Første skitur på nesten tre år

Endelig ble det skitur på meg igjen. Etter å ha sjekket bloggen fant jeg ut at 13. april 2013 var siste gang jeg var på ski. Vinteren 2014 var det omtrent ikke snø i Trondheim og jeg hadde enda ikke kjøpt meg hytte. Dermed ble det en snøløs byvinter det året. Fjorårets vinter forsvant sammen med et elendig, og etterhvert operert, kne. Men endelig,  i går var det nok snø til å ta seg en skitur på hytta.

IMG_6957

Hytteliv :-)

Jeg ville løyet om jeg sa at det var en fantastisk opplevelse. Når sant skal sies var det en «slitetur». Vi gikk opp gjennom skogen fra hytta og her var det løssnø som vi datt gjennom hele tiden. Kan ikke akkurat si at vi «gikk» på ski, det var mer som å stabbe seg gjennom løssnø som hadde fokket seg i skogen. Jeg takket meg selv for alle vektene jeg hadde løftet på 3T de siste 15 månedene, for rå styrke i armene var nødvendig for fremdriften. På myrene var det fint lite snø i motsetning til i skogen. Mulig den hadde blåst bort under stormen Tor?

Trassig som jeg er, nektet jeg å gi meg. Jeg ville opp på fjellet der det normalt kjøres løyper. Kneet holdt fint, det samme gjorde den betente skulderen, så jeg overså murringen i lyskene og jobbet meg opp og frem. Gjett om skuffelsen var stor da vi kom opp til Bergsveinbua og så at det ikke var tegn til løype der. Fint lite snø var det også her oppe, og den lille som var, hadde et tynt skarelag som vi brøt gjennom hele tiden.

IMG_6933

Ved bua. Gråvær denne lørdagen, men skylaget lettet litt etterhvert og ga et nydelig ettermiddagslys.

Vi forsøkte å gå bortover mot Storgruvhøgda, men føret var såpass dårlig at vi etter kort tid snudde og returnerte til bua. Derfra ble det å renne på kryss og tvers gjennom skogen og over myrer for å komme tilbake til hytta. Flatt lys og foræderisk snø gjorde det til en vaklete opplevelse, men jeg kom meg da tilbake til hytta uten å tryne en eneste gang. All balansetrening og styrketrening på 3T har gitt resultater – heldigvis.

Dette ble kanskje ikke tidenes skitur, men det er deilig å endelig ha hatt ski på beina igjen og en god treningstur ble det iallefall av slitet i løssnøen.

IMG_6954

Utsikt mot Novola i dag når sola endelig tittet frem.

Ikke på grunn av, men på tross av.

Det er lite aktivitet her på bloggen for tiden. Det skyldes i hovedsak at jeg er lite på tur. Som alltid i den mørkeste tida får turlivet seg en liten knekk. Dette forsterkes av at det  omtrent ikke finnes snø verken hjemme eller på hytta, og at  isen har ligget som et teppe i marka. Helt i ro har jeg imidlertid ikke vært. Noen få (korte) turer ut har det blitt, mens treningsøktene på 3T har vært mange og hyppige. Såfremt jeg er frisk (hvilket jeg p.t. ikke er), må jeg ha bevegelse. Helst hver dag. Siden kneet «havarerte» har mange turer blitt byttet ut med styrketrening (og litt spinning/ellipse) på 3T. Jeg er nødt til å sørge for at jeg er sterk i beinmuskulaturen for å hjelpe kneet mest mulig på vei i forhold til turlivet.

IMG_4519

Ladestien rett før jul. Kaldt og null snø, men vakkert desemberlys.

Kneet kommer nemlig aldri til å bli bra. Det beste jeg kan håpe på er at atrosen ikke forverrer seg  (hvertfall ikke hurtig), og styrketrening er her alfa og omega.  Ifølge fysioterapeuten jeg har gått til, er alle timene jeg bruker på styrketrening forskjellen på å kunne gå fjellturer i det hele tatt kontra å sitte i sofaen med smerter. Så da så… da trener jeg. Jeg har aldri tidligere klart å trene styrke over tid. Har rett og slett syntes at det har vært kjedelig, men nå har jeg begynt å like også denne typen trening og savner det når jeg ikke får trent på noen dager. Motivasjon! Det er det som gjelder for å gidde noe som helst her i livet. Motivasjon, en dose stahet og en dose viljestyrke. Med denne komboen kommer man langt. Også hjelper det helt klart om man, som meg, faktisk LIKER å trene. Treningsglede er viktig. Jeg pleier å si det slik: Hvis du tror at du ikke liker å trene, har du bare ikke funnet den rette treningsformen for deg.

