Helgelandstrappa i Mosjøen

Det begynner etterhvert å bli mange såkalte sherpatrapper i Norge. En av de aller lengste ligger i Mosjøen og kalles Helgelandstrappa.

Vi ankom Mosjøen søndag ettermiddag på vei mot Sulis. Etter å ha sjekket inn på Fru Haugans Hotell (Nord-Norges eldste visstnok) kjørte vi rett til utgangspunktet for kveldens gåtur. Det er ikke langt fra hotellet, men det ante meg at jeg etter turen ville være såpass gåen i beina at jeg ville sette pris på å ha bilen tilgjengelig.

Klar for 3.000 trappetrinn og 815 høydemetre.

Helgelandstrappa ble offisielt åpnet 6. juli 2019 av Dronning Sonja. På det tidspunktet var ikke trappa ferdig, og jeg tror faktisk ikke at den er det enda heller.

Vi startet vår tur rett før halv fem på ettermiddagen. Veldig sent egentlig, men sett i ettertid var det kanskje like greit, for denne søndagen var en riktig nydelig sommerdag i Mosjøen. Sol og noenogtyve grader, og det hadde vært en voldsom utfart opp trappa. Vi var ikke akkurat alene på ettermiddagen heller, men jeg vil tro det var betydelig mindre folk da enn tidligere på dagen.

Tilbakeblikk mot Mosjøen på vei opp trappa.

Trappetrinnen begynner oppover Trongskardet. Trinnene er relativt høye så pulsen kommer fort opp på et betydelig antall slag over hvilepuls. Mange som går trappen velger å snu på toppen av Trongskardet. Hele veien ned har man da fin utsikt mot Mosjøen. For min del var det ikke aktuelt å snu, jeg ville helt opp til Øyfjellvarden som ligger på 818 moh.

En veiviservarde der hvor det ikke var noen trappetrinn å følge.

Jeg ble overrasket over at trappa fortsatte også etter Trongskardet. Et godt stykke faktisk, men endelig var vi ferdige med trappa, og kunne fortsette i nydelig, lettgått fjellterreng der jeg selv fikk bestemme skrittlengde og -høyde. Det gikk fortsatt oppover og noen snøskavler måtte passeres, men såpass høyt oppe var det likevel fint å gå. Varden kom til syne rett før vi måtte ned i en liten dal, før vi igjen kunne bevege oss oppover.

Det ligget et godt stykke arbeid bak en slik trapp.

På toppen blåste det friskt, men heldigvis var temperaturen fortsatt sommerlig, så vi kunne bli der en stund og nyte utsikten (sammen med ganske mange andre). På toppen har man bl.a. utsikt til De Syv Søstre i Sandnessjøen, Mosjøen sentrum og sørøstover mot Hattfjelldal og Børgefjell.

Om turen ned er det ikke så mye annet å si enn at den kjennes i både lår, legger og ikke minst knær. Jeg måtte ha flere pauser på vei ned enn opp pga. knærne, og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene mine. Trappene er i seg selv et kunstverk, og de gjør antagelig fjellet lettere tilgjengelig for mange, men noen lett tur helt opp til varden er det ikke. Ei heller er den helt ufarlig. Man må være påpasselig med hvor man setter bena sine så man ikke snubler. Det fikk en dame smertelig erfare da hun snublet og ødela foten sin i trappa. Det ble et par timers ventetid før hun ble heist opp av et legehelikopter og fraktet til sykehus.

På vei ned igjen. Mosjøen ligger ganske mange trappetrinn unna på dette tidspunktet.

For egen del kjente jeg turen i leggene i flere dager etterpå! Jeg kan ikke huske sist jeg var så støl at det var skikkelig fysisk smertefullt å få igang kroppen etter å ligget/sittet stille en stund. Både lår og knær taklet utfordringen greit (takk til meg selv for all styrketrening), men leggene som jeg ikke trener spesielt når jeg trener styrke, de fikk gjennomgå. Auuu 😫

17. mai- helg med ski på beina

Aldri tidligere har jeg gått på ski 16. og 17. mai, men det har jeg altså nå. Det var til og med særdeles gode forhold.

Skikkelig hustrig på toppen av Novola 16. mai

Aldri har jeg sett mer snø rundt hytta enn i år, og når det i tillegg har vært en sprettkald vår, ja så blir snøen liggende og den blir ikke råtten. Og fortsatt kommer det jevnlig påfyll av snø. Senest i dag på selveste 17. mai ramlet det ned omlag 4 cm. snø midt på dagen.

Fra tur nr 2 på 17. mai
Vi hadde fjellet for oss selv i dag.

Før og etter dette snøfallet hadde vi imidlertid sol. Hvor deilig er det ikke å få litt sol på nasjonaldagen når vi har vært alt annet enn bortskjemt med godvær i landsdelen hittil i år? Vi rakk til og med en liten kakebit på terassen før snøen begynte å lave ned for alvor.

