Storsvenuken – godtoppen i Ålen

I fjor vår la vi merke til en søt, liten topp ikke langt fra Ålen sentrum hver gang vi kjørte hjem fra hytta. Grunnen til at den skilte seg ut fra alle andre topper i dalføret, er at den hadde en snøfonn liggende rett under toppen, og det var  nesten sommer før snøen var borte. Etterhvert fant vi ut at fjellet het Storsvenuken, og vi var skjønt enige om at vi måtte på tur dit en vakker dag.

Den dagen opprant 8. oktober, dagen etter at jeg hadde vært på Rauhåmmårn alene, og det varen riktig vakker høstdag. Sol fra skyfri himmel, så da fikk vi tåle at det blåste en kald vind. Min kjære hadde kommet oppover og skulle være med på tur. Utgangspunktet var Ålen Stasjon. Et lite treskilt pekte ut retningen og vi fant en fin sti som ledet oppover skogen.

img_2189

God sti oppover i skogen.

Og siden gikk det kun en vei (nesten): opp! Selv i begynnelsen av oktober er det varme i sola og svetten rant der vi strevde oss oppover lia, men over tregrensen blåste en kald vind, så da kom vindjakka fort på.

img_2194

Storsvenuken i sikte.

Etter å ha passert Litjsvenuken flatet terrenget ut og vi måtte til og med litt ned, før det igjen bar bratt oppover til toppen av Storsvenuken (918 moh). En liten varde markerte toppen, men her ble vi ikke lenge. Vinden var sterk og iskald, så vi bega oss på leting etter ly bortetter fjellryggen.

img_2200

Varden kan knapt kalles en varde. er vel strengt tatt mer som en steinhaug.

Vi fant aldri totalt le for vinden, men det blåste iallefall litt mindre nede i en dump ved et lite tjern. Rett bortenfor lå nok en liten topp, så jeg sprang opp på den før jeg iførte meg dunjakke, varmeskjørt og votter og var klar for kaffe og brødskive.

img_6749

Godt påkledd, men frøs likevel.

Noen lang matpause ble det ikke. Vinden var for lei til det, så vi bega oss ivei ganske raskt. Litt synd egentlig, for det var nydelig vær og jeg skulle så gjerne ha brukt god tid på toppen til riktig å nyte utsikten fra denne kremtoppen. Hele dalføret er godt synlig fra denne toppen, og hele mitt hyttefjellrike ligger for våre føtter. Det finnes jo ikke noe bedre i hele verden enn å stå på en fjelltopp og skue utover, men er man en frossenpinn, så er man det, og da kan toppbesøkene ofte bli kortere enn ønskelig.

img_2205

Utsikt over Ålen og dalføret mot Røros.

Som sagt er det ikke så langt opp til denne toppen, men det er noen høydemetre som skal gås, så det er en bra tur til tross for kun 8 km. t/r.

Raudhammaren (977 moh)

I begynnelsen av oktober hadde jeg noen flotte fjellturer i områdene rundt Røros på jakt etter listetopper. Dette er den første av dem: Rauhåmmaren. Min kjære og jeg hadde sett fjellet på avstand da vi i september var på en snarvisitt inn til Marenvollen, så jeg visste at det gikk sti opp til toppen fra denne siden. Imidlertid hadde jeg lyst til å prøve en annen sti opp, nemlig den fra Pantslåtten.

Jeg presterte å bomme på avkjøringen til Pantslåtten (og det er jammen ikke rart, for den er ikke mye synlig hvis man ikke har kjørt der før og vet akkurat hvor avkjøringen er), men etter litt tapt tid var jeg omsider parkert på en liten parkeringsplass nedenfor gården innerst i dalen.

img_6688

Skogen er i ferd med å tynnes ut. Vannet som skimtes i bakgrunnen er Djupsjøen.

Stien var grei å finne og er lettgått og fin. Rett øst skulle jeg. Etter å ha gått en stund begynte jeg å lure på om ikke stigningene skulle begynne snart, for jeg befant meg fortsatt midt i skogen og gikk faretruende lite oppover, men plutselig begynte terrenget å åpne seg  likevel, og jeg kunne se turmålet der fremme.

