Sulis juli 2020

Sommerferiens roadtrip i 2020 gikk til Sulitjelma. Nord-Norge nok en sommer altså, og «som vanlig» var landsdelen snill med oss og ga oss vakkert sommervær. En del vind de første dagene, og det var like greit, fant vi ut når vinden løyet og myggen overfalt oss i solsteiken.

Utsikt fra dørstokken på hytta. Fjellet heter Nordre Saulo og er på hele 1756 moh. og er grensefjell mot Sverige.

Vi hadde leid Dorrohytta i 4 netter (via inatur.no), og herfra tok vi dagsturer i Sulisfjella. Hytta anbefales så absolutt. Den ligger vakkert til ved Dorrovatnet, og det er ca en times lett gange fra parkeringen til hytta. Brua som skulle være over elva i starten av turen, var forsvunnet (i flom?) så den måtte vi vade.

Kveldsstemning ved Dorrohytta.

Turens eneste regndråper fikk vi idet vi ankom hytta, men det varte ikke så lenge, så vi kunne rusle oss en tur utpå kvelden.

Dorrobrua.

Vi tok som sagt dagsturer fra hytta, og det var omtrent ikke folk å se. Turens høyeste punkt var Gårro, en fjelltopp på 1011 moh med fantastisk utsikt. Den dagen vi tok turen dit var det vindstille, og vi fikk til fulle oppleve at det er mygg nordpå. Vi har egentlig vært lite plaget av det de gangene vi har feriert nordpå.

Før vi kjørte sørover igjen tok vi turen innom Jakobsbakken. Et sjarmerende lite samfunn anlagt pga gruvedrift. Nå for tiden er det turister som holder til der. Vi tok turen innom caféen og spiste den lokale spesialiteten sellkake. En merkelig blanding av søtt og salt som smakte greit nok, men det ble ingen ny favoritt akkurat.

Jakobsbakken
Fra Gårro mot Nordre Saulo.
Bru ikke langt fra hytta. Vi tok ikke sjansen på å krysse denne på vår lille kveldstur.
Det var ikke midnattssol når vi var i Sulis, men spesielt mørkt ble det aldri.

Svett rundtur i Holtålsfjella

Gradestokken har gradvis krøpet oppover denne uka, og i dag var det hett nok også i fjellet. Heldigvis var det litt vind oppe på små topper og rygger, men nede i daler og skar var det heller dårlig med vind.

Dagens første mål var Vinkelen hvor det var 5 trimpoeng å hente. Opp dit er det kjerrevei og lett stigning i ca halvannen km. så det er billige trimpoeng. Vinkelen er et punkt på taubanen som fraktet malm fra Kjøli Gruver til Reitan stasjon. Pga terrenget måtte man lage en vinkel på taubanen, derav navnet.

Vinkelen.

Neste mål var Børkleppen. En liten knaus på 954 moh. Sett sørfra er det stup, men om man går opp fra øst, vest eller nord er det grei skuring. Småbratt, men likevel enkelt. Fin utsikt fra toppen selv om den ikke er så høy.

Utsikt vestover fra Børkleppen mot bl.a. Børklepptjønna.

Etter en god pause på toppen gikk jeg videre mot Øvre Børklepptjønna. Egentlig en pitteliten omvei på vei til Folldalsgruva, men jeg hadde aldri vært der før, og det er grunn god nok til å legge turen innom. Ved tjønna lå det enda en svær snøfonn som jeg krysset for å komme meg opp på høyden ovenfor tjønna. Det er litt luftigere i høyden på varme dager som i dag og litt mindre insekter enn nede ved vannet.

Nærmer meg Øvre Børklepptjønna.

Dagens lunch ble inntatt her, og den ble enklere enn planlagt siden spekeskinka lå igjen på kjøkkenbordet på hytta. Lunchen besto dermed av to kokte egg, et tynt lite hjemmelaget frøknekkebrød og biter av honningmelon. Helt greit siden jeg uansett ikke er så sulten når det er varmt.