Fantastisk turvær i dag. For første gang var flagget med.

Utpå ettermiddagen kom sola frem igjen, og da ble det en ny tur ut på ski. Denne gangen på felleskiene som har fått stå i fred lenge mens fjellskiene har vært i bruk. Det var en del kladding på fjellskiene mens sola var fremme i dag, men når sola forsvant i løpet av av vår kaffepause ble det straks bedre forhold og hjemturen nedover gikk som en lek.

Bygeværet driver innover oss.
Før skyene og dalende snø tok over for noen timer.

Grå og nedbørsrik påske, men fin læll

Påsken 2020 ble noe helt annet enn drømmepåsken 2019. Pga coronaviruset var hytta forbudt område, så vi måtte forbli hjemme. I tillegg må jeg vel kunne si at påsken ble svært grå og relativt rik på nedbør uten å bli kalt negativ.

IMG_0640

Estenstadmarka i påsken. Godt med snø og mer kom det denne dagen.

Til tross for det synes jeg vi hadde en fin påske. Selv om det kom en del nedbør, kom den heldigvis for det meste i form av snø og ikke regn. Og siden det har vært en snørik vinter, var det fortsatt fine forhold for skiturer selv om vi ikke kunne være på fjellet. Så til tross for hjemmepåske kunne vi altså være mye ute, og for meg er det det viktigste i en ferie. Inneliv er det nok av i hverdagen, så i ferier ønsker jeg å tilbringe mye tid ute, og det ga heldigvis denne påsken rom for. Det fine med bypåske er at det er mindre vind enn på fjellet, mer ved enn over tregrensa (= bålfyring), og på toppen av det hele ga påsken anledning til å (gjen)oppdage flotte bynære turområder. Så hva hadde jeg egentlig å klage over? Selvfølgelig hadde jeg satt pris på sol og blå himmel, men når vi ikke får det er det dumt å ødelegge etterlengtede fridager med å være sur. Til alt overmål fikk jeg også se min førstefødte i påsken, og det gjorde godt for mammahjertet. Derfor: påsken 2019 ble fin den.

IMG_0762

Påskeaften. Påskens fineste dag. Ikke full sol og blå himmel, men nesten.

Utelivet i påsken foregikk både til fots og på ski. Var vi til fots var det på de små stiene i Estenstadmarka. De var delvis bare, men det lå enda mye snø på stiene, og i skiløyene var det fortsatt skiføre også i lavereliggende deler. På denne tiden av året er det uansett stort sett greit å gå oppå snøen.

IMG_0717

Her kobles løypa fra Saksvikvollen på rundløypa fra Klæbu.

Med ski under beina gikk turen til Nordmarka og Brungmarka. To fantastiske områder som nås med bil på under halvtimen fra Trondheim.

IMG_0749

På vei opp i Brungmarka langs Leikåsveien.

Utgangspunktet for turer i Nordmarka er for vår del Saksvikvollen (på veien mot Draksten) hvor det er en stor parkeringsplass. De som bor nærmere Klæbu kan starte turen fra Gjenvollhytta. Selv om det er mye mindre folksomt i Nordmarka enn i f.eks Bymarka, var det betydelig flere mennesker der enn jeg har vært vant til i tidligere år (før vi kjøpte hytte og begynte å tilbringe helgene der). Delvis vil jeg tro dette skyldtes at mange hyttefolk måtte holde seg hjemme i likhet med oss, og delvis er det større ferdsel i markaområdene nå enn for noen år tilbake.

IMG_0769

Flotte Nordmarka med store myrområder og furuskog. Dette landskapet er faktisk vernet, og det finnes to naturreservater i Nordmarka.

For turer i Brungmarka er det Brøttem ved Selbusjøen som er utgangspunktet. Det er bokstavelig talt en høy terskel for å komme seg opp i marka, men det er så fint og fredelig der at det er verdt alle bakkene opp. Jeg hadde tatt med fjellskiene fra hytta den siste gangen vi var der før hytteforbudet trådte i kraft, og hadde stor glede av dem og kortfellene som var montert på.

IMG_0745

Det gode liv i Brungmarka.

Fortsatt er det skiføre i markaområdene rundt Trondheim, men med den varmen vi har nå, smelter det uhyggelig fort. Derfor gleder jeg meg til igjen å dra på hytta til helgen og gå på ski. Det meldes om store snømengder 🙂

IMG_0741

Pølser på gang i Brungmarka.

 

Fra Patalavaca til Puerto Rico

Enda så mange ganger jeg har feriert i Patalavaca og enda så mange turer jeg har gått på Gran Canaria, har jeg aldri gått fra leiligheten til Puerto Rico. Med bil er det bare noen få svinger og vips er man i Puerto Rico, men til fots må man først gå innover i landet før man igjen kan vende nesa nedover mot sjøen. Terrenget er rett og slett for bratt mellom disse to småbyene til at man kan gå langs sjøen.

