Storviglen 1561 moh

Endelig var det tid for å plukke en ny kommunetopp i Sør-Trøndelag. Ikke siden august 2014 har jeg vært på en kommunetopp (Dåapma), men Gøril dro meg med til Storviglen, kommunetopp i Røros.

Jeg må innrømme at jeg var spent på denne toppen som rager 1561 meter over havet. Ikke siden før kneet havarerte har jeg vært så høyt. Jeg har riktignok gått mange topper i år, men ingen så høye som Storviglen. I tillegg må man gå eller sykle 12 km. før man i det hele tatt kan begynne på stien mot toppen, så det var en spent dame som kjørte til Feragen med Gøril denne mandagen i begynnelsen av juli.

IMG_5927

Feragen. Innsjøen vi syklet langs på vei til/fra setra.

Vi ankom nordenden av innsjøen Feragen i fint sommervær og syklet innover til Ljøsnåvollen Seter. Det er 12 km. på grei grusvei til setra, mye oppover. Vi brukte halvannen time, men da syklet vi ekstremt rolig og stoppet også på gården Øya og slo av en prat med bonden der.

Ankomsten på setra (hvor det faktisk er full seterdrift om sommeren) var ikke så hyggelig. Det første vi ble spurt om var om vi var sykepleiere. Vi fikk etterhvert bragt på det rene at mann hadde segnet om oppe i lia ca 10 min fra setra. Etterhvert kom det ikke mindre enn to ambulanser, to biler fra brann-og redningsetaten OG luftambulanse til plassen. Dessverre sto ikke livet til mannen til å redde. En trist start på turen vår. Jeg måtte spørre Gøril om hva det var med oss og luftambulanser for dette var andre gangen på tur sammen at vi opplevde hjertestans og luftambulanse.

IMG_5915

En idyll men et skår i gleden er utrykningskjøretøyene som dessverre ble nødvendig å tilkalle denne dagen.

Uansett – vi spiste etterhvert tre-retters middag på setra og gikk til sengs relativt tidlig. Etter en solid seterfrokost begynte vi på toppturen 09.30 tirsdag morgen. Været var lettskyet og vindstille, så jeg brukte ikke jakke før vi nådde toppen. Etter ca. 40 minutter var vi over tregrensen og fortsatte i lettgått fjellterreng. Stien vi fulgte går mellom Ljøsnåvollen og Vauldalen og går jevnt oppover inntil man møter steinura. Da flater stien ut, men til gjengjeld må man altså balansere på steiner i ur. På dette tidspunktet var det noen skikkelig svarte skyer foran oss og jeg håpet inderlig at de ikke kom i vår retning for da ville steinura bli glatt.

IMG_5925

Mot Storviglen som er den høyeste toppen på bildet.

Vi måtte etterhvert dreie bort fra stien og begynne på de siste 250-300 høydemeterne opp til toppen. Disse høydemeterne besto i all hovedsak av steinur. Jeg er ikke så veldig glad i ur, men så lenge det går oppover og det er tørt går det greit. Både Gøril og jeg pustet og svettet godt oppover på vei mot toppen. Det er ikke så langt opp, men det er mange høydemetere på kort tid, men endelig var vi oppe på ryggen litt sør for toppen. Derfra var det noen få høydemetere til i steinur og vi kunne omsider skue utover både Norge og Sverige og hele Femundsmarka. Knappe 3 timer brukte vi opp. De svarte skyene vi hadde sett foran oss ved foten av fjellet passerte nå vest for oss og slapp sine regndråper der mens vi koste oss i ly av varden i deilig oppholdsvær.

Vi unnet oss 40 minutters pause på toppen før vi følte at nye regnskyer begynte å true. I stedet for å gå ned der vi kom opp gikk vi et stykke sørover mot Viglstøten før vi gikk på skrå ned steinura. Det tar alltid litt tid når man må ned i ur, men jeg synes det gikk overraskende bra tatt i betraktning at jeg alltid har vært skikkelig dårlig nedover i ur. Skal se all balansetreningen jeg bedriver har gitt resultater!

IMG_5930

Storviglen. En drøm jeg har har hatt i mange år.

Vi kom oss etterhvert ned på stien igjen, fortsatt uten at regnet hadde tatt oss igjen. I sør var det kullsvart og vi hørte tordenskrall. Ikke før vi nådde bjørkeskogen kom regnet over oss. Så utrolig flaks vi hadde med været denne dagen skal man lete lenge etter! På alle kanter gikk det byger mens vi fikk gå i sol og lettskyet oppholdsvær nesten hele tiden.

Etter nesten 6,5 timer på tur var vi tilbake på setra. Da først begynte det å regne skikkelig. Vi unnet oss en matpause innendørs før vi tok syklene fatt og syklet de 12 km. tilbake til bilen. Innen vi nådde dit skinte atter solen over oss. En flott tur til tross for et tragisk dødsfall og millioner av knott som gjorde utendørslivet på setra smått ubehagelig. Knærne holdt overraskende godt og jeg har mest lyst til å peke nese til operasjonslegen som spådde at mine toppturdager var over. Han var vel ikke klar over hvor mange timer med styrketrening jeg er villig til legge ned for fortsatt å kunne gå på topper.

