På fiske- og bærtur

Da jeg var liten pleide vi å feriere i Finnmark for å besøke slekta som bodde og fortsatt bor der oppe. Feriene inneholdt alltid en dose multebærplukking og fisking. Jeg husker ikke helt hva jeg syntes om fisketurene (foruten at det var koselig å være sammen med tanter, onkler og søskenbarn), men multeturene; de hatet jeg.  Da hjalp det ikke engang at slekta var med. Jeg var rett og slett redd myra, og en gang satt jeg da også så godt fast at pappa måtte redde meg og den ene støvelen som satt igjen etter at han hadde dratt meg opp.

Det har gått +/- 40 år siden den gangen, og redselen for myra er borte. Skal man drive med friluftsliv i Trøndelag nytter det ikke å være redd for myr, for er det noe det er mye av i denne regionen, så er det nettopp myr. Når det er sagt, hadde jeg en utrivelig opplevelse på vei ned fra Rensfjellet i 2011. En myr jeg vurderte som trygg å gå på var slett ikke det, og før jeg visste ordet av det satt jeg godt fast i myra. Alene som jeg var, var det ikke annet å gjøre enn å bruke armene og  krabbe seg i trygghet. Det gikk bra, og dette er den eneste uhyggelige opplevelsen jeg har hatt med myr i voksen alder.

IMG_1618

Så mye myr, så lite multer….

Nå som vi har fått oss hytte på fjellet har lysten til å plukke multer kommet tilbake, men det er ikke alltid like lett å finne disse multene. Dessuten er det store variasjoner fra år til år. I fjor fantes det ikke multer i området her, i år er det noe, men slett ikke store mengder. Det er ikke få utfordringer multa skal gjennom for å bli til et modent og saftig bær. I år har utfordringene stått i kø i form av sen snøsmelting, stedvis nattefrost og haglbyger midtsommers. Heldigvis er det lokale variasjoner slik at det er multer å finne. Der hvor jeg jeg har vært er det fortsatt mye som ikke er modent, og jeg frykter at nattefrosten kommer til å «ta» en del bær før de er modne.

IMG_1735

Litt av årets bærfangst. Ekte fjellbær.

Fiske, ja… Jeg vet at jeg fisket som barn i Finnmark, men siden har jeg ikke rørt en fiskestang. Lysten til å prøve igjen har modnet gjennom et stadig mer utstrakt friluftsliv, og i fjor ønsket jeg meg fiskestang i bursdagsgave av KE. Det fikk jeg, men siden jeg er født sent i september, ble ikke stanga prøvd før nå i sommerferien. Det er ørreten jeg er på jakt etter, men har jeg lyktes? Overhodet ikke! Vi har fisket i ulike vann her i Holtålen, og jeg har prøvd med mark, sluk og spinnere av ymse slag, men nei… ørreten vil ikke ha det jeg serverer. Eneste unntak er en mikroørret på 50 gram, men den fikk leve videre.  KE har hatt litt mere fiskelykke enn meg og har dratt i land en halvkilos ørret (som ble middagsmat) og en 200 grams ørret som ikke ble noe som helst.

IMG_1558

Fisketur i Holtålsfjella med sønnen min (avbildet) og KE. Null fangst på alle tre.

Ikke den helt store fiskelykken altså, men jeg gir meg ikke. Stanga er ikke parkert, og kanskje blir den tatt frem igjen allerede denne helgen? Mer multer håper jeg også å finne før nattefrosten kommer, men skulle det ikke bli noe mer har jeg omtrent 4,5 kg i fyseren, så det rekker til mer enn multekrem på nyttårsaften.

IMG_1368

Kveldsfisketur hvor vi fisket oss nedover elva fra Nersjøen på vei tilbake til bilen. En 200-grams ørret som KE tok på mark er ikke akkurat noe å skryte av.

Advertisements

Storhøgda 1073 moh (21. juli)

Noen turer er av en slik art at jeg går og gliser fra start til slutt. Dette var en slik tur. Storhøgda i Røros kommune er på lista over topper med primærfaktor over 100 meter og denne nydelige julidagen håpet jeg å krysse den av lista.

Toppen ligger ganske langt øst i kommunen, og det er derfor et godt stykke å kjøre fra hytta, men klokka er ikke altfor langt på dagen når jeg parkerer nederst i Kromgruveveien og begynner å gå grusveien opp gjennom et hyttefelt.

