Roadtrip dag 3; Innerdalen

Dag 3 av vår lille roadtrip våknet vi til en litt skyet værtype, men det var fortsatt godt og varmt, og skydekket var av den lette typen. I dag skulle jeg endelig få oppfylt ønsket om å se Innerdalen som mange kaller Norges vakreste seterdal.

IMG_1253

Innerdalstårnet.

Da vi kom til parkeringsplassen rundt klokken 10 på morgenen ble det fort klart at vi ikke var de eneste som ville innover Innerdalen denne dagen, men til tross for det opplevde jeg ikke at vi gikk i kø.

IMG_1265

Det må være godt å være ku på sommerbeite i Innerdalen.

Til tross for et lett skydekke var det mer enn varmt nok, og på grunn av stigningen (som overrasket meg!) tok det ikke lang tid før svetten begynte å piple ut. Kroppen min var ikke helt i godform denne dagen og dette kombinert med varmen og uventet mye stigningen gjorde at jeg opplevde turen inn til Renndølsetra som tyngre enn forventet.

Siden vi var relativt tidlig ute hadde ikke Renndølsetra åpnet serveringen enda, så vi tuslet videre mot Innerdalshytta (DNT-hytte et steinkast unna) og kikket litt rundt og inni den. Innerdalstårnet tronet innerst i dalen. Min tro om jeg noen gang finner mot til å bestige den toppen? Jeg hadde egentlig bestemt meg for at Innerdalstårnet ikke er noe for meg, men så er det det at noe i meg likevel ønsker å utfordre høydeskrekken. Vi får se hva tiden bringer, men jeg tror nok at jeg iallefall kommer til å prøve meg på toppen en vakker dag. Om jeg kommer opp er en annen sak.

IMG_1258

Innerdalshytta.

Da Renndølsetra åpnet serveringen fant vi oss et lite bord i «hagen» og kjøpte rømmevafler og kaffe. Du hildrande du så gode de vaflene var! Og så mye vi fikk! Min kjære ble sendt inn for å kjøpe kaffe og vafler til to og kom ut med en haug vafler. Lykke på et fat 🙂

Vi satt lenge og vel og koste oss med vafler og seterstemningen før vi begynte å rusle ut av dalen. Mot oss kom en strøm med mennesker til tross for at det da begynte å bli godt utpå dagen. Innerdalen er åpenbart et svært populært turmål. For oss gikk turen nå videre i bil til hytta der vi tilbragte resten av sommerferien. Midt-Norge har jammen mye flott å by på er konklusjonen etter 3 dager på veien midt i Norge.

IMG_1271

Vaffelhimmelen; det er mulig at den er i Innerdalen.

Advertisements

Roadtrip dag 2 – Eikesdalen og Aursjøvegen

Etter en deilig hotellfrokost på Seilet var vi på vei igjen, men før vi forlot Molde kjørte vi opp til Varden som  har en helt utrolig flott utsikt over Molde og omkringliggende fjell. Visstnok skal man kunne se mer enn 200 fjelltopper herfra. En annen gang vil jeg legge inn mer tid i akkurat Molde for å kunne gå meg en tur i dette bynære fjellområdet.

IMG_1065

Turen vår gikk via Eresfjorden  inn i Eikesdalen, og mamma mia… her føler man seg liten. Stupbratte fjell på begge sider av veien og Eikesdalsvatnet midt i dalen. Du og du så vakkert det var her inne denne sommerdagen, men med min høydeskrekk kunne jeg ikke annet enn å lure på hvor lokalbefolkningen går søndagsturen sin.

IMG_1095

Eikesdalen. Bratt på alle kanter.

Før vi forlot Eikesdalen gikk vi oppom Mardalsfossen. Denne fossen går i rør 10 av årets 12 måneder fordi vannet benyttes i kraftproduksjon. Kun om sommeren slippes den løs og turister og fastboende kan se Nord.Europas høyeste fossefall.

IMG_1125

Ved Mardalsfossen.

Fra parkeringsplassen er det en fottur på 20-30 minutter opp til fossefallet. God, gruslagt sti og når du kommer opp til fossen kjenner du vanndråpene fra fossen. Ganske kaldt er det det oppe, selv på en varm sommerdag som dette. På parkeringsplassen der gåturen begynner finnes en liten kiosk som selger kioskvarer, kaffe og vafler.