IMG_4553

Gråkallen 1. juledag like før uværet traff toppen med kraftig vind og snø.

Jeg begynte også å trene styrke på overkroppen når jeg først måtte trene beina. Det er ikke til å komme forbi at jeg er i en alder hvor muskulaturen sakte svinner hen om jeg ikke aktivt gjør noe for å forhindre det, så like greit å trene hele kroppen liksom. Dessuten har styrketrening veldig god effekt mot beinskjørhet, og her ligger norske kvinner på europatoppen, så nok en grunn til å trene styrke.

 

IMG_4563

En av mange økter på 3T i jula.

Dessverre er min kropp laget slik at den lager betennelser så ofte den kan. Og det har den da også gjort de siste årene. Jeg nevner i fleng: hælbetennelse, «tennisalbue», skulderbetennelse og lyskebetennelse. I tillegg til artrosen. Og nei, det skyldes ikke overtrening, manglende restitusjon eller for hurtig progresjon på belastningen. Jeg har tatt hensyn til alt det der (klok av skade!). Noen bare har en kropp som lett lager betennelser, og jeg har en slik kropp. Blir litt motløs innimellom, men nekter å gi opp. Jeg har to mottoer her i livet. Det ene er at «det er ingenting som blir bedre av å sitte i sofaen». Det andre har jeg rappa fra Tare (fra Ingen Grenser første sesong): Hvorfor sitte inne når alt håp er ute.

Jeg forsøker derfor så godt jeg kan å trene «rundt» betennelsene. Det er ikke fordi jeg har en så treningsvillig kropp av jeg beveger meg mye, snarere er det på tross av denne kroppen at jeg gjør det. Jeg nekter å innfinne meg med et stillesittende liv selv om kroppen legger kjepper i veien.  Hadde jeg ønsket kunne jeg funnet ganske mange grunner til å sitte i sofaen fremfor å trene, men hvorfor skulle jeg nå det? Kroppen er skapt for å være i bevegelse, og med en stillesittende jobb bør jeg definitivt sørge for litt bevegelse på fritida. Jeg tror ærlig talt at jeg ikke ville vært stort bedre om jeg hadde unnlatt å bevege meg. For ikke å snakke om hvor elendig psyken ville vært…

IMG_4076

Nyttårsdagene på hytta var preget av mye vind og lite snø.

Å måtte trene rundt betennelser og skader betyr selvsagt at jeg ikke får den progresjonen jeg ellers kunne hatt på styrketreningen, men det er bedre å trene med lavere belastning og utelukke enkelte øvelser enn ikke å trene i det hele tatt. I løpet av 2015 har jeg logget totalt 333 timer tur/trening. Med et ubrukelig kne som ble operert i slutten februar og en øyeoperajon i mai som begge deler medførte redusert mulighet for trening og tur er jeg fornøyd med det. Målet for 2016 er 365 timer trening og tur. Altså en time i snitt pr dag. Det bør ikke være uoppnåelig om kroppen oppfører seg sånn noenlunde.

Noen flere bilder fra slutten av 2015 under. Godt nytt tur- og treningsår! Just do it! (og der kom jeg på et tredje motto).

 

IMG_4476

Mørketidslys i Estenstadmarka


IMG_4494

Padling er helårsaktivitet for noen.


IMG_4074

Kanefart på Røros.


FullSizeRender

Tur/treningstimer oppsummert for 2015. Januar og februar tydelig preget av knetrøbbel og årsoppgjør.

GOD JUL

2015 er nesten over. En liten julefeiring, noen raketter til værs, og vips er det 2016. Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle som leser dette en riktig god jul. Håper dere har noen å feire sammen med, og at det blir en fredelig og fin jul.