På veien skremmer jeg opp et kull med skogsfugl av ett eller annet slaget (jerpe?) og etter ca 1/2-1 km. går grusveien over i en gammel setervei. Terrenget er lettgått og vakkert og over meg henger en sol som sender lys og varme ned til meg.

IMG_0839

Innover dalen på setervei.

Ved en gammel setervoll (hvor det også er bygd en hytte av nyere dato på nabotomta) blir seterveien gradvis smalere og går til slutt over i en sti. Stien passerer gjennom en dyp kløft og stiger gradvis oppover. Ute av kløften ser jeg etter en liten stund ned på Djupskardtjønna som jeg skal ned til og passere rundt før jeg tar fatt på stigningen opp til Storhøgda nordfra.

I østenden av tjernet er terrenget fasinerende steinete og jeg går litt lenger  øst enn jeg strengt tatt trenger for å se nærmere på landskapet. Et øyeblikk trodde jeg at det kunne være en gammel gruve oppe på platået øst for tjønna, men det er det altså ikke.

IMG_0904

Djupskardtjønna med Storhøgda bakom.

Jeg begynner på stigningen opp mot toppen, og tar peiling på fortoppen som ligger på 1041 moh. Det er ingen sti opp mot toppen, men det er greit terreng å gå i. På 1041-høyden tar jeg en liten pustepause før jeg beveger med ned i skaret mellom de to toppene for så igjen å begynne å gå oppover. Denne gangen til hovedtoppen på Storhøgda. Et reinsdyr holder meg med selskap en liten stund og «jogger» lett oppover mot toppen. Lenge før jeg når toppen er reinsdyret på vei ned igjen, men det skulle vise seg at det var flere reinsdyr  i området, så jeg blir ikke alene på 1073 moh.

IMG_0884

Ett av reinsdyrene som også liker utsikt.

På toppen er det en liten varde og et stykke før det høyeste punktet står det en mast og en tilhørende bu. Ikke akkurat forskjønnende på en fjelltopp, men utsikten er det ingenting å si på. For meg er det ikke mye som slår følelsen av å stå på en fjelltopp jeg har svettet meg opp til og se så langt øyet rekker.  Det er et vakkert land, Norge, og fjelltoppene trenger ikke være høye og spisse for at utsikten tar pusten fra deg.

IMG_0876

Varden på toppen. Ikke veldig imponerende, men den markerer toppen like fullt.

På fjelltopper blåser det som oftest, så også på denne, og det blir derfor en liten leteaksjon for å finne le for vinden før jeg innfinner meg med at det sannsynligvis er mest le i nærheten av bua selv om det ikke er helt vindstille her heller.

Mat og kaffe nytes mens jeg kikker utover på blå vann og høye fjell. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, og der står Rudolf. Det er ikke godt å si hvem som ble mest forfjamset, men Rudolf kommer til seg selv etter et par lange sekunder og forsvinner ned fjellsiden. Han vender imidlertid tilbake flere ganger mens jeg sitter på toppen, og det er også ett reinsdyr til som suller rundt der oppe. Koselig  det!

IMG_0886

Utsikten på vei ned fra toppen.

Ruta ned legges nesten samme vei som jeg kom opp, bare ikke så langt øst. Etter å ha rundet østenden av Djupskardtjønna tar jeg stien ned mot vannet og en hytte/bu som jeg observerte på veien innover. Snakk om å ha hytte med utsikt! Vel er den ikke lett tilgjengelig der den ligger langt fra vei, men du verden så deilig det må være her oppe på en godværsdag som i dag.

IMG_0903

Bålplass ved navnløst tjern rett ved Djupskardtjønna.

Jeg finner etterhvert tilbake til stien og følger den gjennom skaret og ned til setervollen og videre til hyttefeltet. Dagens tur var virkelig en høydare. Ikke bare på grunn av utsikten, men fordi det er en vakker tur fra start til slutt (om jeg ser bort fra den halve kilometeren på grusvei gjennom hyttefeltet da). Anbefales virkelig!

 

 

 

 

En snarvisitt i Femundsmarka

Femundsmarka ligger en knapp times kjøretur fra hytta, men til tross for dette har jeg nesten ikke vært på tur der. Søndag 9. juli skulle jeg bøte litt på det med en  dagstur fra Langen Gjestegård til Lorthølbua. Dette området er en del av Femundsmarka, men ligger utenfor nasjonalparken. Når vi likevel skulle på tur i dette området, insisterte jeg på å utvide turen littegrann med en tur oppom Femundsåsen for å krysse av toppen på Røros-lista som jeg samler etter.

