Topptur og lykke

Værmeldingene for lørdagen var litt bob-bob når jeg krøp til sengs fredag kveld, så ingen ny fjelltur var planlagt. Lørdag våknet jeg imidlertid til knallvær, og bestemte meg for at det måtte bli et gjensyn med Forollhogna  (1332 moh); den høyeste fjelltoppen i Forollhogna Nasjonalpark.

Første gangen jeg besøkte Forollhogna var i juli 2008. Det var min første skikkelige fjelltur og topptur (om man ser bort fra påskeferier og slikt på fjellet som barn). Jeg forelsket meg umiddelbart i fjellet og  ikke minst i Forollhogna Nasjonalpark og tenkte at hit måtte jeg tilbake. Det tok fire år.

Siden jeg sov lenge og ikke stressa med å komme meg avgårde viser klokka ti på ett når jeg legger avgårde oppover bjørkelia i Synnerdalen. Det tar omtrent 2 timer å kjøre hit fra Trondheim, men det er verdt det. Sola skinner fortsatt på himmelen, men en litt kald vind nede i dalen gir en tydelig pekepinn på at det vil være vindfullt på fjellet og ikke minst på toppen.

Oppover bjørkelia i Synnerdalen

Jeg begynner å gå i kun ullskjorte. All erfaring tilsier at det blir varmt nok oppover bjørkeskogen, og joda… det blir det så absolutt også i dag. Det går jevnt og trutt oppover og svetten siler. Litt oppi lia viser Forollhogna seg frem og det ser laaaaangt ut, men heldigvis vet jeg at det ikke er mer enn 7,5 km. fra parkeringa. Sola har nå måttet vike for stadig flere skyer på himmelen, men fortsatt er det oppholdsvær og grei turtemperatur.

Forollhogna (den bakerste topppen) slik den sees når man er ute av bjørkeskogen.

Etter en halvtime er jeg ute av bjørkeskogen, og like etter møter jeg skiltet som viser at jeg nå går inn i nasjonalparken. Stien fortsetter å stige helt opp til «kvilsteinan». Her møter jeg et par som bor i området som kan fortelle at det er observert  en svær flokk reinsdyr på mellom 700 og 800 dyr på den andre siden av dalføret. Reinen i Forollhogna er villrein og årets jakt har nettopp startet. Tenk om jeg kunne få se en flokk?!

Nasjonalparkgrensen.

Etter «kvilsteinan» flater stien litt ut og det er fint og lettgått fjellterreng. Selv om stien ikke er merket er det umulig å gå feil så tydelig som den er. Heldigvis er det null myr å tråkke i, så tempoet er langt høyere enn på gårsdagens tur til Fonnfjellet.

Tydelig sti og lettgått terreng

Grønlibekken som jeg husker som et mareritt å krysse i 2008 er en enkel sak nå siden det har kommet en liten bru over bekken. Uansett – slik forholdene er i bekken i dag,  hadde det ikke vært noe problem å krysse den ved å hoppe fra stein til stein.

Ny bru gjør kryssing av bekken enkelt

Stien fortsetter på baksiden av Storsalen. Rundt meg på alle kanter er det bare vidder og avrundede fjell og når jeg kommer opp en liten bakke ved enden av Storsalen kommer Forollsjøen til syne der den ligger ved foten av Forollhogna. Et stort smil brer seg over ansiktet og gleden over å være tilbake i fjellet er enorm. Helt uten forvarsel begynner plutselig tårer å strømme nedover kinnene mine. Gledestårer. Eller kanskje heller lykketårer. Hvor dypt jeg har savnet turlivet mens hælen gjorde livet til en inaktivt mareritt står tydelig for meg nå, men når man sitter der og ikke kan gå på tur, må man som best man kan prøve å skyve savnet unna. Selvfølgelig har jeg ikke klart det 100%, men nå som jeg står her i Forollhogna og lar tårene trille, kjenner jeg at jeg i allefall til en viss grad har klart å undertrykke behovet for å være på tur. Kanskje ikke så rart at jeg da får en liten «knekk» når jeg endelig er på tur i fjellet igjen og ser en uendelighet av urørt natur rundt meg på alle kanter. Det tar litt tid før jeg får tørket tårene og kan gå videre lett til sinns og rett og slett lykkelig.