IMG_5928

Ljøsnåvollen Seter. En seteridyll hvor det er full seterdrift om somrene. En sjeldenhet i disse dager.

Bildene i dette innlegget er mobilbilder. Jeg kommer mest sannsynlig til å bytte dem ut med bilder tatt med ordentlig kamera når jeg får lastet disse inn på pc’n. Overføringskabelen ligger på hytta, så det blir ikke før om en ukes tid i tilfelle.

Rambergsfjellet + Ramberget

Ny listetopp for Røros sto på programmet sist onsdag; nemlig Rambergsfjellet som rager 994 meter over havet.

Dagen er overskyet, men det er vindstille og ganske varmt idet jeg begynner å gå. Ifølge kartet skal det være en sti som tar av fra Korssjøveien og ender ved foten av fjellet, men jeg klarer selvfølgelig å bomme på hvilken sti jeg tar. Etter litt roting i myr finner jeg den rette stien ved hjelp av gps’n. Selv om jeg kun har ullskjorte på svetter jeg godt i lia oppover mot snaufjellet, så det er nesten en lettelse når jeg kommer over tregrensen og det lufter litt mer.

IMG_1349

På vei mot Rambergsfjellet.

Kort tid etter at jeg har kommet over tregrensen tar jeg av fra stien og går mer direkte mot Rambergsfjellet. Jeg møter på en ny sti etter en stund og følger denne et stykke østover før jeg igjen går ut i stiløst terreng og kommer meg opp på en høyde. Derfra ser jeg toppen og går rett mot den. Til tross for skyet vær er ikke utsikten så aller verst. Kvernskardet har vært synlig på det meste av turen, og deler av Korssjøen kom til syne etter at jeg vant litt høyde. Mot øst tror jeg det er Håsjøen jeg ser en flik av, for jeg tror vel at Ramsjøen er skjult av Ramberget fra mitt ståsted.

IMG_1359

På toppen av Rambergsfjellet. Korssjøen synes nede i dalen.

På toppen tar jeg en lang lunsjpause og nyter stillheten og utsikten til en kopp kaffe og et par hjemmebakte minisveler. Det blåser littegrann er, men varden er så stor at jeg lett finner le bakom den, og da er det godt og varmt på fjellet denne dagen. Det synes også litt for mange fluer!

Før jeg begynner på returen går jeg et lite stykke sørover bare for å se meg om. Idet jeg returnerer til varden ser jeg at en annen vandrer med hund liksom stopper opp og venter på meg. Vi veksler noen ord før han går videre i den retningen jeg hadde tenkt meg. Hmm… Jeg liker ikke å gå kloss oppi andre på fjellet, så da får jeg finne på en plan B.

IMG_1368

Navnløs, vakker tjønn mellom dagens to topper.

Plan B blir å gå i retning Ramberget (943 moh), stikk motsatt av dit jeg egentlig hadde tenkt meg. Ingen sti, så det er bare  å komme seg ned fra toppen jeg står på og gå i retning nordøst. Jeg kommer etterhvert til et idyllisk lite navnløst tjern før jeg må litt opp igjen og deretter ned mot Litlrambergstjønna. Det er da jeg ser at det er ganske bratt opp til Ramberget. Skal jeg ta sjansen med mine dårlige knær? Så nære…. og ikke komme opp? Nei, det får stå sin prøve bestemmer jeg. Jeg velger å gå opp der berget er på det laveste mellom to «topper» og med hjelp av stavene går det riktig bra.

IMG_1372

Fra toppen av Ramberget. Utsikt mot Rambergsfjellet til venstre og Kvernskardet rett frem og litt til høyre.

På Ramberget er det ingen stor varde, men en liten markering av toppen er det der. Utsikten er fantastisk! Mye bedre enn på Rambergsfjellet faktisk. Ramsjøen og Håsjøen bretter seg ut nedenfor meg og jeg tenker for første gang i dag at det er synd det er så overskyet. Dette panoramaet som jeg skuer utover ville vært enda flottere med blå innsjøer og blå himmel mot den grønne skogen og de grønne åkrene. Hit tror jeg at jeg må tilbake en dag solen skinner!

IMG_1375

Utsikt over deler av Rambergssjøen.

I stedet for å gå ned samme vei som jeg kom opp går jeg «over» toppen og ned nordryggen et stykke før jeg bryter av og går videre ned mot vest. Planen er å komme meg på en sti som har en litt annen rute ned enn den jeg kom opp, men som likevel ikke ender langt fra bilen.

Planen er veldig god, men det krever mer energi enn jeg trodde på forhånd fordi jeg havner i et område med mye lyng og kratt og mange små skrenter. Samtidig titter solen frem og det blir virkelig varmt på fjellet. Omsider kommer jeg meg inn på stien og derfra er det grei skuring ned til veien. Dagens tur ble bare en mil, men jeg synes likevel den var langt mer krevende enn halvannen mil til Botnhamran og Grønfjellet i forrige uke.

