Til topps på Brungfjellet (637 moh)

Brungfjellet er ikke det høyeste fjellet i verden, så langt der i fra. Det er ikke engang det høyeste fjellet i Melhus kommune hvor det ligger. Likevel har jeg lenge hatt lyst til å stå på toppen av akkurat dette fjellet. På alle mine turer i Brung- og Flåmarka har det ligget der med sin snaue topp og lokket på meg, og til tross for sin beskjedne høyde rager det høyt over de skogkledde åsene i de nevnte markaområdene, og den lange, brede toppen gjør sitt til at det fremstår som et ordentlig ruvende fjell. Et slikt et som man gjerne vil til topps på.

Brungfjellet slik man ser det når man kommer fra Teigavollen.

Brungfjellet slik man ser det når man kommer fra Teigavollen.

I september i fjor gjorde jeg et forsøk på å bestige fjellet, men måtte gi tapt fordi jeg ikke fant noen bro over Brunga. Dyp og bred rant Brunga forbi meg, uten en eneste stein eller to å hoppe på, og jeg måtte innse at toppturen stanset allerede før den hadde begynt siden ingen bro var tegnet inn på kartet, og ingen heller var i sikte. For det hender faktisk… at man har flaks og går på broer som slettes ikke er avmerket på noe kart.

Heldigvis var det en kar som leste blogginnlegget mitt om den mislykkede toppturen, som kunne tipse om at det faktisk finnes en bro over Brunga; litt lenger nord enn der jeg befant meg i fjor. Siden da har jeg vært fast bestemt på at Brungfjellet skulle bestiges fra Rangåa-siden.

På tur alene prøver jeg å legge merke til spesielle ting som gjør at jeg på vei tilbake vet at jeg er på rett vei. Som f.eks. denne gamle grana som ser ut til å ha ikledd seg en kjole.

På tur alene prøver jeg å legge merke til spesielle ting som gjør at jeg på vei tilbake vet at jeg er på rett vei. Som f.eks. denne gamle grana som ser ut til å ha ikledd seg en kjole.

Og hvilken dag er vel bedre egnet enn en avspaseringsmandag når alle andre er på jobb, sola skinner og gradestokken viser et vennlig antall varmegrader?!

I ellevetiden la jeg avgårde på traktorveien som etterhvert går over i sti. Snøen som for bare litt over en uke siden fortsatt delvis prydet veien, var nå forduftet og bare en og annen gjenstridig snøskavl lå igjen i grøftekanten. Gjørma som kan gjøre veien til et lite mareritt å gå på i våte perioder, var intet problem denne dagen. Relativt hard og tørr som den var gikk det fint å spasere rett over.

Denne dagen skulle jeg ikke lenger inn enn til Teigavollen, en knapp halvtime fra parkeringen. Der skulle det ifølge tipset jeg hadde fått, finnes en dårlig merket sti forbi noen hytter og denne ville etterhvert renne ut i myra.

Denne hytta hadde "innlagt" sommervann.

Denne hytta hadde «innlagt» sommervann.

Jeg fant ingen merking, men jeg fant en sti (dvs egentlig fant jeg scooterløypa skulle det vise seg på returen da jeg fant den egentlige stien fra Teigavollen), men scooterløypa endte etter kort tid i den samme stien, så resultatet ble jo akkurat det samme. Som tipseren min hadde sagt gikk stien forbi noen hytter og et godt stykke etterpå var den fortsatt lett å følge, men så vips overtok myra terrenget og stien forsvant. Frem med kart og gps for å finne ut hvor det var mest naturlig at stien skulle fortsette, og ikke minst for å se etter hvor det var mest naturlig at en bro kunne befinne seg. Jeg valgte å gå nordøstover, i retning av et tjern, hvor det var avmerket en hytte på kartet. Min logikk tilsier at der det er hytte(r), er det også gjerne en bro – hvis det i det hele tatt finnes en bro i området.

Myrer er det nok av i Flåmarka!

Myrer er det nok av i Flåmarka!