Paradise Lost

Vi gikk først til Anfi del Mar, deretter opp mot hovedveien (GC500) og fulgte en parallell vei fordi bebyggelsen på «toppen av Anfi del Mar» som kalles Los Caideros. Derfra kom vi oss ned på stranden Playa de Balito via en trapp. Herfra gikk vi gjennom undergangen under GC500 og videre mot Paradise Lost (hvor man kan spille paintball hvis plassen fortsatt drives). Ved Paradise Lost må man dra seg litt til venstre for å komme opp på grusveien som går innover Barranco de Balito. Veien slutter et stykke opp i barrancoen og til venstre kan man se en relativt ny bebyggelse i det som heter Agua de la Perra. Omtrent der veien slutter er det noen som har bygd seg et lite krypinn av den heller enkle sorten. «Hagen» består av en rekke varder. Jeg fikk assosiasjoner til en kirkegård. Dessverre er det en god del fattigdom på Gran Canaria og mange har ikke råd til egen bopel, og lager seg derfor enkle krypinn der de måtte finne en passende plass.

Et hjem for noen som ikke har råd til annet.

Vi gikk forbi den enkle bosettingen og fulgte stien som gikk opp til ryggen av en bred «ås» som vi fulgte et stykke innover. Stien svinger etterhvert litt mot venstre og kommer opp på en slags grusvei. Herfra kan man se en ny sti som fører ned i en ny dal; Canada del Canario. Her møter vi på grusveien som vi følger ned til øverste del av Puerto Rico. Hadde vi fortsatt grusveien oppover hadde vi kommet til Norskeplassen.

Bebyggelsen i Agua de la Perra.

Etter et kort stykke nedover på grusveien kommer vi inn på asfaltert vei; Avenida Roque del Este. Vi følger veien nedover til vi til slutt er i sentrum av Puerto Rico.

På toppen av Puerto Rico.

Vi rusler litt rundt her og er også som snarest innom det nye kjøpesenteret som heter Mogan Mall. Siden ingen av oss er spesielt glad i shopping holdt det med en kjapp runde. Deretter gikk turen tilbake til det gamle shoppingsenteret og 2. Etasjen her hvor det kun er restauranter. Vi hadde lyst på tex-mex til frokost/lunch og bestilte chili con carne på en av restaurantene. At det går an å lage noe så dårlig… jeg blir helt matt. Jeg har aldri likt meg i Puerto Rico, og denne formiddagen endret ikke inntrykket. Drosje tilbake til leiligheten kostet rett under 5 euro. Latterlig billig sett med norske øyne.

En av flere store juledekorasjoner på Mogan Mall.

Rundtur fra Soria

Denne turen gikk vi første gang i mai 2013, og vi har ikke vært der siden. Det var på tide med et gjensyn.

Turen starter der veien tar slutt, litt ovenfor demningen i Soria. Dvs. det går jo en slags vei videre, men den er absolutt ikke i kjørbar stand for en vanlig leiebil, og som vi skulle erfare da vi kom gående på veien tilbake mot bilen hadde det også gått et ras over veien på ett punkt, og dermed er ikke veien kjørbar uansett om du kjører en monstertruck.

Nesten ved veis ende.

Siden sist vi gikk her har det kommet opp skilting ved stiens start, og startstedet er også lagt om litt, så jeg kjente meg ikke helt igjen, og vi rota litt før vi omsider tok fatt på stien oppover fjellsiden. Sett fra parkeringen virker det nesten umulig å kunne gå oppe i fjellsiden, men spanjolene er ekstremt flinke til å lage stiene slik at de er både lettgåtte og stort sett veldig trygge.

Utsikt ned i Soriadalen og parkeringen fra hyllen under «fossefallet»

Stien fører ganske rask opp til et fossefall som for det meste er tørrlagt. Så også denne gangen, men vi kunne høre at det rant vann langt inn mot fjellveggen bak noen store steiner. Her oppe kom også et par høner imot oss. De hadde ligget i skyggen under en klippe.

Stien fortsetter videre oppover og man kommer etterhvert inn inn i Parque Rural El Nublo. Jeg er litt usikker på hva det blir på norsk, men muligens kan det være landskapsvernområde. Et lite stykke på stien har man utsikt helt til Roque Nublo midt inne på øya, denne gigantiske naturlige «monolitten» som i seg selv er verdt et besøk.

Oppe i fjellene er det atskillig frodigere enn nede ved kysten.

Etterhvert kommer vi opp til en asfaltert vei ved vannbassenget Presa de las Ninas. Her er det nesten ikke vann i bassenget i det hele tatt, i likhet med Soriabassenget. Det har tydeligvis vært tørt lenge.

Presa de las ninas.

