Topptur og opptur

Etter forrige helgs nedtur var jeg ivrig etter å teste om knærne virkelig var så ille som nedturen fra Muggruva kunne tyde på, eller om det bare var en dårlig dag for dem.

Men først måtte terrassen på hytta få sitt andre strøk med terrassebeis. Oppholdsvær som varer noen timer er mangelvare denne sommeren, så da må man utnytte muligheten når den er der. Det var derfor blitt godt utpå dagen før jeg begynte på dagens tur.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Egentlig skulle jeg bare en tur opp til Bergsveinbua for å få litt luft og teste knærne og nye fjellsko i megasnilt terreng, men da jeg kom dit lokket toppen av Novola på meg. Selv om det hadde skyet noe til utover dagen var det fortsatt nydelig turvær, så jeg fortsatte oppover. Helt bevisst valgte jeg å gå rett opp mot toppen i stedet for å gå sørover og ta ryggen opp slik jeg har gjort før. Som forventet taklet knærne turen opp uten problemer. Det er nedoverbakkene som er trøblete. På toppen tok jeg en liten pause før jeg gikk ned omtrent samme vei som jeg kom opp. En forskremt rype flakset opp bare 3-4 meter fra meg rett under toppen og gled på oppdriften nedover fjellet. Enn om man kunne tatt slike enkle veier ned fra toppen? Da kunne slitne knær være slitne så mye de bare ville.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Det venstre kneet «knirket» litt på veien ned, men ikke mer enn jeg må forvente med artrose i kneet. Det høyre oppførte seg meget bra, så hva i himmelens navn som gikk av det sist søndag må fåglarna vite. Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med dagens tur. Knærne er ikke så ille som turen til Muggholskampen kunne tyde på, og friluftsfremtiden ser straks mye lysere ut :-)

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Turens høydepunkt (foruten relativt velfungerende knær) må være rypeflokken jeg gikk på rett før jeg kom ned igjen til Bergsveinbua. Jeg rakk ikke å telle hvor mange det var, men det var iallefall 3 , om ikke 4, voksne ryper + en skokk med nydelige små rypebarn som nå har lært å fly. En skikkelig opptur-tur i dag altså :-D

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Topptur og nedtur

Etter noen helger med fantastisk vær på hytta ble det mer «normalt» vær forrige helg. Dvs. pissregn på lørdag og litt sol, litt skyet og litt regn på søndagen. Lørdag dro vi derfor til Funäsdalen på harrytur og hyttebesøk hos venner i Stugudal, men på søndag var det endelig tid for tur igjen – etter et par «arbeidshelger» på hytta.

Siden vi fortsatt er ferske hytteeiere står utforsking av nærområdet i fokus. Denne dagen falt valget Muggruva og Muggholskampan (1027 moh). Det betydde en liten kjøretur  før vi kunne begynne på stigningen oppover mot Muggruva. Det går jevnt oppover fra parkeringsplassen rett ved jernbanelinja og iflg. skiltet skulle det være 3 km. til gruva. GPS’n vår viste ikke så mye da vi ankom gruva etter noe som virket som en ganske kort tur. Det skulle vise seg at den ikke virket like kort på veien ned.

Steinhytta ved Muggruva.

Steinhytta ved Muggruva.

Muggruva er nedlagt som alle andre gruver i området, men slegghaugene ligger der og gruveåpningen kan sees (selv om den er murt igjen). Det ligger også en åpen steinhytte i området  og diverse andre spor etter gruvedriften kan beskues. Jeg synes det er fasinerende å rusle rundt i områder som så tydelig forteller en historie om vår nære fortid. Mon tro hvem de var, gruvearbeiderne?

Vi tok ingen lang pause ved gruva. Jeg ville videre – til Muggholskampan. Fra gruva går det sti i retning Hessdalen og vi fulgte denne et godt stykke før vi skrådde ut i stiløst terreng og tok sikte på toppen.

Slegghaugene ved gruva.

Slegghaugene ved gruva.

På toppen av Muggholskampan er det en ganske stor varde, men ingen toppbok. Utsikten er upåklagelig til tross for den beskjedne høyden. På toppen tok vi oss tid til en matbit og en kaffekopp, men det ble en relativt kort pause siden vi så regnvær trekke mot oss.

