Monthly Archives: juli 2013

Topptur til Tohatten (1444 moh) 11. juli 2013

Etter en «hviledag» på sykkelsetet er jeg klar for nok en topptur fra Storli. Valget står mellom Tohatten i retning Tovatna og Kråkvasstind som jeg ser fra hytta. Jeg bestemmer meg for Tohatten siden kjæresten så inderlig ba meg om å spare Kråkvasstind til han også kunne være med + at Tohatten virker mer utilgjengelig enn et fjell jeg ser fra hytta.

Det er en strålende vakker sommerdag i Storlidalen og jeg håper været holder seg helt til jeg står på toppen så utsikten kan nytes til fulle.

Lona slynger seg vakkert nedover dalen.

Lona slynger seg vakkert nedover dalen.

Turen begynner fra Storli Gård på grusvei til like etter Lonaplassen der merket sti til Kårvatn tar av. Jeg følger denne til Lontjønna som i dag er atskillig triveligere å besøke enn sist jeg var der i pissregn. Jeg går over demningen og tar en kaffepause i den fine været. På vei hit har det vært rent folksomt i dag. Først møtte jeg enslig turgåer som skulle til Kårvatn, deretter tok jeg igjen en gjeng på fellestur som også skulle til Kårvatn. Slo av en kort, men hyggelig prat med turlederen som jeg har vært på fellestur med tidligere.

Lontjønna med Tohatten til venstre bakom.

Lontjønna med Tohatten til venstre bakom.

Med en kanelsnurr og litt kaffe i magen begynner jeg på stigningene opp fra Lontjønna i retning Tohatten. Det er ikke styggbratt, men bratt nok i varmen. Heldigvis er det lettgått terreng. Et stykke opp på fjellet må jeg krysse et par bekker og stavene blir plukket frem. Utrolig hvor lekende lett det går å krysse bekker når jeg har littegrann ekstra støtte!

Det er vakkert i fjellet i juli!

Det er vakkert i fjellet i juli!

Idet jeg kommer til noen pittesmå vann vet jeg at jeg snart er ved foten av Tohatten. Her oppe ligger det tjukke snøskavler enda og jeg må ta et valg om jeg skal fortsette til høyre eller venstre. Rett frem er ikke noe alternativ da bergveggen er rimelig loddrett akkurat her. En rypemamma holder til her med ungene sine, men de er ikke videre interessert i å la meg få hilse på dem, så de tar til vingene og flyr avgårde.

Snøen ligger enda i tjukka lag i høyden.

Snøen ligger enda i tjukka lag i høyden.

Jeg velger å gå nordøstover siden det ikke ligger snø oppover der. Har imidlertid sett på vei opp hit at det ligger en solid snøfonn som jeg må oppover litt lenger opp. Jeg håper at den ikke er så hard at jeg ikke får feste, og jeg blir bønnhørt. Idet jeg går av snøskavlen blir det mer steinete terreng å gå i enn lenger ned, men fortsatt er det ikke noe problem. Terrenget flater noe ut før jeg må ned i en liten «dal» for så å fortsette opp, nå i grov steinur. Som alltid liker jeg meg ikke i steinur og begynner umiddelbart å grue meg til nedturen. Noen sekunder vurderer jeg til og med å snu, men det er for ille når jeg først har kommet så langt, så jeg fortsetter. På vei opp dukker plutselig Trollhetta opp og like etter ser jeg også Neådalssnota. Fantastisk!

Litt lett klyving må til før jeg står på toppen av Tohatten. Toppboka avslører at Tohatten ikke ofte får besøk i sommerhalvåret; hvertfall ikke i år. Fra toppen er det en utsikt som kan ta pusten fra en. Neådalssnota kneiser stolt like ved og bakom ser man Snota.

Neådalssnota med Snota bakom.

Neådalssnota med Snota bakom.

I nordvest ser man ned i Todalen og helt til Todalsøra og videre ut fjorden. I sør står fjellene på rekke rad og rad fra Storlidalen og viser vei mot Innerdalen. Som alltid på slike nydelige sommerdager er det litt disig, men ikke verre enn at utsikten er formidabel.

