Rundtur i Brungmarka med kjæresten

Bare 5 dager etter siste tur i Brungmarka var det i dag klart for en ny tur i «Trondheims nærmeste villmark». Denne gangen skulle kjæresten være med. Det er tross alt nesten for en skandale å regne at han ikke har vært på tur i Brungmarka før (sykkeltur langs grusveiene i marka teller ikke) når bosted er under en mil unna!

På vei oppover med utsikt mot Selbusjøen

Som vanlig starter turen ved Brøttem og det venter omtrent 20 minutter med stigning før vi kommer opp på «platået». Traktorveien  som etterhvert går over i sti er grei å følge selv om den har rast ut et stykke opp i lia. Med et fornuftig tempo er det ikke noe problem å komme seg opp uten å være helt kjørt.

Det ser styggbratt ut med loddrette klippevegger, men veien/stien snor seg pent og pyntelig oppover, så det er intet problem å komme seg opp i Brungmarka.

Sikatjønna er første stopp etter omlag 2,5 km. Brungmarka bader i sol og det er vindstille, så temperaturen er aldeles nydelig til slutten av september å være. Vannet på tjernet er blikkstille og trærne speiler seg i vannet. På en odde litt unna oss ser vi røyk og det lukter bål. Dagens første tegn på liv siden vi begynte på turen. Senere, på vei mot Storavatnet, ser vi at det er en enslig mann som nyter stillheten og naturen i det deilige høstværet.

Det er knappe 2 km. fra Sikatjønna over til Storavatnet via Turtjønna. Det er stort sett myr og atter myr på veien over, og når man nærmer seg Turtjønna er det best å gjøre gode rutevalg, ellers havner man fort i ekstremt våte myrområder som det ikke er mulig å komme gjennom. Dersom man vet hvor man skal gå er det imidlertid ikke noe problem å finne riktig vei. Fra Turtjønna er det bare et langt steinkast ned til Storavatnet.

Høst ved Storavatnet

Ved Storavatnet tar vi dagens andre pause. Det er såvidt det er litt krusninger på vannet, så stille er det. Himmelen er knall blå og sola varmer. Går det an å ha det bedre en septemberdag i Norge? Vi spiser medbragt matpakke ogsjokolade og drikker kaffe fra termos. Egentlig burde man sikkert fyrt bål, men verken jeg eller kjæresten er så store på det. Termos er enkelt og greit liksom.

Tar livet med ro ved Storavatnet.

Etter en lang og god pause fortsetter vi langs veien på østsiden av vannet. Jeg har lyst til å se hvordan det ser ut i sørenden av Storavatnet siden jeg ikke har vært der før, samt sjekke om det er mulig å krysse bekken i enden (for senere turer i marka). Ved enden av vannet konstaterer jeg at det er fullt mulig å krysse bekken som renner inn i Storavatnet, og kjæresten konstaterer lykkelig at det er fisk i elva. Dessverre ikke så stor fisk skulle det vise seg når han etter en stund fikk øye på noen, men kjæresten er glad læll. Så lenge det er fisk, er det tegn på liv, sier han.

Kjæresten speider etter fisk.

Siden vi ikke skal tilbake til bilen via traktorveien, som er å finne ikke langt fra sørvest-enden på Storavatnet, snur vi og rusler tilbake til rasteplassen og derfra videre mot «veikrysset» like ved Eidstuvollen. Vi har sett på kartet at det skal gå en sti herfra og ned til Selbusjøen. Ulempen ved å velge denne stien er at det da venter godt og vel 2 km. på grusvei langs Selbusjøen tilbake til bilen, og det kjennes slett ikke ut som om hælen min synes grusvei er en god idé. Likevel, mot bedre vitende, velger jeg å gå en ny vei tilbake til bilen. Jeg elsker variasjon og nye områder eller nye stier er alltid spennende, og som oftest får jeg et lite lykkekick av det. Ikke denne gangen. Det viser seg at stien vi har valgt ned til Selbusjøen delvis går over glatte sva, søkkvåt myr og sylglatte steiner, og pittelitt fin skogsti. Definitivt et møkkaterreng etter min mening. Er det noe jeg hater, så er det å skli rundt og prøve å unngå å ramle overende i steinete terreng.