IMG_1382

Endelig på sti og det er deilig å bruke mindre krefter på fremdriften.

Lunch på Grønlia

Sist mandag gikk jeg en rundtur fra Vådan om Grønlia. Planen var å spise lunch på denne markahytten som er den eneste som har åpent på mandager. Sol fra nesten skyfri himmel, så det kunne blitt riktig så hett hadde det ikke hadde vært for en kald nordavind.

IMG_5812

Blomstereng ved Stykket. Akkurat nå er sommeren på sitt mest fargerike. Det er dette jeg lengter etter hele vinteren!

Grusvei hele veien innover til hytta, så kilometrene går fort unna. Idet jeg nærmer meg hytta ser jeg at det er folk overalt. På en mandag? Midt på dagen? Jeg hadde sett frem til en stille og rolig lunch i solveggen, men nå vurderte jeg sterkt å bare gå videre med en gang. Sulten fikk meg imidlertid til å stoppe. Det meste av folket viste seg å være en gruppe på 40 mennesker som skulle spise inne, så når de forsvant inn ble det riktig så trivelig ute.

IMG_0827

En liten collage av noen av bildene jeg tok denne vakre dagen.

Etter lunchen fortsatte jeg rundt Skjelbreia. Ved stien til Klokktjønna tok jeg av og fulgte denne til jeg kom ut på veien mellom Vådan og Hallsetaunet. Da var det ikke langt igjen til bilen. En nydelig dag i marka i et området det er lenge siden jeg har vært i. Det var absolutt på tide å avlegge denne delen av Bymarka en visitt igjen.

IMG_5808

Ved Klokktjønna. Masse vannliljer her som var like ved å blomstre.

Ruglråen

Nedenfor hytta, i dalen, ligger en dyp canyon (elvegjel, juv). Den heter Ruglråen og starter et stykke lenger sør og ender et stykke lenger nord. Nede i juvet renner elven Rugla. Juvet er ca 5-6 km. lang og over 100 meter dypt på det meste.

IMG_0817

Villniss!

Sist helg var vi på utforskerferd både lørdag og søndag i dette spennende juvet. La det være sagt med en gang: Her her bare sporadisk sti (iallefall der vi gikk), og for det meste er det vilt og bratt, og nesten ufremkommelig. Særlig vestsiden er stupbratt. At det har bodd folk her en gang er nesten umulig å forestille seg, men det har altså vært mennesker som har hatt sitt livsverk  i dette trange, dype juvet.

IMG_5778

Stupbratte fjellvegger på vestsiden av juvet.

Vårt første møte med juvet skjedde fra oven. Vi gikk fra hytta, krysset RV30 og fulgte en gammel traktorvei et stykke før vi fortsatte over myr og lyng til vi sto på kanten av et enormt stup. Jeg som har en smule høydeskrekk kjente at det kilte skikkelig i magen og at beina liksom visnet bort. Helt ut på stupet beveget jeg meg derfor ikke, men opplevelsen var like fullt stor.

IMG_5782

Min kjære studerer fossen som skal være ca 30 meter høy.

Vi ruslet langs juvet i retning sør et stykke og plutselig dukket det opp en foss der nede. Jeg antar at det var Råfossen vi så. Vi så også flere steder hvite fjær langs kanten av stupet. Er det ørna som har hatt seg et rypemåltid eller flere? Det skal visstnok finnes ørn i juvet.

IMG_5779

På kanten av stupet med Råfossen i bakgrunnen.

Dagen etter forsøkte vi å gå oppover juvet fra starten i nord; Engan Skanse. Engan skanse er en skanse ble bygget i 1678 for å stoppe svenskene og det sto et slag her i 1679. Så mye er det egentlig ikke å se her, men en gresskledd opphøyning er vel kanskje den gamle skansen?

Vi tok oss ned en skråning og kom til Rugla og begynte å følge denne sørover. Først over en slette, så inn i skogen over stokk og stein. Det ble stadig brattere og stadig mer ufremkommelig. Et stykke oppi juvet sa jeg stopp. Kjæresten krysset elva der den nesten var på sitt bredeste og påsto at det var sti på andre siden, men det hadde jo vært sti der vi hadde gått også… et stykke. Så hvem vet om stien på andre siden stoppet like oppi der?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ruglråen – vill og vakker. Kjæresten har nesten kommet seg over elva.

Nei, jeg nektet å krysse elva, så det var bare å ta seg tilbake til Engan via en liten omvei opp og innover igjen på det som så ut som en gammel traktorvei. Også denne stoppet i et ugjennomtrengelig buskas, så vi snudde og returnerte til bilen.