IMG_1134

Eikesdalen. En mektig opplevelse i sommersol.

Vi skulle videre opp på Aursjøvegen. Denne veien ble bygget i forbindelse med kraftutbyggingen, men i dag er det vel flest turister som benytter seg av veien selv om sporene av kraftproduksjon er tydelige.

IMG_1139

På vei opp Aursjøveien. Eikesdalen virker stadig mindre.

Dessverre skyet det over idet vi tok fatt på denne flotte fjellveien som går mellom Eikesdalen og Sunndalsøra. Veien går gjennom et fantastisk fjellområdet og her finner du blant Aursjøen som har gitt veien navn og Aursjøhytta (betjent DNT-hytte i sesong). Vi stoppet ved DNT-hytta for å spise medbragt lunch, men kikket innom hytta når vi først var der. Her kunne vi definitivt tenke oss å komme tilbake for å gå i fjellet.

IMG_1168

Picnic-lunch ved Aursjøhytta.

Det dryppet litt fra oven mens vi spiste, men ikke verre enn at lunchen fint kunne inntas utendørs. Heldigvis klarnet det opp etterhvert, og før vi begynte på veien ned fra fjellet stoppet vi på en liten parkeringsplass etter Larstjønna og tok oss en fottur oppover i fjellet. Stien vi gikk på er DNT-merket og leder til Raubergshytta om man går langt nok. Vi skulle ikke så langt i dag, men jeg var lykkelig over endelig igjen å få gå i Dovrefjell- og Sunndalsfjella nasjonalpark som vi var inne i. Stien gikk opp langs en elv med masse små fossefall og etter en times tid med jevn stigning var vi oppe ved Håkodalsvatnet.

IMG_1194

Dovrefjell og Sunndalsfjella Nasjonapark.

Hvis du noen gang har mulighet for å gå i denne nasjonalparken: GJØR DET! Helt siden jeg gikk en rundtur der i 2009 har jeg drømt om dette fjellområdet. En helg i 2010 og et par timer nå i sommer er alt jeg har fått til hittil, så jeg tror jeg må prioritere dette området høyere opp på lista over turer, for det er vanvittig flott der! Vi måtte imidlertid ned igjen. Sola begynte å stå lavere på himmelen og mørke skyer var igjen å se, så vi håpet vi skulle rekke ned til bilen før regnet kom. Det gikk akkurat! På Sunndalsøra innlosjerte vi oss på Trædal Hotell før vi kjørte ned til sentrum for en matbit. Deretter var det tidlig til seng for å være klar til siste dag av roadtrip’en vår.

IMG_1229

Utsikten fra hotellet vi bodde på i Sunndalsøra.

Roadtrip dag 1 – Atlanterhavsveien

I år startet vi sommerferien med en 3-dagers roadtrip i Midt-Norge. Jeg har lenge hatt lyst til å kjøre Atlanterhavsveien og Aursjøveien, og på denne turen fikk vi med oss begge deler. Turen ble lagt opp som følger:

Dag 1: Trondheim – Kristiansund – Molde via Atlanterhavsveien.

Dag 2: Molde – Eikesdalen – Sunndalsøra om Aursjøveien med en fottur i Dovrefjell og Sunndalsfjella Nasjonalpark fra Aursjøveien.

Dag 3:  Sunndalsøra – hytta, men før vi startet på den turen kjørte vi inn i Innerdalen og gikk til Renndølsetra og Innerdalshytta.

Vi var kjempeheldige med været det meste av turen. Bare på Aursjøvegen skyet det til slik at vi ikke fikk nytt utsikten til fulle, men det var iallefall oppholdsvær og etterhvert klarnet det opp og ettermiddagen ble fin.

IMG_0966

Sol, sommer og opplevelser i eget hjemland. Digger det!

La det være sagt med en gang, denne turen er et fantastisk stykke Norge. Det snakkes og skrives mye om Lofoten og vestlandet, men Midt-Norge har også sine perler som er vel verdt et besøk.

