Drømmehelg på hytta

På Skåkåsfjellet. Denne gangen med utsikt. Tommel opp!

På Skåkåsfjellet. Denne gangen med utsikt. Tommel opp!

Sommeren kom sent i år, men den kom godt! Forrige helg var en slik helg man bare har drømt om tidligere i sommer. Varmt, nesten vindstille, sol fra skyfri himmel og hyttehelg.

Dermed ble det turer i nærheten av hytta. Ikke lange, strabasiøse turer, men koselige og fine turer.

Lørdag tok vi turen opp til Skåkåsfjellet fra Røros. Toppen er på 900 moh og turen går langs grusvei, kjerrevei og sti. Det var (som forventet) en helt annen opplevelse å gå her denne gangen enn i august for to år siden da vi gikk over fjellet på vei mot Marenvollen. . Den gangen silte regnet ned og skyene nådde nesten bakken. Helt siden den gangen har jeg hatt lyst til å se utsikten fra Skåkåsfjellet på en godværsdag. Både på turen opp og ned gikk vi innom Avholdshytta for en rast. Denne hytta har jeg hørt mye om, men har aldri vært der selv – før nå. Stengt nå selvsagt, men artig å ha sett den likevel. Påska 2016 vil hytta forøvrig stå på en ny grunnmur. Arbeidene var godt i gang.

Avholdshytta.

Avholdshytta.

Søndag var det tid for en ny «gruvesafari». Denne gangen gikk turen til området rundt Kongens Gruve i Nordgruvfeltet. Ikke langt fra Christianus Sextus der jeg var for ikke lenge siden. Jeg synes det er fasinerende å rusle rundt i et område som har så tydelige spor etter over 300 år med gruvedrift. Spor finnes nesten hvor enn man snur seg.

Kulturminner fra en svunnen tid.

Kulturminner fra en svunnen tid.

Nydelig terreng rundt Røros. Min  kjære beundrer utsikten.

Nydelig terreng rundt Røros. Min kjære beundrer utsikten.

På denne turen gikk vi også oppom Orvbergsfjellet. Dermed fikk jeg krysset av en topp på listen over topper i Sør-Trøndelag med PF > 100 meter.  Orvbergsfjellet er en rusletopp. Det vil si at det er en topp som alle og enhver kan rusle opp på uten at skadde knær tar skade. Fint med sånne topper når knærne slår seg vrang.

Orvbergsfjellet.

Orvbergsfjellet.

Christianus Sextus og en overraskende topptur

1-IMG_3335Onsdag var jeg en liten tur på Røros. På vei hjem til hytta kjørte jeg opp til parkeringsplassen ved Nordgruvfeltet. I dette feltet nord for Røros ligger flere gruver som kan nås til fots. Mitt mål denne dagen var Christianus Sextus-gruven; omlag halvannen km. fra parkeringsplassen.Bilder jeg hadde sett av området hadde trigget min nyskjerrighet, så nå ville jeg se gruven med egne øyne. Ellers restene av den da. For restene av det som en gang var et helt lite samfunn, er ikke så mye. Likevel er det nok til at jeg syntes det var en helt spesiell opplevelse å rusle rundt i ruinene der.

Nærmer meg gruveområdet.

Nærmer meg gruveområdet.

Det er synd at det ikke finnes et eneste informasjonskilt på området. Det betyr at man ikke aner hva det er man ser på området, foruten gruveinngangene og slegghaugene, med mindre man er ekspert på fortidens gruvedrift.

Rester av noen bygninger står på området samt en rekke ruiner av stein og tre. Den eneste bygningen jeg kan gjette meg til hva ble brukt til, er stallen. Utvendig ser den ikke ut som en stall, men da jeg gløttet inn så det veldig ut som en stall.

Stallen?

Stallen?

Nyskjerrig som jeg er, nøyde jeg meg ikke med å bare rusle rundt på området der bygningene sto. Ser jeg en sti, må jeg følge den og se hvor den går, og selvsagt går det stier fra området. Jeg fulgte den som gikk opp og forbi stallen i retning Rugeldalen. Plutselig virket det om om jeg var på en vanlig fjelltur. Nesten. For i hele området ligger det sammenraste trebygninger  og man ser steinmurer både hist og pist – i nydelig fjellterreng. Et stykke bakom «hovedområdet» ned mot Rugeldalen så jeg noen master. Selvsagt måtte jeg ut for å kikke på dem også. Heller ikke her er det noe informasjon om hva det er man ser, men jeg antar det er restene av taubanen som ble etablert i området.