Mot Todalen.

Mot Todalen.

Til tross for at jeg gruer for nedturen setter jeg meg ned og prøver å nyte utsikten. Litt mat og kaffe finner veien ned i magen og toppbilder blir tatt før jeg begynner på hjemturen.

Tohatten har ikke den største varden  i Trollheimen, men det finnes likevel en toppbok her.

Tohatten har ikke den største varden i Trollheimen, men det finnes likevel en toppbok her.

Jeg går ned en litt annen rute enn jeg kom opp og rundt 50 meter under toppen, velger jeg snøfonna ned i den lille «dalen» når jeg etter litt forsiktig testing konstaterer at den ikke er så hard at jeg ikke får feste med skoene. Dermed unngår jeg den verste steinura og jeg er nede fra det bratteste partiet lekende lett. For en lettelse!

Vann uten navn mellom Tohatten og Tverrdalsfjellet.

Vann uten navn mellom Tohatten og Tverrdalsfjellet.

Fra den lille dalen skrår jeg sørover og fortsetter dermed ned en annen vei enn jeg kom opp. Det er lettgått og greit. Nede på snøfonna ved det øverste bittelille vannet ser jeg en reinsdyrflokk på 6 dyr. Jeg er ganske nærme før de blir oppmerksomme på meg og springer avsted. Jeg krysser snøfonna og fortsetter mot Lontjønna mer eller mindre i samme spor som jeg kom opp.

Dyreliv :-)

Dyreliv 🙂

Nede ved Lontjønna er det dags for turens siste pause mens jeg skuer oppover mot Tohatten og gleder meg over at enda en drøm har gått i oppfyllelse denne ferien. Sola står lavere på himmelen nå og jeg er småfrossen, så sommerdunjakka kommer på mens jeg drikker en kopp lunken kaffe.

Demningen ved Lontjønna.

Demningen ved Lontjønna.

Fra Lontjønna og ned til Storli Gård følger jeg stien jeg kom opp og nå er det ingen mennesker å møte.

Tilbake ved bilen viser gps’n ganske nøyaktig 2 mil og det merkes godt under føttene.

Storli Gård.

Storli Gård.

Sykkeltur inn til Dam Tovatna 10. juli 2013

Onsdagen i ferieuka mi i Trollheimen måtte jeg holde meg ved hytta inntil en budrunde var unnagjort. Kunne ikke risikere at jeg var i et område uten dekning så leiligheten jeg hadde lagt inn bud på gikk til noen andre mens jeg var på tur. Rett over tolv var leiligheten min, til en langt høyere pris enn jeg hadde håpet på midt i ferietida, men slik er det. Jeg ser frem til å flytte fra et stort rekkehus på 3 plan til en lettstelt og grei leilighet med fantastisk utsikt over Trondheim og Fosenalpene.

På vei innover dalen. Skyer leker med toppen av Storsalen.

På vei innover dalen. Skyer leker med toppen av Storsalen.

Etter at budrunden var over pakket jeg litt mat og drikke i sekken og syklet innover mot Tovatna. Helt inn til demningen er det ca halvannen mil fra hytta. Ikke spesielt mye, men med tunge bein etter 3 toppturer på rad dagene forut og stiv motvind, var det langt nok denne dagen.

Sandstrand og naust litt over halvveis mot demningen.

Sandstrand og naust litt over halvveis mot demningen. Tohatten i bakgrunnen som jeg besteg dagen etter denne sykkelturen.

Matpausen tok jeg ved en hytte like ved demningen hvor jeg fant litt ly for den kalde vinden. På vei tilbake til hytta klarnet det litt mer opp og sola varmet deilig i lange perioder. Rart hvor mye triveligere det blir når blå himmel kommer til syne og sola varmer en halvfrossen skrott.

Sola vender tilbake og varmer i den kalde vinden.

Sola vender tilbake og varmer i den kalde vinden.

Topptur til Halsbekkhøa (1365 moh) 8. juli 2013

Etter at kjæresten reiste hjem var jeg alene igjen i Storlidalen. Heldig for meg at jeg trives godt alene på tur, og til og med synes at turen får en ekstra dimensjon hva gjelder naturopplevelsen. Minuset er selvfølgelig at sikkerheten reduseres og at man ikke har noen å dele opplevelsen med. Det er dog ingen grunn til å bli sittende inne når været er fint og dagen ligger ny og ubrukt foran en.