IMG_0737

Femundsåsen. Ikke noen storslagen utsikt, men nå er iallefall toppen krysset av på Røros-lista.

Vi parkerte bilen på gjestegården (20 kr/døgn) og begynte turen med å kikke på noen informasjonstavler over området vi skulle inn i samt nærliggende områder. Fra Langen fulgte vi merket sti, eller egentlig kjerrevei (iallefall i begynnelsen) i retning Ljøsnåvollen.

IMG_0721

Infotavler ved starten av stiene som begynner ved Langen.

Til å begynne med er det en del stigning før stien/kjerreveien flater ut. Idet stien flater ut begynner jeg å kikke etter en mindre sti i retning Femundsåsen, men finner ingen i det området jeg mener den skal være ut fra kartet. Vi trenger imidlertid ikke gå langt før vi kommer til et skilt hvor det står «Linnés rute + et årstall som jeg ikke husker). Her går det en sti i riktig regning, og jeg antar at den vil lede oss til topps. Ganske riktig! Etter 10-15 minutter kommer vi til en toppunkt hvor det er lagt ut en liten trimbok. Femunden kan skimtes mellom trærne, det samme kan Viglfjella, men det er ikke all verden til utsikt på denne lave skogtoppen (784 moh).

IMG_0729

KE studerer kartet mens Mira lurer på om vi ikke skal gå snart. Tror jeg hvertfall…

Vi kommer oss kjapt ned til kjerreveien igjen som nå begynner å helle svakt nedover. Etterhvert begynner det også å bli bløtere og til tider er det som en liten bekk renner i stien. Det er dog ikke noe problem å gå her selv om det til tider er litt vått. Det første vannet vi kommer til er Litlangtjønna og her får jeg for første gang se en av tømmerrennene som Femundsmarka er så kjent for (i tillegg til villmarksfølelse og godt fiske selvsagt).

IMG_0763

Tømmerrenna ved Litlangtjønna.

Tømmerrennene ble i sin tid benyttet til å frakte tømmer fra områdene rundt Femunden til Røros. Kobberverket hadde et enormt behov for tømmer for å holde smelthyttene i gang, og alt trevirke rundt Røros var for lengst hogd ned. Løsningen ble derfor å hente tømmer lengre unna og få transportert dem vannveien til Røros via tømmerrenner som forbandt vannene mellom Femunden og Røros.

IMG_0757

Femundsmarka er kjent for mye stein i tillegg til fiske og kanopadling.

Jeg elsker å ferdes i områder hvor jeg kjenner historiens sus samtidig som det er flott natur å nyte. I Femundsmarka får jeg begge deler, og i så nydelig turvær som vi har denne dagen er det bare å nyte og samle minner til å ta frem når vinterens mørke knuger.

Vi fortsetter fra Litlangtjønna til nordenden av selve Femunden. Nordenden er en smal tarm av en ellers enorm innsjø, så vi får ikke noe inntrykk av størrelsen på Femunden, men det er heller ikke så nøye. Femunden går ingen vei, og vi kan ta den nærmere i øyesyn fra annet hold senere. I dag er det nok å bare nyte sola, naturen og Miras selskap.

IMG_0751

Spellflåte. Denne er en kopi av de som ble brukt for å frakte tømmeret over små og grunne vann.

Vi finner oss en flåtelignende gjenstand ved bredden av innsjøen og beslutter kjapt at dette blir dagens lunchplass selv om det blåser mer her er inne  i skogen. Flåten kalles spellflåte og er en kopi av de flåtene som ble benyttet i tømmerfløtingen for å dra tømmer som var lunnet sammen over små og grunne vann. Flåtene var i bruk helt frem til 1940-tallet. Restene av en original flåte ligger ved siden av kopien som er bygget i nyere tid.

IMG_0771

Ved Lorthølbua.

På vei hjem legger vi turen innom Lortholbua som er en åpen bu til fri benyttelse såfremt man forlater bua i minst like god stand som man fant den. Siste biten opp til bua (og tilbake til hovedstien igjen) går langs en tømmerrenne, og jeg må innrømme at jeg synes det er spesielt og virkelig artig å gå her. Vår nære forhistorie blir virkeliggjort på en helt annen måte når man ser det man ellers bare leser om.

IMG_0761

Mira aner vel ikke noe om historiens sus der hun står og skuer utover villmarka.