Toppvarden på Muggholskampan.

Toppvarden på Muggholskampan.

Vi forsøkte å gå fra regnet, men det var raskere enn oss, så vi hadde ikke kommet langt før jeg måtte stoppe og dra på meg regnklær. Ved Muggruva var sola tilbake og vi satte oss på en benk og beundret utsikten mot Rugldalen og  lot oss sjarmere totalt av en 3 måneders gammel flatcoated retriver-valp. For en skjønning!

Dritværet trekker mot oss og oppholdet på toppen ble kortere enn tenkt.

Dritværet trekker mot oss og oppholdet på toppen ble kortere enn tenkt.

Videre ned mot Rugldalen ble vi nok en gang innhentet av regnet og regnbuksa kom på for andre gang denne dagen. Nå begynte også knærne mine å si fra om at de ikke syntes noe om så mye nedoverbakke. Ikke bare det opererte kneet verket, men begge! Etterhvert gjorde de så vondt at det påvirket tempoet og ikke minst humøret. Jeg har lagt ned så ufattelig mange timer med styrketrening for å få kneet så bra som det kan bli med artrose, og de få toppturene jeg har gått etter operasjonen har vært tilnærmet smertefrie, så dagens smerter var en skikkelig overraskelse – i negativ forstand.  Selv om det var en topptur vi var på, er Muggholskampan en veldig «snill» topp. Opp- og nedstigning til toppen er ikke verre enn det man må forvente på enhver fjelltur. Fjellheimen er ikke flat, selv ikke om man ikke går på toppene, så dersom kneet skal oppføre seg på denne måten setter det STORE begrensninger på mitt friluftsliv slik jeg ønsker å utøve det. Jeg håper knærne bare hadde en dårlig dag og at neste tur blir «mytji likar». Den må bli det!

Tilbake ved gruva.

Tilbake ved gruva.

Søndagstur i tungt terreng

Det begynner å gå opp for meg at terrenget i området rundt hytta vår  er ekstremt tung-gått. Myr og lyngtue på lyngtue som man synker langt nedi, og hvor hvert skritt fremover koster krefter. Det sier litt om hvor tungt det er å gå i denne lyngen når jeg velger myr der jeg har mulighet for det.

Søndagsturen ble derfor ikke helt som planlagt. Planen var å gå i dalen mellom Novola og Storvollhøgda, men utålmodig som jeg er, skrådde jeg opp for tidlig og befant meg plutselig bare 300 meter fra toppen på Novola. Det var da jeg plutselig gjorde om på ruta. Turen fra i går kjentes godt i beina og terrenget er som nevnt usedvanlig tungt og jeg syntes plutselig det virket uendelig langt til Rognsåsjøen. I stedet gikk jeg atter en gang til topps på Novola, tok en lang pause der og fortsatte over ryggen på fjellet i retning Storhøgdgruva.

Mot Storhøgdgruva.

Mot Storhøgdgruva.

Nede i dalen gikk jeg mot et lite tjern som ifølge kartet kalles Loken. Her møtte jeg et tranepar som ikke var videre begeistret for mitt besøk. De flakset og skrek rundt meg, og viste med all tydelighet at jeg var uønsket i deres rike. Prøvde å få tatt en bilde av dem, men enten var de for langt unna eller så flakset de for fort til at jeg fikk zoomet dem inn.

Turen videre gikk til bua ved Storhøgdgruva der jeg fant le for vinden i hytteveggen. Sola hadde forsvunnet på vei fra Novola, men det var grei temperatur.

Ved Loken.

Ved Loken.

Tilbake til hytta valgte jeg å gå rett mot Bergsveinbua ved foten av Novola i stedet for å gå på skrå rett mot hytta. Årsaken var rett og slett at det går sti ned fra bua. Litt lenger blir det i distanse, men jeg vet ikke om jeg brukte noe lenger tid enn jeg ellers ville gjort. En drøy mil på tur i dag.

Bua ved Storhøgdgruva.

Bua ved Storhøgdgruva.

Til topps igjen

Etter 3 1/2 mnd. med opptrening er jeg endelig klar for å prøve meg på mine første topper etter kneoperasjonen.