Mandagen starter med deilig temperatur, vindstille og sol, og jeg vil til Halsbekkhøa. Helt siden jeg sto på toppen av Storbekkhøa (nabofjellet til Halsbekkhøa) for et drøyt år siden har Halsbekkhøa stått på min liste over topper å bestige, og i dag var dagen kommet.

Trivelig gårdsvei fra Bårdsgarden.

Trivelig gårdsvei fra Bårdsgarden.

Jeg begynner turen noen hundre meter bortenfor Bårdsgarden, men presterer å gå rett forbi stien som leder meg bratt opp i retning Gjevillvatnet. Dermed havner jeg på vei mot Bårdsgarden, men det er ingen krise. Jeg vet at jeg etter kort tid vil treffe på en bred setervei som starter på Bårdsgarden, og at den vil lede meg dit jeg skal.

Fjellene i Storlidalen.

Fjellene i Storlidalen mot Innerdalen.

Jeg har gått her mange ganger, men stadig er det noe nytt å se. Sist jeg gikk her var det senhøstes, og i fjor sommer var det mye snø enda. Nå er det nydelig høysommer og i det grønne gresset blomstrer vakre sommerblomster. Utsikten innover Storlidalen er vakker og fjellene som leder mot Innerdalen viser seg fram i sommerdrakt.

En av mange nydelige blomster som blomstrer vakkert i fjellet nå. Tror dette er Engmarihand.

En av mange nydelige blomster som blomstrer vakkert i fjellet nå. Tror dette er Flekkmarihand.

Etter å ha gjort unna de første stigningene kommer jeg uvanlig tørrskodd til stiskillet for Okla, Vassenden/Gjevillvasshytta og Trollheimshytta. Jeg følger stien mot Trollheimshytta  og kommer etterhvert over tregrensa. Utsikten mot Gjevillvatnet og Okla blir stadig bedre. Morgenens sol har forsvunnet bakom grå skyer, men det er fortsatt god temperatur og vindstille. Jeg tar en liten pause ved bekken der jeg tar av fra stien mot Trollheimshytta og nyter alenetilværelsen i fjellet. Hittil i dag har jeg ikke møtt ett eneste menneske, og slik skal det fortsette.

Bekken jeg følger innover Halsbekkdalen. Okla troner i bakgrunnen.

Bekken jeg følger innover Halsbekkdalen. Okla troner i bakgrunnen.

Jeg rusler videre langs bekken og innover Halsbekkdalen på en sti som til min overraskelse er merket. Etter en stund flater terrenget ut og jeg får en følelse av å gå gjennom et slags elvedelta. Mye likt det vi gikk gjennom på vei til Blåhøa, men ikke fullt så stort. Plutselig dukker både Storbekkhøa og Halsbekkhøa opp foran meg. Vakre fjell i enden av en bred dal. Jeg gleder meg til å nyte utsikten på toppen av Halsbekkhøa.

Storbekkhøa til venstre og Halsbekkhøa til høyre.

Storbekkhøa til venstre og Halsbekkhøa til høyre.

Turen videre går forbi foten av Fluren  i et terreng som går opp og ned. Ikke de store høydeforskjellene, men opp og ned like fullt. Jeg kommer til Halsbekktjønna og hadde tenkt å ta dagens matpause her, men mengden bittesmå svarte fluer får meg til å gå videre til tross for at det er vakkert her.

Jeg velger å fortsette på stien som stiger oppover på østsiden av Halsbekktjønna inntil jeg ser at jeg er nødt til å bryte av mot fjellet for å kunne følge ryggen opp. Fluene har blitt igjen nede ved tjønna, så jeg bestemmer meg for at jeg skal ta en kort matpause før jeg begynner på de siste bratte høydemetrene.

Ikke festlig!

Ikke festlig!