Med lunch og kaffe i magen og retningen videre klar, bega jeg meg avgårde mot Folldalsgruva som jeg heller ikke har besøkt før. Jeg har gått på ski ikke langt unna, men selve gruva har jeg ikke sett før. Det skulle vise seg at det ikke var så mye å se heller. Forekomsten av kis var dårlig, så det ble aldri noen storstilt gruvedrift her. Jeg kunne imidlertid inkassere fem nye trimpoeng.

Folldalsgruva sett fra en liten høyde.

Etter en kort pause bega jeg meg avgårde i retning bilen. Ruta ble lagt om Børklepptjønna, skjønt helt ned til tjønna gadd jeg ikke gå (selv om sørsiden av tjønna kan skilte med en fin sandstrand). Videre gikk jeg på nordsida av Børkleppen og rundet kleppen inntil jeg fant igjen stien som tok meg ned til Vinkelen igjen og videre til bilen.

Børkleppen sett fra stien fra Vinkelen.

Drøyt 13 km opp og ned, hvorav de fleste i stiløst fjellterreng, noen myggstikk og kleggbitt, og masse svette ble dagens fasit. Fin tur i et område hvor man sjeldent møter folk i et uvanlig varmt vær.

Idyll på vei mellom Folldalsgruva og Børklepptjønna.

Topptur på svenskegrensa

Fridag, skyfri himmel og behagelig sommertemperatur betyr fjelltur for meg. I dag falt valget på Volldalshøgda (1103 moh) som er tett opptil svenskegrensa. Jeg har ikke vært der før, og det er kanske hovedgrunnen til at jeg valgte nettopp denne toppen. Det er på tide å få krysset av enda en topp på listen over topper i Røros kommune med PF over 100 meter.

Jeg startet turen fra Vauldalen Camping, og fulgte merka sti mot Ljøsnåvollen et lite stykke før jeg tok av på en sti opp gjennom skogen. Denne stien fant jeg ikke på noe kart, men jeg håpet å finne en sti jeg kunne følge. Ofte gjør jeg nettopp det, for det er jo merkelig om det ikke finnes en sti til en topp som er så lett tilgjengelig som denne og såpass lettgått.

Utsikt mot Vauldalen

Skogslier er ikke favoritten på varme dager, så heldigvis kom jeg fort over tregrensa. Terrenget er lettgått og stigningen er pen og pyntelig, lg utsikten blir stadig bedre. Stien tok meg først opp på fortoppen til Volldalshøgda, og her ser man blant annet langt innover i Sverige og nordover til Sylmassivet.

Fra fortoppen er det grei skuring opp til hovedtoppen, og utsikten herfra står ikke noe tilbake for den på fortoppen. Utsikten mot Viglfjella er fenomenal og også her skuer man langt innover i Sverige.

På toppen av Volldalshøgda. Fjelltoppen rett til venstre for stokken er Viglpiken.

Jeg tok lunch et lite stykke nedenfor toppen og forhastet meg ikke i det nydelige været. For en gangs skyld hadde jeg tatt med kikkert, og den ble hyppig brukt. På svensk side nedenfor toppen kom det to personer gående mot riksveien. Kanskje hadde de vært på Rutrøysa ved Rr 149?

Jeg hadde planer om å prøve meg videre i den retningen, men ga opp det prosjektet. Til tross for at stigningen opp til Volldalshøgda er lettgått der jeg kom opp, er øst- og sørsiden av fjellet dominert av bratte og tildels høye skrenter. Jeg hadde håpet å finne meg en «renne» ned, men nei. Det fant jeg ikke. Muligens finnes det, men jeg fant ingen plass hvor jeg ønsket å prøve meg ned. Særlig når jeg går alene som i dag er jeg überforsiktig, og tar ingen sjanser.

Utsikt innover Sverige.