Rester  av taubanen (tror jeg).

Rester av taubanen (tror jeg).

Tilbake på stien fulgte jeg den oppover og plutselig sto jeg på en liten topp med en varde. Jeg tror dette var Storkletten (919 moh). En liten km. lenger bort på samme fjellet på høyde 917 moh står en stor mast og en liten bygning. Flott utsikt over Orvsjøen fra toppen.

En liten varde på toppen av Storkletten.

En liten varde på toppen av Storkletten.

Fra toppen fulgte jeg en sti i retning gruveområdet igjen. Jeg mistet den da jeg kom ned i skogen igjen, men gikk litt høyere for å få oversikt og fant en annen sti som jeg fulgte tilbake.

Det var en spesiell opplevelse å besøke dette området. Så mange spor etter gruvedriften, dessverre ganske forfallent, men absolutt verdt et besøk. Neste gang jeg vil på gruvesafari blir det selveste Kongens Gruve – like i nærheten. Også må jeg vel kanskje lese Johan Falkbergets trilogi «Christianus Sextus» om gruvelivet. Han jobbet faktisk noen år her, så det borger for en førsteklasses beskrivelse av livet i og rundt gruvene.

For de som er interessert i Røros og gruvehistorie (blant annet) anbefaler jeg å besøke http://www.bergstaden.org.

Gruveområdet sett på vei fra Storkletten.

Gruveområdet sett på vei fra Storkletten.

Flott fjellterreng der gruvene ligger.

Flott fjellterreng der gruvene ligger.

Kjøliskarven (1288 moh) – en rusletopp

En perfekt lunchutsikt!

En perfekt lunchutsikt!

I går gikk en gammel drøm i oppfyllelse. Jeg sto på toppen av Kjøliskarven i nydelig sensommervær og nøt en praktfull utsikt. Spesielt mot Sylmassivet, Skardsfjella og Helagsfjellene er det imponerende utsikt.

Høstens klare luft har ikke kommet enda, så litt disig var det, men det la ikke noen demper på min glede over endelig å ha kommet til toppen med knær som murret bare littegrann.

Jeg starter fra Jensåsvollen i lett overskyet  vær, og går grusveien opp til den nå nedlagte Kjøligruva. Til å være en mandag i midten av august er det overraskende mye folk å møte, men noen direkte køgåing er det ikke. Det blir tidlig klart at jeg har bommet med påkledningen for svetten siler i de slake motbakkene opp mot gruva. Selv om det ligger et lett skylag på himmelen, er det varmt, og den sure vinden som hadde vært på hytta er ikke-eksisterende her. Heldigvis blir det litt mer vind lenger opp, slik at påkledningen blir mer passende.

Ved Nedre Kjølitjønna.

Ved Nedre Kjølitjønna.

Ved Nedre Kjølitjønna (like før gruva) tar jeg en matbit og litt kaffe. Selv om jeg bare har gått 4,5 km. blir det ikke direkte feil å ta en pause. Beina mine er dessuten avhengige av å ikke gå for lenge før de får litt hvile hvis jeg vil unngå muskelverk. Også værmessig er det liten grunn til å stresse for det er  meldt bedre vær utover dagen.  Jeg vil jo gjerne ha sol på toppen. I kikkerten ser jeg 8 reinsdyr i fjellsiden ovenfor gruva.

Mor og barn. Jeg er ikke så begeistret for kjøttet deres, men noen vakre skapninger er de.

Mor og barn. Jeg er ikke så begeistret for kjøttet deres, men noen vakre skapninger er de.

Opp til gruva går jeg i joggesko. Klok av skade vet jeg hvor lite føttene mine liker komninasjonen grusvei og fjellsko, spesielt på hjemtur, så jeg valgte å ha litt ekstra vekt i sekken for økt komfort på turen.  Det er slik luksus man kan unne seg når man er på dagstur og ikke trenger å ha med så mye i sekken.