Turen mellom Trondheim og starten på Atlanterhavsveien gjorde vi unna uten stopp av noe slag (foruten en nødvendig fergeoverfart).  Det var strålende vær helt fra morgenen av, men da vi nærmet oss Kårvåg, hvor Atlanterhavsveien starter om man kommer nordfra, så vi at havtåken var på vei inn. I løpet av kort tid så vi nesten ingenting. What?? Skulle jeg endelig få oppfylt drømmen om Atlanterhavsveien og ikke se annet enn 20 meter fremfor nesa mi?? Jeg er sikkert på at skuffelsen sto å lese i både ansikt og kroppsspråk, men det er ikke så mye å gjøre med havtåke, så vi kjørte til Eldhusøya og stoppet på en stor parkeringsplass hvor det allerede var parkert en hel del biler. Vi var definitivt ikke de eneste som ville kjøre Atlanterhavsvegen denne dagen.

IMG_0948

Svevestien på Eldhusøya mens havtåka enda lå rundt oss.

På Eldhusøya er det anlagt en svevesti som går rundt en odde. Det er ikke lange turen, men det er en litt spesiell opplevelse å rusle rundt på en gangbane som er montert over grunnen og «svever» oppå berg og hav. Mens vi gikk der synes vi å ane en liten lysning i havtåka og vi håpet den skulle lette. Ventetiden ble brukt til å innta en picninclunch i en skråning med utsikt mot Atlanterhavsveiens kanskje mest fotograferte bru; Storseisundbrua. Og jammen lettet ikke havtåka! Det var et fantastisk syn å se bru og landskap komme mer og mer til syne før området igjen lå badet i deilig sommersol. Snakk om å ha flaks! Nå kunne vi nyte resten av Atlanterhavsveien ned til Bud i all sin storlagenhet, for det er virkelig et nydelig stykke Norge der veien slynger seg mellom og over holmer og øyer helt ute i havgapet.

IMG_0955

Kanskje den mest fotograferte delen av Atlanterhavsveien idet havtåka er i ferd ,med å forsvinne.

Vi tok ytterligere et par stopp på veien, nemlig i Hågå og i Hustadvika. I Hågå er det et kunstverk bestående av en rekke søylelignende marmorbiter som ligger spredt rundt i terrenget. Det har fått navnet Columna Transatlantica.  For å se kunstverket må det en rusletur til fra parkeringsplassen. Vi ble litt i stuss da stien etter en stund delte deg i et t-kryss, men valgte å gå til høyre og fikk etter kort tid bekreftet at vi valgte rett. Jeg er ikke spesielt kunstinteressert, og kan definitivt ikke tolke kunst, så helt ærlig skjønte jeg ikke poenget med disse marmorbitene som lå strødd rundt, men spesielt, ja det var det.

IMG_0991

Deler av «marmor-ormen» Columna Transatlantica.

Videre på vår vei til Molde, hvor vi skulle overnatte, kjørte vi innom Hustadvika (som visstnok er Norges tøffeste kyststrekning når været slår vrangsiden til) og Bud. Det begynte å dra seg mot ettermiddag, så det ble ingen tur opp på noe fjell denne dagen, men mye vakker natur fikk vi uansett sett.

IMG_1010

Fiskeværet Bud, eller deler av det hvertfall.

I Molde stekte sola og når den ene veggen i hotellrommet består av glass uten persienner å trekke ned blir det hett! Vi åpnet derfor det vi kunne av vinduer og stakk ut for å finne et sted å spise middag. En rusletur i byen etter middag tok vi oss tid til før vi installerte oss på hotellrommet.

IMG_1021

Scandic Seilet i Molde. Litt utenfor bykjernen, men nydelig utsikt fra de fleste rom vil jeg tro.

 

På fiske- og bærtur

Da jeg var liten pleide vi å feriere i Finnmark for å besøke slekta som bodde og fortsatt bor der oppe. Feriene inneholdt alltid en dose multebærplukking og fisking. Jeg husker ikke helt hva jeg syntes om fisketurene (foruten at det var koselig å være sammen med tanter, onkler og søskenbarn), men multeturene; de hatet jeg.  Da hjalp det ikke engang at slekta var med. Jeg var rett og slett redd myra, og en gang satt jeg da også så godt fast at pappa måtte redde meg og den ene støvelen som satt igjen etter at han hadde dratt meg opp.