Første topp ut var Novola (960 moh), «nærfjellet* på hytta. Stien opp til bua ved foten av fjellet er nå helt fri for snø, så turen opp dit tok ikke mer enn 30 minutter i rolig tempo. Videre opp ligger det store partier med snø i østhellingen på Novola, så både av hensyn til kneet og på grunn av snøen gikk jeg litt sørover for å komme opp på den slakere sør-ryggen av fjellet. Dermed kunne jeg gå nesten snøfritt helt til topps. For en usannsynlig deilig følelse å endelig ha utsikt fra en fjelltopp igjen! Legen som opererte kneet mitt ga meg dårlig odds for toppturer i fremtiden pga atrose i kneet,som han ikke prøvde å fikse fordi det allerede var langt fremskredet. Jeg nektet å ta budskapet innover meg, og visste at jeg ikke kunne gi opp toppturene uten å ha forsøkt.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

Utallige timer med styrketrening ligger bak gårsdagens topptur, og jeg må påregne å alltid måtte trene styrke for å kunne gå i fjellet med de elendige knærne jeg har fått utdelt, men som jeg alltid sier: Man er villig til å betale prisen hvis fordelene oppveier ulempene, og for meg er alle timene på 3T en grei pris å betale for fremtidige fjell- og toppturer.

Det er ikke sikkert at jeg kan gå de tøffeste toppturene med mine knær, men det vil tiden vise. Jeg har som mål å fullføre kommunetoppliste for Sør-Trøndelag, hvor 10 av 24 topper gjenstår, deriblant det aller høyeste blant dem: Storskrymten.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Novola er et veldig snilt fjell. Det er bare å spasere rett opp, men du verden for en fantastisk utsikt det er oppå der likevel. Mot øst ligger Sylan, som pr dags dato enda er kledd i hvitt. Syltraversen er for eksempel helhvit.  Uvalig til så sent på året å være. Mot vest ligger Forollhognas eventyrverden, Selbufjella vises i nord, og i sør kan man se mot Røros og Os. Fjell og daler så langt øyet kan se. Hvilken drøm!

En drøy km. i luftlinje fra Novola ligger Storvollhøgda (1016 moh). Siden det var en vakker dag i fjellet, og beina mine oppførte seg riktig så pent, ble også denne toppen besteget. Her er det en «ordentlig» varde med ikke mindre enn tre postbokser på. Innholdet i to av postboksene var heller magert, men jeg fikk skrevet meg inn i en liten notisblokk i den tredje postboksen. Nydelig utsikt også her, om enn ikke så forskjellig fra den på Novola.

Storvollhøgda.

Storvollhøgda.

Etter en lang pause på toppen pakket jeg sammen og begynte nedstigningen på stien som kommer opp fra sætervollene. Til min overraskelse var det store partier med snø her. Jeg skulle uansett ikke helt ned til vollene, så etter å ha kommet ned det bratteste partier tok jeg peiling på hyttefeltet og fortsatte i lyng, mose og myr. Tunggått siden man synker nedi for hvert skritt man tar, men iallefall snøfritt.

En deilig dag på tur i strålende vær. Møtte 6 mennesker på toppen av Storvollhøgda idet jeg var i ferd med å pakke sammen, ellers var det bare meg og fjellet, ja også småfuglene da. Pluss en rype :-)

Mot Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.

Mot Hessdalen og Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.

På kjente stier og tanker om mestring

Etter en ukes slaraffenliv på en solseng i Playa de Muro var jeg hjemme i Norge igjen lørdag kveld. Heldigvis var det lettskyet med gløtt av sol i stedet for det evinnelige regnet, og «finværet» holdt seg også til søndag. Dermed var det klart for tur i Estenstadmarka igjen. Det er en liten evighet siden jeg sist var på tur her, så det var jammen på tide, men det er kanskje slik det blir når man har kjøpt seg hytte og tilbringer helgene der, samtidig som opptrening av kneet krever utallige besøk på 3T?

Liaåsen, høyeste punkt i Estenstadmarka, var dagens turmål. Mens omlag 4.000 personer gikk i kø i Bymarka på Topp 7 valgte jeg nærmarka mi hvor jeg slapp  gå i kø.