Etter å ha passert gruva kommer turens bratteste stigning. Ikke at den er så voldsomt bratt, men brattest på turen er den. Her ligger det fortsatt noen store snøfonner, men de er helt greie å gå på. Snur man seg oppe i bakken får man allerede her en praktfull utsikt over fjellområdene mot Sverige og ikke minst Kjølihytta der den ligger ved Øvre Kjølitjønna. Denne hytta har jeg besøkt tre ganger, og det må være den TT-hytta med best utsikt. Bare det gjør at hytta er verdt et besøk!

Utsikt mpt Kjølihytta og Skardsfjella. Skarddøra kalles den store U'en i Skardsfjella.

Utsikt mpt Kjølihytta og Skardsfjella. Skarddøra kalles den store U’en i Skardsfjella.

Ettersom jeg vinner høyde blir det litt slakere og en stor flokk med reinsdyr krysser ikke langt foran meg. Etter å ha passert ombestemmer de seg, og passerer nok en gang foran meg tilbake dit de kom fra. Idet jeg kommer ordentlig opp i fjellmassivet blir det nesten flatt inntil stigningen opp til selve toppen begynner.  Herlig, lettgått fjellterreng, og nå begynner også skylaget å slå sprekker og blå himmel kommer til syne mens sola sender sine varme stråler ned til oss som er på tur denne dagen. Små vann og tjern blinker i blått,  og fjelltoppene ligger som en stor krans rundt dette flate landskapet. Midt i det grå og grønne ligger det også en del hvite snøfonner. Det er rett og slett ubeskrivelig vakkert her oppe!

Kjøliskraven i sikte.

Kjøliskarven  sikte.

Toppvarden på Kjøliskarven er ganske stor, og det henger to postkassser på den. Siden man må klatre opp for å få tak i evt. innhold i postkassene, dropper jeg det. På toppen er jeg alene, så intet toppbilde med meg på, men bilder av varden og utsikten får jeg tatt før jeg begynner å rusle nedover før å se om jeg kan finne meg litt ly i lunchen.

Toppvarden på Kjøliskarven.

Toppvarden på Kjøliskarven.

I området rundt toppen springer det reinsdyr hele tiden. Faktisk går jeg rett på to stykker som bråstopper idet jeg runder varden. De blir stående en stund og se på meg før de forsvinner. I fjellsiden på nabotoppen til Kjøliskarven trodde jeg lenge at det var fjellgrunn som stakk opp fra snøfonna  –  helt til «fjellet» begynner å bevege seg. I kikkerten ser jeg da at det er en gigantisk reinsdyrflokk og slett ingen fjellgrunn. Ikke alltid så lett å vite hva man ser på lang avstand.

Ikke langt fra toppen finner jeg en stor stein som gir støtte til ryggen, litt ly for vinden, og nydelig utsikt mot fjellene i øst. Til tross for sol gir ikke steinen mer ly enn at sommerdunjakka blir tatt på.  Jeg elsker den jakka! Den har reddet utallige pauser fra å bli en forfrossen affære.  Veier nesten ingenting og komprimeres lett i sekken.

Sylmassivet med Nesjøen foran. Minnes med glede den uka jeg hadde i fjor i strålende vær rundt hele massivet (inkludert en tur opp på Storsylen).

Sylmassivet med Nesjøen foran. Minnes med glede den uka jeg hadde i fjor i strålende vær rundt hele massivet (inkludert en tur opp på Storsylen).

Smått om senn blir jeg rastløs og returen ned mot gruva og Jensåsvollen begynner. Jeg følger omtrent samme rute som jeg kom opp. Fortsatt er det deilig sommervær og jeg ser flere reinsdyr som springer rundt på snøfonnene samt to ryper.

Nok en gang tar jeg en pause ved Nedre Kjølitjønna der jeg skifter fra fjellsko til joggesko før de siste kilometerne ned til bilen venter. Kneet murrer noe mer nå, men ikke verre enn at det er en helt grei pris å betale for dagens fantastiske tur. 16 km. i  nydelig fjellterreng er fasiten, når jeg atter står ved bilen. Selv om dagens tur er høyderekord for meg denne sommeren, virker Kjøliskarven som en topp man bare kan rusle opp på. Det stiger jevnt det meste av tiden, men det blir aldri ordentlig bratt. En flott topptur som jeg garantert kommer til å besøke igjen.

Mot Riasten.

Mot Riasten.