Sist vi gikk her måtte vi følge asfaltveien ut til hovedveien GC605 før vi kunne ta fatt på grusveien tilbake til bilen, men også her er stien lagt om slik at vi nå kan gå i terrenget i stedet for på vei. Absolutt en fordel. Dermed er det også lettere å finne grusveien vi skal følge nedover dalen siden stien ender på denne grusveien. Det står et skilt der stien kommer ut på grusveien, men merkelig nok er det ingen pil som viser vei nedover grusveien. Nuvel…. vi har jo gått her før og vet hvor vi skal.

Ved starten av grusveien.

Veien er lagt i lange slake S’er, og går delvis gjennom litt glissen pinjeskog. Et stykke ned i dalen der det er litt bosetting (litt sånn «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»), finner vi en nyvinning; en bar! En bar av den veldig enkle sorten, og jeg er usikker på hvordan baren var ment å fungere. Kanskje var det en selvbetjeningsbar hvor det som var til salgs lå inne i kjøleboksen, og penger kunne legges igjen i en skål? Ikke vet jeg, vi sjekket egentlig ikke ut tilbudet.

Pinjeskog hvor man finner gigantiske kongler på bakken.

Fjellbaren.

Ved «baren» ble vi litt i stuss over veien videre, men endte opp med å gå til venstre, hvilket var et rett valg. Videre nedover er det spredt bosetting, og det er også noen huler oppe i fjellet som jeg tror er bebodd. Når vi kommer langt nok ned begynner den enorme demningen i Soria å komme til syne. Det er trist å se hvor lite vann som er i bassenget. Båter som en gang antagelig har ligget like ved vannet, ligger nå langt oppe på land, og det ser rett og slett litt komisk ut.

Sti er laget rett over raset. Hvorfor rydde veien liksom?

Vi kommer etterhvert til det før nevnte raset. Selv om man ikke kan kjøre her, er steinmassene ordnet på slik at det er enkelt å passere over som fotgjenger. Ikke lenge etter raset kommer plutselig en masse høner kaklende mot oss. Først en, så to, og deretter en haug. Merkelig… de virker rett og slett litt oppskjørtet. Er de tørste og sultne mon tro? Vi finner en vanndunk i veikanten, og jeg fyller på et par skåler som står der mens hønsene flokker seg rundt meg og smånapper i vanndunken. Når skålene er fylt opp blir det roligere idet alle hønsene flokker seg om vannet og drikker. Kanskje var det pga vanntilgangen at de to hønsene vi møtte tidligere på turen hadde søkt tilflukt ved «fossefallet»?

Aldri har vi blitt møtt av en så snakkesalig velkomstkomitè som denne gjengen.

Tilbake ved bilen viser Endomondo drøye 11 km og 3 timer og 15 minutter. Trivelig gjensyn med denne delen av Gran Canaria på en overskyet, men varm, dag.

Mogán – Veneguera – en av mine faste turer på Gran Canaria

I dag var det dags for en av mine klassikere her på Gran Canaria; turen over fjellet fra Mogán til Veneguera.

Vi parkerte på grusplassen vis á vis restauranten Acaymo. Her er det merket parkering forbudt med underskilt om at det kun er restaurantens gjester som kan parkere her. Siden restauranten var stengt da vi begynte vår rusletur tok vi sjansen nok en gang.

Turens høyeste punkt.

Turen starter på hovedveien mot Mogán sentrum, men tar av ned en bratt bakke etter ca 200 meter. Det er skilting der, men jeg kikket ikke så nøye etter siden jeg kjenner denne turen svært godt.

Turen fortsetter frem til dørstokken på en fruktfarm der stien oppover fjellsiden tar av. Deretter er det bare å følge stien oppover og oppover i goldt og tørrsvidd landskap inntil man står på turens høyeste punkt rett nedenfor Cruz de Mogán. Herfra har man flott utsikt til både Mogán og Veneguera, samt de flotte fjellene som omkranser dalførene. Vi brukte ca. 25 minutter opp hit i jevnt tempo uten pauser.

Mot Veneguera

Herfra går det nedover mot den vesle landsbyen Veneguera. Når man kommer et stykke ned begynner de første palmene å dukke opp, og etterhvert går man gjennom en frodig landskap hvor det dyrkes både sitroner, kanaribananer, avokado og mango. En deilig avveksling fra det ellers så golde landskapet.

Inne i Veneguera går turen alltid innom landsbytorget hvor enorme trær kaster skygge over plassen og den lille kirken troner i enden av torget. I dag var vi heldige siden en dame holdt på å vaske kirken, så vi fikk komme inn og kikke.

Landsbytorget i Veneguera

En kald Cola Zero og en øl tok vi oss tid til før vi begynte på turen tilbake over fjellet. Siden jeg gikk denne turen for første gang for noen år siden, har det blitt riktig så populært å gå her, og de fleste man møter er nordmenn. Totalt brukte vi ca 2 timer og 15 minutter på turen (ekskl. tiden i Veneguera).