Jeg er ikke helt ferdig med Ruglråen enda. Etter å ha finstudert kartet har jeg sett meg ut et nytt sted for å forsøke å komme med ned i Råen. Målet er å komme meg til Salomeråen. Her bodde Salome (1759-1848) med familien sin i mange år og det skal finnes rester av et eldhus der. Til tross for at det ser ugjestmildt ut der nede kan det ikke ha vært helt ille, for både Salome og ektemannen Iver ble riktig så  gamle før de vandret. Salome rundt 90 år, ektemannen rundt 83 om jeg ikke husker feil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Idyllisk lite skogstjern rett ved veien.

Rolf Engan har skrevet Salomes historie i en bok som enkelt og greit heter «Salome». En fasinerende fortelling om en sterk kvinne som fant glede i nesten ingenting (sett med våre velstandsøyne) og levde et liv i takknemlighet for det lille hun hadde. Absolutt verdt å lese, spesielt for de som på en eller annen måte har en tilknytning til Holtålen/Røros.

Botnhamran (968 moh) og Grønfjellet (984 moh)

Begynnelsen av juni har velsignet Trøndelag med mye godvær. Så også denne tirsdag den 14. juni. Selv om kroppen virker litt slapp (senvirkning av kajakkurset?) tvinger jeg meg selv ut på tur. En ny listetopp i Holtålen skal sjekkes ut, nemlig Grønfjellet.

Jeg parkerer ved pumphuset innerst i veien i Rendalen og begynner på stien opp mot Rensjøen. Et skilt peker ut dette som starten på veien til Botnhamran. Idet jeg skal begynne å gå oppdager jeg at jeg hadde glemt kartet på hytta. Ja, ja.. jeg får satse på at GPS’n vil veilede meg da. Jeg liker ikke kun å ha gps med meg på tur siden skjermen er så liten. Jeg får ikke nok oversikt over turen, føler jeg, men det er iallefall bedre enn ingenting på tur i ukjent terreng.

IMG_1294

Litjrentjønna. Her vaket det masse!

Jeg rusler sakte opp gjennom bjørkeskogen inntil den dype dalen til venstre for meg ikke er fullt så dyp lenger. Da skrår jeg ut av stien og går ned mot Litjrentjønna og kommer meg over bekken som renner ut fra tjønna. Jeg havner etterhvert i et «gaupland» med små koller både her og der, men kommer meg gjennom dem og er snart på siden av Kårslåtthøgda. På en liten bergnabb tar jeg meg tid til en kaffekopp samtidig som jeg nyter utsikten over Rendalen og over mot Litj- og Storskarven.

IMG_1296

Utsikt mot Rensjøen.

Ferden videre går over myr og lyng, men til tross for dette er det relativt lettgått terreng. Når jeg kommer såpass høyt opp at jeg ser Botnhamran setter jeg kursen rett mot fjellet som enda har en stor snøskavl på seg. En riktig fin liten topp dette selv om den ikke figurerer på noen liste. Ålen IL har en trimpost på toppen her, og senere når jeg står på toppen av Grønfjellet forstår jeg hvorfor de har valgt denne toppen og ikke Grønfjellet som er en listetopp.

IMG_1301

Liten varde på toppen av Botnhamran.

Det blåser litt på toppen, så jeg går et stykke ned og finner en stor stein som gir litt ly. Her blir det matpause med vid utsikt før jeg fortsetter mot Grønfjellet. I luftlinje drøyt halvannen kilometer fra Botnhamran. Noe bløt myr må passeres i starten, men deretter blir det mer lettgått myr frem til toppen. Ingen markant topp, ei heller noen varde på toppen, men en grønn mose/gresshatt har fjelltoppen fått, så da antar jeg at dette er grunnen til at fjellet heter nettopp Grønfjellet. Utsikten er så som så der toppen ligger langt inne i fjellheimen og ikke er høyere enn 984 moh med en primærfaktor på skarve 135 meter, men nå er iallfall toppen krysset av på Holtålenlista. Hvis jeg skal på tur i dette området senere, vil jeg helt sikkert velge å gå på Botnhamran fremfor Grønfjellet.

IMG_1302

Grønfjellet.

Returen legges slik at jeg tar sikte på Rensjøen. Jeg begynner å bli litt lei myr og lyng, og planlegger å gå traktorveien fra Rensjøen ned til bilen. I sør har det i hele dag vært en del skyer og det har også sett ut til at det har gått noen byger der, men jeg har vandret i sol hele dagen. Nå begynner imidlertid skyene å komme faretruende nærme, så det blir kun en rask kaffekopp et stykke nedenfor Grønfjellet før jeg fortsetter ned mot Rensjøen.

IMG_1315

Ved Rensjøen har det kommet mørke skyer over meg. Storskarven heter det høyeste fjellet på bildet.

Jeg kommer meg helt ned til sjøen før skyene dekker himmelen over meg, men noe regn blir det ikke på turen. Nok en kaffekopp ved Rensjøen før jeg tar fatt på det siste stykket ned til bilen. Halvannen mil og 780 høydemetere opp og ned er ikke verst for en kropp som måtte tvinges ut på tur i dag.

IMG_1319

Traktorveien følger elven Storrena et stykke før de skiller lag.