Det har gått +/- 40 år siden den gangen, og redselen for myra er borte. Skal man drive med friluftsliv i Trøndelag nytter det ikke å være redd for myr, for er det noe det er mye av i denne regionen, så er det nettopp myr. Når det er sagt, hadde jeg en utrivelig opplevelse på vei ned fra Rensfjellet i 2011. En myr jeg vurderte som trygg å gå på var slett ikke det, og før jeg visste ordet av det satt jeg godt fast i myra. Alene som jeg var, var det ikke annet å gjøre enn å bruke armene og  krabbe seg i trygghet. Det gikk bra, og dette er den eneste uhyggelige opplevelsen jeg har hatt med myr i voksen alder.

IMG_1618

Så mye myr, så lite multer….

Nå som vi har fått oss hytte på fjellet har lysten til å plukke multer kommet tilbake, men det er ikke alltid like lett å finne disse multene. Dessuten er det store variasjoner fra år til år. I fjor fantes det ikke multer i området her, i år er det noe, men slett ikke store mengder. Det er ikke få utfordringer multa skal gjennom for å bli til et modent og saftig bær. I år har utfordringene stått i kø i form av sen snøsmelting, stedvis nattefrost og haglbyger midtsommers. Heldigvis er det lokale variasjoner slik at det er multer å finne. Der hvor jeg jeg har vært er det fortsatt mye som ikke er modent, og jeg frykter at nattefrosten kommer til å «ta» en del bær før de er modne.

IMG_1735

Litt av årets bærfangst. Ekte fjellbær.

Fiske, ja… Jeg vet at jeg fisket som barn i Finnmark, men siden har jeg ikke rørt en fiskestang. Lysten til å prøve igjen har modnet gjennom et stadig mer utstrakt friluftsliv, og i fjor ønsket jeg meg fiskestang i bursdagsgave av KE. Det fikk jeg, men siden jeg er født sent i september, ble ikke stanga prøvd før nå i sommerferien. Det er ørreten jeg er på jakt etter, men har jeg lyktes? Overhodet ikke! Vi har fisket i ulike vann her i Holtålen, og jeg har prøvd med mark, sluk og spinnere av ymse slag, men nei… ørreten vil ikke ha det jeg serverer. Eneste unntak er en mikroørret på 50 gram, men den fikk leve videre.  KE har hatt litt mere fiskelykke enn meg og har dratt i land en halvkilos ørret (som ble middagsmat) og en 200 grams ørret som ikke ble noe som helst.

IMG_1558

Fisketur i Holtålsfjella med sønnen min (avbildet) og KE. Null fangst på alle tre.

Ikke den helt store fiskelykken altså, men jeg gir meg ikke. Stanga er ikke parkert, og kanskje blir den tatt frem igjen allerede denne helgen? Mer multer håper jeg også å finne før nattefrosten kommer, men skulle det ikke bli noe mer har jeg omtrent 4,5 kg i fyseren, så det rekker til mer enn multekrem på nyttårsaften.

IMG_1368

Kveldsfisketur hvor vi fisket oss nedover elva fra Nersjøen på vei tilbake til bilen. En 200-grams ørret som KE tok på mark er ikke akkurat noe å skryte av.

Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

IMG_0839

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

IMG_0904

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

IMG_0884

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

IMG_0876

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

IMG_0886

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

IMG_0903

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!

 

 

 

 

En snarvisitt i Femundsmarka

Femundsmarka ligger en knapp times kjøretur fra hytta, men til tross for dette har jeg nesten ikke vært på tur der. Søndag 9. juli skulle jeg bøte litt på det med en  dagstur fra Langen Gjestegård til Lorthølbua. Dette området er en del av Femundsmarka, men ligger utenfor nasjonalparken. Når vi likevel skulle på tur i dette området, insisterte jeg på å utvide turen littegrann med en tur oppom Femundsåsen for å krysse av toppen på Røros-lista som jeg samler etter.

IMG_0737

Femundsåsen. Ikke noen storslagen utsikt, men nå er iallefall toppen krysset av på Røros-lista.

