Feilberegning over Høa

Etter noen dager med helgrått vær opprant endelig lørdagen med sol og blå himmel. Hvilken lykke! Denne dagen skulle nytes til fulle selv om jeg kjente på både knær og lårmuskler at sommerens store mål om Nonshøa (1532 moh) måtte droppes. For lang tur og for mange høydemetre var min vurdering. Etter turen inn til Tovatna på torsdag og Bårdsgardskamben fredag, var kneet hovent, men relativt smertefritt, så jeg tenkte at Høa (1188 moh) ville være en grei liten topptur. Det er noe med topper som lokker og drar i meg, spesielt når sola skinner og jeg vet at utsikten er fantastisk. For meg er det ikke samme lykke å «bare» rusle mellom toppene. Derfor ble det til at jeg tynte slitne bein med på nok en topptur.

Dagens første mål i sikte.

Dagens første mål i sikte.

Turen til Høa er merket og stien er grei å følge. Det stiger jevnt og etterhvert som toppen nærmer seg, blir stigningen stadig brattere. Svetten rant og kondisen fikk kjørt seg. Et skadet kne er helt klart oppskriften på redusert kondis, og det har jeg merket til fulle de få turene jeg har fått til denne sommeren. Jeg har fått mye mer muskler etter utallige timer med styrketrening, og jeg har vesentlig bedre balanse etter mye stabilitetstrening, men kondisen har gått rett i dass, og «gå-musklene» er også merkelig redusert. Nettopp derfor er variasjon i treningen så viktig. Muskulaturen brukes ulikt avhengig av hva man gjør, men i opptreningen av kneet har jeg måttet prioritere styrketrening. Noen turer har jeg fått til, men kneet er ikke akkurat overbegeistret over å måtte gå langt og lårmusklene varslet tydelig fra om at knebøy er vel og bra, men topptur – det er noe helt annet ;-)

Utsikten er flott allerede før man når toppen. Fjellene viser vei mot Innerdalen.

Utsikten er flott allerede før man når toppen. Fjellene viser vei mot Innerdalen.

Det var derfor en småsliten dame som startet fra Storli kvart på elleve lørdag formiddag. Hele 2 timer brukte jeg på turen opp. Lang tid tatt i betraktning at det bare er drøye 5 km. til toppen. Riktignok var det en hel del fotostopp + et par småpauser underveis, men likevel…

På toppen av Høa er det en fantastisk utsikt på godværsdager som denne. Jeg har vært på toppen to ganger før og visste hva som ventet meg, men jeg blir likevel merkelig berørt hver eneste gang over hvor vakkert det er og hvor mektig det er. Storlidalen og videre mot Innerdalen er noe av det aller vakreste jeg vet på en godværsdag. Jotunheimen – gå og legg deg! Trollheimen står ikke noe tilbake for det mer berømte området lenger sør.

Tovatna rett ned. Fjellrekka

Tovatna rett ned. Fjellrekka er fra venstre: Ottdalskammen, Østre Somrungnebba, Storsomrungnebba og Storsalen.

En haug med bilder ble tatt før jeg fant meg en plass som ga både utsikt og ly for vinden. En lang lunch ble inntatt her mens jeg beundret utsikten. De andre gangene jeg har vært på Høa har jeg gått ned samme vei som jeg kom opp. Denne gangen hadde jeg lyst til å gå over toppen og komme ned ved Lontjønna. Høa er en diger klump av et fjell, så toppen er laaaaang, men ifølge gps’n min skulle det være rundt 2 km. til Lontjønna fra der jeg satt. Ja jøss… snakk om feilberegning.

Toppvarden på Høa.

Toppvarden på Høa.

Innen jeg kom meg til hytta ved Lontjønna viste gps’n 10,5 km. Altså hadde jeg gått 5 km. fra jeg forlot toppen. Det er slik det gjerne blir når terrenget viser seg å være mye opp og ned i små miniraviner og man må gå frem og tilbake for å unngå skrenter. Gps-sporet viser at jeg hadde gått omtrent som planlagt, så det var ikke det at jeg rota meg bort, men terrenget var ekstremt rotete.

Mot Storlidalen. Vannet heter Ångårdsvatnet og det massive fjellet til venstre er Okla.

Mot Storlidalen. Vannet heter Ångårdsvatnet og det massive fjellet til venstre er Okla.