 

Grunnkurs i havkajakkpadling

I august 2015 var jeg på et 4-timers introkurs i havpadling gjennom jobben. Det ga mersmak og jeg hadde lyst til å ta grunnkurset på 16 timer for å lære mer. Forrige helg ble det omsider gjennomført sammen med kjæresten i et helt fantastisk sommervær. Snakk om å ha værflaks!!

Siden kajakklubben sine kurs var fulle tok vi kurset hos Padlenorge, de samme som hadde hatt introkurset jeg var på. Hans Magnus var en tillitsvekkende, kunnskapsrik og hyggelig hovedinstruktør. Hjelpeinstruktøren Per-Erling sto ikke noe tilbake for Hans Magnus, så vi 9 deltagerne som skulle gjennomføre kurset var i de beste hender. Vi var en internasjonal gjeng med deltagere både fra Norge, Sverige og Polen, så kommunikasjonen gikk både på engelsk og norsk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Prøvesitting av kajakk før det bærer til sjøs.

Før vi fikk komme oss ut på vannet i hver vår kajakk var det en gjennomgang av ulike ting man trenger for å padle trygt (foruten åre og kajakk selvfølgelig) samt litt padleteknikk. For min del var dette en repetisjon på det som ble gjennomgått på introkurset, men en repetisjon kan jo være nyttig det.

Etter teorigjennomgangen kom seansen med å få på oss tørrdrakt, padlesko og sprut-trekk før vi kunne gå i kajakken for der å feste spruttrekket rundt cockpiten. Jeg følte meg som en treåring som skulle kle på seg selv, for den tørrdrakten er jammen ikke bare bare å få tredd på seg. For ikke å snakke om padleskoene som skulle trekkes på gummiføttene som hang fast i tørrdrakten. Jeg var helt svett før jeg omsider kom meg i kajakken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En av deltagerne øver på eskimorulle (som IKKE er en del av grunnkurset).

Det var ikke lenge vi fikk padle rundt før vi ble nødt til å rulle rundt og komme oss ut av kajakken for deretter å komme oss opp i den igjen ved hjelp av kameratredning. Jeg er ikke veldig tøff i vann når jeg ikke har 100% kontroll, men dette gikk overraskende bra. Jeg kom meg ut av kajakken og fikk hodet over vann uten å svelge halve sjøen, og ved hjelp av min kjære gikk det også langt fortere å komme opp i kajakken igjen enn det det gjorde på introkurset. Så var det kjærestens tur til å trille rundt og komme seg opp i kajakken med min hjelp. Det gikk gulle godt det også. Deretter var det trening på egenredning, og det var atskillig verre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En av deltagerne har gått rundt med vilje og skal redde seg selv.

For det første fikk jeg ikke tømt kajakken for vann i særlig grad. Den tippet rundt og la seg pent til rette på sjøen før det hadde rent ut noe vann i det hele tatt. Ja, ja… samma det. Om det er vann i kajakken er jo ikke det så nøye, man dauer tross alt ikke av det. Men kom jeg meg opp i kajakken ved egen hjelp? Niks! Jeg prøvde atskillige ganger, og var så nære, så nære, men hver gang endte det opp med at jeg og kajakken gikk rundt. For å si det sånn: Det var mye bading denne første kursdagen, og det er vel slik det skal være også. Det er viktig å trene redning og ikke bare padleteknikk på et nybegynnerkurs. Moralen får være at inntil jeg har lært meg å komme meg opp i kajakken på egen hånd, får jeg sørge for at jeg alltid padler sammen med noen. Noe svingteknikk ble det også tid til å trene på før dagen var omme.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjæresten med Buvika i bakgrunnen.

Det er lenge siden jeg har vært så sliten både fysisk og mentalt som etter denne dagen. En ting er at musklene blir slitne fordi de brukes på en annen måte enn det jeg er vant til, men psyken fikk også kjørt seg kraftig. Jeg er ikke veldig glad i sjøen og foretrekker å ha fast grunn under føttene, men siden jeg synes det ser så herlig ut å padle kajakk, måtte jeg bare tørre å gå utenfor komfortsonen med dette kurset. Klart man blir sliten da!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Padling i Gaulosen.

Dag 2 skulle vi padle tur og vi la kursen mot Gaulosen via en lang omvei pga en grunne som ikke kunne padles over. Jeg synes kajakken min gikk dit den selv ville hele tiden, og syntes ikke jeg gjorde annet enn å svinge den tilbake for å holde den på kurs. Etter en lang stund fikk jeg hjelp til å senke roret og da ble den straks mere retningsstabil og jeg kunne bruke kreftene på fremdrift fremfor å prøve å holde rett kurs.

På en sandstrand gjorde vi strandhogg og tok lunchen der, fortsatt i strålende vakkert sommervær. Så utrolig heldige vi var med været den helgen! Deretter ble kursen satt tilbake til Øysand Camping for litt mere teknikktrening (bl.a. sideveis padling).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Strandhugg. Det er på tide med lunch.

