Lysglimt

En ekstremt stillesittende påske er over. Heldigvis. Jeg kan ikke huske sist jeg har sittet så mye på ræva som denne påsken, samtidig som bilder av glade folk på tur har oversvømmet Facebook, Instagram og Snapchat. Det har mildest talt vært tungt å se. Ikke det at jeg ikke unner folk å være på tur, selvfølgelig gjør jeg det, men mitt eget savn blir så tydelig og så merkbart når turbildene renner inn fra venner og kjente.

Utsikt fra hytta. Den hadde jeg altfor god anledning til å studere i påska.

Utsikt fra hytta slik den så ut påskeaften. Utsikten hadde jeg altfor god anledning til å studere denne påsken.

Fra å være på tur flere ganger i uka, og som et minimum hver helg, har det nå gått et halvår hvor jeg kan telle antall turer på en hånd. Jeg prøver så godt jeg kan å undertrykke savnet av turlivet, men jo lenger tid det går og jo flere påminnelser jeg får fra andre, jo vanskeligere blir det, og tårene har vært mange de siste dagene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Ladestien 2. påskedag. Vi var ikke alene.

Derfor er det superdeilig at jeg i dag klarte å gå nesten 3 km. på Ladestien uten at smertene ble for intense eller at menisken «smalt». Forsøk på gåturer tidligere i påska har endt med store smerter, smell og tårer, men i dag var det håndterbare smerter, og musklene rundt kneet ble ikke helt gele selv om kneet sviktet litt innimellom. Kanskje jeg endelig kan begynne å se fremover mot vår og sommer og turliv igjen?

Dagen ble avsluttet med 1 time på 3T (mitt andre hjem for tiden). Styrketrening for overkropp og  noen få øvelser for rehabilitering av kne. Kjørte ikke alle øvelsene på beina siden smertene begynte å bli litt i overkant. Får være fornøyd med dagens gåtur på Ladestien 0g det jeg klarte på 3T etterpå. Mer enn jeg har klart på himla lang tid.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Feel the pain. Jo takk, det er ingen fare med det.

Påskeutsikten

Ja, slik ser det ut her jeg befinner meg.  Lettskyet, pent vær i dag, men jeg er «lenket» til hytta på grunn av kneet. Ikke lett på slike dager.

Utsikt fra hytta.

Utsikt fra hytta.

Rehabilitering av kne

Det er nå 5 uker og 1 dag siden jeg ble operert i det venstre kneet. Å jada… her telles hver en dag i håp om at morgendagen blir bedre enn i dag!

Kneet har vært kranglete og vondt siden i sommer, og på Bandaklumpen i september tok det fullstendig kvelden. Opptrening med øvelser som jeg fikk av fysioterapeut Jørgen ved Nemus ga ikke  ønsket resultat. Snarere ble kneet bare verre utover høsten. Dermed ble det først MR ( i desember), deretter operasjon. Håpet var at at legen skulle kunne lege bruskdefekten som MR’n i desember påviste, «rydde» litt i en delvis ødelagt menisk og ellers fikse annet grums han måtte finne i løpet av operasjonen, og at kneet deretter skulle være klart til bruk i løpet av kort tid. Slik gikk det ikke. Riktignok klippet legen bort den ødelagte delen av den laterale menisken, og friserte litt rufsete brusk her og der, men bruskdefekten leget han ikke. Årsaken var rett og slett  at bruskskadene i kneet er flere enn MR’n viste, og at de allerede er så omfattende at legen mente det ikke hadde noen hensikt å fikse dem.

3T. Mitt andre hjem for tiden.

3T. Mitt andre hjem for tiden.

Legens spådom er at kneet vil bli verre over tid og at jeg til slutt vil trenge en kneprotese, og at jeg heretter ville slite med å komme meg ned fra fjelltopper. Han mente at jeg ikke er gammel, men at kneet mitt er det. Artrose kalles diagnosen. Tidligere het det slitasjegikt. IKKE hva jeg ønsket å høre da jeg våknet av narkosen med et kne som kjentes ut som om det skulle sprenges. «Dommen» legen kom med, var omtrent som å få bekreftet drømmene (les: marerittene) jeg hadde hatt uken før operasjonen. Legen mente dog at jeg skulle være kvitt låsningene foran på kneet som forekom hyppig i ukene før operasjonen. Selv om jeg hittil ikke har gått så mye, virker det om legen hadde rett i det. Det han dog ikke så noe om, var at jeg i stedet ville få låsninger på innsiden av kneet. De kommer ikke så hyppig, men til gjengjeld er det så jeg ser stjerner og måner når det først «smeller» i kneet.

Turlivet er fortsatt bare en drøm. Det gjør for vondt å gå enda.  Selv øvelsene jeg fikk av fysio’n og lett spinning medfører smerter i etterkant av treningene. Jeg var ikke forberedt på at det skulle ta så lang tid å komme seg etter en relativ enkel operasjon, og psyken lider under mangel på turliv og kroniske smerter. Jeg hadde virkelig trodd jeg skulle kunne gå meg en tur på omkring en time i lett terreng denne påsken. Det ser ikke slik ut :-(

Minner. Og drømmer.

Minner. Og drømmer.

Oppdagelsestur rundt hytta og kneoperasjon

Endelig har jeg fått se litt av hvordan terrenget rundt hytta er. Vi har hittil holdt oss til småturer i hyttefeltet fordi jeg ikke kan gå på ski med mitt vonde kne, men sist helg var skiføret så elendig at vi kunne gå i løypene uten dårlig samvittighet. Løyper var ikke kjørt på en stund og snøen var knallhard, så vi satte knapt spor der vi gikk.

Til tross for dårlig føre var det noen som valgte ski.

Til tross for dårlig føre var det noen som valgte ski.

