeg skulle kose meg alene i marka i noen timer altså.

Grått i Bymarka denne dagen, men fint turvær likevel.

Grått i Bymarka denne dagen, men fint turvær likevel.

Siden knærne mine er lite samarbeidsvillige etter turen på Bandaklumpen, skulle jeg bare gå fra Tømmerdalen til Herberndammen; ca halvannen km. en vei. Ikke så langt med andre ord, men høy kosefaktor var planlagt.

Riktig slik ble det ikke da jeg etter å ha samlet litt kvist og bark kom på at jeg ikke hadde med meg verken fyrstikker, lighter eller tennstål i den nye sekken. Urk!! Gjett om jeg ble sur på meg selv?! Vel, det var lite å gjøre med tabben der jeg sto. Jeg slo meg til ro med at det ikke kom til å bli noe bål, men vent….

Ved Herberndammen er det kommet opp en gapahuk siden sist jeg var der. Jeg  hadde observert at det hang en pose i en snor fra taket i den, og jeg syntes jeg hadde sett en blikkboks i den posen. Jeg gikk tilbake for å sjekke, og ganske riktig; det var en blikkboks i posen. Kunne det være fyrstikker i den?

Gapahuk Sirius og Vega er en nykommer ved Herberndammen.

Gapahuk Sirius og Vega er en nykommer ved Herberndammen.

En liten stund var jeg svært happy, for det var fyrstikker i den boksen, i tillegg til noe annet småtteri. En liten notatbok sa at man kunne ta det man trengte og evt. legge igjen noe man trodde andre kunne trenge. Dessverre hadde fukten tatt fyrstikkene. «Ripedelen» som man riper fyrstikkene mot var også fuktig og utslitt, så jeg klarte ikke å få til så mye som en liten gnist. Dermed ble det kalde pølser til lunch. Takk og lov for at jeg hadde valgt å ta med meg kaffe på termos og ikke satset på bålkaffe.

Uansett var det deilig med en tur ut i frisk luft i stille natur. De eneste levende vesenene jeg møtte denne dagen var to gjess som tilbragte dagen på dammen.

For å sikre meg mot teflonhjerne på senere turer, ligger det nå en fyrstikkeske i begge sekkene jeg bruker på tur.

Årets siste topptur?

Helgen har vært tilbragt i Storlidalen på den årlige høstturen til fjellturgruppa Sprek & Sosial. Været har vært svært variabelt, men i går fikk vi en fin topptur til Høa innerst i Storlidalen.

Høstfargene preger fjellet. Her innover dalen mot Lontjønna.

Høstfargene preger fjellet. Her innover dalen mot Lontjønna.

Jeg tok det veldig med ro og brukte stavene aktivt for å skåne knærne som har vært ille etter forrige helg. Heldigvis kjennes knærne helt ok etter gårsdagens tur, hvertfall ikke verre, men det spørs om ikke dette likevel må være sesongens siste topptur. Ingen vits i å provosere kroppen for mye, men det er lettere sagt enn gjort å ikke skulle gå på nye topper.

På Høa med kjæresten.

På Høa med kjæresten.

Sesongens første snø falt også i natt, men enda kun på de høyeste toppene. Og til uka er det høstjevndøgn. Det er vel bare å innse det… sommeren er ugjenkallelig slutt.

Lunch med utsikt mot Storlidalen og et aldri så lite kaffe- og pølsebål.

Lunch med utsikt mot Storlidalen og et aldri så lite kaffe- og pølsebål.

Telttur med innlagt topptur på Bandaklumpen

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet.

Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur.  Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta.

Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre.

Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere.

Nedalshytta.

Nedalshytta.

Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et  kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Klopper på stien mot Syltjønna.

Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen.

Utsikten fra teltet.

Utsikten fra teltet.

Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen til venstre.

Flatt terreng mellom 1380- og 1396-toppen. Storsylen midt i bildet.

Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der.

Ingen "walk in the park" akkurat...

Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna.

Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp.

Ryggen opp til Bandaklumpens høyeste topp som ikke virker så bratt på bildet.

Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta.

Liten toppvarde på 1553-toppen med Storsylen som rager i bakgrunnen.

Liten toppvarde på 1553-toppen med Storsylen som rager i bakgrunnen.

Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket.

Rester av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Restene av hytta på toppen av Bandaklumpen.

Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang.

Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Store deler av Syltraversen sett fra 1553-toppen.

Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote….  Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg.