Forollsjøen ved foten av Forollhogna

Like etterpå deler stien seg og skiltet med Forollhogna peker til høyre. Den venstre stien går rett ned mot vannet, men siden jeg skal på toppen velger jeg stien til høyre. Stien fortsetter slakt mot foten av fjellet hvor stigningen begynner. Igjen får pusten kjørt seg. Det er ingen klyving eller klatring mot toppen, men tidvis er det veldig bratt og det går smått oppover bakken.  Små pustepauser legges inn, men det er heldigvis ikke så veldig langt opp, og plutselig kommer toppvarden til syne.

Toppvarden 🙂 Snart oppe!

Jeg er ikke alene på fjellet denne dagen, men heldigvis er det ikke så folksomt som for 14 dager siden. Da skal det visstnok ha vært noe sånt som 120 personer på toppen. Denne dagen skriver jeg meg inn som nr. 15. På toppen blåser det som forventet kraftig og kald vind, så etter å ha tatt de obligatoriske bildene setter jeg kursen rett ned for å finne ly så jeg kan spise lunch.

Passe rød i ansiktet etter slitsomme, bratte metre mot toppen

Den øverste delen av stien er bratt med smågrus liggende oppå, og jeg liker det ikke, men heldigvis er det kun et kort parti som er slik før grusen er borte og man har «fast grunn» å bevege seg på. Nedover fjellet sitter flere som har funnet ly for vinden og koser seg med mat og utsikt. Selv finner jeg også en plass hvor det iallefall er litt ly for vinden og nydelig utsikt over Forollsjøen og videre mot Brungmarka, Skarvan & Roltdalen og Sylan. Sommerdunjakka kommer på før jeg finner frem kaffe og mat. I dag har jeg heldigvis husket å ta med meg kikkert, så mens jeg spiser speider jeg utover landskapet for å se om det er mulig å få øye på noen reinsdyr. Men nei…  ingen dyr å se foruten sauer på sommerbeite.

Jeg sitter lenge og bare nyter stillheten, utsikten og godfølelsen av å være på fjellet. Et par som startet litt før meg fra Synnerdalen kommer nedover, og stopper opp og slår av en lang og trivelig prat. Det viser seg at han er fra området, men flyttet til Trondheim for mange år siden, så jeg benytter sjansen til å stille noen spørsmål om fjellområdet for hit vil jeg tilbake med telt en gang! Forollhogna er lite tilrettelagt for turisme, så her finnes ingen turistforeningshytter eller rødmerka stier. Noen åpne hytter finnes i nasjonalparken, men skal man hit er det en trygghet å ha med seg eget telt.

Smått om senn rusler jeg videre nedover stien mot Storsalen. Jeg somler. Rett og slett somler. Vil ikke ned fra fjellet riktig enda. Vinden har løyet og regnbygene som truet en liten stund har trukket seg unna. Både hæl og lår verker, men jeg ignorerer det og konsentrerer meg om å nyte utsikten. På bakketoppen hvor tårene trillet på vei opp, snur jeg meg en siste gang og kikker mot Forollsjøen og lover meg selv å ikke la det gå fire år til neste gang.

Ved kvilsteinan hvor man kan ta en rast og nyte storslått utsikt.

Ned mot Grønlibekken og kvilsteinan går det lett, men jeg fortsetter å somle. Stopper ofte og kikker meg rundt, og for å øve meg litt, krysser jeg bekken på steinene og ikke over brua.Når jeg er tilbake ved kvilsteinan har sola brutt gjennom skydekket, så for riktig å drøye fjellopplevelsen lengst mulig setter jeg meg ned på benken som står mellom kvilsteinan. Herfra ser jeg rett ned i vakre Synnerdalen og utover enorme fjellområder. Man skal være bra blasert for ikke å la seg berøre. Siste rest av (lunken) kaffe blir drukket mens sola varmer kropp og ansikt. Kikkerten kommer nok en gang opp av sekken, men heller ikke nå er det annet enn sau å se. Det må være godt å være sau på sommerbeite her inne.