Jeg sendte mange takknemlige tanker til fysioterapeuten min som siden november har insistert på masse styrke- og balansetrening. I dette ulendte terrenget merket jeg hvor god nytte jeg hadde av begge deler, hvor mye mer kontroll jeg hadde enn det jeg har hatt før, og hvor mye mindre redd jeg var når små skrenter og annet tjafs skulle forseres. Det var uansett en svært sliten dame som omsider kunne hvile beina sine ved Lontjønnas bredd der det både vaket og hoppet. En stor kopp kaffe,  noen biter gelegodis og noen bilder, så måtte jeg begynne på returen. Jeg gruet meg.

Et lite tjern  som jeg fant på min vandring over Høa.

Et lite tjern som jeg fant på min vandring over Høa. Ser nesten ut som et naturlig svømmebasseng.

Kneet var dønn hovent og lårmusklene verket som bare f, men ned måtte jeg jo. Kunne ikke bli sittende på 900 moh. Særlig ikke ettersom det hadde skyet over og det så ut som det muligens kunne bli regn til kvelds.

Ved Lontjønna. Tohatten heter fjellet rett frem i bildet. Hadde en lang, men fin tur hit i 2013.

Ved Lontjønna. Tohatten heter fjellet rett frem i bildet. Hadde en lang, men fin tur hit i juli 2013.

Stien ned til Storlia er T-merket og går mellom Storli og Kårvatn. Fra Lontjønna er det 5-6 km nedoverbakke til parkeringen ved Storli Gård. Et øyeblikk (eller flere egentlig) lurte jeg på om jeg noen gang ville komme frem. Stien følger for det meste Lona og er stedvis ganske våt og gjørmete, men den er grei å følge. Noen mindre bekker må krysses, men heller ikke de utgjør noe problem. Mennesker hadde jeg sett svært få av denne dagen, men sauene var det desto flere av, spesielt på denne strekningen. De gikk nesten i kø på stien.

Endelig kom jeg ned på grusveien der stien ender. Enda knapt halvannen km. til bilen, og nå sa det venstre kneet tydelig ifra hva det mente om gange på hardt underlag etter en lang dag til fjells. Jeg prøvde å gå helt i kanten på veien, der terrenget er mykere, og det hjalp noe.

På vei ned dalen til Storli.

På vei ned dalen til Storli.

Det var en stokk stiv og sliten dame som etter 16 km. på tur endelig kunne sette seg inn i bilen og kjøre hjem til ispose og dusj. Gps’n viste at antall høydemetre gått i dag var langt flere enn antatt før start, men hvordan skulle jeg vite at Høa var så lite vennligsinnet mot slitne knær? Konklusjonen etter å ha sjekket antall høydemetre og km ble at jeg sannsynligvis like gjerne kunne ha gått på Nonshøa. Det fjellet ligger fortsatt der ubeseiret av meg, men jeg har ikke gitt opp drømmen. Ikke enda. Må bare vente til neste sommer.

Bårdsgardskamben (1150 moh)

Oppå der og litt bortover ligger Bårdsgardskamben.

Oppå der og litt bortover ligger Bårdsgardskamben.

Så ble det en aldri så liten topptur likevel. Været er omtrent som i går, og det beste som kan sies om det, er vel at det er variert. 9 grader, vind og stort sett oppholds, men med innslag av regn og noen sekunders solgløtt er fasiten etter dagens tur. Mye av fjellheimen lå også i dag innhyllet i lave skyer, men på vei oppover bakkene fra Bårdsgarden kom Nonshøa plutselig til syne. Så mye snø…. Straks er det august og fjellene omkring dalen er enda dekket av store partier med snø.

Utsikt mot Halsbekkhøa. Storbekkhøa gjemmer seg i skyene.

Utsikt mot Halsbekkhøa. Storbekkhøa gjemmer seg i skyene.

I stikrysset til Okla, Vassenden og Trollheimshytta dukker Gjevillvasskamban opp. Snodig snøfrie faktisk. Jeg fortsatte på stien mot Okla et godt stykke oppover før jeg tok av på en liten sti i retning Bårdsgårdskamben. Fra Bårdsgarden går det stort sett bare opp hele veien. GPS’n min viste ca 1/2 km. på flat mark tilsammen på både opp- og nedtur, så det stiger jevnt kan man si. Til tross for dette småfrøs jeg i vinden.

Gjevillvasskamban  og et glimt av Gjevillvatnet.

Gjevillvasskamban og et glimt av Gjevillvatnet.