Det er bare én ting å si: Herlig! I lettskyet, pent vær med lange solgløtt og vindstille tuslet vi i terrenget og nøt utsikten, terrenget, sola og varmen. Blikket falt naturlig på Novola (960 moh). Jeg håper å kunne nyte utsikten derfra i sommer. Usikkerhetsmomentet er kneet som nå er nyoperert. Legen ga meg ikke gode odds når det gjelder toppturer idet han mente at jeg ville komme til å slite med å komme meg ned fra toppene. Ei heller ga han meg mye fremtidshåp. Kneet vil aldri bli bedre, kun verre. Det jeg håper på  nå er at opprenskningen han gjorde i menisk og brusk vil føre til bedring en stund iallefall. Vi får se… Neste uke begynner jeg på ny opptreningen av kneet med hjelp av fysioterapeut. På sikt er det sannsynlig at en kneprotese blir løsningen.

Herlig fjellterreng.

Herlig fjellterreng.

Skogtur igjen – endelig

Dårlige forhold for de som liker å gå på ski.

Dårlige forhold for de som liker å gå på ski.

I dag ble det omsider en liten tur i skogen igjen. Det er en evighet siden sist da kneet mitt har vært lite samarbeidsvillig siden medio september. Skigåing er utelukket for øyeblikket, men jeg håper at jeg innen påske skal kunne klare å gå noen små turer på ski. I Estenstadmarka er det for øyeblikket usedvanlig dårlige forhold for skigåing, men perfekt for å gå fottur oppå gamle, steinharde løyper, og det var akkurat hva vi gjorde da vi ble klar over hvilken elendig forfatning løypene er i. Jeg hadde egentlig planlagt en tur på vei i skogkanten, men ble veldig glad for at turen kunne gås i skogen uten å ødelegge noen skiløyper. Jeg savner virkelig friluftslivet selv om jeg i hverdagen prøver å ikke tenke for mye på det. Da blir jeg hakke gal. Jeg er på ingen måte inaktiv selv om jeg ikke kan utøve friluftsliv i den grad jeg ønsker. 3T er hyppig besøkt både for styrketrening og for cardio på spinningsykkel eller ellipsemaskin, men det kan ikke erstatte friluftslivet. Dog – det er bedre å trene inne enn å sitte stille i sofan hver eneste kveld. Om ikke annet vil treningen sette meg bedre i stand til å gå i fjellet når den dagen kommer.

Sol og blå himmel har ikke vært hverdagskost i det siste, så da får vi bære over med at det blåste hatter og votter i dag.

Sol og blå himmel har ikke vært hverdagskost i det siste, så da får vi bære over med at det blåste hatter og votter i dag.

Lange turen ble det ikke i dag. Det gjelder å ikke bli overivirig bare fordi kneet ikke verker som besatt, men tur er tur, og liten tur er bedre enn ingen tur! Sola varmer igjen og dagene blir stadig lengre. Deilig!

Innehelg på hytta

Ruskevær i fjellet, men trygt og godt inne i hytta.

Ruskevær i fjellet, men trygt og godt inne i hytta.

Mens stormen Ole herjet utenfor hadde kjæresten og jeg det varmt og trivelig inne i hytta. I motsetning til mange andre hadde vi strøm hele helgen, så tente telys og kubbelys var kun for kosens skyld. Kraftig vind og snøfokk medførte at vinduene var helt dekket av snø mye av helgen. Det kjentes nesten ut som å være i en snøhule. Koselig for en stund, men jeg ønsker meg likevel roligere og penere vær utover vinteren. Fordelen med uværet er at jeg ikke trengte å ha dårlig samvittighet for å være inn. Dermed fikk jeg jobbet noen timer både lørdag og søndag. Aldri så galt…

Snødekket hytte.

Snødekket hytte.

Snøen har fokket seg på terrassen, så det ser ut til å vær mye mer snø enn det det faktisk er.

Snøen har fokket seg på terrassen, så det ser ut til å være mye mer snø enn det det faktisk er.

Latmannsliv (sort of…)

Denne bloggen ligger mer eller mindre brakk for tiden. Årsaken er, som jeg tidligere har nevnt,  en kneskade som gjør at jeg ikke klarer å gå noe særlig på tur; verken til fots eller på ski. Helgens trim har bestått av en runde rundt hyttefeltet (2 km) både i går og i dag.

Jeg har siden slutten av oktober trent styrke ca tre ganger i uka i samråd med fysioterapeut i håp om å lege skaden, men i stedet for å bli bedre, har kneet bare blitt verre. Sist torsdag var jeg derfor til en spesialist, og jeg står nå på venteliste for en kikkhullsoperasjon. Legen var usikker på hva en operasjon egentlig kunne utrette, men siden jeg har så store plager, mente han at det var greit å iallefall gå inn i kneet og kikke. Så om en måneds tid vet jeg forhåpentligvis mer om hva som feiler kneet og om det er håp om å bli bra til sommersesongen.

Utsikt fra stuevinduet. Morgensola har nettopp kommet opp.

Utsikt fra stuevinduet. Morgensola har nettopp kommet opp.

I mellomtiden koser jeg meg på hytta og nyter å være i fjellet selv om jeg lengter opp og ut i terrenget. Hyttedrømmen er omsider realisert, og selv om hytta verken er stor eller luksuriøs, har den alt vi trenger, fantastisk utsikt og sjarm i bøtter og spann. Jeg er så utrolig lykkelig for at vi endelig har en fjellhytte som er bare vår og som ligger så fint til. Jeg gleder meg til å utforske terrenget rundt hytta når kneet blir bedre, for det SKAL det bli. Noe annet er ikke et tema.

Utsikt mot

Utsikt mot Storskarven i øst. Den toppen skal jeg opp på til sommeren!