Storheia i sommervær

Storheia ( Trondheims høyeste topp – 565 moh) er en populær topp å besøke. Her oppe får man faktisk høyfjellsfølelse og ikke minst et vidt utsyn i alle retninger. Dessverre er toppen ganske vindutsatt, så jeg har aldri vært der uten isende vind som gjør at man fort trekker ned fra toppen, men utsikten er uansett verdt turen.

På toppen av Trondheim

Torsdag la jeg i vei fra Skistua i nydelig sommervær. Det var nesten ikke mennesker å se på hele turen som varte i 3 timer. Søndag derimot, på samme strekning, var det bortimot 2000 mennesker å se, og terrenget bar tydelig preg av masseutfarten. Deler av strekningen, fra der jeg tok av fra grusveien som går inn til Elgsethytta og til toppen, var fullstendig ødelagt. Stien var ikke annet enn et hav av gjørme og den omkringliggende myra bar tydelig preg av de mange tursko som hadde tråkket utenfor stien for å unngå gjørmebadet. Lurer på om TT synes at målet helliger middelet? Ja, de fikk mange mennesker ut på tur søndag, men er en rasert Bymark en grei pris å betale for det? Eller er det de 700.000 kronene som TT grovt regnet tok inn på arrangementet som er den egentlige årsaken til at de ønsker å dra så mange mennesker ut på tur i et sårbart terreng? Jeg synes personlig at arrangementer som Topp 7 ikke bør legges til Bymarka. Terrenget takler ikke en så stor belastning, spesielt ikke om våren når det er søkkvått overalt fordi snøsmeltingen nettopp er ferdig. Dersom folk ikke klarer å komme seg ut i marka uten å stå og gå i kø sammen med 2000 andre får de heller holde seg hjemme. My 5 cents….

Totalt ødelagt sti etter Topp7 i helgen

Mere vandalisme av stier

Men tilbake til torsdagens tur. Etter å ha forsert diverse gjørmebad opp mot Kvistingen var det de siste metrene opp mot toppen som gjaldt. Mye gjørme også her, og den sedvanlige store snøfonna på vestsiden av Kvistingen som nekter å innse at det er sommer hvert eneste år lå der også i år. På toppen var jeg kun en kort stund for å ta noen bilder og memorere kodeordet for en av toppene i årets «Til Topps».  Fra toppen var det lett å se at det ligger mye snø i fjellet enda. Sylan var nesten helhvitt enda og mye snø lå også i retning Trollheimen. Den før nevnte vinden var som sagt iskald, så det var ingen grunn til å bli lenge på toppen. Jeg satte derfor kursen ned mot Bosbergheia og Litl-Kvistingen.

Mot Litl-Kvistingen

Før jeg kom til Litl-Kvistingen valgte jeg imidlertid å skrå rett øst og opp en skråning for å komme til et lite tjern som lå idyllisk til i heia. Og hvilken idyll!  Ikke et menneske å se, klart blått vann i tjernet, et måkepar som satt og koste seg i sola, beroligende myrterreng og flott utsikt sørøstover.

Idyll ved ikke navngitt tjern i Bynesmarka

Virkelig fantastisk, men jeg måtte videre for hjemme ventet pakking av sekk og vask av klær til helgens fjelltur, så det ble bare et lite fem-minutt ved tjernet for å ta noen bilder og sende mms til kjæresten for å vise han idyllen. Fra tjernet gikk jeg i retning grusveien som går mellom Elgsethytta og Skistua. Idet jeg nesten har kommet meg ned på veien går det opp for meg at kameraet ligger igjen ved tjernet. Sukk…. Intet annet å gjøre enn å konstatere at hjernen var alene noen sekunder der ved tjernet og jeg må gå den tunge veien oppover myr og myrkneiker med lårmuskler som allerede verker. Kameraet ble gjenfunnet uten problemer og jeg valgte nå en annen vei ned og endte på stien mot Kvistingen. Jeg følte ikke for å gå på denne gjørmestien enda en gang, så nok en gang skrår jeg ut over heiene og finner en annen rute ned til veien. Vel nede på veien på veien igjen, var det kun en ting som sto i hodet på meg: hjem! Lårmusklene verket og gnagsåret jeg fikk på tirsdag hadde absolutt ikke blitt bedre og minnet meg på at det var der for hvert eneste skritt jeg tok.

Utsikt over Bosbergheia fra Storheia

Rett før jeg kom til bilen passerte jeg to damer med til sammen 6 eeenooooorme hunder. Flotte, gudbevaremegvel, men for en gjeng å holde styr på! Og hvilket pelsstell må de ikke ha…. Hundene viser seg å være av rasen pyrineer. Absolutt skjønne hunder, men de må nesten ha egen enebolig.

Kvistingen – eller i allefall en del av den

Ellers er det det å si at sauene nå er sluppet på beite, og det var masse mammasauer som beitet sammen med sine søte små langs veien opp til Skistua, så kjør forsiktig om du skal den veien! Ved butikksenteret på Byåsen fikk jeg også øye på en kanin. Sannsynligvis en kanin på rømmen, så det er vel noen unger på Byåsen som savner kaninen sin nå.

Advertisements

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s