Resdalen og topptur til Raudfjellet (950 moh)

Fredag ettermiddag dro kjæresten og jeg til hytta hans i Resdalen. Været var flott, og det var meldt fint vær også lørdag, mens søndagen så ut til å skulle regne helt bort.

Morgenstemning i Resdalen en klar og kald høstdag

Vi kom frem til hytta like før sola gikk ned og nøt dagens siste lysstråler på den lille verandaen før vi trakk inn i hytta til tente talglys. For ekstra lys ble også oljelampa i taket tent. Etter et par slag Yatzy (som jeg tapte) og litt småprat tok vi kvelden tidlig. Som vanlig ble jeg liggende og vri meg natta gjennom meg uten å få sove, så før klokka var halv sju på morran, var jeg oppe. Ute var det en nydelig morgen med rimfrost på trær og myr. Sola var i ferd med å våkne og lyste opp landskapet og rimet glitret som diamanter i sola. En elg viste seg også i skogkanten. Jeg håper den overlever årets jakt som er i full gang.

Naturens diamanter glitrer i sollyset

Etter frokost og kaffe kokt på vedovnen satte vi oss i bilen og kjørte til Hølstoen. Forsøk nr. 2 på å komme til topps på Raudfjellet (950 moh) var dagens turaktivitet. Vi hadde prøvd oss allerede i juni, men da fra Resvatnet-siden, men måtte gi opp på grunn av store elver i vårløsninga. Denne gangen valgte vi altså å gå opp fra Hølstoen  langs stien som er merket hele veien til topps.

Et par steder i begynnelsen av turen er det skilt som viser veien til Raudfjellet

Allerede litt over halv ti er vi i gang. Informasjonstavla ved turens start (Langvassbekken) forteller at det er 490 høydemetre som skal forseres og at vi må påregne å bruke mellom halvannen til to og en halv time opp. Sola har forsvunnet bak skyene, men det er vindstille og klar deilig høstluft. Gradestokken viser minus to. Turen begynner på god, opparbeidet grussti som etterhvert går over til å bli myr- og gjørmesti. Heldigvis er det antydning til frost i myra, så vi slipper å synke helt ned i møkka.

Raudfjellet viser seg frem mens vi enda går i relativt slakt, myrete terreng

Det starter ganske slakt, men i løpet av kort tid begynner stigningene som blir brattere og brattere etterhvert. På vei opp er det tre «platåer» som gjør at man kan hente seg inn litt før neste stigning må forseres.

På vei opp kan Snota beundres på et lite parti før den igjen forsvinner bak fjellet vi er på vei opp

For meg virker det som om stigningene aldri skal ta slutt denne dagen. Svetten siler, panneluggen er klissvåt og muskulaturen skriker. Men aldri i verden om jeg gir meg. Opp skal jeg! Vinden begynner nå å gjøre seg gjeldende og kjæresten finner ut at vindjakka må på igjen. Endelig… etter 5 km. og halvannen times effektiv gange står vi ved toppvarden.

Toppvarden på Raudfjellet

Utsikten fra toppen er formidabel. De mest markante toppene er Resfjellet i nordøst, og i sørvest sees Rindhatten og Trollhetta. Mot vest sees Snota og Neådalssnota.

Litjrindvatnet med Snota langt bak

Resfjellet; som vi var på toppen av i juni. Den gang var det betydelig mer snø på fjellet

Trollhetta og Rindhatten

Raudfjellvatnet

På toppen blåser det usedvanlig friskt, men vi klarer å finne ly bak varden, og setter oss ned for å spise medbragt matpakke og drikke varm kaffe, etter obligatorisk innskriving i toppboka. Som vanlig på topptur, drar jeg på meg sommerdunjakka mi ellers hadde jeg nok følt det som om jeg skulle fryse ihjel. Den jakka er uten tvil årets beste kjøp. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger den har reddet hustrige spisepauser på tur siden jeg kjøpte den i mai.

Småhustrig på toppen, men litt ly var det heldigvis å finne bak varden

På vei ned møter vi mange på vei opp. Det kjennes utrolig godt å være på vei ned når jeg vet hvilken stigning de vi møter har foran seg. Det har sine fordeler å være tidlig oppe 🙂

Dagens sporlogg

Turens høydeprofil

På vei tilbake til hytta kjører vi innom Vålåskaret, en idyllisk fredet setergrend. Seterdrifta på Vålåskaret ble lagt ned i 1950-årene, men de fleste seterstuene er i dag bruk som fritidshus.

Vålåskaret

Gammelt, fredet og meget sjarmerende i Vålåskaret setergrend

Advertisements

4 responses to “Resdalen og topptur til Raudfjellet (950 moh)

  1. Her var det mange bilder som ble kommentert «automatisk» fra meg med Oiii! Det startet med det første bildet, men så fortsatte det ned gjennom innlegget. Gamle hus fasinerer meg også, så her fikk det første bildet konkurranse. 🙂

    Når det gjelder formidlingen av turen i ord, er du en mester også, som jeg vel har sagt tidligere også. Du kan friste den mest sofaelskende tv titteren ut i det fri. Og det har jeg ikke noe i mot. 🙂

    Fin uke, Hege og takk for turen igjen! 🙂

  2. Takk igjen 🙂

    Ja, det var en egen stemning i Resdalen lørdag morgen når sola steg opp. Bildet kan kun videreformidle en brøkdel av stemningen, men det er nå hva jeg får til med det kamerat jeg har og den fotokunnskapen jeg besitter.

    Vålåskaret er utrolig sjarmerende. Vi prøvde å komme oss over bekken dit i juni, men måtte gi opp fordi bekken var for stor i snøsmeltinga. Denne gangen kom vi helt opp, og det er flott å se hvordan grenda forsøkes ivaretatt. Jeg er usikker på hvor gamle bygningene er, men de er iallefall så gamle at det krever MYE å vedlikeholde dem, men det arbeides iherdig med det, så det ut som.

    Finfin uke til deg og 🙂

  3. Hmm… Resdalen. Det ringer i en bjelle som jeg ikke finner. Går det tog eller bilvei i nærheten der et sted? Jeg må ha vært der på ett eller annet vis.
    Det så nå unektelig deilig ut Hege.
    Ønsker deg en fin uke. 😉

    • Tog går det ikke dit, men bilvei går gjennom hele dalen mot Rindal. Resdalen ligger like utenfor Trollheimen, og benyttes mye som innfallsport dit. Vakkert og fredelig 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s