Dermed ble det i stedet en rundtur opp og ned oppe på Volldalshøgda, så jeg har virkelig fått se utsikten fra fjellet rund baut. Rutrøysa får jeg ha tilgode. Kanskje en høsttur? Stien til Rutrøysa går for det meste i skogen, så det er iallefall en fordel om fluer og mygg har begynt å roe seg.

Vassfjellet opp

Etter å ha hatt utsikt til fjorden og «Fosenalpene» fra stua i noen år, har jeg nå flyttet til Klæbu, og fått utsikt til Vassfjellet i stedet. Nå som det er sommer er det liten aktivitet i bakken, men alpinbakken egner seg godt for en høypuls gåtur (enten du vil ha høy puls eller ikke).

Nederste del av bakken

Fra parkeringen går det en liten grusvei langt oppover i bakken. Denne er enkel å følge, men bratt. Der grusveien slutter skrådde vi over bakken til området der den ene heisen har sitt endepunkt. Her er det ei lita tjønn og noen benker hvor man kan hvile seg litt før man går videre mot toppen eller snur og går ned.

Kveldsstemning ved tjønna på vei ned.

Vi skulle helt til topps og fant stien som går i en bue rundt et bratt fjellparti. Stien går ganske flatt sørover i en god kilometer før den endrer retning mot toppen. Her blir stien brattere og etter litt mer pusting og pesing kommer man til slutt opp til masta på toppen.

Vi nærmer oss.

Selve toppen av Vassfjellet er ingen estetisk opplevelse med mast og flere bygninger installert, men om man klarer å se forbi dette, er utsikten aldeles nydelig til alle kanter. Gårsdagen var en riktig vakker sommerkveld med skyfri himmel, så vi kunne nyte utsikten til fulle. Skjønt litt disig er jo ofte utsikten på sommeren når det er sol og varmt.

Fra toppen.

Veien ned gikk via samme rute som vi kom opp. Om pulsen (og rompa) får kjørt seg oppover, er det forside lår og knær som kjenner det på veien ned. Mine skrangleknær var iallefall glad når vi var vel nede igjen. Turen ble 7,5 km lang, og total gangtid (inkl. noen stopp for å få igjen pusten og ta bilder) ble på knappe to timer og førti minutter. Til toppen brukte vi 75 minutter i rolig, jevnt tempo.

Utsikt mot Klæbu og mitt nye hjem.

På toppen av Vassfjellet kan man i sommer hente tre poeng om man har lastet ned appen Trimpoeng og meldt seg på TT sin «konkurranse» Rett Ut. Vassfjellet er også en av toppene i TTs konkurranse «Til Topps», og kodeordet finnes ved varden på topplatået.

Hyttekontor

Jeg har flyttet hjemmekontoret til hytta for en periode. Jeg begynte å bli lei av leiligheten min og trengte miljøforandring, og jeg er heldig som har en hytte å reise til (og at det fortsatt er lov). Det har blåst ganske kraftig her siden onsdag, men i dag har vinden omsider roet seg.

Fra hyttefeltet

I går gikk jeg meg en runde rundt hyttefeltet mitt på dagen. Runden tar ca 25 minutter, ihvertfall når det er småglatt. Og runden kunne jeg ta med god samvittighet siden arbeidsgiveren min har gitt alle ansatte en halvtime fri 3 dager i uka en tid fremover for at vi skal kunne få frisk luft, dagslys og en pause fra pc’n. I disse koronatider er det viktig å sørge for påfyll både for kropp og sjel, og litt trim i kombinasjon med frisk luft og vakker natur sørger for akkurat det.

Tiltaket fikk spalteplass i dagens Adressa.

I dag ble det skitur fra Glåmos i retning Røros. Flotte spor selv om det hist og pist var litt tynt med snø. Herlig tur hvor vi til og med fikk en dose solskinn i vindstille vær og bare minus 2 grader. Da får det gå at føret var litt trått ❄️

Nykjørte spor og gløtt av sol. Januar kan være fin den!