Vi parkerte bilen på gjestegården (20 kr/døgn) og begynte turen med å kikke på noen informasjonstavler over området vi skulle inn i samt nærliggende områder. Fra Langen fulgte vi merket sti, eller egentlig kjerrevei (iallefall i begynnelsen) i retning Ljøsnåvollen.

IMG_0721

Infotavler ved starten av stiene som begynner ved Langen.

Til å begynne med er det en del stigning før stien/kjerreveien flater ut. Idet stien flater ut begynner jeg å kikke etter en mindre sti i retning Femundsåsen, men finner ingen i det området jeg mener den skal være ut fra kartet. Vi trenger imidlertid ikke gå langt før vi kommer til et skilt hvor det står «Linnés rute + et årstall som jeg ikke husker). Her går det en sti i riktig regning, og jeg antar at den vil lede oss til topps. Ganske riktig! Etter 10-15 minutter kommer vi til en toppunkt hvor det er lagt ut en liten trimbok. Femunden kan skimtes mellom trærne, det samme kan Viglfjella, men det er ikke all verden til utsikt på denne lave skogtoppen (784 moh).

IMG_0729

KE studerer kartet mens Mira lurer på om vi ikke skal gå snart. Tror jeg hvertfall…

Vi kommer oss kjapt ned til kjerreveien igjen som nå begynner å helle svakt nedover. Etterhvert begynner det også å bli bløtere og til tider er det som en liten bekk renner i stien. Det er dog ikke noe problem å gå her selv om det til tider er litt vått. Det første vannet vi kommer til er Litlangtjønna og her får jeg for første gang se en av tømmerrennene som Femundsmarka er så kjent for (i tillegg til villmarksfølelse og godt fiske selvsagt).

IMG_0763

Tømmerrenna ved Litlangtjønna.

Tømmerrennene ble i sin tid benyttet til å frakte tømmer fra områdene rundt Femunden til Røros. Kobberverket hadde et enormt behov for tømmer for å holde smelthyttene i gang, og alt trevirke rundt Røros var for lengst hogd ned. Løsningen ble derfor å hente tømmer lengre unna og få transportert dem vannveien til Røros via tømmerrenner som forbandt vannene mellom Femunden og Røros.

IMG_0757

Femundsmarka er kjent for mye stein i tillegg til fiske og kanopadling.

Jeg elsker å ferdes i områder hvor jeg kjenner historiens sus samtidig som det er flott natur å nyte. I Femundsmarka får jeg begge deler, og i så nydelig turvær som vi har denne dagen er det bare å nyte og samle minner til å ta frem når vinterens mørke knuger.

Vi fortsetter fra Litlangtjønna til nordenden av selve Femunden. Nordenden er en smal tarm av en ellers enorm innsjø, så vi får ikke noe inntrykk av størrelsen på Femunden, men det er heller ikke så nøye. Femunden går ingen vei, og vi kan ta den nærmere i øyesyn fra annet hold senere. I dag er det nok å bare nyte sola, naturen og Miras selskap.

IMG_0751

Spellflåte. Denne er en kopi av de som ble brukt for å frakte tømmeret over små og grunne vann.

Vi finner oss en flåtelignende gjenstand ved bredden av innsjøen og beslutter kjapt at dette blir dagens lunchplass selv om det blåser mer her er inne  i skogen. Flåten kalles spellflåte og er en kopi av de flåtene som ble benyttet i tømmerfløtingen for å dra tømmer som var lunnet sammen over små og grunne vann. Flåtene var i bruk helt frem til 1940-tallet. Restene av en original flåte ligger ved siden av kopien som er bygget i nyere tid.

IMG_0771

Ved Lorthølbua.

På vei hjem legger vi turen innom Lortholbua som er en åpen bu til fri benyttelse såfremt man forlater bua i minst like god stand som man fant den. Siste biten opp til bua (og tilbake til hovedstien igjen) går langs en tømmerrenne, og jeg må innrømme at jeg synes det er spesielt og virkelig artig å gå her. Vår nære forhistorie blir virkeliggjort på en helt annen måte når man ser det man ellers bare leser om.

IMG_0761

Mira aner vel ikke noe om historiens sus der hun står og skuer utover villmarka.