På toppen var det ekstra hustrig. Vinden økte i styrke og jammen begynte det ikke å regne også. Oppholdet på toppen ble på max 2 minutter. Noen bilder, på med regnbukse og vintervanter, og vips var jeg på vei ned igjen. Fy flate så kaldt det var der oppe. Ikke noe blivende sted, særlig ikke når skyer skjulte det meste av den fantastiske utsikten jeg vet er der oppe på en godværsdag.

Utsikt ut Storlidalen fra toppen. Fjellene ser snodig flate ut pga. det lave skydekket.

Utsikt ut Storlidalen fra toppen. Fjellene ser snodig flate ut pga. det lave skydekket.

Liten toppvarde som markerer at man er på 1150 moh.

Liten toppvarde som markerer at man er på 1150 moh.

Jeg hadde sett meg ut et flatt parti med store steiner på veien opp. Der kunne jeg få ly for vinden mens jeg spiste et rundstykke og hvilte beina litt. Men før jeg spiste var det på med tørr ullskjorte og sommerdunjakke. Jeg hater å fryse. Det kan ødelegge en tur nesten like mye som et gnagsår. Selv om jeg ikke direkte frøs, var jeg ikke veldig varm i dunjakka heller, så pausen ble ikke av det langvarige slaget.

Godt innpakket og klar for lunch.

Godt innpakket og klar for lunch.

Videre ned fulgte jeg en annen sti enn den jeg kom opp. Kanskje en anelse brattere enn den jeg fulgte opp, og da jeg kom ned i bjørkeskogen igjen forsvant stien. Dermed ble det myrtrasking inntil jeg kom til traktorveien som leder ned til Bårdsgarden. Knærne mine smertet litt i nedoverbakkene, men det venstre «knirket» allerede i går uten at det var så veldig bratt, så konklusjonen synes å være at knærne mine ikke liker å være på tur. Synd for dem at jeg gjør det! Like ille som knærne var egentlig smertene i lårmuskulaturen. I hele fjor sommer slapp jeg disse smertene, men nå virker de å være tilbake, uvisst av hvilken grunn. Uansett… konklusjonen etter dagens tur er at topptur til Nonshøa inni dalen her utgår denne sommeren. Uansett hvor fint vær det blir resten av helgen. Jeg tør ikke utsette knærne mine for så mange høydemetre. Dagens tur innebar ca 650 høydemetre, Nonshøa er iallefall ytterligere 400 + atskillig antall flere kilometre. Regner med at Nonshøa ikke flytter på seg, og at det kommer flere sjanser.

Det blomstrer vakkert i fjellet nå. Disse er det mange av. Nydelige!

Det blomstrer vakkert i fjellet nå. Disse er det mange av. Nydelige!

Tovatna i gråvær

Endelig har ferien begynt også for meg, og jeg starter med noen dager i utkanten av Trollheimen, nærmere bestemt Storlidalen. Her leier jeg en leilighet i nærheten av Bårdsgarden og rundt meg er det lite annet enn fjell og atter fjell. Dessverre har fjelltoppene ligget gjemt i et tykt skylag siden jeg kom i går ettermiddag, så dalen viser seg ikke fra sin vakreste side. Storlidalen er nemlig noe av det aller vakreste jeg vet når sola skinner fra blå himmel og den ene fjelltoppen etter den andre kneiser stolt mot himmelen. Det har blitt noen turer hit etterhvert, og selv om jeg nå er lykkelig hytteier i Holtålen, kan jeg ikke la være å besøke Storlidalen innimellom.

Stien går i bjørkeskog til å begynne med. Fin og tørr sti til tross for sen snøsmelting og nok regn i sommer.

Stien går i bjørkeskog til å begynne med. Fin og tørr sti til tross for sen snøsmelting og nok regn i sommer. Høa heter fjellet midt i bildet.

Dagens tur gikk inn til Tovatna. Jeg utfordrer ikke knærne mine på noen topptur med mindre været et så bra at utsikten gjør det verdt å trosse smerter, derfor passet Tovatna fint i dag. Jeg ruslet langs stien som begynner rett før Storli. Denne veien har jeg aldri gått før til tross for at jeg har vært inne ved Tovatna flere ganger; både til fots og på ski og sykkel.

Utsikt tilbake mot Storlidalen og Ångårdsvatnet.

Utsikt tilbake mot Storlidalen og Ångårdsvatnet.