Jeg tok av fra stien etter enda litt vandring, og fra nå var det mer eller mindre lite sti å finne, men det var en klar dag (om enn overskyet på dette tidspunktet), så det var bare å gå rett mot målet.

img_2180

Dagens turmål dukker opp når jeg kommer ut av skogen.

Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at fjellet hadde utallige gruveåpninger, og i løpet av turen skulle jeg få ta noen av disse nærmere øyesyn. Jeg har aldri noensinne sett et fjell som er så til de grader gjennomhullet av gruver! Litt av et sveitserostfjell liksom.

img_2164

En av utallige gruveinnganger i dette fjellet.

På vei mot toppen presterte jeg å bomme på selve toppen og gikk for tidlig opp på en nesten like høy topp, men jeg kom meg da til den rette toppen etterhvert.

img_2165

Sol og skygge på toppen av Rauhåmmarn.

Nydelig utsikt fra toppen, men som vanlig er på slike topper: kald vind. Jeg bega meg derfor på leting etter et lunchsted med le for vinden. Det fant jeg ikke så langt fra toppen,  og mens jeg satt der og nøt både mat og utsikt (mot Olavsgruva og Storwartz blant annet), begynte sola å bryte gjennom skydekket. Det er helt utrolig hvor mye finere en tur blir så fort sola viser seg. Jeg hadde jo hatt en fin tur frem til da, men idet sola brøt gjennom skydekket ble turen mange ganger flottere. Utsikten ble finere, fargene ble flere og klarere og ikke minst varmet sola et småfrossent legeme. Det er i slike stunder jeg føler med uendelig rik. Tenk så heldige vi er som bor i lille Norge med så mye vakker natur rett utenfor stue- eller hyttedøra vår, som vi i stor grad kan gå i fred og bare nyte av så mye vi vil. Denne dagen hadde jeg fjellet helt for meg selv. Jeg hørte noen barnestemmer på vei mot bilen igjen, men så ingen og møtte ingen.

img_6729

Sola er i ferd med å bryte gjennom skyene, og jeg vet ikke om noen plass jeg heller vil være enn akkurat her.

Returen til bilen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom opp. Jeg snublet over noen flere gruveinnganger på vei ned, og gikk vel ikke i eksakt samme spor før jeg var tilbake på stien, men noen helt ny vei tilbake var det ikke.

img_2177

På vei tilbake i nydelig høstvær. Kan man ha det bedre??

På vei ned passerte jeg et lite tjern og jeg registrerte at det allerede var dekket av is. Jeg plukket opp en liten stein for å sjekke om den gikk gjennom isen, men nei. Isen holdt. En litt større stein brøt heller ikke isflaten, så allerede 7. oktober var isen ganske tykk. Sommersesongen er jammen kort i fjellet!

img_2173

Islagt tjern. Steinen har laget merker isen, men ikke klart å bryte gjennom den.

Rett før jeg kom tilbake til bilen observerte jeg et stort jorde med hesjer på. Det sto også en gammel, falleferdig bygning i enden av jordet. Kanskje dette er forklaringen på det litt rare navnet Pantslåtten?

img_2184

Rad på rad med hesjer. Nå uten høy.

Den mindre brukte delen av Ladestien

I slutten av september gikk jeg søndagsturen på Ladestien, men ikke mellom Korsvika og Leangen Gård som er det vanlige for meg og ganske mange andre. I stedet la jeg turen i retning Grilstadfjæra via Sjøvegen. Sjøvegen har hatt bebyggelse lenge, men Grilstadfjæra er en helt ny bydel som er i ferd med å reise seg ved sjøen.

img_6642

Jeg nærmer meg Grilstadfjæra og marinaen.

Strekningen mellom Sjøvegen og Grilstadfjæra har jeg faktisk aldri gått før, og den var overraskende sjarmerende med en blanding av ærverdige gamle hus og nyere seniorboliger i en utradisjonell stil før man til slutt havner i den nye bydelen som delvis allerede er bebodd, og delvis er under bygging.

Jeg gikk hele veien bort til marinaen før jeg snudde nesen i retning Leangen Gård hvor bilen sto parkert. Det var vakkert høstvær denne søndagen, men ganske kaldt i lufta, så sommervarmen virket å være en saga blott.

img_6644

På vei mot marinaen langs sjøen i Grilstadfjæra.