Vel tilbake i Mogán inntok vi lunch/middag på Aycamo (for min del også frokost) på terrassen deres. Ordentlig smakfull kylling i to varianter, men tilbehøret var ikke noe å skrive hjem om.

Julestjerne.

Sensommer på Saltfjellet

Ting tar litt tid, men her er omsider en liten rapport fra sommerferiens siste dager som ble tilbragt på Saltfjellet, et fantastisk stykke Norge.

Etter et flott opphold på Rabothytta kjørte vi videre nordover mot Saltfjellet etter å ha gått ned fra Rabothytta en mandag tidlig i august, Polarsirkelen ble passert og vi fortsatte ned i Saltdalen. De neste døgnene skulle vi tilbringe på en liten hytte ved Hessihompvatnet, men først måtte vi hente nøkkelen til bom og hytte.

IMG_8766

På vei til Hessihomphytta. Her nærmer vi oss tregrensa.

Nøkkelen til hytta fikk vi (pluss et par nøkler vi aldri fant ut hva var til), men noen nøkkel til bommen på veien opp dit vi skulle parkere fikk vi ikke til tross for at jeg spesifikt spurte om nøkkelen til bommen var med. Dermed ble det retur til Nordnes Camping, og denne gangen fikk vi nøkkel til bommen (av en annen person riktignok). Heldigvis var det ikke lange biten å kjøre tilbake for å hente den manglende nøkkelen, for det å kunne kjøre helt opp til jernbanelinjen ved Trettnes sparte oss for en kjedelig og drøy tur på grusvei.

IMG_8771

Vi har kommet til Hessihompan, og her er det definitivt hompete.

 

Etter å ha pakket om litt var vi på vei mot Hessihomphytta på merket DNT-sti. Stien går til Bjellåvasshytta, og selv om det ikke er dit vi skal kan vi følge stien til Litlestuvatnet før vi tar av og begynner å gå mot hytta.

IMG_8772

Hessihompvatnet og hytta i sikte. Endelig!

Trettneslia er dryg å gå. Stien er relativt bratt, og med tung sekk på ryggen og fint sommervær tar det ikke lange tiden før svetten siler. Jeg synes det tar en liten evighet før vi er over skoggrensen og får litt mer utsikt, men fortsatt går det oppover. Ikke før vi nærmer oss Litlestuvatnet flater det ut litt. Vi tar en kort pause her før vi begir oss ut i hessihompene. Det er et fantastisk flott landskap vi går i, men det er mye opp og ned over «hompene», så det er to relativt slitne vandrere som sent på kvelden kan låse opp hyttedøra og åpne vinduslemmene. Iflg beskrivelsen på inatur.no skulle det være 6 km. til hytta, men gps’n vår viste 8 km, og vi gikk en relativt grei rute etter at vi tok av fra stien, så de ekstra kilometerene skyldtes ikke feilnavigering.

IMG_8780

Det var to svært glade vandrere som kunne hive av seg tunge sekker etter en dryg tur opp på fjellet.

Hytta er godt utstyrt og ligger nydelig til ved Hessihompvatnet. I hytteleien følger også båt, men denne brukte vi faktisk ikke. Vi prøvde fiskelykken et par ganger fra land, men ingen av oss er ihuga fiskere, så det fristet i grunnen mer å se seg om i området.

IMG_8791

Vi hadde mye fint vær de tre døgnene vi var på Saltfjellet, men også noe regn. Saltfjellet var et lite eventyr som frister til flere besøk. Jeg lar bildene fortelle resten i et lite slideshow, for dette er et stykke Norge som må sees (eller aller helst oppleves).

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Rabothytta ved Okstindbreen

Siste del av ferien ble i år lagt til Nordland. Det er fire år siden sist vi var i Nordland. Den gangen kjørte vi Kystriksveien til Bodø med noen avstikkere til øyene utenfor. Det var et sant eventyr, og på veien hjem idet vi passerte over Saltfjellet bestemte jeg meg for at jeg en vakker dag skulle gå tur i nettopp dette fjellområdet. Så da min kjære tidlig i vår hadde funnet en flott hytte på inatur.no nettopp på Saltfjellet og ville dit, var ikke jeg vond å be. Det eneste kravet jeg stilte var at jeg ville innom Rabothytta på veien nordover.

Rabothytta i kveldssol.

Rabothytta er DNTs hytte nr. 500 og en av de flotteste (sett med mine øyne). En særegen arkitektur har gitt Hemnes Turlag en hytte det ikke finnes maken til i Norge. Og som om det ikke er nok med en helt rå hytte, er omgivelsene enda råere. Hytta ligger på ca 1200 meters høyde med spektakulær utsikt til Okstidene og Okstindbreen (hvis man er heldig med været).