Med mat og kaffe i magen fortsetter jeg oppover. Til å begynne med er det helt greit å gå, etterhvert havner jeg i storsteinur og må klyve litt. Allerede nå begynner jeg å grue til returen. Ett sted et jeg nødt til å finne noen steiner å legge oppå en annen for å komme meg videre opp. Det går med et nødskrik og videre opp er det ingen store problemer (annet enn stein da).

Varden på Halsbekkhøa er ikke den mest imponerende jeg har sett, men utsikten er det intet å utsette på. Riktignok «skygger» Storbekkhøa for utsikten i vest, men i Nord kneiser Neådalssnota stolt mot himmelen, og i sørøst troner mektige Okla.

Toppvarden på Halsbekkhøa med Gjevillvatnet og Okla i bakgrunnen.

Toppvarden på Halsbekkhøa med Gjevillvatnet og Okla i bakgrunnen.

Flotte Neådalssnota er godt synlig fra toppen av Halsbekkhøa.

Flotte Neådalssnota er godt synlig fra toppen av Halsbekkhøa.

På toppen skriver jeg meg inn i toppboka og tar en pause for å nyte kaffe med utsikt. Det er noe helt eget med å sitte på toppen av en fjelltopp mo mutters alene og skue utover. Det kjennes som man «eier» hele verden og at man er ufattelig rik.

Nedturen må jo komme på ett eller annet tidspunkt og til tross for at jeg gruer meg, samler jeg sammen tingene mine og beveger meg nedover. Til å begynne med samme vei som jeg kom, men etterhvert skrår jeg vestover og slipper unna den grove steinura jeg måtte bakse i på vei opp.

Urk!! Steinur :-(

Urk!! Steinur 😦

Jeg tror jeg har gjort en kjempevri – helt til jeg havner i småsteinur. Finnes det noe verre?? Jeg prøver meg utpå en snøfonn som ligger igjen etter vinteren, men snøen er så hard at jeg beveger meg inn i steinura igjen. Svetten hagler og det går sent, ufattelig sent nedover. Til slutt er jeg drittlei steinur og beveger meg mot snøfonna igjen. Heldigvis er den noe mykere her nede, så jeg fortsetter på den til jeg er nede ved foten av fjellet. Puuhh…. jeg er skikkelig pysete når det kommer til steinur. Når jeg skuer tilbake ser jeg at jeg kunne unngått hele ura ved å holde enda mer vest. Sukk…. Ja, ja, jeg vet iallefall hvor jeg skal gå neste gang jeg skal på Halsbekkhøa.

Halbekktjønna slik jeg så den ved nedstigningen fra Halsbekkfjellet.

Halbekktjønna slik jeg så den ved nedstigningen fra Halsbekkfjellet. Okla i bakgrunnen.

Turen videre ned mot bilen foregår uten de store hendelser. Noen dråper faller fra oven, men heldigvis forblir det med de få dråpene. Like etter at jeg forlater Halsbekkdalen skremmer jeg opp en rype med kyllinger. Til tross for at vi er godt ute i juli er ikke disse kyllingene flyvedyktige. Født sent på våren kanskje?

Tilbake på hytta kan jeg se tilbake på nok en deilig dag tilbragt ute med store naturopplevelser og nye utsikter fra nok en fjelltopp. Og det beste av alt: Enda er det maaaange fjelltopper å bestige med utgangspunkt i Storlidalen 🙂

Topptur til Sissihøa (1621 moh) i gråvær

Sissihøa er en av de toppene hvor man kommer høyt opp uten å gå seg ihjel, og jeg har lenge hatt lyst til å bestige dette fjellet. Heter det «å bestige» forresten… når man bare kan gå opp uten noen form for klatring? Uansett… proviantering på Oppdal ble slått sammen med topptur til Sissihøa øst for Oppdal.

Almannaberget som jeg aldri har sett fra "baksiden" dukker opp på veien mot Sissihøa.

Almannaberget som jeg aldri har sett fra «baksiden» dukker opp på veien mot Sissihøa.