Siden det blir en grønn jul her hjemme, passer det kanskje å mimre litt tilbake til de 14 dagene vi hadde på Gran Canaria i første halvdel av desember?!  Dere som følger meg på Facebook  har sett noen av bildene før, men det skader vel ikke med et lite gjensyn? Ferien var som vanlig en blanding av latmannsliv på en solseng og fotturer rundt omkring på øya. Denne gangen tok vi oss også en liten ferie i ferien ved at vi booket oss inn  på Parador Cruz de Tejeda. Cruz de Tejeda er omtrent så midt på øya som du kan komme, og ligger således vakkert til blant Gran Canarias vakre fjell. Spesielt varmt var det ikke der oppe i 1500 meters høyde, men det visste vi fra før, så varme klær var med.

IMG_0860

På vei ned Barranco de la Mina i det sentrale Gran Canaria. I denne dalen opplevde jeg rennende vann i en bekk for første gang på denne øya! Turen startet slakt, men ble veldig bratt etterhvert. Knærne mine hadde det ikke noe godt etter denne turen!

IMG_0873

Ved Cuevas de Cabbalero nær Cruz de Tejeda.

IMG_0843

Hvilepause på strandpromenaden i Arinaga etter tur opp på Montaña de Arinaga. En typisk spansk by med en fenomenal strandpromenade. En tur hit anbefales virkelig hvis du er på Gran Canaria.

IMG_0796

På tur over fjellet mellom Mogán og Veneguera. Flott tur som anbefales, men siden det stort sett bare går opp eller ned kan det kjennes i litt svake knær.

IMG_0756

Norskeplassen i «fjellene» mellom Puerto Rico og Arguineguin.

IMG_0822

Skytterstilling i Montaña de Arinaga. Vår ferd opp fjellet i skyttergraven endte her etter å ha krabbet inn gjennom en særdeles lav tunnellåpning. Greit med kommelykt på mobilen, for det var jammen meg mørkt inne i tunnellen. 

IMG_0817

Skyttergraven som vi fulgte nesten til topps på Montaña de Arinaga. De siste metrene opp var ikke så hyggelige siden fjellet var porøst og det var mye løsgrus, men opp kom vi. Ned tok vi veien!

IMG_0847

På vei opp fra Cruz de Tejeda som ikke er store plassen. Da vi startet turen var det bare 12 grader. 

IMG_0855

Frodig og grønt i Barranco de la Mina. Klimaet her oppe i fjellene er noe helt annet enn nede på sørkysten.

IMG_0762

På vi ned mot Motor Grande (Puerto Rico) etter å ha vært på Norskeplassen.

IMG_0876

Gran Canarias vakre fjellverden. Klippen midt i bildet er Roque Betayga. Denne dagen var  det kun 8 grader og iskald vind ved turstart selv om det ser godt og varmt ut på bildet. 

IMG_0842

Montaña de Arinaga til venstre. Det restaurerte fyrtårnet til høyre.

IMG_0737

Korset ovenfor Patalavaca og Anfi del Mar er et populært turmål bland nordmenn på Gran Canaria.

Korte dager

Vi skriver medio november og dagene er korte. Turlivet preges av dette og består nå stort sett av turer i nærheten av hytta. Alternativet er å stå opp før dagen gryr og kjøre av sted i mørket for å være klar til å starte turen når lyset kommer. Det har vi ikke funnet motivasjon til enda, så forrige helg ble det altså bare turer i hyttas nærområde.

Det hadde kommet et lite dryss med snø, og bekker og myrer har begynt å fryse til. Jeg håper på mer snø, for skal det først være vinter kan det godt være skikkelig vinter. Om ikke annet lyser snøen opp i mørket!

Under er noen bilder fra forrige helg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Begsveinbua har blitt litt skeiv med åra, men gir fortsatt ly for vinden

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Novemberlys over myrene.

IMG_0721

Tåkelandskap ved Orvsjøen.

IMG_0733

Tåka skapte en spesiell atmosfære ved Christianus Sextus-gruva.

Bynære turer i Trondheim

Hjemmehelg og friluftsopplevelser i bynære strøk er ikke så verst det heller. Jeg elsker fjellet, men jeg tror jammen jeg elsker skogen like mye. To forskjellige friluftsopplevelser, men begge gir mye; på hver sin måte.

Trolsk stemning i Estenstadmarka en november-ettermiddag.

Trolsk stemning i Estenstadmarka en november-ettermiddag.

Allerede fredag etter jobb var jeg på tur i nærmarka mi. Etter noen pyton dager på jobb trengte jeg å få luftet vettet litt. Nydelig vær ga meg  flotte fargeopplevelser idet sola gikk ned, og det var godt å kjenne den kjølige høstluften mot ansiktet mens ukas gruff ble tonet litt ned.