Storvollhøgda fra Storvollen

Etter noen dager med miniturer rundt hytta på grunn av det hersens kneet, ville jeg ut på en litt lengre tur når sola endelig dukket opp utpå formiddagen. Dog turde jeg ikke utsette kneet for altfor mange høydemetere eller kilometer nå som hevelsen etter forrige ukes turer er på retur, så valget falt på Storvollhøgda (1016 moh). Det er en topp jeg har vært på før, men da gikk jeg fra hytta via Novola. Denne gangen kjørte jeg veien opp fra skistadion til setervollen Storvollen for å slippe mange kilometere i stiløst og tungt terreng. Jeg hadde på en tidligere tur langs veien sett at det var et skilt som pekte mot Storvollhøgda, og antok at det da var en sti til topps derfra. Antagelsen medføre riktighet.

Deilig natur. Utsikt mot Kjølifjellmassivet .

Deilig natur. Utsikt mot Kjølifjellmassivet hvis man snur seg på vei opp,

En umerket men tydelig sti tok meg til toppen av Storvollhøgda i løpet av 45 minutter. I sol gjennom en nydelig terreng var det lett å la seg sjarmere. Nesten ikke folk å møte og på toppen var jeg alene. Lysten til å fortsette innover fjellet var definitivt tilstede, men jeg tok til vettet og returnerte samme vei som jeg kom. Kneet var ikke helt fornøyd på veien ned, men nå noen timer etter turen verker det ikke lenger og det er ingen økning i hevelsen, så da antar jeg at jeg klarte å balansere kneets behov med psykens behov sånn passe greit (selv om jeg gjerne skulle gått lenger).

Toppvarden med ikke mindre enn 3 postkasser.

Toppvarden med ikke mindre enn 3 postkasser.

Røros. Unn deg et besøk!

Som relativt nybakt hytteeier ikke langt fra Røros, er jeg innom denne lille sjarmerende byen langt oftere enn før. Og Røros er virkelig verdt de hyppige besøkene. Stappfull av gammel kulturhistorie som den er, kombinert med praktfulle bygninger som er godt vedlikeholdt, gjør at det er en fryd å rusle rundt i gater og smug.

Røros Kirke (Bergstadens Zir) ruver over byen.

Røros Kirke (Bergstadens Zir) ruver over byen.

Jeg er ingen stor shopper, men for de som liker det, er Røros et eldorado for brukskunst, malerier og klær som du ikke finner i kjedebutikkene. Små og store caféer finnes det mange av, så her trenger ingen å gå sulten. Er man heldig og har godvær under sitt besøk, er det fantastisk å sitte ute i ett av de små smugene og spise sin lunch der. For et par dager siden var jeg på Røros med mine etterhvert voksne barn. Lunchen ble inntatt i bakgården til Trygstads bakeri. Midt under lunchen kom imidlertid en skikkelig regnbyge. Det er intet som rydder uteplasser så effektivt som når himmelens sluser åpner seg. Heldigvis hadde vi fått det eneste bordet med en diger parasoll, så vi kunne bare sveive opp den og fortsette å nyte vår lunch ute. Vi ble dog ganske ensomme der i bakgården.

Intet rydder utebord mer effektivt enn et regnskyll.

Intet rydder utebord mer effektivt enn et regnskyll.

For to år siden besøkte jeg Røros-muséet Smelthytta som levendegjør byens gruvefortid på en flott måte. Absolutt verdt et besøk, vil jeg si, og det kommer fra en som ikke er spesielt glad i muséer.

Slegghaugene vitner om fortids gruvedrift. Flott å spasere på dem. Da får man nemlig fantastisk utsikt over Røros.

Slegghaugene vitner om fortids gruvedrift. Flott å spasere på dem. Da får man nemlig fantastisk utsikt over Røros.

Rundt Røros ligger det enorme områder med praktfull natur. Her kan man vandre (eller gå på ski om vinteren), sykle eller padle og selvsagt fiske. Området er også rikt på gamle gruver som kan besøkes, men det er vel bare Olavsgruva man kan komme ned i. For mer informasjon om Røros, sjekk ut http://www.roros.no. Byen er virkelig verdt et besøk, både sommer og vinter.

Rørosingene er flinke til å pynte hus og omgivelser med blomster om sommeren. Det er en fryd å se.

Rørosingene er flinke til å pynte hus og omgivelser med blomster om sommeren. Det er en fryd å se.