Det vanligste utgangspunktet for en topptur til Sissihøa er antagelig Lossætrin, og her skal også jeg starte. Og det gjør jeg… bare en god del senere enn planlagt fordi jeg plutselig er langt inne i Vinstradalen i stedet for Loslia. Til slutt er jeg ved rett utgangspunkt, men nå har skyene blitt mørkere og mer «truende» enn tidligere på dagen. Jeg vurderer det imidlertid til at regnet vil holde stand, og at jeg sannsynligvis også vil få utsikt på toppen.

Grått, men utsikt - tross alt på toppen :-) Her mot Oppdal og alpinbakkene.

Grått, men utsikt – tross alt – på toppen 🙂 Her mot Oppdal og alpinbakkene.

Stien jeg følger er smal og umerket, men tydelig et godt stykke oppover fjellet. På ett eller annet tidspunkt mister jeg stien (eller den forsvinner rett og slett?). Sikten er imidlertid god, så det er bare å sikte seg inn på vestryggen av fjellet. Lyng og kratt erstattes etterhvert av stein, men den er rimelig grei å gå på helt til det gjenstår i underkant av hundre høydemetre. Da blir det skikkelig steinur mot toppen, men som alltid går det helt fint oppover. Steinur er verst i nedoverbakke!

Steinur på vei mot toppen.

Steinur på vei mot toppen.

Idet jeg når toppen på Sissihøa (som forøvrig har en vernet toppvarde) ser jeg at det er skikkelig møkkavær på vei mot meg, så jeg dropper den planlagte lunchen på toppen, og nøyer meg med å ta noen bilder og skrive meg inn i toppboka før jeg begynner på nedturen.

Toppvarden på Sissihøa er vernet.

Toppvarden på Sissihøa er den første varden i Norge som er vernet av Statens Kartverk.

Jeg velger en mer nordlig og indirekte rute ned mot platået rett under toppen, og slipper unna den verste steinura. Jeg puster lettet ut idet jeg kommer ned på steinplatået og fortsetter videre ned mot bilen. Jeg tar en kjapp matbit idet jeg forlater steinplatået etter å ha vurdert været nok en gang. Deretter bærer det ned mot bilen uten flere stopp. Halvveis ned snur jeg meg og ser at skyene ligger langt nedover fjellet. Jeg kom meg opp i grevens tid. Litt senere og utsikten hadde vært null. Flaks 🙂

Null utsikt på fjellet nå!

Null utsikt på fjellet nå!

Gps’n viser rundt 8 km og 770 høydemetre idet jeg kommer ned til bilen. En grei tur hvor man starter relativt høyt, men det er likevel nesten 800 høydemetre man skal opp på bare 4 km. så noen «walk in the park» er det tross alt ikke.

Bårdsfjellet (1146 moh) fra Skarvatnet

Etter lørdagens topptur til Blåhøa trengte beina mine en lettere tur når søndag opprant med lettskyet, pent turvær. Kjæresten skulle hjem via Meldal etter denne turen, så da passet det fint med Bårdsfjellet; en ganske grei og kort tur fra Skarvatnet.

Vi parkerer på den store parkeringsplassen rett sør for vannet. Ingen av oss er kjent i området, så kart og gps tas i bruk umiddelbart. I første omgang rett og slett for å finne ut hvilken av toppene vi ser i vest som er Bårdsfjellet. Så begynner vi å tusle  vestover og krysser  bekken på bro. Hyttene er mange i dette området, og flere er under bygging, så jeg synes vi går i en liten evighet før vi er ute av hyttefeltene.

På vei opp gjennom brede dalfører.

På vei opp gjennom brede dalfører.

Vi fant ingen sti på vei opp, så vi går mest på retningen, men opp kommer vi vestfra uten altfor mye slit. Den flotte blå himmelen fra i morges er erstattet med en kjedelig grå en, så den nydelige utsikten jeg hadde håpet å få over Gjevillvassdalen blir litt kjedelig rett og slett. Det går i nyanser av grått og hvitt.

Varden på Bårdsfjellet, Toppbok finnes også her.

Varden på Bårdsfjellet, Toppbok finnes også her.

