Sur på tur

Er det mulig???

Ja! Det skal sies at det er svæææært sjeldent at jeg er sur på tur, men i dag må jeg innrømme at jeg ikke akkurat var i topphumør på tur i Klæbu.

Kjæresten hadde invitert på tur i sitt nærområde med beskjed om at det var «bært» der (les: snøfritt). Så jeg dro avgårde fra byen i regn; godt kledd for regnvær og vind. Det første som streika var pulsklokka mi (som jeg av flere

Zoom mot toppen av Vassfjellet

grunner alltid har på meg under fysisk aktivitet for tiden). Iflg pulsklokka var jeg steindau, men beviselig nok var jeg ikke det.

Det tok ikke lange tiden fra vi la i vei oppover mot Brattåsen før regnet gikk over i snø. Snø!!! 28. april. Snakk om nedtur når våren hittil har vært helt rævva og vi knapt har sett sola eller tosifret antall grader på gradestokken i hele 2012.

Oppover bar det… opp og opp. Det heter ikke Brattåsen uten grunn! Og som sjærsten hadde lovet så var det «bært»  – ihvertfall til å begynne med. Men snøfritt på denne tiden av året i Trøndelag betyr ikke tørt. Så langt derifra. Stien var mer eller mindre enn bekk og skoene mine har visst ingen tett goretex-membran lenger. Dermed var det snakk om kun kort tid før jeg var søkkvåt på føttene. Heldigvis har jeg vett nok til å bruke ullsokker på tur, men det er uansett ikke spesielt ønskelig å være våt på beina på tur. Men, men… litt fukt skulle da ikke stoppe denne damen.

Så videre opp bar det. Og selvfølgelig møtte vi på snø. Mye snø. Snø er i grunnen greit nok det. Hvis man kan gå oppå. Men det kunne vi ikke. For hvert tredje skritt sank vi nedi snøen og jeg hadde slett ikke skotøy for slikt føre. Tross alt hadde sjærsten lovet meg at det var «bært» i Brattåsen. En ting er at det er tungt å gå på slikt føre, men når skoene i tillegg blir fylt av snø og man er våt fra før av å vasse i bekk-stier, ja da assa…. ! Glemte jeg å nevne at denne reservedelskroppen hadde funnet et nytt sted å gjøre vondt på? Juppsda… på siden av venstre kne hogg det til med smerter både titt og ofte, og det satte ikke akkurat noen spiss på opplevelsen.

Her fra en relativt snøfri del av turen

Så til slutt sa jeg stopp og nektet å gå lenger. Jeg var dritlei av å synke ned i snø uten passende skotøy eller gamasjer, så vi fant oss en tue å spise matpakken vår på. Snakk om koldtbord! Selv om jeg skiftet til tørr ullskjorte og dro på meg min nyinnkjøpte «sommerdunjakke» holdt jeg på å fryse ihjel etter kort tid. Lunchen ble dermed ikke av det lange, late slaget. Veien ned gikk omtrent samme vei som opp – med et lite avvik. Heldigvis steg humøret etterhvert som snømengden minket, nedbøren ga seg og kneet begynte å funke. Så nesten nede tok vi en ny kafferast ved en merkelig «demning» og glemt var snøvær, vondt kne og snø som ikke bar.

Dagens rute

Konklusjon: Det er mulig å være sur på tur, men det er fort glemt og frisk luft og mosjon er aldri feil!

Blid igjen!

Advertisements

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s