Tenerife-jomfruene i Trollheimen

I november 2009 møttes 12 damer på en vandringsferie på Tenerife i regi av Jomfrureiser. Disse damene trivdes så godt sammen på tur at mange av oss siden har møttes hele 3 ganger for å gå turer i Norge. De to første gangene koste vi oss i Etne hos Herborg og Elisabeth. Denne gangen var det min tur til å invitere «jomfruene» til Trollheimen. Base for damene var min arbeidsgivers store hus i Storlidalen som kan leies av ansatte. Et fantastisk utgangspunkt for toppturer og andre vandringer i Trollheimen.

Klokken var nærmere elleve fredag kveld før alle «jomfruene» var samlet etter å ha reist fra Haugesund, Etne, Bodø, Oslo og Bærum, så det ble bare litt mat og vin/øl for vi tumlet i seng hele gjengen. De to neste dagene skulle by på fjelltopper, varierende vær, mange høydemetre og koselig samvær.

Storbekkhøa (1504 moh)

GPS-sporet vårt etter toppturen til Storbekkhøa

Lørdag så det ut til at vi skulle få ganske ok vær på turen vår. Skyet oppholdsvær og god sikt må sies å være godkjent i denne landsdelen. Utgangspunktet for turen var Storli Gård innerst i Storlidalen. Det er merket sti til topps, men mye av merkingen var ikke synlig under all snøen som fortsatt ligger i fjellet. Turen startet opp gjennom bjørkeskogen i fin temperatur og vi gikk i kun ullskjorter. Et stykke opp i lia kom det såpass mange dråper fra oven at jeg med flere valgte å ta på skalljakka, men det var fortsatt fint turvær og det lette regnet ga seg snart. Da overtok imidlertid vinden så kun ullskjorte var helt uaktuelt. Jo lenger opp vi kom, jo mere vind, og den var isende kald så både vanter og buff/luer kom på. Forrige helgs rolige rusling til topps med mange og lange pauser var dermed ikke aktuelt denne helgen. I tillegg må det sies at de nevnte jomfruer er noen særdeles spreke damer som legger høydemetre bak seg lekende lett, så toppturen gikk unna på drøye 4 1/2 timer + et par små pauser.

Toppvarden på Storbekkhøa

Oppover i fjellet var det noe mindre snø enn forrige helg, men fortsatt så mye at det er skiføre om man holder seg unna rygger og topper som fort blir snøfrie. Turen til Storbekkhøa er en fantastisk tur hvor vakre fjelltopper dukker opp en etter en. Hele veien opp til toppen er det vakre, majestetiske fjell man kan hvile øynene på. Litt mer slitsom enn normalt blir turen når det er såpass mye snø man må slite seg opppover på, men ikke verre enn at turen så absolutt kan anbefales.

Nydelig utsikt fra Storbekkhøa til tross for en del skyer. Tohatten midt i bildet

Det ble en kort stopp på toppen for vinden var sterk og isende kald så «jomfruene» så ingen grunn til å bli værende der når vi hadde skrevet oss inn i toppboka og beundret utsikten. For mitt vedkommende var det et deilig gjensyn med en av de flotteste fjelltoppene jeg noen gang har stått på.

Fornøyd dame som er på Storbekkhøa for andre gang på en uke

Jomfruene skriver seg inn i toppboka på Storbekkhøa

Okla og Snydda (1564 og 1580 moh)

Søndag var det Okla med Snydda som sto på programmet. Været var lettskyet og  vinden fra i går hadde løyet, så det var riktig så flott turvær. Underveis kom også solen frem, så jeg presterte å bli solbrent på denne turen!

GPS-sporet vårt fra Okla-turen

Stien til Okla går opp bjørkeskogen fra Bårdsgarden på en nydelig setervei. Etterhvert kommer man over på sti og i løpet av en times tid er man ved stiskillet til Gjevillvasshytta og Trollheimshytta. Fra dette stedet troner Okla mektig over Gjevillvatnet, og det er en imponerende fjellrygg som stuper ned i Gjevillvatnet. Stien klatrer videre jevnt og trutt oppover lia i retning av Oklaryggen og det var mye mer snø der enn forventet. Jeg hadde trodd at sol og vind ville ha smeltet mere snø, men nei.. vi fikk brynt oss på alle slags underlag denne dagen. Alt fra fin sti til snø, myr og steinur.

Storbekkhøa og Halsbekkhøa sett fra stigningen opp mot Bårdsgårdskamben

Omtrent halvveis mot Snydda tok vi en matpause før vi begynte på turens bratteste stigning. Selvfølgelig var det masse snø også her, så vi måtte sørge for at skoa sank skikkelig inn i snøen for å unngå å miste festet og skli ned i bånn av snøfonna. Farlig hadde det vel ikke vært, men utrolig tungt og kjedelig å måtte klatre de samme høydemetrene enda en gang.

På vei bortetter ryggen på Okla i stein og atter stein ispedd en god del snø

Oppe på ryggen av Okla var det mange som begynte å bli slitne og turen bortetter ryggen er dryg. Det var noen nedturer for de som ikke hadde gått her før da det de trodde var toppen slett ikke var toppen. Jeg må innrømme at jeg hadde glemt hvor utrolig langdrygt det var bortetter her, men til slutt sto hele gjengen samlet på Snydda.

Fornøyd dame på toppen Snydda

Dessverre bestemte værgudene seg for å ikke spille på lag akkurat idet vi nærmet oss toppen og sendte lave skyer innover landskapet, så utsikten ble betraktelig redusert. Utrolig trist for utsikten herfra er intet annet enn spektakulær. Noen av damene ble nå smått urolige og ville ned fra toppen fort som f… så vi skrev oss inn i toppboka og begynte å gå ryggen bortetter til selve Okla-toppunktet som er noe lavere enn Snydda.

Mørke skyer kom plutselig og la seg over landskapet. Her en av Gjevillvasskamban

Etter å ha passert Okla fortsatte vi bare bortetter ryggen og valgte etterhvert en litt annen rute ned enn opp. Det var i grunnen et heldig valg for langs denne ruten var det langt mindre snø enn den merka ruten vi hadde gått opp. Vi slapp også å gå ned den styggbratte snøskrenten som hadde voldet noen noen små bekymringer om snøskred osv. på vei opp.

På vei ned fra Okla – mot Ångårdsvatnet

Heldigvis var det mange som syntes at hjemturen var mye kortere enn fryktet, for turen opp til toppen hadde vært lang og bratt.  9,5 km og 950 høydemetre er ikke til å kimse av, men damene som var med på turen er ikke noen utrente pingler, så all frustrasjon over snø, bratte bakker og en uendelig rygg var fort glemt når vi var tilbake på Drivatun og kunne åpne en øl eller en cider. 7 timer og 45 min inkludert pauser er så absolutt godkjent på denne turen som endte på 18,5 km. totalt.

Jeg håper noen av «jomfruene» en vakker dag vender tilbake til Trollheimen for å gå tur her enten på egen hånd eller i forbindelse med en ny jomfrutur. Denne helgen ga bare en bitteliten smakebit av hva Trollheimen kan by på. For egen del håper jeg at det bare er en eller to uker før jeg igjen er tilbake i den vakre «heimen».

Advertisements

One response to “Tenerife-jomfruene i Trollheimen

  1. Tilbaketråkk: Jomfrutur på Krokskogen | Friluftsliv og andre gleder

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s