Stien jeg gikk er T-merket og fortsetter helt til Innerdalen. Så langt skulle ikke jeg i dag, men jeg fikk meg en fin tur innover dalen. Været som hadde virket ganske så ruskete fra stuevinduet, viste seg å være helt ok turvær. 10 grader, litt vind og oppholds. Det kunne vært så mye verre.

Stien stiger jevnt oppover, og om man snur seg får man etterhvert en flott utsikt ned mot Storli og Ångårdsvatnet. Okla troner som en dronning i landskapet, men selve toppen ville hun ikke vise meg i dag. Det sørget de evinnelige skyene for.

Tovatna i sikte.

Tovatna i sikte.

Ved sørenden av Tovatna står det ei lita hytte. Dette er inntaket til Tovatna. Vannet herfra ledes helt ned til Driva kraftstasjon og får på veien følge av vann fra Gjevillvatnet. Idet jeg nådde hytta begynte det å duskregne, men jeg fant ly på trappa til hytta og hvilte et fem-minutt eller så. Temperaturen innbød ikke noen langvarig pause siden jeg ikke hadde med ekstra klær på turen.

Inntaket til Tovatna.

Inntaket til Tovatna.

På grunn av regnet besluttet jeg å gå grusveien tilbake til Storli. Tenkte at det ville være kjappere og enklere i regnet. Det skulle imidlertid vise seg at regnet sluttet etter kun få minutter på returen, og om det var så mye lettere å gå grusveien, se det er jeg ikke helt sikker på. Både bein og rygg verket innen jeg var tilbake ved bilen. Det er tøft for kroppen å gå på så hardt underlag som grus er.

Koselig sæter som jeg passerte på veien hjem.

Koselig sæter som jeg passerte på veien hjem.

Topptur og opptur

Etter forrige helgs nedtur var jeg ivrig etter å teste om knærne virkelig var så ille som nedturen fra Muggruva kunne tyde på, eller om det bare var en dårlig dag for dem.

Men først måtte terrassen på hytta få sitt andre strøk med terrassebeis. Oppholdsvær som varer noen timer er mangelvare denne sommeren, så da må man utnytte muligheten når den er der. Det var derfor blitt godt utpå dagen før jeg begynte på dagens tur.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Egentlig skulle jeg bare en tur opp til Bergsveinbua for å få litt luft og teste knærne og nye fjellsko i megasnilt terreng, men da jeg kom dit lokket toppen av Novola på meg. Selv om det hadde skyet noe til utover dagen var det fortsatt nydelig turvær, så jeg fortsatte oppover. Helt bevisst valgte jeg å gå rett opp mot toppen i stedet for å gå sørover og ta ryggen opp slik jeg har gjort før. Som forventet taklet knærne turen opp uten problemer. Det er nedoverbakkene som er trøblete. På toppen tok jeg en liten pause før jeg gikk ned omtrent samme vei som jeg kom opp. En forskremt rype flakset opp bare 3-4 meter fra meg rett under toppen og gled på oppdriften nedover fjellet. Enn om man kunne tatt slike enkle veier ned fra toppen? Da kunne slitne knær være slitne så mye de bare ville.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Det venstre kneet «knirket» litt på veien ned, men ikke mer enn jeg må forvente med artrose i kneet. Det høyre oppførte seg meget bra, så hva i himmelens navn som gikk av det sist søndag må fåglarna vite. Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med dagens tur. Knærne er ikke så ille som turen til Muggholskampen kunne tyde på, og friluftsfremtiden ser straks mye lysere ut :-)

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Turens høydepunkt (foruten relativt velfungerende knær) må være rypeflokken jeg gikk på rett før jeg kom ned igjen til Bergsveinbua. Jeg rakk ikke å telle hvor mange det var, men det var iallefall 3 , om ikke 4, voksne ryper + en skokk med nydelige små rypebarn som nå har lært å fly. En skikkelig opptur-tur i dag altså :-D

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Topptur og nedtur

Etter noen helger med fantastisk vær på hytta ble det mer «normalt» vær forrige helg. Dvs. pissregn på lørdag og litt sol, litt skyet og litt regn på søndagen. Lørdag dro vi derfor til Funäsdalen på harrytur og hyttebesøk hos venner i Stugudal, men på søndag var det endelig tid for tur igjen – etter et par «arbeidshelger» på hytta.