Turen hjem går ad samme vei som vi kom, dog uten omveien opp på Femundsåsen. Femundsmarka har vist seg fra sin beste side denne dagen, og jeg gleder meg til å se mer ved en senere anledning. Jeg begynner å forstå de som kommer tilbake år etter år – selv uten at jeg har fisket på turen, for det er selvsagt fisket som trekker de fleste til Femundsmarka.

IMG_0777

På hjemvei mellom enorme steiner.

Storkletten i gråvær

Etter noen fine soldager måtte det jo komme en gråværsdag med fare for regn. Regnklær ble derfor tatt på for sikkerhets skyld før vi startet turen.

IMG_0682

Mira er fortsatt på fjellferie og var med på turen fra parkeringsplassen ved Kongens Gruve via Christianus Sextus-gruven til toppen av Storkletten. Inn til Sextus er underlaget gammel kjerrevei, opp mot Storkletten umerket sti.

IMG_0689(1)

Jeg har vært på toppen før, men den gangen var jeg ikke helt borte ved masten og hytta som står i nordenden av fjellryggen. Denne gangen la vi først turen dit ved å følge stien som går mellom Sextus og Ratvolden i Rugldalen. Deretter fulgte vi ryggen bort til fjellets høyeste punkt der det står en liten varde (eller egentlig en haug med stein) før vi fant en annen sti ned til Sextus igjen. Fin tur selv om gråvær er litt kjedelig turvær. Litt regn fikk vi, men slettes ikke så ille som det periodevis så ut til at det kunne bli.

IMG_0700

Botnhamran – en liten perle av en topp

Godværet fra i går holder stand også i dag , og med like godt turfølge som i går, beslutter jeg å vise dem Botnhamran (968 moh). Dette er en topp jeg har besøkt kun en gang selv, men som definitivt tåler flere visitter.

Utgangspunktet er Pomphuset ovenfor Flya Fellesseter på østsiden av dalføret, og turen begynner på god sti i retning Rensjøen.

IMG_0609

Enkel kryssing på bro.

Etter en stund tar vi av på en mindre sti nedover til et elveleie og denne leder faktisk frem til en bru over elva. Den fant ikke jeg da jeg sist skulle over elva, men jeg kom meg over via noen store steiner og sva den gangen. Mistanken min om at stien leder til en hytte blir snart bekreftet og i skyggesiden av hytta skremmer vi opp et par sauer som nok ikke hadde ventet å se folk denne dagen.

Vi fortsetter på stien som leder bort fra hytta og vi har ikke gått langt før vi møter på flere sauer. Denne gjengen er ikke like lettskremte som de ved hytta, faktisk kommer de mot oss ved et par anledninger. Jeg innbiller meg av selveste sjefs-sauen sier «you talking to me?» som en mafiaboss der hun står og stirrer intenst på oss. Mira er selvfølgelig nyskjerrig på sine nye «venner», men jeg slipper henne ikke helt bort til sauene selv om jeg er sikker på at både sauer og Mira hadde sluppet uskadd fra et eventuelt nærmøte.

IMG_0611

Disse kan være glad for at jeg ikke er ulv for de sprang ikke unna, snarere tvert imot.

Når vi forlater sauene forlater vi også stien og begir oss ut i myra. Heldigvis er myrene på denne siden av dalen atskillig mer lettgåtte enn de som er på vestsiden (der vi har hytte), så vi har god fremdrift selv om det går oppover.

Idet vi når slettelandet vi må over før vi står ved foten av fjellet og kan begynne oppstigningen, får jeg en følelse av at datteren blir litt motløs. Det ser langt ut over sletta, jeg innrømmer det, men jeg vet også at det går fortere enn det ser ut som og vi gir oss i kast med myra og myrbekker, og vips er vi over og kan begynne på selve fjellet.

IMG_0617

På vei over slettelandet mot Botnhamran.

Vi har ikke gått langt før vi får øye på en reinsdyrflokk som koser seg i sola på snøen som enda ligger i fjellsiden. Planen er å gå godt til venstre for flokken for ikke å forstyrre dem, men de skjønner visst ikke poenget og begynner å løpe mot oss i stedet for å bare holde seg i ro. Makan til teite dyr! De passerer et stykke over oss i fjellsiden og fortsetter innover fjellet etter å ha stoppet og kikket mot oss et par ganger.

Dermed er det fritt leide for oss opp til toppen hvor de blåser noe sinnssykt. Ørene til Mira som til vanlig står rett opp ligger flate mot hodet hennes på toppen. Vi drøyer derfor ikke lenger enn at vi får tatt noen bilder og nytt utsikten før vi går et lite stykke ned og finner litt ly for vinden.