Vinden har også økt påtagelig, så vi går vi litt ned fra toppen før vi tar dagens lunch. Vi ser nå tydelig hvor folk flest kommer opp, og tenker å gå den ruten ned. Vi slår oss ned et lite stykke nedenfor toppen hvor vi har flott utsikt mot Skarvatnet og Kvamsfjellet. Mens vi sitter der ser vi en syklist på vei opp. Det kan muligens forklare alle de brede «kloppene» som er lagt ut på vei mot fjellet. Syklisten rekker å komme seg til topps OG ned igjen før vi løfter på baken og beveger oss i retning Skarvatnet. Stien er umerket, men svært tydelig, så det er intet problem å følge den.

Gjevillvassdalen i gråvær.

Gjevillvassdalen i gråvær.

Bårdsfjellet er en fin liten topp når man ikke orker for mange høydemetre eller kilometre. Gps’n viser ca. 8 km. og drøyt 520 høydemetre når vi avslutter turen. Jeg går gjerne en tur oppom toppen ved en senere anledning hvis det slår til med godvær. Utsikten mot Gjevillvassdalen vil jeg nemlig gjerne se en gang til – i godvær!

Topptur til Blåhøa 1671 moh

Forrige lørdag gikk en flere år gammel drøm i oppfyllelse; jeg sto på toppen av Blåhøa og skuet utover «hele verden». Eller i det minste Trollheimen, denne fantastisk vakre delen av Norge. I strålende sol, nesten vindstille og finfin sommertemperatur kunne det ikke ha vært en bedre dag å få oppfylt drømmen sin på – sammen med kjæresten.

På Blåhøa - endelig.

På Blåhøa – endelig. Sjekk det været da!!

Vi starter et par km. nedenfor Gjevilvasshytta, der stien til Trollheimshytta begynner. Ingen skal beskylde oss for å være tidlig ute om morran, så sola står høyt på himmelen før vi begir oss avgårde oppover bjørkelia.

Vi er over tregrensa og kan skue ned på Gjevillvatnet.

Vi er over tregrensa og kan skue ned på Gjevillvatnet.

Svetten siler i løpet av no time så det er deilig å komme over tregrensa hvor det lufter litt mer. Over tregrensa flater terrenget litt ut og etterhvert kommer den stupbratte østveggen av Blåhøa til syne. Et mektig syn.

Blåhøa kommer til syne, og for et syn!

Blåhøa kommer til syne, og for et syn!

Vi følger stien som går ved siden av Gravbekken og etter at vi har passert stedet der Tverrbekken renner ut i Gravbekken er det tid for å krysse bekken. Frem kommer stavene som ene og alene er innkjøpt for å kunne krysse relativt brede bekker som dette. Jeg kommer meg over uten problemer. Stavene gjør nytten sin de!

Vel over bekken fortsetter stien nordvestover i retning Kamtjønnin. Vi går på en enorm slette som brytes opp av bekker og som er omkranset av høye fjell. Det er en spesiell følelse å gå her. Man føler seg ganske liten i slike omgivelser.

Mennesker blir små i omgivelser som dette.

Mennesker blir små i omgivelser som dette.

Ved den første av Kamtjønnene tar stien til Blåhøa av fra stien mot Trollheimshytta. Vi tar en matpause her, for herfra og opp til toppen er det bratt! Dessuten er det så vakkert her at man uansett bør ta seg tid til en stopp. Sola skinner fortsatt fra en blå himmel, det er vindstille og vi har gjort unna drøyt 8 av ca 11 km. Livet er helt ok akkurat nå.

Vi er på vei opp for alvor, og Kamtjønnin ligger allerede et stykke under oss.

Vi er på vei opp for alvor, og Kamtjønnin ligger allerede et stykke under oss.

De siste 3 kilometrene til toppen skal vi opp godt og vel 500 høydemetre (524 for å være eksakt), og de begynner så fort vi reiser oss fra rasteplassen vår. Til vår overraskelse ser vi at stien er merket også videre til tross for at det ikke finnes noen opplysninger om dette på http://www.ut.no. Tror forøvrig at merkingen er av ganske ny dato for både skiltet som viser vei mot Blåhø og de røde merkene på steinene oppover er lite preget av vær og vind.

