Barranco de Alonso

Ettersom jeg har vært lite i de nordlige områdene på denne øya, ble dagens tur lagt til den nordøstre delen, nærmere bestemt Barranco de Alonso ikke langt fra San Mateo.

Ved stiens begynnelse. Dette var omtrent den eneste merkingen som fantes på hele turen.

Barranco betyr dyp kløft, og slike er det mange av på Gran Canaria. Iflg. guideboka mi skulle denne turen være et «must» hva gjelder turer på den nordlige delen av øya. Jeg må si meg bare delvis enig. Visst er det frodig og flott nedover barranco’en, men det er og blir likevel en dyp kløft med lite utsikt.

Det er eksepsjonelt frodig i Barranco de Alonso pga fuktighet og regn. En avveksling fra den tørre sydkysten.

En enorm kaktus passerte jeg også. I det hele tatt var det mye planteliv nedover barranco’en.

Stien begynner som dårlig asfaltert vei. Den går deretter over til kjerrevei før man må ut i bekkefaret et stykke. Her presterte jeg å fortsette bratt opp kjerreveien i stedet for å ta straka vegen ut i den tørrlagte bekken. Når kjerreveien rant ut i ingenting, var det å fiske frem guideboka og innse at jeg måtte ned igjen og ut i bekkefaret.

På vei nedover kløften på god sti.

Et godt stykke lenger ned roter jeg det til igjen, og skjønner ikke helt hvor guideboka mener at jeg skal gå. En eldre herremann forteller at jeg må opp i høyden for å komme ut av kløften. Jeg er ikke helt enig med han, for guideboka sier bestemt at jeg skal holde meg i dalbunnen, men det ender med at jeg klatrer bratt opp i høyden via en leirete sti. Ikke fordi jeg tror det er der stien videre går, men fordi jeg ihvertfall får litt utsikt over kløften da.

Deler av Barranco de Alonso sett fra høyden. Ser man nøye etter ser man også huler i det brune fjellet. Et svært vanlig syn her nede.

For å komme meg ned i kløften igjen, velger jeg veien som svinger seg i s’er langs dalsiden. Tilbake der jeg begynte å rote i utgangspunktet bestemmer jeg meg for å gjøre et nytt forsøk på å finne stien videre, og denne gangen finner jeg den uten innblanding fra noen mann.

Frodig er det ihvertfall i denne dalen.

Stien går nå mye i bekkefaret, så det gjelder å holde balansen og ikke snuble i steinene. Innimellom går jeg også på gamle vannrør eller murer som er murt opp i bekkefaret (uvisst av hvilken grunn).

Her går stien!

Rundt en slak sving kommer plutselig en hest tuslende – helt alene. Ingen rytter er å se og hesten er heller ikke bundet fast. Snodige greier.

Fine hesten 🙂

Enda litt lenger ned møter jeg på en løs hund. Heldigvis er den av den rolige sorten og eieren kommer tuslende et lite stykke bak.

Her går stien oppe på muren.

Der kløften gjør en sving til høyre får jeg endelig øye på drageblomstreet som iflg. guideboka er over 210 år gammelt. Dette er også punktet hvor jeg skal snu siden jeg ikke har tenkt meg helt til St. Brígida.

Drageblomstreet.

Veien tilbake til bilen går selvsagt i samme fotefar som på veien ned, men uten de feilskjærene jeg gjorde på vei ned. Jeg møter igjen på den unge mannen med hunden som nå lurer på om alt er ok. Han er vel ikke vant til å møte damer som rusler opp og ned langs barranco’en alene. Jeg synes jo at det er meget sympatisk av han å føle litt ansvar for en dame som kunne ha vært på villspor 😉

Statue like ved der bilen var parkert. Har visst noe med vann å gjøre. Rett ved fantes et kildeutspring der lokalbefolkningen hentet vann i medbragte kanner.

Advertisements

2 responses to “Barranco de Alonso

  1. Fikk så inderlig lyst på en tur til varmere strøk jeg, Hege. 🙂 Derfor avslutter jeg med denne lille kommentaren og hilsningen om ei god helg. 🙂 Det blir det vel også, for nå har du vel fått selskap av en annen og mer betydningsfull mannsperson enn meg. 🙂

    Det ser unektelig ut til å være atskillig mer frodig der enn her i Trondheim nå. Du tror det kanskje ikke, men jeg kan garantere det. Frodig oppfører du deg også med din umettelige drivkraft for å bevege deg ut i naturen. Du er tilgitt, for du formidler det på en måte som frister til og med meg, mer og mer. 😉 Da har du gjort en god jobb, kan jeg si. Jeg er som sagt ikke av den mest reiselystne lenger. Kan vel si at da jeg drev som reisende (salgskonsulent), fikk jeg reist fra meg. Årene med alle de tilleggene jeg har fått har ikke gjort det bedre. Det sies også at når folk ser bildene en har tatt, og sitter igjen med tanker om at «dit vil også jeg», da har du greid å ta skikkelig bra bilder.

    Når teksten i tillegg nesten formidler lukta, ja da er selgeren solgt. 😉 Kos dere, nyt og kom hjem igjen som nye mennesker med god kapasitet for resten av den norske kalde delen av året. God helg, og takk for turen (e) igjen!

  2. Tusen takk for hyggelig kommentar 🙂
    Har ikke fått selskap riktig enda, men i ettermiddag skal jeg hente min kjære på flyplassen. Endelig! Ikke for det.. det går riktig fint an å trives alene her nede også, og det har jeg da også gjort, men det skal like fullt bli godt med litt selskap.

    Usj ja… jobbreisning er ikke så stas. Jeg har fortsatt et hatforhold til flyplasser etter å ha tilbragt altfor mange timer på dem i en tidligere jobb, men det å oppleve noe nytt i andre land – det tok heldigvis ikke jobbreisingen knekken på. Og spesielt i nov/des er det godt å komme seg bort fra Norge. Skulle gjerne vært her nede begge månedene, ja januar med, men det forblir en drøm. Som arbeidsfør kvinne i sin beste alder, er det vel bare å huke seg hjem på jobb og mørketid om en uke. #Urk.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s