IMG_0628

Det blåser på toppene.

Nå er det tid for kos både for to- og firbeinte. Sol, matpakke, kaffe på termokopp, utsikt, datter med på tur og en kosete hund – det er ikke så mye som slår det, om noe!

IMG_0644

Tid for kos. Mira koser seg sammen med Karoline. Dere ser vel at også Mira smiler?

På returen ønsker jeg å vise datteren Rensjøen. Vi legger derfor kursen ned noe mer rett ned enn vi kom opp. Jeg er usikker på om beslutningen min var en god en, for jeg hadde glemt hvor mye opp og ned vi må før vi omsider kommer til Rensjøen. Fra oppe i fjellet ser det ut som om det bare er å gå rett ned, men den gang ei. Datteren begynner å gå litt lei, så jeg er glad da vi omsider står ved bredden av Rensjøen, om enn litt lenger mot øst enn planlagt. Vi går langs sjøen og krysser et par mindre gjørmesumper og kommer omsider ut på kjerreveien som leder oss ned til Pomphuset og bilen.

IMG_0655

På vei ned mot Rensjøen (som ikke synes på bildet).

En lang, men flott tur i Holtålens fjell. Nye minner å lagre i  minneboka som kan tas frem når datteren har reist tilbake til USA.

 

Kulturhistorie og to topper i godt selskap

For to uker siden fikk vi et par dager med noe som ligner sommer. Typisk nok kom disse dagene på en torsdag og fredag. Jeg var derfor kjapp med å rydde kalenderen på jobb for å kunne nyte dagene på hytta, for i helgen var det nemlig meldt det sedvanlige skitværet igjen.

IMG_0523

Opp gjennom bjørkeskogen som også her er hardt angrepet av larver.

Jeg var så heldig å få med meg både datteren (som til vanlig studerer i USA) og Mira, hunden til en kollega. Dermed lå alt til rette for en fin langhelg på hytta.

Torsdag var det litt mer skyet enn meldt, men en god del sol og grei temperatur er likevel fint turvær når man er så lite bortskjemt som det vi er i sommer.

IMG_0527

Slagghauger ved Mugg.

Siden datteren skulle være med på tur ville jeg vise henne litt av områdets historie, og valget falt på en tur fra Rugldalen til Muggruva og videre til Muggholskampen. Opp til Mugg er det fin kjerrevei fra Rugldalen Stasjon (nedlagt). Den er lett å følge og små skilt er satt opp i stiskiller for ukjente.

Idet vi nærmer oss Mugg er slagghaugene det første vi ser før steinbygningen som står igjen kommer til syne. Det er nydelig utsikt over Rugldalen herfra, men vi tar oss ikke tid til annet enn noen bilder. Fjellet lokker.

IMG_0535

Tror kanskje dette har vært smia på Mugg, men ikke helt sikker.

Vi går videre i retning Gruvdamman på god sti (som forøvrig går mellom Rugldalen og Hessdalen) og passerer på vestsiden av disse. Etterhvert kommer vi til Skarddammen som er en oppdemmet dam. Jeg vet ikke helt sikkert, men jeg vil tro at oppdemmingen  har sammenheng med gruvedriften.

IMG_0544

Skarddammen med Krokodillen til venstre bak.

Dammen har en flott demning i stein som vi passerer over. Foran oss har vi en liten topp med en spesiell formasjon, og jeg er ganske sikker på at det er «Krokodillen» som jeg og min kjære besøkte på en skitur den 13. mai. Skiltet på toppen gir meg rett. Det er snodig hvor annerledes landskapet ser ut i sommerdrakt halvannen måned etter at vi var her med ski på beina.

IMG_0554

Heller ikke her tar vi lange pausen. Noen bilder og vips er vi på vei ned og så opp mot Muggholskampen (som også ble besøkt på før nevnte skitur i mai). Det er en drøy vandring i myr og lyng fra nord til sør på ryggen av Muggholskampen, men omsider står vi på toppen og er klare for lunchpause.

En del skyer på himmelen er det, men vi har også gløtt av sol og relativt lite vind, så vi rigger oss til for en lang pause der vi hviler beina og nyter utsikten.

IMG_0563

Muggholskampen.

Veien ned går vi for korteste rute mot stien mellom Gruvdamman, så det blir en vandring i myk lyng og myr som vi synker godt nedi. Det er derfor deilig å kunne «cruise» lett videre når vi igjen kommer inn på sti og etterhvert på kjerreveien ned til Rugldalen.