Lørdag var det tid for husmortimen på formiddagen. Deretter ble det en liten runde på Ladestien i finværet før styrketrening for overkroppen sto på programmet. Halv seks på en lørdag kveld trodde jeg at jeg skulle få ha treningssenteret for meg selv. Den gang ei. Det var stappfullt! Har ikke ungdommen en fest å være på i disse dager??

Solnedgang på Ladestien.

Solnedgang på Ladestien.

Søndag opprant også med fantastisk høstvær. Dere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg ikke liker å gå i kø, og jeg antok at det var folksomt rundt markahyttene. Jeg kjørte derfor til Trolla og gikk en rundtur derfra med innlagt kaffepause ved Svarttjønna. Lite folk å møte på, og Svarttjønna fikk jeg ha helt for meg selv. Lav novembersol varmet enda, så det var rett og slett herlig å sitte der ved tjernet og bare være til.

Deilig søndag ved Svarttjønna.

Deilig søndag ved Svarttjønna.

På veien tilbake til Trolla passerte jeg Damhaugen. Hvis ikke jeg har vært helt blind når jeg har vært der før, så har de satt opp en ny grillhytte der. Såvidt jeg kunne se var den åpen og riktig så flott.

Etter en forfriskende tur i Trollamarka var det igjen klart for en runde på 3T. Denne gangen var det bein og rumpe som skulle få kjørt seg. Selv om kneet mitt er relativt bra nå, er det viktig å opprettholde både styrke og stabilitet  siden kneet aldri blir 100%. Ifølge fysioterapeuten min er styrketreningen jeg legger ned forskjellen på å kunne gå i fjellet  og å sitte i sofaen med smerter. Valget er lett! Tanken på fremtidige fjellturer er min motivasjon for å gidde å trene styrke.

Novembersol på tur

Kalenderen viser 1. november og sola står stadig lavere på himmelen – om man er så heldig å få se den. Det fikk vi i dag – juhuuuuu! Værvarselet som NRK hadde servert for dagen på lørdagskvelden ga intet håp om sol. Desto herligere når vi slo opp øynene og kunne nyte morgenkaffen med sol, blå himmel og utsikt til Storskarven på andre siden av dalen utenfor vinduet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

For ikke å kaste bort verdifulle solstråler på bilkjøring gikk dagens tur fra hytta. Jeg hadde en følelse av at solskinnet ikke ville vare ved, værvarselet tatt i betraktning, så finværet måtte utnyttes max.

Turen gikk i det jeg synes er tung-gått terreng. Myke tuer og lyng som man synker så langt nedi at fjellskoene ikke er synlige, vierkratt, myrer og morenerygger som må gås opp og ned. Bra trening er det iallefall!

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Dagens mål var hytta ved Storhøgdgruva. En fin plass å raste. Bare fjell, myr, tjern og lyng så langt øyet kan se. Ja også inngjerdingen rundt den gamle gruveinngangen da.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Vi hadde fortsatt sol, men i nord så vi truende skyer, så vi drøyde ikke altfor lenge før vi begynte på returen over lyng og hei. To timer og 6 km. er dagens «harde fakta».  Sol, vindstille og god temperatur; det er november slik jeg kan like den. (Men i desember må vi gjerne få snø altså!).

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Enarsvola (885 moh) fra Røros

Det er straks november og dagene har allerede blitt altfor korte sett fra mitt ståsted. Desto viktigere å utnytte det lille dagslyset vi enda har, og komme seg ut når man har fri.

På toppen av Enarsvola.

På toppen av Enarsvola.

Det var tunge, grå skyer over Røros i dag, men deilig vindstille og rundt 6 grader da vi startet fra turisthotellet. Dagens mål var Enarsvola som ligger 4-5 km. nordøst for Røros.

Mot målet.

Mot målet.

Ruta opp til toppen er godt merket. Dessuten ser man toppen allerede etter 1-2 km. så i klarvær ville det uansett vært en greit topp å finne.

På veien opp passerte vi en flott gapahuk som sikkert kan være god å ha på dager som er mer hustrige enn denne. Litt folk møtte vi langs stien, men det var ikke akkurat noen lang kø av turgåere.

Gapahuken vi passerte. Barnas Turlag sin postkasse henger på veggen.