Turen hjem går ad samme vei som vi kom, dog uten omveien opp på Femundsåsen. Femundsmarka har vist seg fra sin beste side denne dagen, og jeg gleder meg til å se mer ved en senere anledning. Jeg begynner å forstå de som kommer tilbake år etter år – selv uten at jeg har fisket på turen, for det er selvsagt fisket som trekker de fleste til Femundsmarka.

IMG_0777

På hjemvei mellom enorme steiner.

Storkletten i gråvær

Etter noen fine soldager måtte det jo komme en gråværsdag med fare for regn. Regnklær ble derfor tatt på for sikkerhets skyld før vi startet turen.

IMG_0682

Mira er fortsatt på fjellferie og var med på turen fra parkeringsplassen ved Kongens Gruve via Christianus Sextus-gruven til toppen av Storkletten. Inn til Sextus er underlaget gammel kjerrevei, opp mot Storkletten umerket sti.

IMG_0689(1)

Jeg har vært på toppen før, men den gangen var jeg ikke helt borte ved masten og hytta som står i nordenden av fjellryggen. Denne gangen la vi først turen dit ved å følge stien som går mellom Sextus og Ratvolden i Rugldalen. Deretter fulgte vi ryggen bort til fjellets høyeste punkt der det står en liten varde (eller egentlig en haug med stein) før vi fant en annen sti ned til Sextus igjen. Fin tur selv om gråvær er litt kjedelig turvær. Litt regn fikk vi, men slettes ikke så ille som det periodevis så ut til at det kunne bli.

IMG_0700

Botnhamran – en liten perle av en topp

Godværet fra i går holder stand også i dag , og med like godt turfølge som i går, beslutter jeg å vise dem Botnhamran (968 moh). Dette er en topp jeg har besøkt kun en gang selv, men som definitivt tåler flere visitter.

Utgangspunktet er Pomphuset ovenfor Flya Fellesseter på østsiden av dalføret, og turen begynner på god sti i retning Rensjøen.

IMG_0609

Enkel kryssing på bro.

Etter en stund tar vi av på en mindre sti nedover til et elveleie og denne leder faktisk frem til en bru over elva. Den fant ikke jeg da jeg sist skulle over elva, men jeg kom meg over via noen store steiner og sva den gangen. Mistanken min om at stien leder til en hytte blir snart bekreftet og i skyggesiden av hytta skremmer vi opp et par sauer som nok ikke hadde ventet å se folk denne dagen.

Vi fortsetter på stien som leder bort fra hytta og vi har ikke gått langt før vi møter på flere sauer. Denne gjengen er ikke like lettskremte som de ved hytta, faktisk kommer de mot oss ved et par anledninger. Jeg innbiller meg av selveste sjefs-sauen sier «you talking to me?» som en mafiaboss der hun står og stirrer intenst på oss. Mira er selvfølgelig nyskjerrig på sine nye «venner», men jeg slipper henne ikke helt bort til sauene selv om jeg er sikker på at både sauer og Mira hadde sluppet uskadd fra et eventuelt nærmøte.

IMG_0611

Disse kan være glad for at jeg ikke er ulv for de sprang ikke unna, snarere tvert imot.

Når vi forlater sauene forlater vi også stien og begir oss ut i myra. Heldigvis er myrene på denne siden av dalen atskillig mer lettgåtte enn de som er på vestsiden (der vi har hytte), så vi har god fremdrift selv om det går oppover.

Idet vi når slettelandet vi må over før vi står ved foten av fjellet og kan begynne oppstigningen, får jeg en følelse av at datteren blir litt motløs. Det ser langt ut over sletta, jeg innrømmer det, men jeg vet også at det går fortere enn det ser ut som og vi gir oss i kast med myra og myrbekker, og vips er vi over og kan begynne på selve fjellet.

IMG_0617

På vei over slettelandet mot Botnhamran.

Vi har ikke gått langt før vi får øye på en reinsdyrflokk som koser seg i sola på snøen som enda ligger i fjellsiden. Planen er å gå godt til venstre for flokken for ikke å forstyrre dem, men de skjønner visst ikke poenget og begynner å løpe mot oss i stedet for å bare holde seg i ro. Makan til teite dyr! De passerer et stykke over oss i fjellsiden og fortsetter innover fjellet etter å ha stoppet og kikket mot oss et par ganger.