 

 

Ustabilt gitt

Niks, det er ikke jeg som er ustabil, men sommeren. Eller… det er sikkert folk som mener at jeg er ustabil også, men der er jeg ikke helt enig altså!

Første helgen i juli fikk vi en smak av både sommer og mer høstlig vær på hytta. Det er ingen tvil om hva jeg foretrekker, men dessverre har jeg ikke makt til å endre været, så jeg i likhet med alle andre må ta det jeg får.

Lørdagen opprant med nydelig sommervær (slik det faktisk hadde vært i 2-3 dager på det tidspunktet), og årets første morgenkaffe i shorts på terrassen var et faktum. Endelig! Det er lite som slår å drikke morgenkaffen ute i sol mens man lytter til fjellets stillhet og nyter den flotte utsikten vi har.

IMG_0412

Ingenting slår morgener som dette.

Etter en lat start på dagen var det på tide å dra på tur. Favorittdatteren (og den eneste om sant skal sies) var turfølge denne dagen, og jeg hadde tenkt å ta henne med på Skåkåsfjellet fra Småsetran på Røros. Før vi kom så langt hadde jeg imidlertid ombestemt meg, for det er lite som er mer trivelig enn å sitte ved et vann på en godværsdag, og på Skåkåsfjellet finnes intet vann (med mindre man går et stykke lenger til Skåkåstjønna).

IMG_0437

Ikke verdens høyeste topp, men nydelig utsikt likevel.

Dermed ble bilen i stedet parkert ikke langt fra Harborg og vi satte kursen oppover bjørkeskogen retning østover. På vei til Røros hadde jeg nemlig kommet på en tur jeg hadde i området her i fjor. Den gangen var været heller dårlig og jeg skulle til topps på Midthøgda. På vei dit så jeg et stort vann (tjern), og jeg tenkte at  hit måtte jeg en godværsdag, og denne lørdagen  var definitivt en godværsdag.

Bjørkeskogen er i år som i fjor nesten helt oppspist av små grønne larver som skal bli til fjellbjørkemålere, en slags liten grå sommerfugl. Trist for bjørka, men kjøttmeisparet som har alet opp et kull unger i fuglekassa vår har hatt gode dager og null problem med å finne mat til ungene sine verken i år eller i fjor.

IMG_0470

Oppspist bjørk.

Opp til Torbertjønna er det en god (umerket) sti som starter etter at man har fulgt en grusvei opp fra FV 30. På under en time var vi ved tjønna hvor det allerede var en stor gjemg som koste seg i sola. Vi valgte derfor å gå opp på nærmeste lille fjelltopp som er nabotoppen til Midthøgda som jeg besøkte i fjor. Toppen heter Torbertjønnhøgda og er under 1000 moh, men det blåste bra nok uansett. Vi ble derfor ikke værende lenger enn at vi fikk tatt noen bilder før vi gikk ned til nordenden av vannet der vi fikk sitte alene og kunne skue over til gjengen på den andre siden av vannet. Selv om det er juli er det fortsatt flere tykke snøskavler i fjellet, men det er null problem å enten gå utenom eller å gå oppå.

IMG_0425(1)

Favorittdatteren nyter utsikten fra Torbertjønnhøgda.

Vi hadde en lang, lat pause ved vannet før vi returnerte samme veien som vi kom. Før vi satte oss inn i bilen måtte vi plukke av oss en hel del blindpassasjerer i form av små, grønne larver.

 

 

 

 

Spontan fridag i marka

Slik som våren og sommeren hittil har vært må vi benytte de få sommerdagene vi får her i Trøndelag. Jeg var derfor kjapp til å ta meg en fridag sist torsdag når arbeidsmengden tillot det. Dagen ble benyttet til det jeg liker aller best; trening og tur.

Etter frokost ble det en helkropps-styrkeøkt på 3T før jeg senere på dagen kjørte i retning Tømmerdal (Bymarka). Jeg har flere ganger sett noen vann på kartet i retning Byneset som jeg enda ikke har besøkt, så denne dagen bestemte jeg meg for å gå til ett av dem; Kongensåsvatnet.

Vannet er lett å finne fra parkeringen i enden av Tømmerdalsveien. Gamle Bynesvei går herfra sørvestover, i retning Byneset og bakom Gråkallen som ser riktig så imponerende ut sett fra denne vinkelen. Noen stier tar av fra kjerreveien, men det er først når en ny kjerrevei (ikke sti) dukker opp på høyre side at man tar av fra Gamle Bynesvei. Det er da omlag en knapp kilometer opp til vannet.