Ikke helt fredags-taco, men nære nok :-)

Ikke helt fredags-taco, men nære nok :-)

Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok.  Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet.

Solnedgang i Sylan.

Solnedgang i Sylan.

Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen).

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Det finnes verre ting i livet enn å våkne til denne utsikten.

Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var  kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. 

Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin.

Teltet mitt. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Teltet som jeg bruker på soloturer. Et Helsport Ringstind 2 som jeg slett ikke synes er et tomannstelt, men helt greit som alenetelt.

Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag?

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren.

Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld.

Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne!

Sikter mot nye topper.

Sikter mot nye topper.

 

Sommerhelg i høstfjellet med innlagt topptur

Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som  base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen.

Kråkvasstind (til vesntre) sett fra stua. Bildet er tatt i juli i fjor. I år var det ingen snø å se på fjellet.

Kråkvasstind (bak til venstre) sett fra stua. Bildet er tatt i juli i fjor. I år var det ingen snø å se på fjellet.

To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant?

Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord.

Utsikt ned mot Storlidalen.

Utsikt ned mot Storlidalen.

Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september.

Høstfargene har kommet i fjellet selv om gradestokken viser sommertemperaturer.

Høstfargene har kommet i fjellet selv om gradestokken viser sommertemperaturer.

Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp».

På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro.

Tjernet på høyde 1446

Tjernet på høyde 1446

Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet.

Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader.

Snart oppe.

Snart oppe.

Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta.

Kråkvasstind - endelig :-)

Kråkvasstind – endelig :-)

Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.

Utsikt mot vest.

Utsikt mot nordvest.

Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette.

De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen.

Utsikt ned mot Sandåtjønna.

Utsikt ned mot Sandåtjønna.

Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer.

Søndag våknet vi til overskyet vær, men fortsatt vindstille og varmt. Kaffe og frokost tok sin tid, så det var langt på dag før vi var ute på tur. Turen gikk fra veien bortenfor Bårdsgarden og oppover lia i retning Gjevilvassdalen.

Halsbekkdalen i høstdrakt.

Halsbekkdalen i høstdrakt.

Ved stiskillet til Gjevilvasshytta/Trollheimshytta/Okla gikk vi mot Trollheimshytta. Jeg ville inn i Halsbekkdalen. En nydelig liten dal med flott utsikt over Gjevilvassdalen (hvis man snur seg på vei opp). Et godt stykke innover dukker Storbekkhøa og Halsbekkhøa opp. To flotte topper som begge er verdt et besøk. I dag skulle vi ikke til topps på noen av dem.

Gjevilvassdalen.

Gjevilvassdalen.

Vi nøyde oss med å gå inn til Halsbekktjønna der en liten familie på tre sto og fisket. Ved tjønna ble det kaffepause før vi returnerte til hytta og deretter hjem til byen. Enn om man bare kunne blitt i fjellet?

Fantastiske farger i fjellet for tiden.

Fantastiske farger i fjellet for tiden.

Tilbake i Trøndermyra

Etter deilige, men slitsomme dager i Bodø, var jeg mentalt utladet og tok en avspaseringsmandag for å gå meg en tur i fred og ro. Valget falt på Flåmarka og den lille toppen Finngangen. Her er man nesten garantert å få være alene, til og med i  helgene, så en mandag formiddag var jeg så godt som helt sikker på at jeg ville finne det jeg ønsket; stillhet og ensomhet. Og det fikk jeg! I tillegg fikk jeg selvfølgelig en god dose myr. Trøndelag = myr og jeg har egentlig bare akseptert at slik er det her, men etter å ha vandret på Hardangervidda og i Bodøtraktene, kjenner jeg at myrvandringen kjennes litt tyngre enn før. Jeg får vel nullstille meg etter en variert sommer, og vende tilbake til trøndermyra og akseptere og like at dette er min hverdag.

Ikke så høy, men veldig fin!

Ikke så høy, men veldig fin!

En lang pause på toppen av Finngangen med nydelig utsikt mot Trollheimen og Brungfjellet, så gikk jeg videre til Bortsvollen hvor nok en pause ventet. Jeg tok det helt med ro denne dagen. Både kropp og hode trengte det. Ingenting hastet og overalt hørte jeg kun stillhet.

Bortsvollen i Flåmarka.

Bortsvollen i Flåmarka.

Tilbake ved bilen var jeg godt fornøyd med turen. Ikke var den spesielt lang, og ikke gikk den unna i noe kjapt tempo heller, men jeg var mentalt nullstilt (eller ihvertfall nesten).