Stabbmarka

I mai/juni flytter jeg til Klæbu og blir samboer med min kjære, og det er på tide å bli bedre kjent med friluftsmulighetene her. Klæbu som turområde er dog ikke helt ukjent verken for meg eller min kjære (som har bodd i Klæbu i langt over 20 år). Blant annet har vi vært mye i Nordmarka, men også Vassfjellet og Brungmarka er besøkt flere ganger. Stabbmarka derimot… det var ukjent territorium inntil denne helgen, for nå har vi vært på tur her både lørdag og søndag.

På tur til og ved Stabbtjønna.

Som de fleste andre turområder i Klæbu, er også Stabbmarka kupert. Fin trim å bevege seg her med andre ord. Også virker det som om det generelt er lite ferdsel her. I går traff vi ingen på turen vår, i dag tre mennesker og en hund fordelt på to turfølger.

Gårsdagens turmål var Stabbtjønna. Vi startet fra Svean og fulgte en skogsvei oppover. Et stykke opp i lia ble det en del (hard) snø og is å gå på, men ikke noe som gjorde turen uoverkommelig.

Snø og is på skogsbilveiene.

Ved Stabbtjønna klarte sola såvidt å krype over åsene en liten stund før den igjen forsvant bak trærne. Heldigvis er det ikke lenge til sola snur! Planen for lørdagen var bålpølser og vi hadde med både ved og øks, men noe å tenne bålet med…. nei det lå i en annen sekk som ikke var med på turen. Så da ble det kaffe og et halvt eple på hver til lunch.

Søndagstur med bålfyring. En helt ok 3. søndag i advent.

I dag skulle vi til Damtjønna, ikke så langt fra Stabbtjønna, men vi skulle da følge en annen skogsvei. Opp til Damtjønna tok det ikke mer enn ca 15 minutter. Litt vel kort søndagstur kanskje? I tillegg var åskammene rundt tjønna så høye at sola neppe ville kunne nå ned til oss.

Damtjønna. Isen lå tykk både her og på Stabbtjønna.

Dermed la vi i vei mot Stabbtjønna. Ifølge kartet skulle vi kunne følge en skogsvei et stykke, men det skulle vise seg at den med årene hadde blitt mer som et gjengrodd villniss. Etter mye bushing oppover tok «veien» slutt og vi fulgte noen dyretråkk nedover åsen. Heldigvis var terrenget mer åpent her. Vi kom etterhvert ned på skogsbilveien som vi gikk på i går, og var snart ved Stabbtjønna atter en gang.

På vei mellom Damtjønna og Stabbtjønna. Her begynner skogen å åpne seg litt mer enn lenger ned ved Damtjønna.

I dag var vi litt tidligere ute enn i går (når vi kom opp idet sola var på vei ned), så sola hadde enda ikke rukket å komme over åsene. Mens vi ventet på sola fikk vi fyr på bålet, for i dag hadde vi husket lighter. Og godt var det, for det var et par grader kaldere i dag, og sola er det ikke så mye varme i nå. Varme eller ei, det er aldeles nydelig med sol i mørketida, og nå er det bare en drøy uke til «solsnu». Juhuuu 🙂

Midt på dagen, men ser ut som kveld. Slik er mørketida.
En liten hytte med Vassfjellet i bakgrunnen. Her har det vært dyrket bøde vinterkål, rosenkål, grønnkål og kålrot i sommer. Noe av det var enda ikke høstet.

Helgelandstrappa i Mosjøen

Det begynner etterhvert å bli mange såkalte sherpatrapper i Norge. En av de aller lengste ligger i Mosjøen og kalles Helgelandstrappa.

Vi ankom Mosjøen søndag ettermiddag på vei mot Sulis. Etter å ha sjekket inn på Fru Haugans Hotell (Nord-Norges eldste visstnok) kjørte vi rett til utgangspunktet for kveldens gåtur. Det er ikke langt fra hotellet, men det ante meg at jeg etter turen ville være såpass gåen i beina at jeg ville sette pris på å ha bilen tilgjengelig.