Jeg fant aldri noen sti igjen, men etter en stund støtte jeg på en liten plankestabel som noen hadde lagt igjen i myrkanten. Så etter en stund en ny plankestabel. Og slik fortsatte det inntil jeg så tjernet og hytta. Hytteeieren har vel planer om å klopplegge hyttestien sin, tenker jeg. Kort tid etter at jeg hadde rundet en kolle og hoppet fra tue til tue i svartmyr, så jeg Brunga – og guess what?! Yess! En bro🙂 Snakk om å gå rett på.

Den mye omtalte broa.

Den mye omtalte broa.

Storfornøyd med egen logikk og navigering så langt krysset jeg broa og satte meg på en flott benk hvor jeg tok en god pause mens jeg nøt solskinnet og lyden av elva som rant forbi. Her hadde bjørka enda bare museører og blåbærlyngen hadde bare delvis fått blader. Vinteren har nok akkurat sluppet grepet. Det blåste en del denne dagen, men det var ingen sur og kald vind, så t-skjorte var bekledning nok. Iallefall inntil jeg nådde toppen av Brungfjellet.

Mon tro om jeg ville ha klart å krysse her uten broa? Med stavene til støtte? Brunga er her på sitt grunneste, så det er jo faktisk en sjanse her.

Mon tro om jeg ville ha klart å krysse her uten broa? Med stavene til støtte? Brunga er her på sitt grunneste, så det er jo faktisk en mulighet her.

Nesten litt motvillig pakket jeg sakene mine etter pausen og gikk mot en sti jeg så gikk bratt forbi en hytte i skogen. Herfra var jeg på «egen hånd» for tipseren min hadde ikke sagt noe mer om den videre ruten annet enn at den var bratt.

Stien oppover i skogen delte seg ganske tidlig og jeg ble litt i stuss over hvilken jeg skulle velge. Etter litt frem og tilbake var jeg kommet til en myr og så for alvor motbakkene som ventet. Strengt tatt lurte jeg vel på om det var mulig å komme opp for jeg så bare den ene skrenten etter den andre. Til slutt fulgte jeg et lite tråkk opp til venstre og kom rett under skrentene. Hva nå? Jeg kikket opp og fant en mulig vei opp, men kunne ikke annet enn å allerede begynne å grue meg til returen om jeg måtte ned samme vei. Jeg klamret meg fast i lyngen og høydeskrekken holdt på å ta meg, men jeg kom meg opp på skrenten uten andre mén enn litt hjertebank. Derfra var det relativt grei skuring til toppen – om enn litt tungt siden det gikk jevnt og trutt oppover i tung myr.

Toppen i sikte.

Toppen i sikte.

Da jeg ankom toppen hadde det selvfølgelig skyet til og vinden var atskillig kjøligere her oppe enn nede ved Brunga, så opp av sekken kom både fleece- og vindjakke. Fra toppen av Brungfjellet har man fantastisk utsikt. Bl.a. ser man inn i Trollheimen, mot Vassfjellet, Trondheim og Sylan. Dessverre sørget den gråhvite himmelen for at grå og hvite fjell ikke fremsto så klart mot horisonten som ønskelig, men det var likevel en flott opplevelse å skue utover den midtnorske fjellverdenen.

Mot Trollheimen fra toppen.

Mot Trollheimen fra toppen.

Etter å ha fotografert og kikket meg rundt til alle kanter, og bl.a. sett Dalsvollen langt der nede hvor jeg og kjæresten var på tur 18. mai, og vindmålermasta litt lenger nord, hvor jeg i fjor høst sto og kikket lengselsfullt mot toppen av Brungfjellet, gikk jeg bortetter ryggen for å prøve å finne ly for vinden så jeg kunne ta en pause. Det var på tide å se om det var mulig å komme seg ned en annen vei enn den jeg kom opp, og ikke minst tid for en kaffekopp eller to.

Mot Trondheim (Rosten-området).

Mot Trondheim (Rosten-området).