Dagen endte med utdeling av våttkort med oblat for gjennomført grunnkurs i havkajakk. Det blir med på ferie i tilfelle vi finner ut at vær og sted er slik at en padletur er tingen. Burde være gode muligheter for en padletur ett eller annet sted langs Helgelandskysten om bare været spiller på lag.

Middag i marka

Vi er heldige vi som bor i Trondheim. Marka er tett på byen og gir et utall av muligheter til å utøve friluftsliv på den enkeltes premisser. Men ikke nok med det! Flere av markahyttene tilbyr middag en eller flere kvelder i uka. Jeg har mange ganger benyttet meg av Estendstadhyttas middagsserveringer på onsdager, men torsdag 16. juni hadde jeg avtalt med min kjære at vi skulle avlegge Elgsethytta et besøk for å sjekke ut tacobuffeten deres.

Heldigvis sjekket jeg hyttas Facebookside før vi dro, og fant da ut at hytta var stengt onsdag – fredag den uken for legging av nytt gulv. Dermed måtte det bli middag på Rønningen i stedet.

IMG_5767

Søvskakkeltjønna mellom Granåsen og Rønningen.

Vi gikk fra Granåsen i nydelig sommervær. Det var rett og slett steikhett opp gjennom skogen. Fluene har begynt å komme og svermet rundt våre svette hoder. På Rønningen var det en liten trekk, så vi kunne spise middagen vår ute.

Dagens meny var «kjøtt i mørke» med kokte grønnsaker og potetmos. Dessverre var det skuffende lite smak på hele retten. En liten nedtur der altså, men vi ble iallefall mette og en skogstur en helt vanlig torsdag i nydelig sommervær kan aldri bli feil.

IMG_5764 (1)

Utsikt fra terrassen på Rønningen mot Vassfjellet.

Dobbel glede

En lang fjelltur i deilig sommervær slik som til Kvernskardet forrige tirsdag er helt topp, men man trenger ikke alltid å gå så langt for å finne gode opplevelser.

Ovenfor hytta ved foten av Novola står det en åpen bu. Den er liten og skeiv, men du og du så deilig det er å sitte i solveggen her på en godværsdag når sola varmer og lyngen dufter herlig av sommerfjell. Bua er flittig besøkt av mange i hyttefeltet (og sikkert andre også). Selv bruker jeg den gjerne som turmål de dagene jeg ikke har tid eller ork til noen langtur.

IMG_5703

«Hyttebua» ved foten av Novola.

Forrige onsdag var en slik dag. Været hadde endret seg til det verre (men var på ingen måte veldig dårlig), og beina kjentes litt tunge etter alle turene de siste dagene. Frisk luft og bevegelse må jeg likevel ha, og da er Bersvendbua perfekt der den ligger knappe 2 km fra hytta. Når det ikke er noen snø man må slite seg over eller rundt er hele turen t/r unnagjort på 50-60 minutter + evt. pause ved eller inni hytta. Bua ligger akkurat på tregrensen så følelsen av å være på fjellet er definitivt tilstede. Dersom sikten er god ser man faktisk helt til Sylmassivet herfra, og det massivet er noe av det aller fineste jeg vet.

IMG_5701

Noen skyer denne onsdagen, så utsikten mot Sylan er bortevekk.

Været ble ikke særlig bedre denne onsdagen, men etter middag fikk jeg likevel lyst til å ta en ny tur. Valget falt på Midthøgda – 947 moh  (listetopp på Røros-lista). Litt høyere og litt lengre enn til Bersvendbua, men fortsatt en ganske grei tur fra Rugldalen

Jeg parkerte rett ved RV30 kl. 18.45 og gikk grusveien opp mot Grønlivollen. Halvveis mot vollen tok stien av opp gjennom bjørkeskogen. For en grønn herlighet den skogen var (eller er egentlig)! Stien opp gjennom skogen stiger jevnt opp mot myrene som omkranser Midthøgda.

IMG_5712

Forsommerens bjørkeskog. Grønn, men ikke mørkegrønn og helt tett enda.

Idet bjørkeskogen begynner å bli glissen får man øye på to topper: Midthøgda og Søvola. Jeg hadde ikke kikket godt nok på kartet før jeg dro hjemmfra og fortsatte uten nevneverdig bekymring på stien i retning sistnevnte topp. Stien svingte opp i skaret mellom de to toppene og da fikk jeg øye på et idyllisk tjern (Torbertjønna). Så det er hit stien går altså. Da er det ganske sikkert fisk i tjernet også!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Torbertjønna. Hit vil jeg tilbake en godværsdag!

Før jeg forlot stien tok jeg en kikk på gps’n. Det var da jeg skjønte at jeg holdt på å begynne oppstigningen på feil fjell. Makan til vimsehuse!  Jeg fikk korrigert meg inn og tapte neppe mer enn 5 minutter på bommerten siden det ofte lønner seg å gå litt lenger på sti enn å bakse i ulendt terreng utenfor sti selv om distansen er kortere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vind og bittesmå snøkorn som pisket imot meg på vei mot toppene. Ikke optimalt turvær, men grei sikt.