Mot steinura og det første glimtet av breen.

Vi kom kjørende fra Hattfjelldal via Mo i Rana (måtte kjøpe kart der), og det var skyet oppholdsvær da vi parkerte innerst i Leirskardalen. Stien til hytta er selvfølgelig T-merket og lett å følge selv om deler av ruta går i stor steinur. Til tross for det overskyede været var det ikke vanskelig å se det storslagne i denne golde, vakre naturen. Ruta går via Mørkbekktjønna (847 moh) og idet vi nærmer oss får vi for første gang øye på en arm av Okstindbreen.

Tilbakeblikk mot Mørkbekktjønna.

Et lite stykke videre kommer vi til en liten bu som ikke ser spesielt trivelig ut, men jeg antar at den kan gjøre nytten sin om man kommer ut for virkelig ruskevær.

Etter 5 km og drøyt halvannen time (og 520 høydemetre) får vi øye på hytta, og jeg må innrømme at det er litt av et syn. Rabothytta er definitivt ingen tradisjonell DNT-hytte med brunbeiset panel og smårutede vinduer, men jeg liker den. Synes den passer inn i det golde, storslagne landskapet.

Hytta er like flott inni som den er utenpå. Stort kjøkken og spiseplasser med panoramautsikt til Okstindan. Fra stua har man utsikt mot stien man kom opp. Oppe er den en stor hems med flere sengeplasser og et bord med stoler rundt. Nede er det 6 (eller 7?) soverom. Den natten vi var der, fikk vi et firesengsrom for oss selv, og vi var ikke de eneste med den luksusen. Helt utrolig at det er så lite folk på en så flott hytte midt i ferietida, særlig nær været er såpass fint som det var.

Frokostutsikt ❤️

Etter å ha installert oss på hytta går vi ut for å utforske nærområdet litt. Jeg er skeptisk til å gå på bre (selv om den bare ser ut som en gedigen snøfonn), så vi holder oss på steingrunn og går i retning Rabottjønna (eller tusenmetertjønna som en lokal kar kalte den). Vannet er irrgrønt slik brevann gjerne er, og breen er et fantastisk skue (selv om den sikkert også har krympet de senere årene i likhet med andre breer).

Brevann. Grønnfargen er tydelig selv om gråværet ikke gir så fin faregjengivelse som sol og blå himmel. Vi mennesker blir små i møtet med nordlandsnaturen.

Utpå ettermiddagen klarer sola å fortrenge skyene og vi får oppleve Rabothytta, breen og fjellene i et nydelig lys. Etter en bedre middag (eller ikke… les: Real turmat) blir fristelsen for stor, og vi bestemmer oss for å krysse en liten brearm for å gå opp på nærmeste topp. Folk har gått opp og ned dere hele ettermiddagen, og en arbeidskar på hytta mener at det er lite eller ingen sprekker i breen på vei opp til den lille toppen. Så langt har ingen ramla ned i noen bresprekk, dermed vi tar sjansen. Og siden dere leser dette, gikk det altså helt fint også med oss.

På vei mot breen.

Den kveldsturen tror jeg aldri jeg kommer til å glemme. Å stå oppe på den lille toppen (og for såvidt turen opp dit også) og se utover Okstindbreen og de  majestetiske toppene som omkranser den mens julisola skinner generøst  i den lyse nordlandsnatta, samtidig som tåkeskyer kommer og går over toppene, det er noe jeg unner alle å oppleve. Selv om jeg slett ikke vil anbefale noen å bevege seg ut på bre uten forsvarlig sikring, er jeg glad vi tok turen. Minnet om det vi så der oppe sitter spikret og jeg blir like glad hver gang jeg tenker på det.

Tilbake på hytta ble det å ta livet med ro i stua resten av kvelden sammen med de øvrige gjestene og hyttevaktene (som er der kun i høysesong). Noen midnattssol er det ikke på Rabothytta så sent i juli, men det er like fullt nydelige, lyse netter i Nordland på denne tiden av året.

Neste dag var det like fint vær som kvelden før, så turen ned til bilen ble en fryd for øyet. Jeg er særdeles glad for at vi slapp regn på turen, for stor steinur i regnvær kan være en prøvelse. Slik været var kunne vi bare nyte naturen og la inntrykkene feste seg før vi kjørte videre nordover til Saltfjellet.

På vei ned fra Rabothytta i strålende vakkert sensommervær.

 

 

 

 

 

Toppturer i Holtålen

Etter en fin langhelg på Fosen fortsatte vi sommerferien på hytta, og godværet bare fortsatte og fortsatte. Ja, flere dager i strekk var det så varmt at jeg bare lå langstrak på en solseng. Selv om jeg er glad i å være på tur er jeg ikke så begeistret for hete og klegg, og begge deler var det en del av denne sommeren. Klager ikke altså! Hvertfall ikke på heten. Jeg elsker sol og varme, og noen ganger er det  helt ok å bare ligge i sola og høre på podkaster eller lese en bok. Noen turer fikk vi dog gått før og etter de varmeste dagene, og den første turen gikk til Kjøliskarven (1289 moh).