Dermed er det fritt leide for oss opp til toppen hvor de blåser noe sinnssykt. Ørene til Mira som til vanlig står rett opp ligger flate mot hodet hennes på toppen. Vi drøyer derfor ikke lenger enn at vi får tatt noen bilder og nytt utsikten før vi går et lite stykke ned og finner litt ly for vinden.

IMG_0628

Det blåser på toppene.

Nå er det tid for kos både for to- og firbeinte. Sol, matpakke, kaffe på termokopp, utsikt, datter med på tur og en kosete hund – det er ikke så mye som slår det, om noe!

IMG_0644

Tid for kos. Mira koser seg sammen med Karoline. Dere ser vel at også Mira smiler?

På returen ønsker jeg å vise datteren Rensjøen. Vi legger derfor kursen ned noe mer rett ned enn vi kom opp. Jeg er usikker på om beslutningen min var en god en, for jeg hadde glemt hvor mye opp og ned vi må før vi omsider kommer til Rensjøen. Fra oppe i fjellet ser det ut som om det bare er å gå rett ned, men den gang ei. Datteren begynner å gå litt lei, så jeg er glad da vi omsider står ved bredden av Rensjøen, om enn litt lenger mot øst enn planlagt. Vi går langs sjøen og krysser et par mindre gjørmesumper og kommer omsider ut på kjerreveien som leder oss ned til Pomphuset og bilen.

IMG_0655

På vei ned mot Rensjøen (som ikke synes på bildet).

En lang, men flott tur i Holtålens fjell. Nye minner å lagre i  minneboka som kan tas frem når datteren har reist tilbake til USA.

 

Kulturhistorie og to topper i godt selskap

For to uker siden fikk vi et par dager med noe som ligner sommer. Typisk nok kom disse dagene på en torsdag og fredag. Jeg var derfor kjapp med å rydde kalenderen på jobb for å kunne nyte dagene på hytta, for i helgen var det nemlig meldt det sedvanlige skitværet igjen.

IMG_0523

Opp gjennom bjørkeskogen som også her er hardt angrepet av larver.

Jeg var så heldig å få med meg både datteren (som til vanlig studerer i USA) og Mira, hunden til en kollega. Dermed lå alt til rette for en fin langhelg på hytta.

Torsdag var det litt mer skyet enn meldt, men en god del sol og grei temperatur er likevel fint turvær når man er så lite bortskjemt som det vi er i sommer.

IMG_0527

Slagghauger ved Mugg.

Siden datteren skulle være med på tur ville jeg vise henne litt av områdets historie, og valget falt på en tur fra Rugldalen til Muggruva og videre til Muggholskampen. Opp til Mugg er det fin kjerrevei fra Rugldalen Stasjon (nedlagt). Den er lett å følge og små skilt er satt opp i stiskiller for ukjente.

Idet vi nærmer oss Mugg er slagghaugene det første vi ser før steinbygningen som står igjen kommer til syne. Det er nydelig utsikt over Rugldalen herfra, men vi tar oss ikke tid til annet enn noen bilder. Fjellet lokker.

IMG_0535

Tror kanskje dette har vært smia på Mugg, men ikke helt sikker.

Vi går videre i retning Gruvdamman på god sti (som forøvrig går mellom Rugldalen og Hessdalen) og passerer på vestsiden av disse. Etterhvert kommer vi til Skarddammen som er en oppdemmet dam. Jeg vet ikke helt sikkert, men jeg vil tro at oppdemmingen  har sammenheng med gruvedriften.

IMG_0544

Skarddammen med Krokodillen til venstre bak.

Dammen har en flott demning i stein som vi passerer over. Foran oss har vi en liten topp med en spesiell formasjon, og jeg er ganske sikker på at det er «Krokodillen» som jeg og min kjære besøkte på en skitur den 13. mai. Skiltet på toppen gir meg rett. Det er snodig hvor annerledes landskapet ser ut i sommerdrakt halvannen måned etter at vi var her med ski på beina.

