Tilbake i Storlidalen

Uansett hvilke planer og ønsker man måtte ha for turer i fjellet, så er det til syvende og sist fjellet som bestemmer om det er gjennomførbart. I helgen måtte kjæresten og jeg innse at Kråkvasstind 1700 moh (Sandåhøa på nyere kart) ikke ville la seg beseire denne helgen til tross for at vi startet fra Sandøysetra i nesten 20 varmegrader og vindstille. Årsaken var delvis at Sandåa gikk stor og voldsom pga snøsmelting og ikke lot seg krysse, og delvis fordi vinden økte på så kraftig utover dagen at det neppe ville vært forsvarlig å gå mot toppen. Når min betente hæl i tillegg spiller opp og forlanger en av hovedrollene i dagens tur var det bare å innse at Kråkvasstind må vente til senere i sesongen når vannføringa i elva er mindre og vinden er mer behagelig.

Tydelig, men umerket sti opp Sandådalen

Utsikt tilbake mot Storlidalen med Ångårdsvatnet og Dalsvatnet

Stor vannføring i Sandåa

Som det var la vi om kursen og bestemte oss for å gå på Lorthøa i stedet, men først: matpause for energipåfyll. Lorthøa er en betydelig lavere topp (1346 moh) enn Kråkvasstind, men det beste vi kunne få til slik omstendighetene var denne lørdagen. Og Lorthøa var intet dårlig valg. Fantastisk utsikt over Storlidalen og alle tinder som omkranser dalen. Og det er ikke få! Dog var ikke toppen noe blivende sted. Jeg har aldri opplevd maken til vind på en topp før og prøvde så godt jeg kunne å stå stødig for å få tatt noen bilder, men det var lettere sagt enn gjort. Likte heller ikke å stå så nære kanten vest på toppen. Var livredd for å bli blåst utfor med den vinden som raste oppå der.

Kjæresten skuer opp mot Lorthøa

Vindfullt på toppen av Lorthøa – 1346 moh

Veien ned gikk på snø nesten helt ned til tregrensa  til tross for at det var siste dagen i juni. Det er fortsatt mye snø i fjellet, men det smelter med en vanvittig fart nå. Det rant små og store bekker overalt i terrenget så hvis varmen holder seg fremover blir det vel mer farbart i fjellet utover i juli.

Tilbakeblikk mot Lorthøa

Utsikt mot nord fra Lorthøa

På vei ned gikk vi innom en utsiktsvarde med nydelig utsikt over Storlidalen. Resten av matpakka ble spist her – i le av en stor steinblokk.

På vei ned mot Storlidalen

 

Dagens rute lørdag

Nede på Drivatun ble vi møtt av kyr på beite rett ved huset. De samme kyrne hadde også besøkt oss ved ankomst fredag kveld.

Koselig med kyr på beite rett ved huset

Utpå kvelden gikk vi oss en liten tur ned til pumpestasjonen ved Ångårdsvatnet. Pumpa gikk for fullt og det dannet seg en malstrøm i vannet. Visstnok pumpes det 10.000 liter i sekundet når pumpa går for fullt.

Kveldsstemning ved Ångårdsvatnet

Kringlehøa sett fra Ångårdsvatnet

Nydelige Storsalen

Om lørdagen hadde vært vindfull og nedbørsfri ble søndagen det stikk motsatte. Vindstille, men etterhvert regn som gikk over i pissregn.

Stor vannføring i Lona

For å ikke slite mer enn nødvendig på min vonde hæl hadde vi (eller jeg?) bestemt at vi skulle på dalvandring på søndag. Vi kjørte derfor inn til Storli Gård og gikk innover på grusveien. Etter en stund tok vi av på den rødmerka stien mot Kårvatn og fulgte denne til Lontjønna. Nydelig temperatur til å begynne med, men rett før regnet kom datt temperaturen. Stien gikk langs Lona som i likhet med Sandåa gikk vill og voldsom. Til tider var det et øredøvende leven langs stien pga vannmassene. Stien ligger tett på elva, og stedvis ligger det fortsatt mye snø i stien og «herligheten» skråner rett ned mot elva. Gjett hvem som gikk oppover i terrenget her og der for å forsikre seg om at hun ikke skled rett ut i Lona? På vei oppover måtte vi krysse masse småbekker som rant ut i Lona. De fleste gikk helt greit å krysse, men en var småguffen. Da måtte kjæresten trå til med en stødig hånd. Er ikke måte på hvor pinglete jeg er når bekker skal krysses. Er vel bare å innse at et par teleskopstaver må kjøpes inn for at jeg skal kunne krysse bekker når jeg er alene på tur.

Møkkaværet trekker innover dalen

Nærmer oss Lontjønna i regn

Innen vi nådde Lontjønna regnet det godt og mens vi satt der og tygde i oss et par brødskiver gikk regnet over i godt, gammeldags pissregn. Matpausen ble ikke lenger enn nødvendig for å si det sånn. Lontjønna er enda dekket av is over store deler, men det har begynt å smelte langs bredden, så det går vel ikke lange tida før den er helt isfri. På tide egentlig… tatt i betraktning at det nå er juli!

En slags demning ved Lontjønna. Her kan man iallefall krysse om man skulle ha behov for det på turen

Enda is på det meste av Lontjønna

Returen gikk samme vei som vi kom opp. Vi holdt god fart til å begynne med nedover dalen, men hælen min likte ikke tempoet og tvang meg til å redusere farten. Ned til bilen kom vi imidlertid og heldigvis gikk pissregnet over til «vanlig» regn en stund etter avgang fra Lontjønna.  Sekken min var blitt til en liten innsjø når vi kom til hytta (regntrekk var ikke med på turen), og ulltrøya var gjennomvåt. Neste gang det ligger an til møkkavær på tur får jeg prøve ut Norrønajakken for å se om den er bedre egnet til å holde meg tørr enn Mountain Hardware jakka var. Sjeldent har en varm dusj vært bedre enn etter søndagens tur. Det må i tilfelle være dusjen etter Besseggen-turen jeg hadde siste helgen i august 2010!

Dagens rute søndag

Uansett… fjelltur er fjelltur og det er godt å komme seg bort fra byen, så helgens «utflukt» har vært fin den.

Reklamer

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s