Topptur til Halsbekkhøa (1365 moh) 8. juli 2013

Etter at kjæresten reiste hjem var jeg alene igjen i Storlidalen. Heldig for meg at jeg trives godt alene på tur, og til og med synes at turen får en ekstra dimensjon hva gjelder naturopplevelsen. Minuset er selvfølgelig at sikkerheten reduseres og at man ikke har noen å dele opplevelsen med. Det er dog ingen grunn til å bli sittende inne når været er fint og dagen ligger ny og ubrukt foran en.

Mandagen starter med deilig temperatur, vindstille og sol, og jeg vil til Halsbekkhøa. Helt siden jeg sto på toppen av Storbekkhøa (nabofjellet til Halsbekkhøa) for et drøyt år siden har Halsbekkhøa stått på min liste over topper å bestige, og i dag var dagen kommet.

Trivelig gårdsvei fra Bårdsgarden.

Trivelig gårdsvei fra Bårdsgarden.

Jeg begynner turen noen hundre meter bortenfor Bårdsgarden, men presterer å gå rett forbi stien som leder meg bratt opp i retning Gjevillvatnet. Dermed havner jeg på vei mot Bårdsgarden, men det er ingen krise. Jeg vet at jeg etter kort tid vil treffe på en bred setervei som starter på Bårdsgarden, og at den vil lede meg dit jeg skal.

Fjellene i Storlidalen.

Fjellene i Storlidalen mot Innerdalen.

Jeg har gått her mange ganger, men stadig er det noe nytt å se. Sist jeg gikk her var det senhøstes, og i fjor sommer var det mye snø enda. Nå er det nydelig høysommer og i det grønne gresset blomstrer vakre sommerblomster. Utsikten innover Storlidalen er vakker og fjellene som leder mot Innerdalen viser seg fram i sommerdrakt.

En av mange nydelige blomster som blomstrer vakkert i fjellet nå. Tror dette er Engmarihand.

En av mange nydelige blomster som blomstrer vakkert i fjellet nå. Tror dette er Flekkmarihand.

Etter å ha gjort unna de første stigningene kommer jeg uvanlig tørrskodd til stiskillet for Okla, Vassenden/Gjevillvasshytta og Trollheimshytta. Jeg følger stien mot Trollheimshytta  og kommer etterhvert over tregrensa. Utsikten mot Gjevillvatnet og Okla blir stadig bedre. Morgenens sol har forsvunnet bakom grå skyer, men det er fortsatt god temperatur og vindstille. Jeg tar en liten pause ved bekken der jeg tar av fra stien mot Trollheimshytta og nyter alenetilværelsen i fjellet. Hittil i dag har jeg ikke møtt ett eneste menneske, og slik skal det fortsette.

Bekken jeg følger innover Halsbekkdalen. Okla troner i bakgrunnen.

Bekken jeg følger innover Halsbekkdalen. Okla troner i bakgrunnen.

Jeg rusler videre langs bekken og innover Halsbekkdalen på en sti som til min overraskelse er merket. Etter en stund flater terrenget ut og jeg får en følelse av å gå gjennom et slags elvedelta. Mye likt det vi gikk gjennom på vei til Blåhøa, men ikke fullt så stort. Plutselig dukker både Storbekkhøa og Halsbekkhøa opp foran meg. Vakre fjell i enden av en bred dal. Jeg gleder meg til å nyte utsikten på toppen av Halsbekkhøa.

Storbekkhøa til venstre og Halsbekkhøa til høyre.

Storbekkhøa til venstre og Halsbekkhøa til høyre.

Turen videre går forbi foten av Fluren  i et terreng som går opp og ned. Ikke de store høydeforskjellene, men opp og ned like fullt. Jeg kommer til Halsbekktjønna og hadde tenkt å ta dagens matpause her, men mengden bittesmå svarte fluer får meg til å gå videre til tross for at det er vakkert her.

Jeg velger å fortsette på stien som stiger oppover på østsiden av Halsbekktjønna inntil jeg ser at jeg er nødt til å bryte av mot fjellet for å kunne følge ryggen opp. Fluene har blitt igjen nede ved tjønna, så jeg bestemmer meg for at jeg skal ta en kort matpause før jeg begynner på de siste bratte høydemetrene.