Siden vi fortsatt er ferske hytteeiere står utforsking av nærområdet i fokus. Denne dagen falt valget Muggruva og Muggholskampan (1027 moh). Det betydde en liten kjøretur  før vi kunne begynne på stigningen oppover mot Muggruva. Det går jevnt oppover fra parkeringsplassen rett ved jernbanelinja og iflg. skiltet skulle det være 3 km. til gruva. GPS’n vår viste ikke så mye da vi ankom gruva etter noe som virket som en ganske kort tur. Det skulle vise seg at den ikke virket like kort på veien ned.

Steinhytta ved Muggruva.

Steinhytta ved Muggruva.

Muggruva er nedlagt som alle andre gruver i området, men slegghaugene ligger der og gruveåpningen kan sees (selv om den er murt igjen). Det ligger også en åpen steinhytte i området  og diverse andre spor etter gruvedriften kan beskues. Jeg synes det er fasinerende å rusle rundt i områder som så tydelig forteller en historie om vår nære fortid. Mon tro hvem de var, gruvearbeiderne?

Vi tok ingen lang pause ved gruva. Jeg ville videre – til Muggholskampan. Fra gruva går det sti i retning Hessdalen og vi fulgte denne et godt stykke før vi skrådde ut i stiløst terreng og tok sikte på toppen.

Slegghaugene ved gruva.

Slegghaugene ved gruva.

På toppen av Muggholskampan er det en ganske stor varde, men ingen toppbok. Utsikten er upåklagelig til tross for den beskjedne høyden. På toppen tok vi oss tid til en matbit og en kaffekopp, men det ble en relativt kort pause siden vi så regnvær trekke mot oss.

Toppvarden på Muggholskampan.

Toppvarden på Muggholskampan.

Vi forsøkte å gå fra regnet, men det var raskere enn oss, så vi hadde ikke kommet langt før jeg måtte stoppe og dra på meg regnklær. Ved Muggruva var sola tilbake og vi satte oss på en benk og beundret utsikten mot Rugldalen og  lot oss sjarmere totalt av en 3 måneders gammel flatcoated retriver-valp. For en skjønning!

Dritværet trekker mot oss og oppholdet på toppen ble kortere enn tenkt.

Dritværet trekker mot oss og oppholdet på toppen ble kortere enn tenkt.

Videre ned mot Rugldalen ble vi nok en gang innhentet av regnet og regnbuksa kom på for andre gang denne dagen. Nå begynte også knærne mine å si fra om at de ikke syntes noe om så mye nedoverbakke. Ikke bare det opererte kneet verket, men begge! Etterhvert gjorde de så vondt at det påvirket tempoet og ikke minst humøret. Jeg har lagt ned så ufattelig mange timer med styrketrening for å få kneet så bra som det kan bli med artrose, og de få toppturene jeg har gått etter operasjonen har vært tilnærmet smertefrie, så dagens smerter var en skikkelig overraskelse – i negativ forstand.  Selv om det var en topptur vi var på, er Muggholskampan en veldig «snill» topp. Opp- og nedstigning til toppen er ikke verre enn det man må forvente på enhver fjelltur. Fjellheimen er ikke flat, selv ikke om man ikke går på toppene, så dersom kneet skal oppføre seg på denne måten setter det STORE begrensninger på mitt friluftsliv slik jeg ønsker å utøve det. Jeg håper knærne bare hadde en dårlig dag og at neste tur blir «mytji likar». Den må bli det!

Tilbake ved gruva.

Tilbake ved gruva.

Søndagstur i tungt terreng

Det begynner å gå opp for meg at terrenget i området rundt hytta vår  er ekstremt tung-gått. Myr og lyngtue på lyngtue som man synker langt nedi, og hvor hvert skritt fremover koster krefter. Det sier litt om hvor tungt det er å gå i denne lyngen når jeg velger myr der jeg har mulighet for det.

Søndagsturen ble derfor ikke helt som planlagt. Planen var å gå i dalen mellom Novola og Storvollhøgda, men utålmodig som jeg er, skrådde jeg opp for tidlig og befant meg plutselig bare 300 meter fra toppen på Novola. Det var da jeg plutselig gjorde om på ruta. Turen fra i går kjentes godt i beina og terrenget er som nevnt usedvanlig tungt og jeg syntes plutselig det virket uendelig langt til Rognsåsjøen. I stedet gikk jeg atter en gang til topps på Novola, tok en lang pause der og fortsatte over ryggen på fjellet i retning Storhøgdgruva.

Mot Storhøgdgruva.

Mot Storhøgdgruva.