Jeg puster som en tulling i motbakkene og svetten siler, men jeg har bestemt meg for at i dag er dagen jeg skal stå på toppen av Blåhøa, så jeg setter en fot foran den andre, og gjentar. Og gjentar. Og gjentar…. Vi kommer oss etterhvert velberget gjennom en steinur, så flater stigningen litt ut. Jeg kjenner at det gjør godt, og toppen kommer til syne ikke så lenge etterpå. Idet vi nærmer oss toppen blir det lettgått og fint til tross for at det er bare stein vi går på.

Toppen i sikte, og motbakkene har flatet litt ut.

Toppen i sikte, og motbakkene har flatet litt ut.

Som vi allerede har skjønt på veien hit, er vi ikke alene på toppen i dag. Innen vi kommer oss ned til foten av fjellet har vi komme til at over 40 personer (inkludert de som hadde skrevet seg inn i toppboka før oss) har vært på Blåhøa denne fine julidagen.

Toppen på Blåhøa ligger på kanten av stupet mot øst, så det er ikke fritt for at jeg kjenner suget i magen når jeg kikker ned. For nære kanten tør ikke jeg med min høydeskrekk å gå, men suget kjennes godt likevel.

Kjæresten kikker ned mot Blåhøtjønna fra toppen.

Kjæresten kikker ned mot Blåhøtjønna fra toppen.

Utsikten fra toppen er formidabel selv om det er litt disig. Den er verdt all svette og tung pust på veien opp.

Utsikt

Utsikt nordover. Jeg mener det er Geithøtta, Trollhøtta og Svarthøtta som sees bl.a.

Siden det  – mot normalt – er nesten vindstille og deilig varmt på toppen blir vi sittende der lenge og skue utover fjellriket som ligger for våre føtter,  mens vi drikker kaffe og spiser hjemmebakte glutenfrie kanelsnurrer.

Til slutt må vi begynne på returen. Jeg gruer meg litt for bratt nedover i steinur er ikke min greie. Heldigvis er det ikke store ura, og det går bra denne gangen også.

Steinur :-(

Steinur 😦

Vi følger samme rute tilbake som vi kom, og også denne gangen tar vi en rast ved Kamtjønnin. Det begynner å bli kveld og sola varmer ikke like mye nå.

Ved Gravbekken kommer stavene frem igjen og jeg kommer meg over uten det minste problem. For riktig å nyte dagen og været tar vi en liten rast på berget som er rett ved siden av bekken der vi krysser. Ingen grunn til å stresse på en så fin dag som dette.

Tilbakeblikk mot ryggen vi gikk opp (og ned) fra Kamtjønnin.

Tilbakeblikk mot ryggen vi gikk opp (og ned) fra Kamtjønnin.

Idet vi kommer ned gjennom bjørkeskogen og ser bilen kan vi konstatere at vi har brukt litt over syv timer på turen + pauser. Gps’n viser 22 km. Jeg har dritvondt under føttene nå, og lårmuskulaturen kjenner også at det har vært en lang dag på tur, men jeg har klart det, og det meste av turen har vært smertefri. For bare 1-2 år siden hadde jeg ikke klart å gjennomføre turen pga smerter, og jeg kjenner på en stoooor lykkefølelse over at kroppen endelig begynner å fungere. Fortsetter det slik  ligger det an til flere lange turer som før ikke har vært gjennomførbare 🙂

Kveldssol over Gjevillvatnet.

Kveldssol over Gjevillvatnet.

En uke i fjellparadiset

Det er under to år siden jeg var i Storlidalen (ved Oppdal) for første gang, men allerede har jeg rukket å besøke dalen åtte ganger på disse knappe to årene. Nettopp hjemkommet fra en deilig uke i paradiset, vet jeg at det ikke er siste gang jeg besøker dalen heller.

Utsikten fra hytta jeg hadde som base. Kråkvasstind (eller Sandåhøa som det står på nyere kart) ruver i bakgrunnen med sine 1700 moh.

Utsikten fra hytta jeg hadde som base. Kråkvasstind (eller Sandåhøa som det står på nyere kart) ruver i bakgrunnen med sine 1700 moh.