Ikke festlig!

Ikke festlig!

Med mat og kaffe i magen fortsetter jeg oppover. Til å begynne med er det helt greit å gå, etterhvert havner jeg i storsteinur og må klyve litt. Allerede nå begynner jeg å grue til returen. Ett sted et jeg nødt til å finne noen steiner å legge oppå en annen for å komme meg videre opp. Det går med et nødskrik og videre opp er det ingen store problemer (annet enn stein da).

Varden på Halsbekkhøa er ikke den mest imponerende jeg har sett, men utsikten er det intet å utsette på. Riktignok «skygger» Storbekkhøa for utsikten i vest, men i Nord kneiser Neådalssnota stolt mot himmelen, og i sørøst troner mektige Okla.

Toppvarden på Halsbekkhøa med Gjevillvatnet og Okla i bakgrunnen.

Toppvarden på Halsbekkhøa med Gjevillvatnet og Okla i bakgrunnen.

Flotte Neådalssnota er godt synlig fra toppen av Halsbekkhøa.

Flotte Neådalssnota er godt synlig fra toppen av Halsbekkhøa.

På toppen skriver jeg meg inn i toppboka og tar en pause for å nyte kaffe med utsikt. Det er noe helt eget med å sitte på toppen av en fjelltopp mo mutters alene og skue utover. Det kjennes som man «eier» hele verden og at man er ufattelig rik.

Nedturen må jo komme på ett eller annet tidspunkt og til tross for at jeg gruer meg, samler jeg sammen tingene mine og beveger meg nedover. Til å begynne med samme vei som jeg kom, men etterhvert skrår jeg vestover og slipper unna den grove steinura jeg måtte bakse i på vei opp.

Urk!! Steinur :-(

Urk!! Steinur😦

Jeg tror jeg har gjort en kjempevri – helt til jeg havner i småsteinur. Finnes det noe verre?? Jeg prøver meg utpå en snøfonn som ligger igjen etter vinteren, men snøen er så hard at jeg beveger meg inn i steinura igjen. Svetten hagler og det går sent, ufattelig sent nedover. Til slutt er jeg drittlei steinur og beveger meg mot snøfonna igjen. Heldigvis er den noe mykere her nede, så jeg fortsetter på den til jeg er nede ved foten av fjellet. Puuhh…. jeg er skikkelig pysete når det kommer til steinur. Når jeg skuer tilbake ser jeg at jeg kunne unngått hele ura ved å holde enda mer vest. Sukk…. Ja, ja, jeg vet iallefall hvor jeg skal gå neste gang jeg skal på Halsbekkhøa.

Halbekktjønna slik jeg så den ved nedstigningen fra Halsbekkfjellet.

Halbekktjønna slik jeg så den ved nedstigningen fra Halsbekkfjellet. Okla i bakgrunnen.

Turen videre ned mot bilen foregår uten de store hendelser. Noen dråper faller fra oven, men heldigvis forblir det med de få dråpene. Like etter at jeg forlater Halsbekkdalen skremmer jeg opp en rype med kyllinger. Til tross for at vi er godt ute i juli er ikke disse kyllingene flyvedyktige. Født sent på våren kanskje?

Tilbake på hytta kan jeg se tilbake på nok en deilig dag tilbragt ute med store naturopplevelser og nye utsikter fra nok en fjelltopp. Og det beste av alt: Enda er det maaaange fjelltopper å bestige med utgangspunkt i Storlidalen🙂

3 responses to “Topptur til Halsbekkhøa (1365 moh) 8. juli 2013

  1. Så mange fine fjellturer du har hatt i det siste, Hege. Heldige du🙂

    • Hadde en uke i Trollheimen og rakk 6 toppturer + en sykkeltur på den uka. Hadde utrolig flaks med været og sørget for å utnytte dagene max🙂

  2. Tilbaketråkk: Sommerhelg i høstfjellet med innlagt topptur | Friluftsliv og andre gleder

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s