IMG_0403

Gamle Bynesvei. Her på vei mot Gråkallen på returen.

På vei dit hadde jeg følge av en liten million fluer, men lite mygg og knott. Førstnevnte flyvedyr biter iallefall ikke, selv om de er irriterende nok der de svermer rundt ansiktet til enhver som våger seg ut i marka midtsommers.

Selve vannet er omkranset av myr og skog, og jeg fant ikke så veldig mange gode sitteplasser. Hadde jeg hatt på meg vanntette sko kunne jeg gått til andre siden av vannet og slått meg ned på en fjellknaus der, men denne dagen hadde jeg kun lette joggesko på beina, så jeg droppet det.

IMG_0398

Ved Kongensåsvatnet. Storkongensåsen i bakgrunnen, og bakenfor den igjen: Litjkongensåsen.

Fant til slutt noe som så ut som en forlatt liten hytte med en bålplass i vannkanten. Der slo jeg meg ned – til tross for at jeg da ble sittende i skyggen og i en litt kald vind. På fine dager som dette går det likevel greit for en stund.

Folk møtte jeg omtrent ikke denne fine sommerdagen. Kanskje de hadde funnet seg en plass ved sjøen? Jeg håper iallefall at trønderne kjente sin besøkelsestid og var ute i finværet.

Image

Trøndersommer

Trøndersommeren fortsetter som den har begynt. Dvs. med svært variert vær, men hovedsaklig er himmelen og det drypper fra den rett som det er, og temperaturen… ja, den er ikke mye å skryte av. Som innflyttet østlending sliter jeg litt med været her i Midt-Norge, selv etter 25 år her oppe, men jeg prøver å ikke la det dominere humøret fullstendig. Etter en iskald vår forflyttet jeg meg rett og slett til Mallorca for å tine opp i en uke, og da det begynte å bli veldig varmt der nede mot slutten av oppholdet var det deilig å komme hjem til frisk og relativt kjølig luft her i Trøndelag.

Helgen har vi tilbragt på hytta, og det har vært mye forskjellig vær. Alt fra skyet, oppholdsvær til regn og haglbyger, men også noe sol.

IMG_0318

Fin sandstrand på vannets sørside.

Siden lørdag formiddag var heller begredelig værmessig fikk jeg omsider begynt på hvitbeising av taket på hytta. Veggene har jeg tatt tidligere, men taket har så langt unnsluppet svampen. Ja, jeg bruker små svamper når jeg beiser taket. Jeg er ikke ute etter at taket skal se malt ut. Jeg vil kun ha det lysnet, og med små svamper dyppet i beisen får jeg både lagt på beisen og strøket den godt ut. Genialt! Slikt arbeid tar tid, så ferdig ble jeg på langt nær, men nå har jeg iallefall begynt.

På ettermiddagen sluttet det omsider å regne, og det var på tide å lufte seg litt. En kollega på jobb hadde tipset om en fin badestrand ved Storsandtjønna ikke langt fra hytta, så vi dro og sjekket ut den. Jeg er ikke så glad i å bade, men jeg liker å oppholde meg ved vann, så tjønna måtte sjekkes ut. Vi gikk oss en tur i området, men kom ikke så veldig langt da det var ekstremt vått overalt og stiene var mer som svømmebasseng enn sti. En luftetur ble det uansett, og det var deilig etter en lang innedag. På kvelden kom sola og sørget for en nydelig utsikt fra hytta mot Litj- og Storskarven hvor turen dagen etter ble lagt.

IMG_0320

Storsandtjønna.

Sola fra lørdag kveld var fortsatt å se på søndag morgen, men dessverre forsvant den tidlig. Skyer i alle nyanset fra hvitt til nesten svart lå rundt om fjellene, men vi tok likevel sjansen på å kjøre over til andre siden av dalen til Killingdal Gruve. Idet vi nærmet oss begynte det selvsagt å regne. Typisk! Vi ventet i bilen til det verste regnet hadde gitt seg før vi bega oss på vei mot Litjskarven (1125 moh). Det regnet lett til vi var omtrent halvveis opp, så begynte sola å titte frem. Regnbuksa måtte av og heldigvis fikk vi beholde sola mens vi hadde pause på toppen selv om skyene lå tett rundt oss. Etter en stund registrerer vi at et skikkelig regnvær er på vei mot oss nordfra, så vi pakker sammen og begir oss på vei tilbake.

IMG_0350

Solskinn og kaffe på termos på en fjelltopp. Hva mer trenger man egentlig en søndag i juni?