Gapahuken vi passerte. Barnas Turlag sin postkasse henger på veggen.

På toppen av Enarsvola står Fjellkjerka. Når den er åpen har jeg ingen aning om, men skal jeg gjette, tipper jeg påsken. Det er flott utsikt fra Enarsvola, men i dag var den noe skjemmet av lave, grå skyer. Oppholdet på toppen ble kort siden vi ikke hadde med verken matpakke eller kaffe i dag.

Utsikt sørover - mot Røros fra toppen.

Utsikt sørover – mot Røros fra toppen.

Returen gikk langs samme sti som vi kom opp. Totalt litt over 9 km. på tur. Vi avsluttet med å ta en liten svipptur innom sentrum for å kjøpe med noe godt til ettermiddagskaffen.

Bergstadens Zir sett fra baksiden.

Bergstadens Zir sett fra baksiden.

Tre gruver pluss en liten topp

I går var planen å dra på tur sørøst for Røros for å gå til topps på Hestkampen. En veldig fin plan hadde det ikke vært for at det allerede var sent på dagen da vi startet fra hytta. Mens kjæresten var innom Trygstad Bakeri på Røros for å kjøpe noe godt vi kunne ha med på turen, kikket jeg på kartet og fant ut at områdene rundt Olavsgruva  så ut til å være et fint turområde som var mye nærmere. Som tenkt, så gjort.

Heishuset ved Olavsgruva hvor taubanen til Storwartz startet.

Heishuset ved Olavsgruva hvor taubanen til Storwartz startet.

Jeg har vært på omvisning i Olavsgruva for mange herrens år siden, men kjente meg overhodet ikke igjen da vi stoppet bilen på parkeringsplassen der. Utenom sesongen er det omvisning her hver lørdag klokken 15.00, og da får man bli med ned i en av gruvegangene. Denne lørdagen skulle vi ikke under jorda så vi ruslet rundt på området og kikket på det som er bevart fra gruvetiden. Det er strengt tatt ganske fort gjort, så vi satte oss i bilen og kjørte til Gamle Storwarts, nok en gruve i området.

Gamle Storwartz Gruve.Heishuset til vesntre, flotasjonsanlegget til høyre.

Gamle Storwartz Gruve.Heishuset til vesntre, flotasjonsanlegget til høyre.

Vi ruslet blant gamle bygninger og taubane før vi begynte å gå tilbake i retning Olavsgruva. Målet var Qvintushøgda (911 moh). Turen går på god vei, som går mellom gruvene, før man dreier nordover på sti. På veien opp må man krype under vaierne til taubanen. Turen til Qvintushøgda er svært enkel siden Storwartz ligger på godt over 800 meter.

Deler av taubanen som vi passerte på vei til toppen.

Deler av taubanen som vi passerte på vei til toppen.

På toppen er det en stor varde og i klarvær er det imponerende utsikt herfra i alle retninger. I løpet av de timene vi befant oss i området så vi stadig vekk folk oppe på toppen, så dette er tydeligvis et populært utfarststerreng.

På toppen av Qvintushøgda.

På toppen av Qvintushøgda.

Til tross for sol var det en kald vind som blåste i området og enda mer på toppen – som vanlig er på topper. Vi beveget oss derfor i retning nordenden av Klettjønna for dagens kaffepause. Her fant vi ly for vinden og sola varmet enda litt med sine sene ettermiddagsstråler.

Ved Klettjønna.

Ved Klettjønna.

Et par kaffekopper og en kanelbolle senere bega vi oss videre langs tjønna på god sti/anleggsvei i retning Nye Storwartz Gruve. Også her er det flere bygninger som fortsatt står og minner om tidligere tiders gruvedrift. Mannskapsbrakka som huset 200 mann brant ned i 1950, så der står kun grunnmuren av stein igjen.

Stilig bru av stein som vi krysset på vår vei.

Stilig bru av stein som vi krysset på vår vei.

Et inngjerdet område på stedet viser et dagras; altså et ras i gruven som avstedkommer åpninger som ligger opp i dagen. Det er snodig å tenke på at området vi gikk tur i er «gjennomhullet» av gruveganger. Ett sted så vi en åpen gruveinngang; Cornelias sjakt. Denne er godt sikret med metallgitter, men jeg kjente likevel at beina ble til gele når jeg forsøkte å kikke ned i inngangen.