En bekk som rant ut fra tjernet måtte krysses før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Relativt bratt, men ikke problematisk. Jeg angret dog på at jeg ikke hadde tatt med stavene mine for knærne ynket seg litt. På toppen står en liten varde og toppbok finnes i en postkasse takket være en hytteforening som jeg ikke lenger husker navnet på. Det blåste noe sinnsykt der oppe og utsikten var så som så på grunn av lave skyer, så oppholdet på toppen var ganske kort. Returen ned fra fjellet gikk en litt annen vei enn jeg kom opp, men ved foten av fjellet fant jeg igjen stien og kunne vandre nedover og etterhvert gjennom den skjønne bjørkeskogen før bilen dukket opp i siktet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Varden på toppen av Midthøgda med knallgul postboks festet til seg.

En deilig kveldstur var det, til tross for at været ikke var helt optimalt. Går gjerne på denne toppen en gang til når sikten er bedre, men da skal stavene være med. Knærne mine likte absolutt ikke den bratte stigningen opp og ned uten litt ekstra hjelp. Bare å innse at man begynner å bli gammel ungdom😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilbakeblikk før jeg forsvinner ned i bjørkeskogen. Navnløs topp til venstre, Midthøgda til høyre.

 

Kvernskardet (1128 moh) – Røros

Jeg fortsetter å samle «listetopper», og forrige tirsdag var det Kvernskardet på Røros-lista som var valget. Utgangspunktet var Skistuggu et stykke utenfor sentrum (som forøvrig har åpent hver tirsdag i sommer fra 12-18, og dette var den første tirsdagen med sommeråpent).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skistuggu.

Et skilt viser retningen mot Kverskardet, deretter må man selv velge rett sti. Det er egentlig ikke så vanskelig. Jeg valgte «den brede» sti og trodde en stund jeg hadde gått feil for stien, eller egentlig kjerreveien, gikk ikke i den retningen fjellet lå, men heldigvis – etter en stund gikk kjerreveien over til å bli sti som gjorde en sving slik at retningen ble mer korrekt.

Da var det i grunnen bare å følge stien opp gjennom bjørkeskogen og etterhvert ut i åpent viddelandskap. Idet jeg kom ut av den tetteste skogen så jeg en sti som tok av til venstre og jeg valgte å følge denne fremfor å følge skimerkingen som jeg hadde møtt på og som gikk i myra. Smart valg! Stien tok meg helt til toppen av Kvernskardet. Ett stiskille til var det, men det var ulogisk å skulle gå ned mot Rylia, så jeg fortsatte rett frem mot Kvernskardet som sammen med nabotoppen Gråhøgda tronet fremfor meg. Snudde jeg meg kunne jeg se tilbake mot Røros, og etterhvert kunne jeg også se Mølmannsdalen med Mølmannsgården midt i samt Gråberget (som jeg var på for et par uker siden) ovenfor gården. Inntil jeg kom for nære Kvernskardet var det også utsikt innover mot Femunden selv om jeg ikke kunne se selve innsjøen. Nydelig utsikt i det flotte været.

IMG_5690

Utsikt innover dalen som til slutt ender i nordenden av Femunden.

Det er lettgått sti hele veien til topps på Kvernskardet, og et stykke går stien sammen med den T-merkede stien mellom Røros og Narjordet. På vei opp mot Skardøra skiller stiene lag og «min» sti fortsatte rett mot toppen i behagelig stigning.

På toppen er det en stor varde og flott utsikt over blant annet Korssjøen nedenfor meg. Femunden var ikke å se da det lå noen høye fjell mellom den og meg. Vest for meg raget et enormt fjell med en mast på, men til tross for mange kartstudier har jeg ikke klart å fastslå hvilket fjell det er.

IMG_5688

Stor varde på Kvernskardet. Korssjøen i bakgrunnen.

Jeg tok meg tid til en lang og god matpause på toppen mens jeg nøt godværet inntil jeg ble vár noen mørke skyer som trakk i min retning og jeg kjente et par regndråper som kom med vinden. Da ble sekken pakket og jeg begynte på de 7 kilometrene tilbake til Røros.

Jeg fulgte samme sti som jeg kom opp, men presterte selvfølgelig å bomme i stiskillet mellom Røros og Rylia. Heldigvis hadde jeg ikke gått så langt før jeg kom til en snøfonn som ikke hadde vært der på vei opp. Dermed ble det å karre seg over lyng og kratt til jeg igjen var på rett sti. Det hadde for såvidt ikke vært noen krise om om jeg hadde fult «feil» sti heller da den ender i nærheten av Skistuggu.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilbakeblikk på Kvernskardet (til venstre).

Tilbake på Skistuggu hadde skoleelevene som var der da jeg startet turen forduftet, og i stedet var det en journalist fra RørosNytt  der som gjorde er tv-intervju med daglig leder i Røros IL (og i sommer cafébestyrer på hytta) i anledning sommeråpent. Jeg holdt meg godt unna det kameraet!