Til slutt innser jeg at jeg ikke kan bli sittende på benken til evig tid og fortsetter ned og inn i bjørkeskogen. Her setter jeg opp tempoet og er tilbake ved bilen i løpet av kort tid. På parkeringen er det en ren og pen mulldo som benyttes etter å ha skiftet til ren ullskjorte og ikke minst fått på meg noe lettere skotøy. En siste kikk innover dalføret, så er det å sette bilen i gir og kjøre mot byen. Før jeg er hjemme møter jeg regnet som var spådd mye tidligere og er glad for at værmeldingene ikke stemte denne dagen.

Innover vakre Synnerdalen.

Sporloggen fra dagens tur.

Advertisements

3 responses to “Topptur og lykke

  1. Flotte toner i ord og bilder her, Hege. Kanskje planene skal legges for min del også om en lignende tur til neste sommer? Da blir det mye varmere og bedre enn denne. Tror jeg. 🙂 En kammerat har hytte i Stuggudalen, noe som vel kan være et godt utgangspunkt for en skrøpelig sjel og en godt brukt innpakning. 🙂 Hytte har jeg jo i Selbu også, så når sommeren viser seg som den skal, blir det gjennomførbart. Med optimismen godt tilgjengelig plassert. Og det skal den være, til alle tider. 🙂

    Dette er av de innlegg som gjerne må leses flere ganger for min del, så jeg kommer tilbake igjen jeg og med videre «studier» av både dette og det andre jeg ikke har fått med meg. Ei hektisk helg med barnabarn og slike goder fra torsdag – fredag og turer på lørdag og søndag. Turer en helst ikke vil nevne i slike sammenhenger og i høyeste grad i lavlandet. 🙂 Men det har jo sine grunner, utover latskap og den slags. 🙂

    Det viste seg at både lørdag og søndag ble klokka nøyaktig 13 før jeg kom meg ut. Uten noen form for planlegging. Det har nok sterk sammenheng med været. Og som jeg lovet, var jeg innom Gjenbruksdagen og fikk med meg en del, men dessverre så alt for lite. Der skylder jeg på det noe vaklende været som ikke stbiliserte seg i tide. 🙂

    Kjempefint innlegg og med fristende bilder, som får en til å tenke: «Der skulle jeg ha vært». Når teksten også følger opp de ønskene, da er innlegget svært bra, tenker jeg.

    Jeg stikker innom de innleggene jeg ikke har lest litt senere, for nå er klokka godt passert 04.00, og behovet for en «strekk» til og en parkering for tanker, ord og gjerninger, kommer sprengende på. Da skal en benytte sjansen, har jeg lært meg. 🙂

    Tusen takk for en behagelig og svært så hyggelig tur fra godstolen, og ha ei fin uke med det den skal inneholde for deg. 🙂

  2. Tusen takk for masse skryt. Det varmer 🙂
    Bildene skulle jeg gjerne ha sett var bedre. Får ikke helt til bildene slik jeg vil ha det med et kompaktkamera, så jeg veier for og mot speilrefleks med et par linser så jeg kan ta bedre naturbilder. Muligens må også fotografen ta noe av skylda for at bildene ikke blir helt slik jeg vil, men kameraet setter definitivt noen grenser.

    JA! Synes så absolutt du må prøve å komme deg ut på tur neste sommer. På kroppens premisser. Jeg er ikke så flink til å ta hensyn til kroppen, så jeg tyner den nok ut på tur litt oftere enn jeg bør, men som jeg pleier å si: Bedre å ha vondt i kroppen enn i sjela (men det betyr jo ikke at andre trenger å gå imot kroppens signaler – hehe). Stuggudalen er et flott utgangspunkt for mange turer, og det samme er helt sikkert Selbu selv om jeg ikke er så kjent der.

  3. PS. Jeg tok meg den frihet å rette navnet mitt fra Ellen til Hege i kommentaren din 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s