Tilsammen ble det nesten 10 km. på tur denne dagen, og mange nye synsinntrykk. Denne delen av Ladestien er virkelig å anbefale som en variasjon til den vanligere delen av stien. Den er forøvrig atskillig mindre kupert enn delen mellom Korsvika og Leangen Gård, så den passer perfekt på dager hvor kroppen ikke er helt samarbeidsvillig (slik min ikke var denne dagen).

img_6640

En av flere rasteplasser langs stien. Nydelig utsikt er det på dem alle.

På tur langs en nedlagt jernbanelinje

I sommer var det offisiell åpning av en gangsti som går langs sjøen på en nedlagt jernbanelinje: Hommelvikstien. En ettermiddag i september kjørte kjæresten og jeg til Hommelvik for å rusle langs denne gangstien.

img_2119

Her startet turen: ved småbåthavna rett utenfor Hommelvik sentrum.

Det var nydelig vær, men høstsola er lav, så store deler av stien lå i skygge da vi gikk og det var småkjølig i lufta.

Vi parkerte ved båtklubben og fulgte skiltene rundt Svartneset i retning Flatholmen. Gangstien er lettgått og egner seg både for barnevogn, rullestol og sykkel. Langs stien er det flere steder satt ut benker og bord for de som har med niste. Denne ettermiddagen hadde en familie tatt med seg middagen ut og de små barna så ut til å storkose seg.

img_2142

Bred og godt opparbeidet tursti langs sjøen.

Der Flatholmen stikker ut i sjøen stopper gangstien og man kan se den gamle jernbanelinja gå videre mot Muruvik. Vi valgte å gå ut mot sjøen og fant et lite sjønært eldorado med flate holmer (derav navnet antar jeg) og koselige fritidsboliger. Hvertfall tror jeg det er fritidsboliger, men mulig at de er heltidsboliger også.

img_6620

En av mange rasteplasser på turen. Denne befinner seg på Flatholmen.

Mens vi ruslet rundt der ute på holmene gikk sola langsomt ned og skapte en stemningsfull aften som bare ble vakrere og vakrere. Da vi kom tilbake til bilen var det skikkelig skumring, men ikke helt mørkt enda. Knappe 7 km. totalt ble denne turen, og det inkluderer rusling så langt ut vi kom på Flatholmen. Ikke verdens lengste tursti med andre ord, men veldig vakker på en kveld som dette.

img_2137

Kveldsstemning på Flatholmen.

Turen ble gått 20. september. 

Fra skisenteret og hjem til hytta

Fra sesongens første skitur i helgen gjør jeg et hopp tilbake til 18. september og en fin, men slitsom tur i høstfjellet.

img_2080

Idyll i fjellet. Denne bekken måtte krysses på turen.

Vi har lenge tenkt at vi skulle gå en fjelltur fra skisenteret og hjem til hytta, men av ymse grunner ble det først noe av 18. september i år. Da hadde vi to biler på hytta (og kunne dermed sette igjen den ene på skisenteret), været var fint og kroppen samarbeidsvillig. Perfekt for en noe lengre tur i fjellet.

Vi startet med å gå grusveien fra parkeringa på skisenteret til Ålen Bygdemuseum. Derfra var det over på sti opp gjennom tett skog. Vi kunne valgt å gå rett opp alpinbakken, men stien vi fulgte var jammen bratt nok den og.

img_2071

Del av Ålen bygdemuseum.

Omsider kom vi oss over tregrensa og til toppen av alpinbakken. Herlig å se Ålen fra (for oss) en helt ny vinkel! Til tross for sol fra nesten skyfri himmel blåste det en kald vind denne dagen, så det var bare å gå på videre om vi skulle unngå å fryse.

img_2074

Utsikt fra toppen av alpinbakken (nesten).

Videre i retning Benndalsbua ble det mye myr og tilsvarende tyngre å gå.En liten elv måtte også krysses. På denne tiden av året etter en tørr høst var det ikke noe problem, men jeg kan se for meg at den kan være mer krevende i vårløsninga. Rett før vi kom til bua passerte vi Fromgruva, en av utallige små, nedlagte gruver i området. Gruva var i drift fra 1789 til 1914 iflg. opplysninger på http://www.bergstaden.org.

img_2081

Fromgruva. Fylt med vann som de fleste nedlagte gruver er.