Røros er forøvrig også kjent for den årlige martnan som går av stabelen i februar. Jeg har ikke besøkt denne da det passer dårlig å ta seg fri midt i årsoppgjøret, men det skal visstnok være en opplevelse. Mange kommer igjen år etter år, så  noe må det være med denne martnan.

Sist, men ikke minst må musikkspelet Elden nevnes. Det spilles noen få dager i året i slutten av juli/begynnelsen av august. Kulissene er slegghaugene og skal jeg tro ryktene (og det gjør jeg), så er det en magisk opplevelse. Da vi vandret rundt på slegghaugene sist torsdag så vi  rekvisitter som lå plassert der, og vi kunne også beskue tribunene som er satt opp for publikum. Neste år MÅ jeg få med meg Elden. Det er jammen på tide.

Musikkspelet Elden spilles for tiden på Røros. Kulissene er slegghaugene. Her noen av rekvisittene.  http://elden-roros.no/

Musikkspelet Elden spilles for tiden på Røros. Kulissene er slegghaugene. Her noen av rekvisittene. http://elden-roros.no/

Tordagens byvandring ble avsluttet med en liten fjellvandring ved hjemkomst til hytta. Dette var første gang barna mine var med på hytta, så de måtte selvsagt få se hvordan turområdene rundt hytta ser ut. Så vått som det var denne dagen, har ikke jeg opplevd området før, men så har det vel kommet regndråper i hopetall fra oven de siste dagene.

Etter byvandringen ble det en liten tur til fjells.  Her ved foten av Novola.

Etter byvandringen ble det en liten tur til fjells. Her ved foten av Novola.

Feilberegning over Høa

Etter noen dager med helgrått vær opprant endelig lørdagen med sol og blå himmel. Hvilken lykke! Denne dagen skulle nytes til fulle selv om jeg kjente på både knær og lårmuskler at sommerens store mål om Nonshøa (1532 moh) måtte droppes. For lang tur og for mange høydemetre var min vurdering. Etter turen inn til Tovatna på torsdag og Bårdsgardskamben fredag, var kneet hovent, men relativt smertefritt, så jeg tenkte at Høa (1188 moh) ville være en grei liten topptur. Det er noe med topper som lokker og drar i meg, spesielt når sola skinner og jeg vet at utsikten er fantastisk. For meg er det ikke samme lykke å «bare» rusle mellom toppene. Derfor ble det til at jeg tynte slitne bein med på nok en topptur.

Dagens første mål i sikte.

Dagens første mål i sikte.

Turen til Høa er merket og stien er grei å følge. Det stiger jevnt og etterhvert som toppen nærmer seg, blir stigningen stadig brattere. Svetten rant og kondisen fikk kjørt seg. Et skadet kne er helt klart oppskriften på redusert kondis, og det har jeg merket til fulle de få turene jeg har fått til denne sommeren. Jeg har fått mye mer muskler etter utallige timer med styrketrening, og jeg har vesentlig bedre balanse etter mye stabilitetstrening, men kondisen har gått rett i dass, og «gå-musklene» er også merkelig redusert. Nettopp derfor er variasjon i treningen så viktig. Muskulaturen brukes ulikt avhengig av hva man gjør, men i opptreningen av kneet har jeg måttet prioritere styrketrening. Noen turer har jeg fått til, men kneet er ikke akkurat overbegeistret over å måtte gå langt og lårmusklene varslet tydelig fra om at knebøy er vel og bra, men topptur – det er noe helt annet ;-)

Utsikten er flott allerede før man når toppen. Fjellene viser vei mot Innerdalen.

Utsikten er flott allerede før man når toppen. Fjellene viser vei mot Innerdalen.

Det var derfor en småsliten dame som startet fra Storli kvart på elleve lørdag formiddag. Hele 2 timer brukte jeg på turen opp. Lang tid tatt i betraktning at det bare er drøye 5 km. til toppen. Riktignok var det en hel del fotostopp + et par småpauser underveis, men likevel…

På toppen av Høa er det en fantastisk utsikt på godværsdager som denne. Jeg har vært på toppen to ganger før og visste hva som ventet meg, men jeg blir likevel merkelig berørt hver eneste gang over hvor vakkert det er og hvor mektig det er. Storlidalen og videre mot Innerdalen er noe av det aller vakreste jeg vet på en godværsdag. Jotunheimen – gå og legg deg! Trollheimen står ikke noe tilbake for det mer berømte området lenger sør.