Klar for 3.000 trappetrinn og 815 høydemetre.

Helgelandstrappa ble offisielt åpnet 6. juli 2019 av Dronning Sonja. På det tidspunktet var ikke trappa ferdig, og jeg tror faktisk ikke at den er det enda heller.

Vi startet vår tur rett før halv fem på ettermiddagen. Veldig sent egentlig, men sett i ettertid var det kanskje like greit, for denne søndagen var en riktig nydelig sommerdag i Mosjøen. Sol og noenogtyve grader, og det hadde vært en voldsom utfart opp trappa. Vi var ikke akkurat alene på ettermiddagen heller, men jeg vil tro det var betydelig mindre folk da enn tidligere på dagen.

Tilbakeblikk mot Mosjøen på vei opp trappa.

Trappetrinnene begynner oppover Trongskardet. Trinnene er relativt høye så pulsen kommer fort opp på et betydelig antall slag over hvilepuls. Mange som går trappen velger å snu på toppen av Trongskardet. Hele veien ned har man da fin utsikt mot Mosjøen. For min del var det ikke aktuelt å snu, jeg ville helt opp til Øyfjellvarden som ligger på 818 moh.

En veiviservarde der hvor det ikke var noen trappetrinn å følge.

Jeg ble overrasket over at trappa fortsatte også etter Trongskardet. Et godt stykke faktisk, men endelig var vi ferdige med trappa, og kunne fortsette i nydelig, lettgått fjellterreng der jeg selv fikk bestemme skrittlengde og -høyde. Det gikk fortsatt oppover og noen snøskavler måtte passeres, men såpass høyt oppe var det likevel fint å gå. Varden kom til syne rett før vi måtte ned i en liten dal, før vi igjen kunne bevege oss oppover.

Det ligger et godt stykke arbeid bak en slik trapp.

På toppen blåste det friskt, men heldigvis var temperaturen fortsatt sommerlig, så vi kunne bli der en stund og nyte utsikten (sammen med ganske mange andre). På toppen har man bl.a. utsikt til De Syv Søstre i Sandnessjøen, Mosjøen sentrum og sørøstover mot Hattfjelldal og Børgefjell.

Om turen ned er det ikke så mye annet å si enn at den kjennes i både lår, legger og ikke minst knær. Jeg måtte ha flere pauser på vei ned enn opp pga. knærne, og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene mine. Trappene er i seg selv et kunstverk, og de gjør antagelig fjellet lettere tilgjengelig for mange, men noen lett tur helt opp til varden er det ikke. Ei heller er den helt ufarlig. Man må være påpasselig med hvor man setter bena sine så man ikke snubler. Det fikk en dame smertelig erfare da hun snublet og ødela foten sin i trappa. Det ble et par timers ventetid før hun ble heist opp av et legehelikopter og fraktet til sykehus.

På vei ned igjen. Mosjøen ligger ganske mange trappetrinn unna på dette tidspunktet.

For egen del kjente jeg turen i leggene i flere dager etterpå! Jeg kan ikke huske sist jeg var så støl at det var skikkelig fysisk smertefullt å få igang kroppen etter å ligget/sittet stille en stund. Både lår og knær taklet utfordringen greit (takk til meg selv for all styrketrening), men leggene som jeg ikke trener spesielt når jeg trener styrke, de fikk gjennomgå. Auuu 😫

17. mai- helg med ski på beina

Aldri tidligere har jeg gått på ski 16. og 17. mai, men det har jeg altså nå. Det var til og med særdeles gode forhold.

Skikkelig hustrig på toppen av Novola 16. mai

Aldri har jeg sett mer snø rundt hytta enn i år, og når det i tillegg har vært en sprettkald vår, ja så blir snøen liggende og den blir ikke råtten. Og fortsatt kommer det jevnlig påfyll av snø. Senest i dag på selveste 17. mai ramlet det ned omlag 4 cm. snø midt på dagen.