IMG_0554

Heller ikke her tar vi lange pausen. Noen bilder og vips er vi på vei ned og så opp mot Muggholskampen (som også ble besøkt på før nevnte skitur i mai). Det er en drøy vandring i myr og lyng fra nord til sør på ryggen av Muggholskampen, men omsider står vi på toppen og er klare for lunchpause.

En del skyer på himmelen er det, men vi har også gløtt av sol og relativt lite vind, så vi rigger oss til for en lang pause der vi hviler beina og nyter utsikten.

IMG_0563

Muggholskampen.

Veien ned går vi for korteste rute mot stien mellom Gruvdamman, så det blir en vandring i myk lyng og myr som vi synker godt nedi. Det er derfor deilig å kunne «cruise» lett videre når vi igjen kommer inn på sti og etterhvert på kjerreveien ned til Rugldalen.

 

 

Ustabilt gitt

Niks, det er ikke jeg som er ustabil, men sommeren. Eller… det er sikkert folk som mener at jeg er ustabil også, men der er jeg ikke helt enig altså!

Første helgen i juli fikk vi en smak av både sommer og mer høstlig vær på hytta. Det er ingen tvil om hva jeg foretrekker, men dessverre har jeg ikke makt til å endre været, så jeg i likhet med alle andre må ta det jeg får.

Lørdagen opprant med nydelig sommervær (slik det faktisk hadde vært i 2-3 dager på det tidspunktet), og årets første morgenkaffe i shorts på terrassen var et faktum. Endelig! Det er lite som slår å drikke morgenkaffen ute i sol mens man lytter til fjellets stillhet og nyter den flotte utsikten vi har.

IMG_0412

Ingenting slår morgener som dette.

Etter en lat start på dagen var det på tide å dra på tur. Favorittdatteren (og den eneste om sant skal sies) var turfølge denne dagen, og jeg hadde tenkt å ta henne med på Skåkåsfjellet fra Småsetran på Røros. Før vi kom så langt hadde jeg imidlertid ombestemt meg, for det er lite som er mer trivelig enn å sitte ved et vann på en godværsdag, og på Skåkåsfjellet finnes intet vann (med mindre man går et stykke lenger til Skåkåstjønna).

IMG_0437

Ikke verdens høyeste topp, men nydelig utsikt likevel.

Dermed ble bilen i stedet parkert ikke langt fra Harborg og vi satte kursen oppover bjørkeskogen retning østover. På vei til Røros hadde jeg nemlig kommet på en tur jeg hadde i området her i fjor. Den gangen var været heller dårlig og jeg skulle til topps på Midthøgda. På vei dit så jeg et stort vann (tjern), og jeg tenkte at  hit måtte jeg en godværsdag, og denne lørdagen  var definitivt en godværsdag.

Bjørkeskogen er i år som i fjor nesten helt oppspist av små grønne larver som skal bli til fjellbjørkemålere, en slags liten grå sommerfugl. Trist for bjørka, men kjøttmeisparet som har alet opp et kull unger i fuglekassa vår har hatt gode dager og null problem med å finne mat til ungene sine verken i år eller i fjor.

IMG_0470

Oppspist bjørk.

Opp til Torbertjønna er det en god (umerket) sti som starter etter at man har fulgt en grusvei opp fra FV 30. På under en time var vi ved tjønna hvor det allerede var en stor gjemg som koste seg i sola. Vi valgte derfor å gå opp på nærmeste lille fjelltopp som er nabotoppen til Midthøgda som jeg besøkte i fjor. Toppen heter Torbertjønnhøgda og er under 1000 moh, men det blåste bra nok uansett. Vi ble derfor ikke værende lenger enn at vi fikk tatt noen bilder før vi gikk ned til nordenden av vannet der vi fikk sitte alene og kunne skue over til gjengen på den andre siden av vannet. Selv om det er juli er det fortsatt flere tykke snøskavler i fjellet, men det er null problem å enten gå utenom eller å gå oppå.

IMG_0425(1)

Favorittdatteren nyter utsikten fra Torbertjønnhøgda.

Vi hadde en lang, lat pause ved vannet før vi returnerte samme veien som vi kom. Før vi satte oss inn i bilen måtte vi plukke av oss en hel del blindpassasjerer i form av små, grønne larver.