17. mai på Gran Canaria

Det er ikke til å komme fra… 17. mai er best i et varmt klima! Særlig når man leser i Adressa om tidenes våteste 17. mai i Trondheim. I fjor var jeg på Mallorca og i år er jeg altså på Gran Canaria. Mens fjorårets 17. mai foregikk uten et eneste norsk flagg i sikte (omgitt av tyske turister som jeg var), var det ikke så lett å unngå det her i «norske» Arguineguin.

Kjæresten og jeg var på vei opp i «fjellene» ovenfor Arguineguin og på vei dit måtte vi runde Anfi Del Mar. Plutselig hører vi hornmusikk og ser et relativt langt barnetog bukte seg inne på området. Barnetoget rakk vi ikke å se før det var løst opp, men litt hornmusikk på torget fikk vi med oss før vi tuslet videre.

Det var pyntet til 17. mai feiring på Anfi del Mar

Dagens turmål var de norske plassene i fjellene ovenfor Arguineguin, nærmere bestemt Norskeplassen og Våres Plass. Jeg har vært på Norskeplassen før (sist oktober), men aldri på Våres Plass. Veien opp til Norskeplassen går fra Balito Beach og opp en grusvei før den svinger inn i en barranco (dyp kløft). Jeg trodde jeg husket hvilken sti vi skulle gå på, men nei… tydeligvis ikke. I stedet for å gå på en relativt grei sti slik jeg husket den, havner vi på en «krøttersti» som tidvis er  ganske guffen å gå på der kløfta stuper ned rett ved siden av stien. Dog… vi gikk i riktig retning og jeg tenkte at jeg sikkert husket feil mht. den stien jeg gikk på i fjor.

Mennesker blir små i det kanariske landskapet

Det viste seg senere at jeg slett ikke husket feil. Vi hadde kommet nesten innerst i barrancoen og stien rant ut i ingenting. Hvor nå? Da kastet kjæresten et blikk litt oppover i siden på kløften og så noe som lignet en oppmurt  bru eller noe lignende. Så vi kom oss opp dit og voilá! Der var jammen den stien vi egentlige skulle ha gått på. Ikke rart jeg ikke hadde kjent meg igjen på stien vi hadde gått på til nå.

Innerst i barranco’en ble det å starte klyvingen opp mot grusveien som kommer opp fra Puerto Rico. Det er bratt, men heldigvis ikke så langt, for i den varmen som var rant svetten i strie strømmer. Spesielt i barrancoer blir det som i en stekeovn. Vel oppe på grusveien gikk vi straka vegen til Norskeplassen. På veien dit passerte vi 4 andre nordmenn på tur og ved Norskeplassen var det ytterligere to nordmenn på tur. Ingen av dem hadde flagg med seg, og det hadde heller ikke vi, men vi gratulerte nå hverandre med dagen.

På Norskeplassen. En palmelund i fjellene ovenfor Arguineguin

Vi tok en kort pause før vi satte kursen mot «Sukkertoppen» via en annen navnløs topp.  Sukkertoppen er en liten topp (405 moh) ikke langt fra Norskeplassen. Her er det en formidabel utsikt mot Puerto Rico og langt innover fjellene i det indre av gran Canaria.

Utsikt fra Sukkertoppen mot Puerto Rico

Herfra er det greit å gå til Våres Plass. Relativt flatt terreng og gode grusveier å gå på. Må innrømme at jeg lurte på hvor i alle dager denne Vårres Plass var og hva som var poenget med å legge plassen akkurat der den ligger, for på veien dit var det lite annet enn brunsvidde busker, rød jord, ruiner av gamle hus/gårder og null utsikt midt ute på et sletteland som vi var.

Ingen tvil om at vi omsider hadde kommet til Våres Plass

Poenget med Våres Plass (414 moh) skjønte jeg imidlertid uhyre kjapt når vi kom dit. For en rå utsikt!!! Landskapet formelig stuper ned mot Barranco de Arguineguin  og laaangt der nede ser man veien til Soria og en liten landsby som heter El Sao. Man kan fort bli litt svimmel om man går langt ut mot kanten her.

På kanten av stupet ned mot Barranco de Arguineguin

Utsikt ned i Barranco de Arguineguin

Vi tok en liten pause for å beundre utsikten og skrive oss inn i toppboka. Det er helt tydelig at det er lavsesong nå for vi var de første til å skrive oss inn i boka siden 11. mai. I vinterhalvåret er det mange personer innom hver eneste dag.

Vi begynte nå å bli sultne. Jeg hadde bommet stygt på antatt tidsbruk, og siden vi ikke hadde med oss noen matpakke begynte magen å gi tydelige signaler om at det var på tide med mat. Medbragt vann på flaske begynte det også å minke på, så det var på tide å sette kursen mot Arguineguin og en sen lunch. For variasjonen sin skyld tok vi en annen vei ned enn opp. I veikrysset Junta de Los Caminos går det en sti på østsiden av gården Casas de Toscas. En smal, men helt grei sti å gå på som følger gjerdet til gården før den svinger av østover mot Arguineguin. Hele tiden gikk vi med en praktfull utsikt ned i barranco’en. Beina mine begynne nå å bli ganske vonde samt at vi hadde faretruende lite vann igjen, så tempoet bortover ryggen Lomo de las Toscas var høyt.

Tilbakeblikk over ryggen vi gikk på – Lomo de las Toscas

På ett eller annet tidspunkt begynte jeg å lure på om vi egentlig noen gang skulle komme oss ned fra ryggen for vi gikk stort sett flatt bortover med litt nedstigning i ny og ne. Disse ryggene er veldig greie å gå på. Det krever litt krefter og kondisjon å komme seg opp på dem, men vel der så er det bare å nyte turen og utsikten. Vi fikk etterhvert øye på motorveien GC1 og krysset den på en kulvert og fortsatte videre bortover ryggen før vi tok av til høyre ned skråningen mot den øverste delen av bebyggelsen i Arguineguin.

Endelig nærmer vi oss Arguineguin

Nede i bygatene satte vi kurs mot sjøen det forteste vi kunne for nå ville vi ha mat og drikke! Vi fant en trivelig restaurant langs sjøen i den gamle delen av Arguineguin og bestilte papas arrugadas con mojo og croquetas til forrett. Spagetti bolognese til hovedrett. Porsjonene på denne øya er mer enn rikelige, så for min del klarte jeg knapt å røre spagettien etter en solid forrett. Kjæresten derimot som forkynte at han var nær sultedøden spiste både sin egen og min og mente endatil at han kunne ha spist mer. Hvor gjør den mannen av alt han dytter inn?

Lite folk på stranda i Arguineguin. Helt tydelig at det er lavsesong her nede nå

Etter en lang og god lunch tuslet vi sjøveien tilbake til Patalavaca forbi det store Sunwingsenteret rett utenfor Arguineguin. Her holder de tydeligvis på med en totalrehabilitering for det var arbeidere i nesten alle rom og uteområdene var delvis gravd opp og bassenget tømt. Blir sikkert flott når de åpner igjen til vinteren. Tilbake i leiligheten ble det sløvings resten av kvelden; g odt solbrente på skuldre og i nakken begge to 🙂

Advertisements

One response to “17. mai på Gran Canaria

  1. Tilbaketråkk: På tur i norske områder på Gran Canaria | Friluftsliv og andre gleder

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s