Møkkaterreng, selv om vi her begynner å komme så langt ned at steinene har blitt mindre og terrenget er mindre bratt.

Stien synes å være evigvarende der vi gradvis mister høyde, men omsider, via en trang bekkedal, kommer vi ned på grusveien og begynner å labbe langs Selbusjøen. Om ikke hælen verket fra før av, så verker den iallefall nå. Salighet! Jeg er så dritlei smerter på tur at jeg kan ikke få sagt det i sterke nok ordelag. Drøye 2 km på grusvei er egentlig ikke langt, men i dag trodde jeg aldri at vi skulle komme oss til bilen. Selvsagt gjorde vi det, og jeg var ikke sen om å få av meg fjellskoa og få på meg joggesko med god demping. Hvilken lykke!

Til tross for en litt bedriten slutt på turen, var det en fin dag i Brungmarka. Nydelig høstvær, flotte høstfarger, og marka så godt som helt for oss selv.  Med en litt mere samarbeidsvillig hæl, hadde det vært perfekt.

Sporlogg fra dagens tur.

Advertisements

2 responses to “Rundtur i Brungmarka med kjæresten

  1. Oiii! For en natur, kjenner den friske lufta rett gjennom skjermen. Nå fikk jeg også klarhet i hvor den mystiske marka ligger. Søkte på kartet etter den, men fant ikke noe. Nå har jeg det temmelig klart ja.

    Ledet meg mot kjente trakter og Selbusjøen gjorde du også, noe som ikke fikk innlegget mindre koselig. 🙂 Vi har jo hytte på Selbustrand. Sannsynligheten for at jeg har vært i nærheten av der dere gikk ved Selbusjøen er stor. En gang i mitt uendelig lange liv. 🙂 Min mormor var fra Solem, den nest ytterste gården mot Dragsten.

    Leit å høre at du enda plages med hælen, håpet det hadde bedret seg, men det tar vel sin tid. Så får vi håpe at det er riktig det da, at vondt skal vondt fordrive, for jeg synes du er litt i tøffeste laget med…ja du forstår. 🙂 Maser ikke, bare godt ment. Og jeg er jo egentlig glad så lenge jeg får slike opplevelser servert på sølvfat. 🙂

    Flott høstvær nå, som utnyttes maksimalt også for min del. I morgen blir det høyst sannsynlig Frosta og konsert. Et av barnebarna spiller i korps som er på korpstur/seminar der i helga, så jeg er lovet skyss sammen med datteren vår og hennes støttespiller og kompanjong. Og bor i samme huset som oss. Det gleder jeg meg til. Mulig kona også blir med, om alt går som tenkt.

    Fin dag til dere også i morgen og tvi tvi for været fremover. Det liker vi, ikke sant? 🙂

  2. Ja, det er flott i Brungmarka. Mye myr, men flott likevel. Og det beste av alt: Nesten ingen andre mennesker 😀

    Brungmarka er kanskje ikke så lett å finne ut hvor er, nei, men om du hadde søkt på Østre Brungmarka, så hadde du antagelig funnet det. Merkelig, men slik er det. Uansett… Brungmarka er vel, sånn omtrentlig, området sør for Selbusjøen og Bjørsjøen, og går etterhvert over i Flåmarka i retning Melhus. Store områder hvor man fort går seg vill om man ikke er kjent, så her må man ha med kart og kompass.

    Har nok kjørt hælen litt for tøft i det siste. Den mener iallefall det, så da blir det mye smerter. Dog… hvor ofte har vi slike høstdager som siste uke?? Jeg blir fysisk dårlig av å ikke kunne være på tur i slikt vær, og psyken skal jeg ikke engang nevne! Men nå må jeg nok roe ned litt. Jeg tåler mye smerter, men ett sted går grensen for når smertene er så ille at de ødelegger for turgleden. 😦

    Kos deg masse på Frosta i dag med eller uten kone 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s