 

Opptur på en mandag

Allerede en uke siden jeg var i Hessdalen og tok to topper på samme dag. Nydelig forsommervær og lyst hele døgnet gjør at det ikke er noe stress med å komme seg tidlig avgårde, så det var et stykke utpå dagen før jeg betalte 50 kr. i bompenger og kjørte Hessjøveien nesten til endes. Parkerte øverst i en stikkvei etter å ha kjørt gjennom en åpen bom som ikke så ut til å ha vært i bruk på de siste 30 år. Kun to hytter her oppe, og på den ene var det folk. Jeg ba en stille bønn om at de  ikke dro før jeg kom ned og stengte bommen.

Dagens første turmål var Nyvollhøgda (1044 moh) som inngår i hele tre forskjellige lister, som jeg samler topper etter: Røros PF >100 meter, Holtålen PF > 100 meter og Sør-Trøndelag PF >100 meter.

IMG_1258

Hessjøen sett fra stien et stykke fra toppen av Nyvollhøgda.

Ifølge kartet skulle det være en sti til toppen fra der jeg parkerte, men på ett eller annet vis rota jeg meg bort allerede i starten, så det ble mye gåing i kratt og lyng. Ingen fare for å rote meg bort på en så fin dag og da jeg kom over skoggrensen var det bare å velge det jeg trodde var enkleste vei til topps. Slak oppstigning hele veien, men tungt nok utenfor stien og i varmen som var denne dagen. Et lite stykke fra toppen kom jeg inn på stien og derfra var det bare å «cruise» inn mot toppen.

På toppen er det varde med bok og flott utsikt til tross for et stort topplatå. Jeg tok meg tid til en matpause på toppen før jeg fulgte stien i retning bilen igjen. Jeg  fikk ikke den helt store roen på denne turen fordi jeg var småbekymret over en mulig låst bom. Da ville jeg sitte fint i det!

IMG_1259

Varden på toppen av Nyvollhøgda.

Et stykke ned mot bilen presterte jeg å miste stien, så igjen var det å vase i kjerr og lyng og gå på retningssansen inntil jeg traff på stien igjen. Tilbake ved bilen konstaterte jeg at hyttefolket som hadde vært på hytta da jeg parkerte bilen nå var borte, og jeg kjente et snev av panikk med tanke på bommen. Heldigvis var den åpen, så det er antagelig slik jeg først vurderte; at den ikke har  vært i bruk på veldig mange år.

På vei mot dagens andre topp stoppet jeg hele tre steder ved Hessjøen for å ta bilder og nyte naturen. For en idyll! På en så vakker dag som dette kan man egentlig tilbringe en hel dag på, i og ved Hessjøen i selskap med en god picnickurv og en venn eller flere.

IMG_1270

Idylliske Hessjøen. Hit skal jeg tilbake!

Dagens andre topptur startet på Hessdalskjølen ved Røde Kors-hytta. Målet var Rogne (917 moh). Ifølge ut.no skal det være 300 meter stigning på den første kilometeren, så jeg forberedte meg på en svært svett tur oppover lia i ettermiddagsvarmen.

Nok en gang presterte jeg å miste stien nesten med en gang, og gps’en min hadde ingen sti inntegnet, så da  var det bare å gjøre som før i dag: å gå i den retningen toppen lå. Det ble en blytung vandring i myr og kjerr. Svetten rant og hjertet pumpet som en overarbeidet blåsebelg inntil jeg kom høyt nok opp til å få litt oversikt og resonnerte meg frem til hvor stien mest sannsynlig gikk og la ivei i den retningen.

IMG_1279

Utsikt tilbake til startstedet. Snodig å se dyrka mark på toppen av åskammen. Hvem kunne ha tenkt seg det.

Jeg hadde resonnert rett og kunne endelig gå på en grei sti. Når den verste stigningen også var unnagjort var det bare å kose seg den siste kilometeren opp til toppen i deilig varm ettermiddagssol. Og for en nydelig liten topp Rogne er! Et stykke bortenfor toppen står en mast som kanskje ikke er så sjarmerende, men rett ved toppen ligger et minitjern og utsikten innover Hessdalen og nedover Gauldalen er formidabel. I tillegg ser man selvsagt over mot Kjølifjellet og Storskarven i øst og Forollhogna i vest. Absolutt en topp jeg gjerne besøker flere ganger, forhåpentligvis på sti hele veien opp.

IMG_1280

Varden på toppen av Rogne med masten i bakgrunnen.

På returen fulgte jeg stien ned, iallefall et godt stykke, før jeg mistet den IGJEN. Dette var visst dagen for ikke å finne og miste stien. Ned til bilen kom jeg uansett, sti eller ikke, og jeg var knallfornøyde med en lang dag ute og mange høydemetere opp og ned. Det beste av alt var at knærne funka som bare det! Brukte riktignok staver i de bratteste partiene opp og ned, men det er en liten pris å betale for å kunne på topper igjen (stikk i strid med operasjonslegens spådommer etter kneoperasjonen i februar 2015).

IMG_1283

Utsikt over Ålen og fjellområdene østenfor dalføret.