Det tar ikke lange tiden før den iskald vind sveiper over landskapet og jeg må på med både vanter og hals. Litt lenger ned velger jeg også å ta på meg regnbuksa igjen. I grevens tid skulle det vise seg. Jeg har ikke før fått den på meg, så er regnet over oss igjen. En periode hagler det jammen meg og. Vi går på nedover og i løpet av 45 minutter et vi tilbake ved bilen idet regnet gir seg nok en gang.

IMG_0355

På vei ned fra toppen i mindre enn godt vær.

Fin søndag og fin topptur selv om været ikke var optimalt. Vi var likevel heldige som fikk en god og varm pause i solskinn på toppen. Det er lykke på høyt nivå å sitte ved en toppvarde og skue utover vakre Norge. Endelig er fottursesongen i gang for alvor. Jeg håper kroppen holder, og at tendensene til en hælbetennelse ikke utvikler seg til en «full blown» betennelse,og at de mikrorupturene som leggmusklene mine har begynt å tulle med kan «kureres» med spesifikk styrketrening rettet mot leggmuskulaturen.

IMG_0340

Forsatt noen snøfonner å krysse når man er på topptur, men sommersnøen er fin og hard å gå på, og utgjør ikke noe problem.

Skiturer i mai

En gang i tiden pleide jeg å synes at folk som oppsøkte snøen på fjellet når våren endelig hadde kommet til byen var hakke gale. Nå har jeg blitt en av disse raringene selv.

Og snøen lå lenge i år….

Helgen 13-14. mai hadde vi sesongens flotteste skiturer, på usannsynlig bra føre. Lørdag 13. mai gikk vi på ski fra hytta UTEN at det var gjennomslag. Faktisk var føret helt utrolig bra. Så sent på året er det sjeldent når hytta ikke ligger høyere enn 700 moh. Søndagen var det litt gjennomslag inntil vi kom over tregrensen, men til tross for det var føret slett ikke ille.

IMG_2563

Tilbakeblikk mot Muggholskampan. Mye snø i fjellet enda!

Lørdagens superføre og supervær (SOOOOL fra skyfri himmel til en forandring), medførte en skitur på 2 mil hvor vi var oppom ikke mindre enn 3 topper i området ovenfor Rugldalen. Vi hadde ingen planer om noen topptur da vi gikk fra hytta, men toppene lå liksom der og ropte på meg idet vi nærmet oss, og jeg kan dermed notere meg at jeg har vært på Muggholskampan, Ratvollhøgda og «Krokodillen» på ski. Samtlige er på +/- 1000 moh.

Søndag ble det en kortere tur til bua ved Storhøgdgruva. På myrene her var det som forventet lite snø. Selv om det snør bra gjennom vinteren, blåser det såpass mye her at snøen blåser bort. Dermed er det ikke noe tjukt snølag å tære på når våren melder sin ankomst. Det gikk likevel helt fint å gå på ski.

IMG_2573

Årets siste skitur til denne bua. Gleder meg allerede til neste år.

Denne skisesongen har vært snodig på flere måter. For det første begynte den ekstremt tidlig. Allerede 5. november var vi på ski, og snøen holdt seg slik at vi fikk flere fine skiturer før jul. Dernest har det knapt vært skareføre i år. Jeg husker kun én skitur med mye skare, og det var i januar etter en mildværsperiode når det frøs på igjen. Kan ikke si at jeg har savnet skaren! Også har det vært ekstremt lite sol (iallefall i helgene når vi har hatt mulighet til å være på hytta). Jeg husker i grunnen de fleste skiturene i vinter som en orgie i flatt lys. Til sist er det jo at sesongen varte utrolig lenge. Hadde vi vært på hytta helgen etter 13-14. mai hadde vi sikkert fått til en skitur eller to da og, dog på dårligere føre, men likevel! Alt det ovenstående sier vel i grunnen én ting: Det har vært mye nedbør og det har vært gjennomgående kaldt i skisesongen 2016/2017. Fint for skiføret, men jeg tror nok at jeg gjerne hadde ønsket meg mer sol uansett. Flatt lys på nesten hver eneste skitur er kjipt i lengden, men jeg rår ikke med været, og må ta det jeg får, og det er iallefall bedre å være ute i dårlig vær enn å sitte inne hele tiden.

IMG_2560

En navnløs topp ifølge det offisielle Norge, men lokalbefolkningen har gitt toppen navnet Krokodillen. Jeg skjønner hvorfor.