IMG_8412

Utsikt østover fra toppen av Kjøliskarven.

Utgangspunktet var som alltid Jensåsvollen, samme utgangspunkt for mange som har Kjølihytta som mål (hytta med den fineste utsikten i TT-systemet, spør du meg!). Vi fulgte veien opp til gruva og fortsatte deretter i lettgått fjellterreng til vi sto på toppen. Denne gangen var det ekstra lett å finne veien, for løypa til toppen var merket i forbindelse med et terrengløp som skulle arrangeres et par dager etterpå. Det blåste godt på toppen, men vi fant le bak den store varden. På en så fin dag som dette var vi ikke alene i fjellet, men folksomt vil jeg ikke si at det var selv om vi møtte flere enn noen gang før. Forøvrig så vi langt flere reinsdyr enn mennesker på denne turen. Nesten 15 km. ble turen denne dagen.

IMG_8475

Det ser ikke ut som noen topp, men dette er faktisk tatt på toppen av Tverråfjellet.

En annen topp vi avla et besøk var Tverråfjellet (1089 moh). Dette var et nytt bekjentskap for oss, så endelig kunne vi krysse av en ny topp på lista over fjelltopper i Holtålen med PF>100m. Utgangspunktet var Gilsetlivollen ved Litj-Bælingsjøen. Hit kommer du ved å kjøre Bringenveien (bomvei) som tar av fra FV30 ved Gåre. Fra vollen går det sti opp til Litj-Bælingsjøen som er et oppdemt vann. Jeg var spent på om det var mulig å krysse demningen. Det viste seg å være en smal sak siden det var bygget en gangbro der. Uansett hadde det vært mulig å krysse elva nedenfor demningen siden det  var svært lite vannføring i elva.

IMG_8519

Demningen på Litj-Bælingsjøen. Ingen sak å krysse her.

Etter å ha lagt «sjøen» bak oss gikk det ikke lang tid før det ikke var noen sti lenger. Da var det bare å ta sikte på fjellet og labbe ivei. Det var tyngre enn jeg hadde trodd siden det var en del opp og ned i myr og lyng. Mange små dalsøkk gikk nord-sør og vi skulle østover. Oppe på selve fjellet er det et enormt platå, og også her går det litt opp og ned før man omsider får kommet seg bort til den høyeste toppen helt i enden av ryggen (dvs helt nordøst på ryggen). Selve toppen var ikke så mye å skryte av. Ingen varde, ikke engang en liten steinhaug og utsikten blir noe begrenset når toppen mer eller mindre er et gigantisk platå.

IMG_8497

På vei ned mot Litj-Bælingsjøen.

Det blåste ganske heftig på toppen, så vi valgte å gå litt ned før vi tok lunchpause. Etter pausen fortsatte vi ryggen bortover i stedet for å gå ned der vi kom opp. Dermed var vi oppom ytterligere to topper på fjellet før vi begynte å skrå ned mot Litj-bælingsjøen igjen. Nede ved foten av fjellet måtte Raubekken krysses, men siden det hadde vært tørt og varmt lenge nå, var det en enkel affære. Selv om bekken var riktig så bred var det nesten ikke vann i den. Ved bekken gikk vi oss på en gapahuk som ikke er avmerket på kartet. Sikkert hyttefolk i nærheten som har satt den opp. Totalt ble det omlag 14 km. på tur i nydelig sommervær.

IMG_8589

På vei innover i Kjølifjellet med datter og amerikansk kjæreste.

Dette var de to lengste turene på hytta i sommerferien, men vi gikk også noen kortere turer som ikke var toppturer. Blant annet hadde vi besøk av begge mine voksne barn, og datteren min hadde med seg sin kroatisk-amerikanske kjæresten. Da må vi så klart vise frem den flotte naturen vi har i Norge. En omvisning i Røros inkludert en «topptur» på slagghaugene er obligatorisk når gjester kommer langveisfra. Likeså Storwartz og Kjølifjellområdet. Heldigvis var det reinsdyr i området denne gangen også, så vår amerikanske gjest fikk se disse flotte dyrene i sitt naturlige miljø.

IMG_8435

Innimellom krever hytta litt vedlikehold. I sommer var det plattingen som fikk to strøk med terrassebeis.

Siste kommunetopper på Fosen i boks

Sommerferien i år startet omtrent samtidig med at godværet og sommertemperaturene ankom landsdelen etter en heller iskald og traurig vår og sommer frem til medio juli. Med gode værvarsler bestemte vi oss for å innlede ferien i telt på Fosen for å bestige de to kommunetoppene jeg manglet i det gamle Sør-Trøndelag fylke.