Tovatna rett ned. Fjellrekka

Tovatna rett ned. Fjellrekka er fra venstre: Ottdalskammen, Østre Somrungnebba, Storsomrungnebba og Storsalen.

En haug med bilder ble tatt før jeg fant meg en plass som ga både utsikt og ly for vinden. En lang lunch ble inntatt her mens jeg beundret utsikten. De andre gangene jeg har vært på Høa har jeg gått ned samme vei som jeg kom opp. Denne gangen hadde jeg lyst til å gå over toppen og komme ned ved Lontjønna. Høa er en diger klump av et fjell, så toppen er laaaaang, men ifølge gps’n min skulle det være rundt 2 km. til Lontjønna fra der jeg satt. Ja jøss… snakk om feilberegning.

Toppvarden på Høa.

Toppvarden på Høa.

Innen jeg kom meg til hytta ved Lontjønna viste gps’n 10,5 km. Altså hadde jeg gått 5 km. fra jeg forlot toppen. Det er slik det gjerne blir når terrenget viser seg å være mye opp og ned i små miniraviner og man må gå frem og tilbake for å unngå skrenter. Gps-sporet viser at jeg hadde gått omtrent som planlagt, så det var ikke det at jeg rota meg bort, men terrenget var ekstremt rotete.

Mot Storlidalen. Vannet heter Ångårdsvatnet og det massive fjellet til venstre er Okla.

Mot Storlidalen. Vannet heter Ångårdsvatnet og det massive fjellet til venstre er Okla.

Jeg sendte mange takknemlige tanker til fysioterapeuten min som siden november har insistert på masse styrke- og balansetrening. I dette ulendte terrenget merket jeg hvor god nytte jeg hadde av begge deler, hvor mye mer kontroll jeg hadde enn det jeg har hatt før, og hvor mye mindre redd jeg var når små skrenter og annet tjafs skulle forseres. Det var uansett en svært sliten dame som omsider kunne hvile beina sine ved Lontjønnas bredd der det både vaket og hoppet. En stor kopp kaffe,  noen biter gelegodis og noen bilder, så måtte jeg begynne på returen. Jeg gruet meg.

Et lite tjern  som jeg fant på min vandring over Høa.

Et lite tjern som jeg fant på min vandring over Høa. Ser nesten ut som et naturlig svømmebasseng.

Kneet var dønn hovent og lårmusklene verket som bare f, men ned måtte jeg jo. Kunne ikke bli sittende på 900 moh. Særlig ikke ettersom det hadde skyet over og det så ut som det muligens kunne bli regn til kvelds.

Ved Lontjønna. Tohatten heter fjellet rett frem i bildet. Hadde en lang, men fin tur hit i 2013.

Ved Lontjønna. Tohatten heter fjellet rett frem i bildet. Hadde en lang, men fin tur hit i juli 2013.

Stien ned til Storlia er T-merket og går mellom Storli og Kårvatn. Fra Lontjønna er det 5-6 km nedoverbakke til parkeringen ved Storli Gård. Et øyeblikk (eller flere egentlig) lurte jeg på om jeg noen gang ville komme frem. Stien følger for det meste Lona og er stedvis ganske våt og gjørmete, men den er grei å følge. Noen mindre bekker må krysses, men heller ikke de utgjør noe problem. Mennesker hadde jeg sett svært få av denne dagen, men sauene var det desto flere av, spesielt på denne strekningen. De gikk nesten i kø på stien.

Endelig kom jeg ned på grusveien der stien ender. Enda knapt halvannen km. til bilen, og nå sa det venstre kneet tydelig ifra hva det mente om gange på hardt underlag etter en lang dag til fjells. Jeg prøvde å gå helt i kanten på veien, der terrenget er mykere, og det hjalp noe.

På vei ned dalen til Storli.

På vei ned dalen til Storli.

Det var en stokk stiv og sliten dame som etter 16 km. på tur endelig kunne sette seg inn i bilen og kjøre hjem til ispose og dusj. Gps’n viste at antall høydemetre gått i dag var langt flere enn antatt før start, men hvordan skulle jeg vite at Høa var så lite vennligsinnet mot slitne knær? Konklusjonen etter å ha sjekket antall høydemetre og km ble at jeg sannsynligvis like gjerne kunne ha gått på Nonshøa. Det fjellet ligger fortsatt der ubeseiret av meg, men jeg har ikke gitt opp drømmen. Ikke enda. Må bare vente til neste sommer.