Ved Benndalsbua (som vi hittil kun hadde besøkt med ski på beina) satte vi oss på trappa og spiste del 1 av matpakken vår der. Vindretningen var dessverre slik at dersom vi ville ha sol, måtte vi tåle vind. Pausen ble dermed ikke veldig lang for den vinden gjorde jammen sitt til at vi småfrøs der vi satt.

img_2089

Pause ved Benddalsbua som er åpen for alle som trenger ly. Vi foretrakk å sitte ute selv om vinden var kald.

Turen gikk videre til den lille hytta ved Bendtjønna. Her har jeg også kjørt forbi på ski, men aldri gått her sommerstid. Nydelig beliggenhet på hytta, men det er ikke akkurat lettvint å komme seg på hytta inn her!

img_2093

Den lille hytta ved Bendtjønna er i privat eie og låst.

Videre kurs ble satt mot Storvollhøgda (1016 moh). Jeg syntes det virket som om vinden tok seg skikkelig opp nå, og meterne virket lange. Selv om det egentlig var ganske lettgått terreng her kjentes det tungt ut, og innimellom lurte jeg på om vi noen gang skulle komme til toppen av Storvollhøgda. Det hører med til historien at dette fjellet har en laaaang rygg, så man går og går…. men omsider sto vi på toppen. Her har vi vært flere ganger, men vi har aldri kommet gående fra Bendtjønna. Vi var nå på turens høyeste punkt og det var tid for lunch del 2. Heldigvis var det litt ly å finne bak varden selv om det betydde at det ble mindre sol på oss.

img_2101

På toppen av Storvollhøgda.

Turen videre gikk på kjente stier og veier hjem til hytta. GPS’n viste 16 km. og drøyt 900 høydemetere ved hjemkomst. En bra dagsetappe med andre ord.

img_2107

Fantastiske høstfarger preget fjellet denne helgen.

 

Rekordtidlig på ski

Det har snødd i hytteområdet den siste uken, og på torsdag la Røros tur-og løypeforening ut et bilde på Facebook med teksten «Mølmannsdalen er rullet». Det er bare 6 måneder siden sist jeg var på skitur, og jeg er innerst inne et sommermenneske, men jeg kjente likevel at det begynte å krible i kroppen da jeg så bildet. Kunne det bli en skitur denne helgen? Det kunne det!

img_6967

Norge i grått, hvitt og svart? Herlig læll!

At jeg av alle skulle kjenne denne kriblingen i kroppen av å se en skitrasé rullet og til og med virkeliggjøre tanken om å skitur, er nesten å sammenligne med et mirakel. Folk som kjente meg i yngre år (og godt inn i voksen alder) vil skjønne hvilken forvandling som har skjedd. Fra å være en innbitt vinter- og skihater (som stort sett aldri gikk på ski med mindre det var snakk om skoleskitur som jeg ikke kunne slippe unna), har jeg lært meg å digge begge deler. Visst kan det kjennes tungt innimellom om vinteren når mørket tynger og snøen er omgjort til skikkelig holke etter en mildværsperiode, men jeg prøver å lete etter de positive sidene ved vinteren. Den blir nemlig ikke lettere å komme gjennom om jeg kun fokuserer på de negative sidene.

img_1068

Mølmannsgården i sikte.

Ikke bare ble det skitur på lørdag, men løypa i Mølmannsdalen var til og med sporsatt! Jeg har aldri vært på ski i Mølmannsdalen, men har vært her både til fots og på sykkel, så nå gledet jeg meg til å oppleve den flotte skogen med ski på beina.

Gråvær, vind og minus 5 grader gjorde det til en relativt kald affære (mest pga. vinden), men turgleden var tilstede i fullt monn, og store deler av turen gikk jeg rundt med et stort glis om munnen. Terrenget i Mølmannsdalen er lettkupert med snille bakker som passer meg bra. Når man nærmer seg Sevatdalen blir bakkene hyppigere og noe tøffere, men selv jeg klarte å holde meg på beina i alle bakkene, så da bør de fleste klare det. Det var noen få skiløpere til som var ute i samme ærend som oss i går, men for det meste gikk vi for oss selv og kunne nyte naturen og turen.

img_6971

Fornøyd dame etter sesongens første skitur.