En kikk på kartet viste at det var omtrent like bratt uansett hvor jeg skulle ned, så jeg endte opp i nærheten av der jeg kom opp. Denne gangen så jeg imidlertid et lite bekkefar som gikk i den retningen jeg skulle, og bestemte meg for å prøve det. Enkelte bekkefar er et mareritt å følge, men dette var rene skjære luksusnedfarten.. Jeg fant til og med en sti! Idet jeg kommer ned på myra ser jeg at jeg har kommet ned bare 20 meter fra der jeg gikk opp! Enn om jeg bare hadde fortsatt 20 meter til da jeg skulle opp…?! Da hadde jeg sluppet å klamre meg fast i lyngen. Ja, ja… jeg var strålende fornøyd med å ha funnet en så grei vei ned, for nedstigningene er alltid verre enn oppstigningene, synes jeg.

Toppvarden på Brungfjellet.

Toppvarden på Brungfjellet.

Nede ved elva var det tid for nok en pause. Det er viktig å ikke stresse på tur, bare nyyyyte🙂 Sola var tilbake og varmen kombinert med lettelsen over den enkle veien ned gjorde sitt til at humøret var på topp.

Returen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom, men denne gangen fant jeg faktisk stien som går mellom Brunga og hyttene ved Teigavollen. Dvs. sti der det var sti og ikke myr.

Strålende fornøyd med endelig å ha vært på toppen av Brungfjellet.

Strålende fornøyd med endelig å ha vært på toppen av Brungfjellet.

Tilbake ved bilen var det å kjøre de 50 minuttene hjem og nyte den gode følelsen i kroppen over mange timer med mosjon og en solid dose frisk luft, sol & varme og naturopplevelser. Jeg møtte ikke en sjel på denne turen, så det var kun meg og naturen i mange timer. Bedre kan man ikke ha det!

GPS-spor Brungfjellet

Dagens spor.

5 responses to “Til topps på Brungfjellet (637 moh)

  1. Hyggelig og morsom lesning.🙂
    Plankestablene du passerte var mine, benken du hvilte på etter å ha krysset Brunga har jeg bygget, steinene du trodde du kunne kommet deg over på om der ikke hadde vært noen bro er den gamle vadeplassen vi brukte før brua ble bygget (noe forfallent, etter nesten 20 år uten vedlikehold). Hytta du passerte etter pausen din er min.
    Bra du kom deg til topps, selv om du bommet litt på stien opp😉.
    Velkommen tilbake, stien ut til Brunga er litt enklere å finne og litt tørrere nå, da jeg er ferdig med plankingen for denne gang.

    Mvh Brage

    • Hei.

      For et merkelig sammentreff. Utrolig artig at akkurat du skulle lese denne bloggposten og fortelle litt mer om det jeg observerte på denne turen🙂

      Jeg blir garantert å se igjen på Brungfjellet allerede til sommeren! Liker ensomheten i Brungmarka. De mer bynære markene er blitt rent folksomme de siste årene.

  2. Geir Sigve Hokstad

    Hei! Ser ut som du har hatt en rimelig brukan tur her ja!🙂
    Jeg lurer på hvor du parkerte bilen hen, altså hvor det tok ca en halvtime å gå til Teigavollen fra? Har du evt noen GPS-tracking av denne turen?
    Mvh Geir Sigve Hokstad

    • Ja, dette var en fin tur (i mye myr)🙂 Bilen parkerte jeg i enden av Rangåveien. Bomvei som tar av fra veien mellom Klæbu og Ler (skiltet Fremo Leir om jeg ikke husker feil). Tror ikke veien er åpen for ferdsel enda. Vær obs på særdeles gjørmete traktorvei det første stykket etter parkeringen.

      Skal sjekke om jeg har gps spor av turen. Mulig jeg har det, men må logge på pc’n da. Purr meg opp om du ikke hører noe fra meg i løpet av et par dager.

    • Da har jeg lagt inn et bilde av GPS-sporet fra denne turen.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s