«Fjelltur» i nærområdet

I går var det ikke snakk om å kjøre bil, så da ble det å gå fra leiligheten og opp i «fjellene» ovenfor Patalavaca. Ble en relativt lang dag på støvete grusveier og stier, og ruten ble ikke helt som planlagt.

Startet med å gå grusveien fra rett nedi veien her til gården Casas de Toscas oppe på ryggen ovenfor Patalavaca.

Fra Casas la Toscas

Som i oktober var det også nå store åkre med giga-gresskar som ikke synes å bli høstet. Flere gresskar var begynt å råtne og størrelsen på enkelte av dem var nærmest monstrøse. Til tross for at gresskarene lå og råtnet i de første åkrene jeg passerte var det folk på plass i andre gresskaråkre som sprøytet avlingen, så ikke ser jeg logikken i avlingene her nede.

Enorme gresskar ligger og råtner på gården Casa la Tosca. Disse var langt fra de største som lå i åkeren.

Noen som kan fortelle meg hva dette er? Bonden dyrket det tydeligvis, men jeg så verken frukt eller grønnsaker, kun blomsten ,og det er neppe blomsterproduksjon som drives på gården.

Etter å ga fått en dose sprøytemidler i lungene tuslet jeg videre i retning Våres Plass, men ikke før jeg hadde tatt en liten avstikker opp på en topp hvor jeg så en toppvarde. Var fin utsikt ned mot kysten fra denne toppen.  Utsikten på Våres Plass er dog enda bedre og  er absolutt verdt en litt kjedelig tur inn dit. Savnet kjæresten på turen. Stusslig å måtte gå alene nå når vi gikk sammen 17. mai. Utsikten var like formidabel som på 17. mai, men uten det samme solskinnet. På veien til Våres Plass hadde sola måttet vike for tette grå skyer. Fortsatt fint temperatur, så ingen krise for en vandrer på tur. Merkelig hvordan man ser ut til å vandre på en flat slette, og vips… plutselig åpner den enorme Barranco de Arguineguin seg foran deg.

Slettelandskapet rett før Våres Plass. Ingenting som tyder på dramatisk landskap her.

Skrev meg på nytt inn i toppboka og registrerte at det ikke var mange sjelene som hadde vært innom siden 17. mai. En 5-6 stykker bare. Definitivt lavsesong her nede nå.

Våres Plass slik man ser den når man kommer gående

Utsikt ned i Barranco de Arguineguin. Intet bilde yter virkeligheten rettferdighet her.

Fra Våres Plass var planen å finne Eyvinds Plass som jeg ikke har vært på enda. Iflg. guideboka burde det være en enkel sak, men det var det ikke. Rotet meg sannsynligvis mye lenger bort enn der jeg skulle ha vært, og fant i stedet en liten topp hvor noen fra Sauda har følt behov for å sette opp et lite skilt med retning hjem og antall kilometer dit.

Noen har tydeligvis hjemlengsel.

Utsikten ned mot Puerto Rico og Tauro var formidabel på denne lille toppen (som muligens kan ha vært Punto de Canario). Kartet i guideboka er på langt nær detaljert nok til å gå etter om turbeskrivelsen ikke er veldig eksakt, og  heller ikke egnet til å finne ut hvor man er om man ikke er der man skal være, men men…  Lost in Gran Canaria var jeg nå ikke. Veien hjem var lett å se, så null stress.

Utsikt mot Puerto Rico og Tauro

Etter å ha beundret utsikten der jeg sto, tuslet jeg i retning «Sukkertoppen».

Hule under Sukkertoppen. Her kommer man ikke ranglende hjem i halvfylla! Adkomsten var noget utsatt kan man si.

Planen var å gå mot Norskeplassen og så ta Lavendeldalen ned til Anfi. Det ble med planen for nok en gang var ikke turbeskrivelsen eksakt nok og jeg havnet på feil side av dalføret. Innen jeg oppdaget det, gadd jeg ikke snu og fortsatte bare bortetter ryggen jeg gikk på. De fleste rygger i dette områder kommer man greit ned til kysten på, så også denne. Den endte på en grusvei ovenfor Paradise Lost i Barranco de Balito, så da var det straka vegen til Anfi for en sen lunch (evt tidlig middag). Jeg har hatt en tendens til å slå sammen disse måltidene her nede, og det er like greit nå som kjæresten har reist. Er liksom ikke så koselig å gå ut på kvelden og spise mo mutters alene.

Endelig en liten krabat som satt stille lenge nok til at jeg fikk tatt bilde. Disse småttingene hører man laaangt oftere enn man ser dem. Denne ble observert i Barranco de Balito.

Vel hjemme ble det ganske klart at søndagen antagelig måtte bli en hviledag så solsenga. Hælbetennelsen talte et veldig tydelig språk, så gjenstår å se da… om jeg fikser en hel dag i horisontalen.

På vei ned mot Barranco de Balito var stien kjæresten og jeg gikk 17. mai godt synlig. Det samme var den langt bedre stien vi egentlig skulle ha gått på lenger opp i terrenget.

På dagens tur var det (som vanlig kan man nærmest si) mange spor etter både gamle og nye vannledninger. Vannet ledes i dag i slanger som for en stor del ligger oppå jorda, mens gamle dagers vannkanaler fortsatt er godt synlige mange plasser.

Gammel vannkanal – helt tørrlagt nå

En gammel vannkanal med bittelitt vann i. Jeg skulle vært veeeeeldig nær tørstedøden før jeg drakk av dette.

Gammelt vannrør

På vei ned ryggen var det en plass en liten lekkasje i vannledningen. Her var jorda våt og grønne planter skjøt i været i sterk kontrast til det ellers tørre landskapet.

Enorme trapper er bygget rett ovenfor La Verga i nærheten av Anfi. Området er også utgravd, veier asfaltert og strøm lagt frem, men leilighetene som skulle bygges ble visst ikke noe av. Trappene har allerede begynt å forvitre.

Advertisements

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s