Til tross for en lettskyet himmel med solgløtt underveis syntes jeg det var kaldt. 10 grader og sur vind. Det er ikke mye sommer over det.

Det er ikke så mye utsikt p åLiaåsen, men littegrann er det - mot øst.

Det er ikke så mye utsikt på Liaåsen, men littegrann er det – mot øst.

Vær eller ikke vær, det var deilig å være på tur i marka igjen, og mens jeg går og rusler sånn alene rekker jeg å tenke mange tanker. På denne turen var det mestring som dominerte tankene. Sikkert inspirert av de mange tusen som gikk Topp 7 etter merket og tilrettelagte stier. I løpet av de årene jeg har hatt marka som min «lekegrind» er det ingen tvil om at stadig flere bruker marka aktivt. Før kunne jeg ofte gå alene i marka (om jeg unngikk veien opp til Estenstadhytta), men det er vanskelig i dag, selv midt i uka. Ut fra et folkehelseperspektiv er dette en gledelig utvikling. Imidlertid har jeg også registrert at det i løpet av årene har blitt stadig større grad av tilrettelegging. Personlig er jeg ikke så glad for dette. Delvis fordi tilrettelegging betyr ytterligere inngrep i naturen, men mest fordi følelsen av mestring umulig kan bli den samme når alt legges til rette for at man skal slippe å tenke og slite. Når det er skilt overalt og stier lages og klopplegges i hytt og pine for at man ikke skal bli gjørmete på buksa si, og vegetasjonen tas ned, da mister turen en viktig dimensjon, nemlig følelsen av å mestre.

Jeg var klar over at følelsen av mestring var viktig i mitt friluftsliv, men eksakt hvor viktig den var, det skjønte jeg ikke før legen som opererte kneet mitt, sa at jeg kom til å slite med å komme meg på toppturer etter operasjonen. Med de ordene kom erkjennelsen av hvorfor jeg hele tiden driver og utfordrer meg selv på toppturer hvor blant annet steinur-hatet og høydeskrekken får kjørt seg (innenfor rimelighetens grenser. Jeg tar aldri unødige sjanser). Utsikten fra toppen av et fjell er selvsagt en viktig drivkraft, likeså at jeg liker å slite og svette, men den viktigste grunnen til at fjelltoppene lokker på meg, er at jeg i løpet av disse turene stadig får følelsen av å mestre, av å klare av å tøye grenser.

På vei ned mot Styggdalen med utsikt over Trondheim.

På vei ned mot Styggdalen med utsikt over Trondheim.

I ettertid har jeg skjønt at mestring har vært viktig i alle de årene jeg har hatt friluftsliv som hobby. Jeg har bare ikke vært det bevisst underveis. Det begynte med at jeg måtte gjøre meg kjent i Estenstadmarka. Kart ble innkjøpt, og litt etter litt ble jeg kjent overalt i marka. Enda mer så da jeg begynte med turorientering. For en deilig følelse å finne frem ved hjelp av kart. Det hadde jeg aldri trodd etter de mislykkede orienterings-gymtimene på barneskolen der jeg aldri fant postene, og gjerne gikk i motsatt retning av dit jeg burde gått. Etterhvert utvidet jeg områdene jeg gikk tur i, og mestringsfølelsen var stor da jeg fant frem  i helt ukjente områder. Etter noen år som markatraver kom min første fjelltur (faktisk en topptur av alle ting), og det var kjærlighet fra første tur. Jeg visste med en gang at jeg måtte tilbake til fjellet, og siden har jeg oppsøkt fjellet igjen og igjen. Jeg har vært på utallige topper og jeg har vandret rundt toppene, enten med telt i sekken eller med en DNT-hytte i sikte. Jeg har vandret alene og jeg har vandret med venner og på fellestur. Aldri er nærheten til naturen, turgleden og mestringsfølelsen større en når jeg går alene. Når jeg går alene har jeg kun meg selv å stole på. Jeg må finne veien, jeg må finne en god leirplass, jeg må finne rent vann, og jeg må komme meg opp og ned på toppene uten å skade meg. Kort sagt: jeg må fikse turlivet helt på egen hånd.