Dagraset i Storwartz Gruve. Ingen kom til skade da gruven allerede var stengt på tidpunktet for raset.

Dagraset i Storwartz Gruve. Ingen kom til skade da gruven allerede var stengt på tidpunktet for raset.

I løpet av en kort ettermiddag var vi altså innom hele tre gruver. De ligger som perler på en snor nordøst for Røros. Malmen de tok ut i gruvene ble sendt med taubane til smelthytta på Røros. Selv om gruvene utgjør et dypt inngrep i naturen er det fasinerende å rusle rundt i historien som har preget Røros så mye, og jeg er glad for at iallefall deler av denne historien blir bevart for senere generasjoner. En vakker dag håper jeg å ta med sykkelen opp hit og sykle på nettverket av veier og stier, for rundt gruvene er det vakker høyfjellsnatur. En skitur i området står også høyt på ønskelisten for kommende vinter.

Nye Storwartz.

Nye Storwartz i høstsol.

Enden av en vassrenne som jeg antar sørget for vannforsyningen til gruva.

Enden av en vassrenne som jeg antar sørget for vannforsyningen til gruva.

Bonustopper i vakkert oktobervær

Sist søndag opprant med vakkert høstvær. Ikke fullt så vindstille som på lørdag, men til gjengjeld var det sol og blå himmel. Jeg bestemte meg derfor for å teste knærne på nok en topptur – selv om jeg egentlig er fornøyd med det jeg har gjort hittil i sesongen.

Etter å ha kikket litt på listen over topper i Holtålen kommune med PF>100 meter, falt valget på Gjårdvola (1121 moh). Startsted Grønlivollan langs Riastvegen.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Turen begynte med ca halvannen km. på grusvei inn til noen hytter før veien gikk over i sti. Etter kort tid delte stien seg og jeg valgte å holde til venstre siden jeg ikke skulle ned til Nersjøen som lå og glitret blått i solskinnet. Etter å ha fulgt stien ovenfor sjøen et stykke forlot jeg den, og beveget meg ut i stiløst terreng  opp mot østsiden av Bønskneppen (936 moh). Vel oppe kunne jeg skue mot den imponerende bratte nordsiden av kneppen, men så samtidig at dersom man fulgte ryggen opp fra øst ville det være en uproblematisk bestigning. Hmm…. kanskje på hjemturen?

Bønskneppen.

Bønskneppen.

Akkurat der og da nøyde jeg meg med å kikke bort på toppen mens jeg drakk en kopp kaffe oppe på en skrent og lurte på hvor jeg skulle gå for å komme forbi våtmarksområdet som lå foran meg. Myr er ikke noe dekkende ord for så våte områder som dette, det var mer som et skikkelig våtmarksområde som lå foran meg. Og det skulle bli mange av dem! Jeg burde vel ant ugler i mosen (for ikke å si i myra) når det på kartet var tegnet inn utallige små tjern, men neida… så smart var jeg ikke.

Myr og myr, fru Blom.

Myr og myr, fru Blom.

Etter å ha kommet meg forbi våtmarksområdet og opp på neste skrent kunne jeg se dagens mål: Gjårdvola. Herregud så langt borte… Hadde jeg bomma totalt når jeg kvelden før hadde kikket på kartet og estimert at det ville være en grei dagstur? Nuvel… der var jeg, og jeg hadde slett ingen planer om ikke å prøve iallefall, så jeg begynte å gå i retning målet.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Det ble en øvelse i å finne beste vei rundt våtmarkene og unngå for mange skrenter. Målet kom nærmere, men jeg syntes det gikk uendelig sakte. Etter det som virket som en liten evighet tok jeg nok en pause ved foten av fjellet. Da jeg kikket tilbake veien jeg hadde kommet fikk jeg meg et lite sjokk. Terrenget var ikke flatt slik det hadde virket. Jeg hadde gått slakt nedover. Lenge. Og enda skulle jeg litt lenger ned før jeg begynte på stigningen mot toppen. Det tegnet til å bli en laaaaaang tur hjem, tenkte jeg i mitt stille sinn. Et par sekunder vurderte jeg å droppe å gå på toppen, men nei, det hadde vært for surt – etter all den myra og våtmarksområdene.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven. Toppvarden synes bak midt i bildet.