Bårdsgardskamben (1150 moh)

Oppå der og litt bortover ligger Bårdsgardskamben.

Oppå der og litt bortover ligger Bårdsgardskamben.

Så ble det en aldri så liten topptur likevel. Været er omtrent som i går, og det beste som kan sies om det, er vel at det er variert. 9 grader, vind og stort sett oppholds, men med innslag av regn og noen sekunders solgløtt er fasiten etter dagens tur. Mye av fjellheimen lå også i dag innhyllet i lave skyer, men på vei oppover bakkene fra Bårdsgarden kom Nonshøa plutselig til syne. Så mye snø…. Straks er det august og fjellene omkring dalen er enda dekket av store partier med snø.

Utsikt mot Halsbekkhøa. Storbekkhøa gjemmer seg i skyene.

Utsikt mot Halsbekkhøa. Storbekkhøa gjemmer seg i skyene.

I stikrysset til Okla, Vassenden og Trollheimshytta dukker Gjevillvasskamban opp. Snodig snøfrie faktisk. Jeg fortsatte på stien mot Okla et godt stykke oppover før jeg tok av på en liten sti i retning Bårdsgårdskamben. Fra Bårdsgarden går det stort sett bare opp hele veien. GPS’n min viste ca 1/2 km. på flat mark tilsammen på både opp- og nedtur, så det stiger jevnt kan man si. Til tross for dette småfrøs jeg i vinden.

Gjevillvasskamban  og et glimt av Gjevillvatnet.

Gjevillvasskamban og et glimt av Gjevillvatnet.

På toppen var det ekstra hustrig. Vinden økte i styrke og jammen begynte det ikke å regne også. Oppholdet på toppen ble på max 2 minutter. Noen bilder, på med regnbukse og vintervanter, og vips var jeg på vei ned igjen. Fy flate så kaldt det var der oppe. Ikke noe blivende sted, særlig ikke når skyer skjulte det meste av den fantastiske utsikten jeg vet er der oppe på en godværsdag.

Utsikt ut Storlidalen fra toppen. Fjellene ser snodig flate ut pga. det lave skydekket.

Utsikt ut Storlidalen fra toppen. Fjellene ser snodig flate ut pga. det lave skydekket.

Liten toppvarde som markerer at man er på 1150 moh.

Liten toppvarde som markerer at man er på 1150 moh.

Jeg hadde sett meg ut et flatt parti med store steiner på veien opp. Der kunne jeg få ly for vinden mens jeg spiste et rundstykke og hvilte beina litt. Men før jeg spiste var det på med tørr ullskjorte og sommerdunjakke. Jeg hater å fryse. Det kan ødelegge en tur nesten like mye som et gnagsår. Selv om jeg ikke direkte frøs, var jeg ikke veldig varm i dunjakka heller, så pausen ble ikke av det langvarige slaget.

Godt innpakket og klar for lunch.

Godt innpakket og klar for lunch.

Videre ned fulgte jeg en annen sti enn den jeg kom opp. Kanskje en anelse brattere enn den jeg fulgte opp, og da jeg kom ned i bjørkeskogen igjen forsvant stien. Dermed ble det myrtrasking inntil jeg kom til traktorveien som leder ned til Bårdsgarden. Knærne mine smertet litt i nedoverbakkene, men det venstre «knirket» allerede i går uten at det var så veldig bratt, så konklusjonen synes å være at knærne mine ikke liker å være på tur. Synd for dem at jeg gjør det! Like ille som knærne var egentlig smertene i lårmuskulaturen. I hele fjor sommer slapp jeg disse smertene, men nå virker de å være tilbake, uvisst av hvilken grunn. Uansett… konklusjonen etter dagens tur er at topptur til Nonshøa inni dalen her utgår denne sommeren. Uansett hvor fint vær det blir resten av helgen. Jeg tør ikke utsette knærne mine for så mange høydemetre. Dagens tur innebar ca 650 høydemetre, Nonshøa er iallefall ytterligere 400 + atskillig antall flere kilometre. Regner med at Nonshøa ikke flytter på seg, og at det kommer flere sjanser.

Det blomstrer vakkert i fjellet nå. Disse er det mange av. Nydelige!

Det blomstrer vakkert i fjellet nå. Disse er det mange av. Nydelige!