Hvor blir det av mestringsfølelsen hvis alle stier skal merkes og tilrettelegges så man nesten kan gå tørrskodd overalt?  Javel, så ble jeg gjørmete på gårsdagens tur, men jeg fikk iallefall trent balansen når jeg prøvde å gå mest mulig tørrskodd mellom gjørmehullene. Mulig at andre mennesker ikke tenker som meg. Muligens er det tilrettelegging som skal til for å få folk ut på tur, men jeg skulle ønske at flere turde å utfordre seg selv og ikke alltid tråkke i samme oppgåtte  spor som alle andre.  Premien er følelsen av å mestre og ikke minst en mye flottere naturopplevelse.

Ferie i varmen

Jeg og snuppsa mi har vært én uke på Mallorca. Det er lite å berette da dagene ble tilbragt på en solseng. Etter en våt og iskald vår her hjemme var det akkurat hva jeg trengte. Noen bilder fra uka følger under. Alle bildene er tatt med mobiltelefon, så oppløsningen er ikke spesielt god.

En liten innsjø rett ved hotellet.

En liten innsjø rett ved hotellet.

Blomsterprakt.

Blomsterprakt.

Kanal som er knyttet til våtmarksområdet S'Albufera.

Kanal som er knyttet til våtmarksområdet S’Albufera.

Siste morgen med utendørs kaffe iført shorts og t-skjorte på en stund.

Siste morgen med utendørs kaffe iført shorts og t-skjorte på en stund.

Adjø til Mallorca og Platja de Muro for denne gang, Vi venter på bussen som skal ta oss til flyplassen.

Adjø til Mallorca og Platja de Muro for denne gang, Vi venter på bussen som skal ta oss til flyplassen.

Stranden i Playa de Muro.

Stranden i Playa de Muro.

Storgruvhøgda

Forrige helg på hytta var preget av svært variert vær.  Værmeldingen lovet det beste været før klokken 12 på lørdag, så allerede klokka ni var jeg på vei oppover i terrenget fra hytta.

På vei oppover. Novola midt i bildet.

På vei oppover. Novola midt i bildet.

Turen hadde ikke annet mål enn å være på tur, så jeg gikk på måfå og lot snøforholdene styre hvor ruta ble lagt. Da jeg kom over tregrensa slo jeg kjapt fra meg den lille tanken jeg hadde hatt om en mulig topptur på Novola. Det lå for mye snø der enda til at jeg turde å risikere kneet mitt.

Så fort jeg hadde fått dette avklart la jeg turen i retning nordvest, ene og alene fordi jeg enda ikke har vært på tur i denne retningen. Det ligger fortsatt en god del snø i terrenget, men det er også helt bart en del steder, så jeg fortsatte å gå etter snøfrie soner og krysset snø kun der det var nødvendig.

Værbitt liten bu ved Storgruvhøgda.

Værbitt liten bu ved Storgruvhøgda.

Etter å ha gått nordvestover en stund fikk jeg øye på en liten topp. Den kan jeg kanskje gå opp på, tenkte jeg, Men nei… det virket som om toppen forflyttet seg lenger og lenger bort jo mer jeg gikk. Til slutt innså jeg at det fikk være grenser for hvor mye jeg skulle tyne kneet mitt i det relativt tunge terrenget jeg gikk i. Akkurat da fikk jeg øye på en liten hytte som så ut til å ligge nære nok til at det var forsvarlig å fortsette litt til. Det viste seg at jeg hadde kommet til Storgruvhøgda. Dette er en av flere gruver i området. Jeg har googlet gruven i ettertid, men det er lite info å finne. Det lille jeg har funnet ut er at gruva ble nedlagt siste gang i 1909 og at avrenningen fra gruva er svært liten.

Ved Storgruvhøgda.

Ved Storgruvhøgda.

Etter å ha sett meg om i området returnerte jeg til hytta via korteste vei. 8 km. på tur i relativt tungt, stiløst terreng i dag. Dette er faktisk det lengste jeg har gått siden kneet havarerte :-)  Hadde oppholdsvær og gløtt av sol på turen. Regnet kom som lovet litt senere på dagen. Ingen mennesker var å se i fjellet denne dagen, men to ryper tok til vingene da jeg kom gående.