Dermed begynte jeg oppstigningen; uten egentlig å ha sjekket hvor selve toppen befant seg. Gjårdvola er i likhet med Storskarven er svært langstrakt fjell uten noen tydelig topp. Jeg endte derfor opp på en liten topp nord for selve toppen. Det gjorde imidlertid ingenting, for etter å ha sjekket ut selve toppen også, konkluderte jeg med at den toppen jeg først kom opp på hadde den fineste utsikten mot Sylmassivet. Selv om Gjårdvola har et langstrakt topplatå er det nydelig utsikt fra toppen. Litt artig var det at jeg på store deler av turen (og også på toppen) kunne se Storskarven som jeg hadde vært oppe på dagen før.

Toppenjeg først kom opp på.

Toppenjeg først kom opp på.

Jeg droppet pause på toppen. Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg ville ned fra fjellet og begynne på returen så jeg var helt sikker på at jeg rakk tilbake før det ble mørkt. I tillegg var det ganske hustrig på toppen, så jeg tenkte at en pause når jeg var vel nede på myra igjen ville passe bedre.

Som tenkt, så gjort. Noen lang pause ble det imidlertid ikke før jeg var på beina igjen. Planen var å forsøke å holde en litt mer nordlig kurs på hjemvei for om mulig å unngå de verste våtområdene. men det viste seg at det var så mye skrenter der at jeg ble tvunget tilbake i mer eller mindre samme spor som jeg kom i. Jeg hadde et bra tempo mot Bønskneppen som jeg etterhvert fikk i øyesyn igjen, og returen virket å gå mye fortere enn turen frem til fjellet. På baksiden av Bønskneppen bestemt jeg meg for å ta med denne toppen også. Knærne kjentes fine ut, det samme gjorde føtter og lårmuskulatur, så da var det bare å nyte utsikten i lav kveldssol med siste rest av termoskaffe før retur ned til bilen.

På toppen av Bønskneppen.

På toppen av Bønskneppen.

Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh)

Før sommeren hadde jeg fire topper jeg ønsket å bestige: Nonshøa i Storlidalen, samt Novola, Storskarven og Kjøliskarven som ligger i nærområdet til hytta. Ortopeden som opererte kneet mitt i februar ga meg dårlige odds for fremtidige toppturer, men jeg nekter å gi meg uten å ha prøvd. Jeg har derfor tilbragt utallige timer på 3T og løftet jern til den store gullmedaljen for å styrke muskulaturen i beina. Tidlig i sommer så det ikke lyst ut. Uansett hvor mye jeg trente, virket det ikke som om kneet likte å være på tur. Ja, egentlig virket det ikke som det likte styrketrening noe særlig heller til tider. Til tross for det har jeg vært noen ganger på Novola (selveste nærfjellet til hytta), og det har gått greit. Kjøliskarven ble også overvunnet en vakker dag i august selv om kneet var hovent. Begge toppene er usedvanlig snille topper, eller rusletopper som jeg også liker å kalle dem. I det begrepet ligger at det ikke er altfor mange høydemetre, ingen steinur av betydning og at jeg slipper høye kneløft opp og ned skrenter; altså at det er relativt jevn stigning opp og ned.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Nonshøa ble for tøff denne sommeren. Været var ikke på min side de første dagene i Storlidalen, og da sola endelig kom, var kneet helt «maroder», så Nonahøa må vente til en annen gang.

Siste topp på sommerens «to-do-liste» er Storskarven. Det er 1265 meter høyt og nabofjellet til Litjskarven som ble besøkt forrige helg. Begge toppene har vi fin utsikt mot fra hytta, så det var klart helt fra vi kjøpte hytta at begge toppene måtte besøkes. Det er noe eget med å sitte og skue utover og vite at man har vært på de toppene man ser fra sin egen sofa.

I går var dagen endelig kommet for å forsøke meg på Storskarven. Himmelen var grå, men det var vindstille; et lite mirakel i høstfjellet. Jeg sverger på at det hadde vært t-skjortevær om sola hadde dukket frem fra skyene. Det er kanskje å dra begrepet sommer litt langt å hevde at 10. oktober er en sommertur, men det er iallefall fortsatt 2015, så jeg krysser av Storskarven på lista over sommerens mål.

En skydott har plassert seg på toppen.

En skydott har plassert seg på toppen.