Nede i dalen gikk jeg mot et lite tjern som ifølge kartet kalles Loken. Her møtte jeg et tranepar som ikke var videre begeistret for mitt besøk. De flakset og skrek rundt meg, og viste med all tydelighet at jeg var uønsket i deres rike. Prøvde å få tatt en bilde av dem, men enten var de for langt unna eller så flakset de for fort til at jeg fikk zoomet dem inn.

Turen videre gikk til bua ved Storhøgdgruva der jeg fant le for vinden i hytteveggen. Sola hadde forsvunnet på vei fra Novola, men det var grei temperatur.

Ved Loken.

Ved Loken.

Tilbake til hytta valgte jeg å gå rett mot Bergsveinbua ved foten av Novola i stedet for å gå på skrå rett mot hytta. Årsaken var rett og slett at det går sti ned fra bua. Litt lenger blir det i distanse, men jeg vet ikke om jeg brukte noe lenger tid enn jeg ellers ville gjort. En drøy mil på tur i dag.

Bua ved Storhøgdgruva.

Bua ved Storhøgdgruva.

Til topps igjen

Etter 3 1/2 mnd. med opptrening er jeg endelig klar for å prøve meg på mine første topper etter kneoperasjonen.

Første topp ut var Novola (960 moh), «nærfjellet* på hytta. Stien opp til bua ved foten av fjellet er nå helt fri for snø, så turen opp dit tok ikke mer enn 30 minutter i rolig tempo. Videre opp ligger det store partier med snø i østhellingen på Novola, så både av hensyn til kneet og på grunn av snøen gikk jeg litt sørover for å komme opp på den slakere sør-ryggen av fjellet. Dermed kunne jeg gå nesten snøfritt helt til topps. For en usannsynlig deilig følelse å endelig ha utsikt fra en fjelltopp igjen! Legen som opererte kneet mitt ga meg dårlig odds for toppturer i fremtiden pga atrose i kneet,som han ikke prøvde å fikse fordi det allerede var langt fremskredet. Jeg nektet å ta budskapet innover meg, og visste at jeg ikke kunne gi opp toppturene uten å ha forsøkt.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

Utallige timer med styrketrening ligger bak gårsdagens topptur, og jeg må påregne å alltid måtte trene styrke for å kunne gå i fjellet med de elendige knærne jeg har fått utdelt, men som jeg alltid sier: Man er villig til å betale prisen hvis fordelene oppveier ulempene, og for meg er alle timene på 3T en grei pris å betale for fremtidige fjell- og toppturer.

Det er ikke sikkert at jeg kan gå de tøffeste toppturene med mine knær, men det vil tiden vise. Jeg har som mål å fullføre kommunetoppliste for Sør-Trøndelag, hvor 10 av 24 topper gjenstår, deriblant det aller høyeste blant dem: Storskrymten.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Novola er et veldig snilt fjell. Det er bare å spasere rett opp, men du verden for en fantastisk utsikt det er oppå der likevel. Mot øst ligger Sylan, som pr dags dato enda er kledd i hvitt. Syltraversen er for eksempel helhvit.  Uvalig til så sent på året å være. Mot vest ligger Forollhognas eventyrverden, Selbufjella vises i nord, og i sør kan man se mot Røros og Os. Fjell og daler så langt øyet kan se. Hvilken drøm!

En drøy km. i luftlinje fra Novola ligger Storvollhøgda (1016 moh). Siden det var en vakker dag i fjellet, og beina mine oppførte seg riktig så pent, ble også denne toppen besteget. Her er det en «ordentlig» varde med ikke mindre enn tre postbokser på. Innholdet i to av postboksene var heller magert, men jeg fikk skrevet meg inn i en liten notisblokk i den tredje postboksen. Nydelig utsikt også her, om enn ikke så forskjellig fra den på Novola.

Storvollhøgda.

Storvollhøgda.

Etter en lang pause på toppen pakket jeg sammen og begynte nedstigningen på stien som kommer opp fra sætervollene. Til min overraskelse var det store partier med snø her. Jeg skulle uansett ikke helt ned til vollene, så etter å ha kommet ned det bratteste partier tok jeg peiling på hyttefeltet og fortsatte i lyng, mose og myr. Tunggått siden man synker nedi for hvert skritt man tar, men iallefall snøfritt.

En deilig dag på tur i strålende vær. Møtte 6 mennesker på toppen av Storvollhøgda idet jeg var i ferd med å pakke sammen, ellers var det bare meg og fjellet, ja også småfuglene da. Pluss en rype :-)

Mot Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.

Mot Hessdalen og Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.