Flotte Mølmannsdalen skuffet ikke, og det ble tilsammen 18 km. på ski denne dagen. Det kjenner jeg godt i beina i dag. Skulle tro at over 350 timer med tur og trening hittil i år skulle ha gjort muskulaturen vant til det meste, men skigåing utfordrer tydeligvis min muskulatur på en helt egen måte, så rimelig støl på innsida av lårene i dag (men like blid!).

Nå gleder jeg meg til mere snø (krysser fingrene!) og løyper på fjellet. Akkurat nå er det for lite snø til å kjøre løyper, men for tungt til å gå noe særlig til fots. Vi prøvde oss på en fottur i terrenget rundt hytta i dag, men det var rimelig tøft å vasse rundt i løssnø oppå tuene. Fordelen med snøen er at vi igjen ser dyrespor. På dagens runde observerte vi to flygende ryper, samt spor av rype, elg og hare. Vi har i grevens tid også fått hengt opp litt mat til småfuglene utenfor hytta i form av meiseboller og nøtter servert i et «matehus», så nå håper vi på hyppig besøk av meisene i vinter.

img_6977

Nysnø og sol rundt hytta i dag.

 

Måloppnåelse før fristen

img_6510

Fornøyd både med dagens spinningøkt og året sett under ett hittil.

Da var siste treningsøkt i oktober kjørt. I dag ble det 60 minutter spinning med intervaller på mellom 3 og 7,5 minutter. Knallfornøyd med hvordan beina funka etter tung styrketrening på dem i går🙂 Det går rette veien med kondisen også!

Også har jeg hatt opptelling. Treningsloggen viser at jeg hittil i år har trent og vært på tur i tilsammen 350 timer. Det er med andre ord bare 10 timer med tur og trening igjen til jeg har nådd målet jeg satte meg ved årets begynnelse om en time med daglig aktivitet i snitt. Jeg må jo nesten brekke både bein og armer for ikke å klare det (og det har jeg ingen planer om å gjøre)!
 
SÅ… jeg må vel sette et nytt og høyere mål for 2016 da. Det er to måneder igjen av året, så hvor mange timer med tur og trening skal jeg satse på at jeg har lyst til å gjennomføre og ikke minst har tid til å gjennomføre? Mørketiden er som kjent over oss, og den første snøen har kommet i fjellet. Det betyr at tiden for de lange fjellturene er over og at det blir mye innetrening på ukedagene. 2 ukers ferie skal jeg også ha i begynnelsen av desember, og selv om jeg liker aktive ferier, er det ikke noen treningsleir jeg skal på. 
 
Jeg er særs fornøyd med egen innsats hittil i år, men å hvile på laurbladene er ingen oppskrift på suksess, så et nytt mål må det bli, men hvor tøff i trynet skal jeg være? Et mål skal jo være utfordrende, men samtidig realistisk. Tør jeg gå for 400 timer? Altså 50 timer trening resten av året? Etter er det for pinglete?  

Gjensyn med Marenvollen

I nærheten av Harsjøen ligger en seter som i helgene i juni – september serverer middagsbuffet. Denne måtte selvfølgelig prøves, så en overskyet lørdag mot slutten av september kjørte vi innover dalen og fulgte geiteskiltene som var satt opp for å vise vei.

img_6544

Gjetbergsvollen.

Buffeten består av diverse tradisjonsretter. Det smakte godt, men som alltid med buffeter, preges maten av at den holdes varm over tid. Slike «slitasjetegn» var det ikke på dessertbordet som var særdeles rikholdig og alene verdt prisen på 375 kroner, spør du (søtmonsen) meg!

Etter middagen var det på tide å bevege seg litt og vi kjørte tilbake et stykke der vi kom fra. Ved veien som går inn til Marenvollen parkerte vi og fortsatte innover på veien til fots. Det er ikke lange biten inn til turistforeningshytta, og det er kun noen få hundre meter på sti, resten er vei fra denne siden.

img_2061

Fjellet Rauhåmmarn (som jeg skulle bestige noe senere på høsten) sett fra veien inn til Marenvollen.

Forrige gang vi var på Marenvollen kom vi gående fra Røros, og det er en dagsmarsj. Hytta sto der akkurat slik som jeg husket, men siden vi ikke hadde med oss DNT-nøkkelen måtte vi nøye oss med  beskue den utenfra.

img_2062

Marenvollen; selvbetjent DNT-hytte.