Som forrige helg startet jeg fra Killingdal Gruve. Jeg var sent ute, for jeg hadde drøyd den på hytta i håp om at sola som Yr hadde lovet skulle dukke opp, men til slutt måtte jeg starte  – med eller uten sol.  Jeg fulgte stien mot Litjskarven et stykke oppover før jeg brøt av og skrådde østover i retning dagens mål. Mellom Litj- og Storskarven er det en myrlendt dal som må krysses, og da jeg beveget meg ned her, så jeg at Storskarven hadde fått en skydott på toppen. Hmm… Ikke bare skjuler sånne dotter utsikten, men de har også en stygg tendens til å sørge for iskaldt, fuktig klima på toppen.

Jeg tok en kaffepause og håpet skydotten ville drive avgårde. 10. oktober og jeg kunne ta meg en ti-minutter UTEN å dra på meg dunjakke. Det er sjelden vare for en frossenpinn som meg, så det sier noe om hvor vindstille og deilig det var – selv uten sol. Mens jeg satt der og tenkte på alt og ingenting og beundret den uberørte naturen rundt meg begynte jeg å kunne skimte varden på toppen. Kanskje skylokket ville fjerne seg? Jeg bestemte meg for å begynne å gå opp fra dalen jeg befant meg i og vurdere om jeg skulle gå på toppen underveis.

Fra toppen av Storskarven.

Fra toppen av Storskarven.

Det har kommet nysnø i området, sannsynligvis på fredag siden det var eneste dag med nedbør denne uken, og etterhvert som jeg kom høyere ble det mer snø. Våt gjennomslagssnø for det meste, men her og der «ordentlig» snø som hadde fokket seg. Det går jevnt og trutt oppover og idet jeg begynte på selve fjellet så jeg to på vei ned fra toppen. Noe senere så jeg også ett menneske på vei opp etter meg. Dette var eneste tegn til liv på denne turen foruten en nydelig harepus som hoppet avgårde ikke langt fra meg. Ved Killingdal hadde det sittet en gjeng og hatt picnic, men på turen var jeg så godt som helt alene. Det er det som er det beste med Trøndelagsfjella. Man slipper å gå i kø. Ihvertfall om man unngår trekanten i Trollheimen og Sylan.

Toppvarden.

Toppvarden.

På toppen blåste det littegrann, men den store varden ga le for vinden. Jeg fikk av meg våte gensere i en fart og dro på meg en tørr ullskjorte + dunjakke og varmeskjørt. Føttene var våte etter myrvandringen. Jeg digger fjellskoene jeg bruker nå, men det er ett stooooort minus med dem: Det er ikke skinn på siden av «tunga» som ligger under lissene. Skoene sitter godt på vått underlag, jeg får ikke gnagsår i dem, og de er så myke at jeg heller ikke har smerter i overfoten, men så var det dette med at de ikke er 100% skinn da. Synd, for skoen er ellers helt fantastisk på min fot.

Utsikten på toppen var noe skjemmet av at det var mye lave skyer rundt om, men det var likevel en opplevelse å se utover. En vakker dag skal jeg opp her igjen, og da skal jeg kunne skue vidt omkring. Det må være helt fantastisk.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg frøs. Det hjelper ikke hvor mye man har på seg om man ikke også er varm på føttene, og det var  ikke jeg.

Returen ned mot dalen gikk i samme spor som jeg kom opp, men nede i dalen la jeg ruta litt lenger vest i håp om å unngå en del myr. En liten kaffepause tok jeg meg tid til omtrent halvveis til Killingdal. Det var en så vakker ettermiddag at jeg ikke så noen grunn til å stresse. Jeg ville uansett rekke frem til bilen før det ble mørkt.

Isen har begynt å legge seg.

Isen har begynt å legge seg.

Det er noe eget med å være på tur i skiftet mellom årstidene. I fjellet er det snart vinter. Den første snøen har allerede kommet (selv om den sikkert vil forsvinne igjen), og isen har begynt å legge seg på små myrtjønner. Småbekkene har også fått et tynt lag med is her og der, og det er fasinerende å se og høre vannet renne under islokket. Om ikke lenge er sannsynligvis myrene frosne. For en lek det da blir å være på tur!

Halvfrossent bekkefall.

Halvfrossent bekkefall.

Gårsdagens tur var en av svært få som for min del var helt smertefri. Ingen smerter verken i føtter, lårmuskulatur eller knær. Det er nesten for godt til å være sant, men det er lov å håpe at dette er begynnelsen på en god turperiode.