Fredag etter jobb kjørte vi til Furudalen i Namdalseid kommune. Bompenger ble betalt med sms og vi kjørte deretter veien til ende. Innerst i dalen er det satt opp gjerder rundt parkeringsplassen siden det beiter kyr i dalen. Det var allerede ganske sent da vi parkerte bilen , og vi var vi lite lystne på å begynne å labbe ivei med tunge sekker oppover lia mot Finnvollheia i Åfjord kommune. Heldigvis fant vi en fin leirplass ved elva omlag 200 meter fra parkeringen, og teltet ble slått opp før vi iførte oss mygghatter og slo oss ned ved elvebredden. Det var ikke så mye mygg i lufta , men knott… jo takk, de var der i rikt monn. Neste dag skulle vi også få kjenne at kleggen bodde i området.

IMG_8238

Elva som vi slo opp teltet ved. Heldigvis ingen knott til frokost.

Etter frokost neste dag begynte vi vandringen mot Finnvollheia. Det går sti fra parkeringen i retning toppen,  og etter kort tid krysset vi elva på en solid hengebru. Vi fulgte stien  til vi nesten hadde passert nedenfor Vestre Oksvollheia før vi brøt av og gikk direkte mot Finnvollheia via et navnløst vann på høyde 538.

IMG_8292

Vakkert i kystfjellene også.

På toppen var det nydelig utsikt mot bl.a Dåapma (som vi besteg i august 2014) og den store innsjøen Holden. Nord for toppen blinket det blått i utallige fjellvann.

IMG_8251

Ingen sak å krysse elver når det finnes slike broer.

Det var en vakker dag, og vi hadde det ikke travelt så det ble en lang pause på toppen før vi returnerte til teltet i mer eller mindre samme spor som vi fulgte opp. Gps’n viste 18,4 km. Langt nok for min kropp med andre ord, så vi besluttet å la teltet blir stående der det var og heller kjøre i retning Storheia i Osen kommune neste morgen.

IMG_8280

Toppen av Finnvollheia.

Søndagen opprant med litt mere skyer enn lørdagen, men den gode temperaturen hadde heldigvis ikke forlatt oss. Etter frokost ble leiren pakket ned og vi satte oss i bilen og kjørte til nok en inngjerdet parkeringsplass.; denne gangen ved Kvennlandssetertjønna. Bompenger også her, men disse må betales med giro i ettertid.

IMG_8302

Storheia bakerst i bildet. Kvennlandssetra som man passerer på turen sees til venstre i bildet.

Turen opp mot Osens høyeste topp er merket og begynner på grusvei og fortsetter på sti, for det meste i ganske myrlendt terreng (iallefall frem til Austvatnet) Nå var det ganske tørt i myrene, heldigvis, for traséen opp til foten av Storheia tror jeg kan bli rimelig gjørmete i vått vær. De tørre myrene var dessverre ingen hindring for kleggen, og innimellom var den direkte plagsom.

Gårsdagens tur satt i beina mine og det var tungt å bevege seg oppover, og jeg syntes det tok en liten evighet før vi endelig kom til Austvatnet. Takk og lov for at vi ble i Furudalen etter turen til Finnvollheia og ikke la avgårde mot Storheia samme dag.

IMG_8341

På vei opp fra Austvatnet.

Ved Austvatnet blir man ledet ned til utløpet av vannet der man krysser elven på en liten men stødig bro. Etter denne broen ble merkingen litt sparsommelig samtidig som retningen virket helt feil på meg. Vi droppet derfor å følge merkingen og krysset rett over myra til foten av Storheia. Der fant vi igjen stien som nå går rimelig bratt rett opp. Fin og tørr sti fra dette punktet, og det er bare et kort stykke som er skikkelig bratt. Heldigvis er det ikke luftig.

IMG_8333

Brua ved utløpet av Austvatnet.

Toppen av Storheia ligger atskillig lenger inn enn jeg hadde trodd, så motivasjonen var ikke helt på topp, men å snu var ikke noe tema. Når jeg nå endelig hadde kommet meg til Fosen igjen, skulle jeg jammen meg plukke den siste kommunetoppen der også. Toppen ble omsider nådd, men vi ble ikke værende lenge. Kald vind og ingen sol når man er ikledd shorts og singlet er ikke noen god kombinasjon for lunchpause, så vi gikk litt ned og fant le bakom en klippevegg.  Etter en god pause var det på tide å finne styrke til å takle kleggen i lavereliggende områder igjen.

IMG_8346

Endelig på toppen av Storheia og den siste kommunetoppen på Fosen i boks.

Drøye 10 km. i dag og en helt ok tur, men ingen tur jeg noensinne kommer til å gå igjen. Finnvollheia derimot var en flott tur som jeg gjerne anbefaler.