Fra tur nr 2 på 17. mai
Vi hadde fjellet for oss selv i dag.

Før og etter dette snøfallet hadde vi imidlertid sol. Hvor deilig er det ikke å få litt sol på nasjonaldagen når vi har vært alt annet enn bortskjemt med godvær i landsdelen hittil i år? Vi rakk til og med en liten kakebit på terassen før snøen begynte å lave ned for alvor.

Fantastisk turvær i dag. For første gang var flagget med.

Utpå ettermiddagen kom sola frem igjen, og da ble det en ny tur ut på ski. Denne gangen på felleskiene som har fått stå i fred lenge mens fjellskiene har vært i bruk. Det var en del kladding på fjellskiene mens sola var fremme i dag, men når sola forsvant i løpet av av vår kaffepause ble det straks bedre forhold og hjemturen nedover gikk som en lek.

Bygeværet driver innover oss.
Før skyene og dalende snø tok over for noen timer.

Grå og nedbørsrik påske, men fin læll

Påsken 2020 ble noe helt annet enn drømmepåsken 2019. Pga coronaviruset var hytta forbudt område, så vi måtte forbli hjemme. I tillegg må jeg vel kunne si at påsken ble svært grå og relativt rik på nedbør uten å bli kalt negativ.

IMG_0640

Estenstadmarka i påsken. Godt med snø og mer kom det denne dagen.

Til tross for det synes jeg vi hadde en fin påske. Selv om det kom en del nedbør, kom den heldigvis for det meste i form av snø og ikke regn. Og siden det har vært en snørik vinter, var det fortsatt fine forhold for skiturer selv om vi ikke kunne være på fjellet. Så til tross for hjemmepåske kunne vi altså være mye ute, og for meg er det det viktigste i en ferie. Inneliv er det nok av i hverdagen, så i ferier ønsker jeg å tilbringe mye tid ute, og det ga heldigvis denne påsken rom for. Det fine med bypåske er at det er mindre vind enn på fjellet, mer ved enn over tregrensa (= bålfyring), og på toppen av det hele ga påsken anledning til å (gjen)oppdage flotte bynære turområder. Så hva hadde jeg egentlig å klage over? Selvfølgelig hadde jeg satt pris på sol og blå himmel, men når vi ikke får det er det dumt å ødelegge etterlengtede fridager med å være sur. Til alt overmål fikk jeg også se min førstefødte i påsken, og det gjorde godt for mammahjertet. Derfor: påsken 2019 ble fin den.

IMG_0762

Påskeaften. Påskens fineste dag. Ikke full sol og blå himmel, men nesten.

Utelivet i påsken foregikk både til fots og på ski. Var vi til fots var det på de små stiene i Estenstadmarka. De var delvis bare, men det lå enda mye snø på stiene, og i skiløyene var det fortsatt skiføre også i lavereliggende deler. På denne tiden av året er det uansett stort sett greit å gå oppå snøen.

IMG_0717

Her kobles løypa fra Saksvikvollen på rundløypa fra Klæbu.

Med ski under beina gikk turen til Nordmarka og Brungmarka. To fantastiske områder som nås med bil på under halvtimen fra Trondheim.

IMG_0749

På vei opp i Brungmarka langs Leikåsveien.

Utgangspunktet for turer i Nordmarka er for vår del Saksvikvollen (på veien mot Draksten) hvor det er en stor parkeringsplass. De som bor nærmere Klæbu kan starte turen fra Gjenvollhytta. Selv om det er mye mindre folksomt i Nordmarka enn i f.eks Bymarka, var det betydelig flere mennesker der enn jeg har vært vant til i tidligere år (før vi kjøpte hytte og begynte å tilbringe helgene der). Delvis vil jeg tro dette skyldtes at mange hyttefolk måtte holde seg hjemme i likhet med oss, og delvis er det større ferdsel i markaområdene nå enn for noen år tilbake.

IMG_0769

Flotte Nordmarka med store myrområder og furuskog. Dette landskapet er faktisk vernet, og det finnes to naturreservater i Nordmarka.