På vei tilbake mot bien stoppet vi ved Korstjønna og tok en kaffepause der. Selv om det var gråvær var det nesten helt vindstille og en nydelig stemning ved vannet. Ikke lange turen denne dagen altså, men frisk luft og litt mosjon etter en heavy middag ble det iallefall.

img_2059

Stille lørdag ved Korstjønna.

Sola som forsvant i lave skyer

Sola det er snakk om er Storsola. En fjelltopp i Sylan, rett over svenskegrensa, som jeg har siklet på lenge. Værvarslene var gode for denne fredagen midt i september, men lokal morgentåke måtte jeg regne med. Og det ble det!

Etter en rolig morgen på hytta synes jeg at det så ut som om morgentåka skulle lette, så jeg satte meg i bilen og kjørte til Nedalshytta, og satset på at det ville klarne opp mens jeg gikk mot svenskegrensa.

img_1996

Høstfarger i lia ovenfor Nedalshytta.

Skydekket var relativt høyt denne dagen, men alle topper var dekket av lave skyer. Det var altså fint turvær, men toppturvær?? Njaei….. Skal jeg slite meg opp til 1728 moh vil jeg ha utsikt. Jeg er ferdig med å gå på topper bare for å kunne krysse dem av på en eller annen liste.

img_1997

Toppene på Bandaklumpen ligger i skyene.

Jeg håpet i det lengste at skyene ville lette, men nei… Etter en laaaang pause ved reingjerdet på svenskegrensa der oppstigningen til Storsola begynner, måtte jeg innse at det ikke ble noen topptur den dagen. Dessuten var kroppen fortsatt på kanten av utmattelse, så når jeg ikke ville få noen utsikt på toppen, var det like greit å la fornuften vinne.

img_2004

Reingjerdet ved svenskegrensa. Storsola er godt gjemt inni skyene.

Som plaster på såret fikk jeg se helt enormt mange reinsdyr på returen til Nedalshytta. De dukket opp i den ene flokken etter den andre. Fantastisk å være vitne til dette selv om det er tamrein.

img_2020

Ett av utallige reinsdyr jeg møtte på returen til Nedalshytta,

Storwartz

Noe av det aller beste med å ha hytte i Ålen er nærheten til Røros. Både selve byen og områdene rundt er perler i mine øyne. Turmulighetene er utallige og du snubler over kulturhistorie nesten hvor enn du beveger deg. Det er slikt jeg liker!

Andre helgen i september var jeg igjen på hytta, fortsatt med en kropp som ikke fungerte noe særlig, så turlivet måtte legges opp etter det. Jeg tok derfor turen opp til Storwartz på lørdag formiddag. Skyet, oppholdsvær og lite vind er fint turvær selv om det alltid er hyggeligere å gå i sol.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fargerikt på Storwartz.

Jeg parkerte på nye Storwartz og ruslet deretter opp mot gamle Storwartz. Det er historisk grunn her. Fortsatt står det igjen bygninger som vitner om perioden hvor det var gruvedrift her, samt at det selvsagt er gruveåpninger i området. Jeg elsker å rusle rundt oppi her og kjenne historiens sus. I tillegg til historien er det et vakkert turterreng på Storwartz. Lettgått og vakkert. Det kan vel aldri bli feil?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Høsten har kommet for fullt i fjellet. Her begynner stien å tippe ned mot Aursunden som såvidt kan skimtes i bildet.

Fra gamle Storwartz valgte jeg stien mot Aursunden siden jeg ikke hadde gått den før. Jeg hadde ikke tenkt meg helt ned til Aursunden, så jeg snudde idet stien begynte å tippe ned. Jeg hadde ikke tatt med verken kaffe eller niste på turen, og som så ofte før angret jeg på det. Til tross for skyene var det flott turvær og en kaffekopp med utsikt over Glåmos-daføret hadde ikke vært dumt. Når skal jeg lære?? Det var uansett en velsignet deilig tur hvor jeg ikke møtte en eneste sjel etter at jeg beveget meg bort fra gruveområdet. Nydelige høstfarger preget terrenget og veide opp for en heller grå himmel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På vei tilbake mot gamle Storwartz.