Storlidalen ligger i utkanten av Trollheimen og er omkranset av høye fjell på alle kanter. Området er med andre ord meget godt egnet til toppturer, og denne gangen plukket jeg med meg hele 6 topper i og omkring Storlidalen. En sykkeltur helt inn til demningen ved Tovatna rakk jeg også.

Været har vært bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Vi snakker tross alt om Trøndelag, men uka har bydd på  mye sol, nesten vindstille og stort sett gode temperaturer. Litt skyer har det selvsagt også vært, men det har likevel vært fint turvær alle dager og forsvinnende lite nedbør. Myggen og kleggen som jeg fryktet har glimret med sitt fravær, og det la ikke akkurat noen demper på ferien.

Storlidalen slik man ser den når man kommer ned fra Høa innerst i dalen.

Storlidalen slik man ser den når man kommer ned fra Høa innerst i dalen. Okla er fjellet som ruver til venstre for Ångårdsvatnet.

Med mindre flytting setter en stopper for det, er jeg tilbake i Storlidalen allerede i september. Da med glade turvenner 🙂

Turrapporter fra de enkelte turene kommer i egne bloggposter etterhvert.

Flueplage

Mot bedre vitende stakk jeg en tur i skogen i går for å lete etter orienteringsposter. Varmt, lettskyet sommervær tilsa en horde med fluer, men jeg håpet på det beste. Til ingen nytte. Flueplagen var tidvis så intens at jeg ikke engang klarte å konsentrere meg om å lese kartet, så jeg rotet unødig mye for å finne dagens andre post. På dette tidspunktet vurderte jeg å gi opp hele turen og ta korteste vei hjem, men staheten drev meg videre og de siste postene på Lomtjønnakartet kunne krysses av innen jeg returnerte til Bekken via en omvei om Liaåsen.

Utsikt mot Jonsvatnet fra et høydepunkt i Estenstadmarka.

Utsikt mot Jonsvatnet fra et høydepunkt i Estenstadmarka.

Roting på Reppesåsen

La oss slå det fast med en gang: Noen superorienterer er jeg ikke, men jeg finner før eller siden frem til de postene jeg leter etter. Så også i dag, men ikke uten mye roting i starten. Lenge visste jeg ikke engang helt hvor jeg var. Det eneste jeg visste var at Reppesåsen er omgitt av stup både mot Vikåsen og Ranheim, og at åsen grenser mot Jonsvatnet i sør, så det var bgrenset hvor mye på villspor jeg kunne komme i et såpass begrenset område.

Utgangspunktet for dagens tur. Reppesåsen sees i bakgrunnen.

Utgangspunktet for dagens tur. Reppesåsen sees i bakgrunnen.

Etter å ha gått styggbratt opp fra Vikelva fant jeg den første posten uten altfor mye rot. Deretter begynte kaoset. Til slutt bestemte jeg meg for å droppe et par av postene og gå videre til neste på lista. Sjelden har jeg vel vært mer glad for å finne en post da post nr 27 ble funnet. Endelig visste jeg eksakt hvor jeg var. Herfra og ut gikk det greit å finne postene, også de jeg hadde droppet i starten av turen. Dagens målsetting ble dermed nådd: Alle poster på Reppesåsen funnet.

Mye myr på Reppesåsen. Skoene mine var søkkvåte etter endt tur.

Mye myr på Reppesåsen. Skoene mine var søkkvåte etter endt tur.

Etter å ha notert kode til alle postene gikk jeg tilbake til området rundt den første posten for lunch. En fin liten kolle midt i en myr passet fint å lunche på før jeg skulle nedover samme styggbratte li som jeg hadde kommet opp. Det er alltid mye verre å gå ned enn opp, synes jeg. Heldigvis var det satt opp et rekkverk halvveis ned i lia, og enda mere heldigvis er ikke lia så lang, så pinen er relativt fort unnagjort. Det eneste som henger igjen etter nedfarten er noen knær som fortsatt ynker seg litt.  Det hadde kanskje vært greit å hatt noen staver å støtte seg på?

Ned mot veien som går ovenfor Vikelva.

Ned mot veien som går ovenfor Vikelva. Som vanlig klarer ikke kameraet å gjengi hvor bratt det egentlig er.