For turer i Brungmarka er det Brøttem ved Selbusjøen som er utgangspunktet. Det er bokstavelig talt en høy terskel for å komme seg opp i marka, men det er så fint og fredelig der at det er verdt alle bakkene opp. Jeg hadde tatt med fjellskiene fra hytta den siste gangen vi var der før hytteforbudet trådte i kraft, og hadde stor glede av dem og kortfellene som var montert på.

IMG_0745

Det gode liv i Brungmarka.

Fortsatt er det skiføre i markaområdene rundt Trondheim, men med den varmen vi har nå, smelter det uhyggelig fort. Derfor gleder jeg meg til igjen å dra på hytta til helgen og gå på ski. Det meldes om store snømengder 🙂

IMG_0741

Pølser på gang i Brungmarka.

 

Fra Patalavaca til Puerto Rico

Enda så mange ganger jeg har feriert i Patalavaca og enda så mange turer jeg har gått på Gran Canaria, har jeg aldri gått fra leiligheten til Puerto Rico. Med bil er det bare noen få svinger og vips er man i Puerto Rico, men til fots må man først gå innover i landet før man igjen kan vende nesa nedover mot sjøen. Terrenget er rett og slett for bratt mellom disse to småbyene til at man kan gå langs sjøen.

Paradise Lost

Vi gikk først til Anfi del Mar, deretter opp mot hovedveien (GC500) og fulgte en parallell vei fordi bebyggelsen på «toppen av Anfi del Mar» som kalles Los Caideros. Derfra kom vi oss ned på stranden Playa de Balito via en trapp. Herfra gikk vi gjennom undergangen under GC500 og videre mot Paradise Lost (hvor man kan spille paintball hvis plassen fortsatt drives). Ved Paradise Lost må man dra seg litt til venstre for å komme opp på grusveien som går innover Barranco de Balito. Veien slutter et stykke opp i barrancoen og til venstre kan man se en relativt ny bebyggelse i det som heter Agua de la Perra. Omtrent der veien slutter er det noen som har bygd seg et lite krypinn av den heller enkle sorten. «Hagen» består av en rekke varder. Jeg fikk assosiasjoner til en kirkegård. Dessverre er det en god del fattigdom på Gran Canaria og mange har ikke råd til egen bopel, og lager seg derfor enkle krypinn der de måtte finne en passende plass.

Et hjem for noen som ikke har råd til annet.

Vi gikk forbi den enkle bosettingen og fulgte stien som gikk opp til ryggen av en bred «ås» som vi fulgte et stykke innover. Stien svinger etterhvert litt mot venstre og kommer opp på en slags grusvei. Herfra kan man se en ny sti som fører ned i en ny dal; Canada del Canario. Her møter vi på grusveien som vi følger ned til øverste del av Puerto Rico. Hadde vi fortsatt grusveien oppover hadde vi kommet til Norskeplassen.

Bebyggelsen i Agua de la Perra.

Etter et kort stykke nedover på grusveien kommer vi inn på asfaltert vei; Avenida Roque del Este. Vi følger veien nedover til vi til slutt er i sentrum av Puerto Rico.

På toppen av Puerto Rico.

Vi rusler litt rundt her og er også som snarest innom det nye kjøpesenteret som heter Mogan Mall. Siden ingen av oss er spesielt glad i shopping holdt det med en kjapp runde. Deretter gikk turen tilbake til det gamle shoppingsenteret og 2. Etasjen her hvor det kun er restauranter. Vi hadde lyst på tex-mex til frokost/lunch og bestilte chili con carne på en av restaurantene. At det går an å lage noe så dårlig… jeg blir helt matt. Jeg har aldri likt meg i Puerto Rico, og denne formiddagen endret ikke inntrykket. Drosje tilbake til leiligheten kostet rett under 5 euro. Latterlig billig sett med norske øyne.

En av flere store juledekorasjoner på Mogan Mall.