Topptur til Tohatten (1444 moh) 11. juli 2013

Etter en «hviledag» på sykkelsetet er jeg klar for nok en topptur fra Storli. Valget står mellom Tohatten i retning Tovatna og Kråkvasstind som jeg ser fra hytta. Jeg bestemmer meg for Tohatten siden kjæresten så inderlig ba meg om å spare Kråkvasstind til han også kunne være med + at Tohatten virker mer utilgjengelig enn et fjell jeg ser fra hytta.

Det er en strålende vakker sommerdag i Storlidalen og jeg håper været holder seg helt til jeg står på toppen så utsikten kan nytes til fulle.

Lona slynger seg vakkert nedover dalen.

Lona slynger seg vakkert nedover dalen.

Turen begynner fra Storli Gård på grusvei til like etter Lonaplassen der merket sti til Kårvatn tar av. Jeg følger denne til Lontjønna som i dag er atskillig triveligere å besøke enn sist jeg var der i pissregn. Jeg går over demningen og tar en kaffepause i den fine været. På vei hit har det vært rent folksomt i dag. Først møtte jeg enslig turgåer som skulle til Kårvatn, deretter tok jeg igjen en gjeng på fellestur som også skulle til Kårvatn. Slo av en kort, men hyggelig prat med turlederen som jeg har vært på fellestur med tidligere.

Lontjønna med Tohatten til venstre bakom.

Lontjønna med Tohatten til venstre bakom.

Med en kanelsnurr og litt kaffe i magen begynner jeg på stigningene opp fra Lontjønna i retning Tohatten. Det er ikke styggbratt, men bratt nok i varmen. Heldigvis er det lettgått terreng. Et stykke opp på fjellet må jeg krysse et par bekker og stavene blir plukket frem. Utrolig hvor lekende lett det går å krysse bekker når jeg har littegrann ekstra støtte!

Det er vakkert i fjellet i juli!

Det er vakkert i fjellet i juli!

Idet jeg kommer til noen pittesmå vann vet jeg at jeg snart er ved foten av Tohatten. Her oppe ligger det tjukke snøskavler enda og jeg må ta et valg om jeg skal fortsette til høyre eller venstre. Rett frem er ikke noe alternativ da bergveggen er rimelig loddrett akkurat her. En rypemamma holder til her med ungene sine, men de er ikke videre interessert i å la meg få hilse på dem, så de tar til vingene og flyr avgårde.

Snøen ligger enda i tjukka lag i høyden.

Snøen ligger enda i tjukka lag i høyden.

Jeg velger å gå nordøstover siden det ikke ligger snø oppover der. Har imidlertid sett på vei opp hit at det ligger en solid snøfonn som jeg må oppover litt lenger opp. Jeg håper at den ikke er så hard at jeg ikke får feste, og jeg blir bønnhørt. Idet jeg går av snøskavlen blir det mer steinete terreng å gå i enn lenger ned, men fortsatt er det ikke noe problem. Terrenget flater noe ut før jeg må ned i en liten «dal» for så å fortsette opp, nå i grov steinur. Som alltid liker jeg meg ikke i steinur og begynner umiddelbart å grue meg til nedturen. Noen sekunder vurderer jeg til og med å snu, men det er for ille når jeg først har kommet så langt, så jeg fortsetter. På vei opp dukker plutselig Trollhetta opp og like etter ser jeg også Neådalssnota. Fantastisk!

Litt lett klyving må til før jeg står på toppen av Tohatten. Toppboka avslører at Tohatten ikke ofte får besøk i sommerhalvåret; hvertfall ikke i år. Fra toppen er det en utsikt som kan ta pusten fra en. Neådalssnota kneiser stolt like ved og bakom ser man Snota.

Neådalssnota med Snota bakom.

Neådalssnota med Snota bakom.

I nordvest ser man ned i Todalen og helt til Todalsøra og videre ut fjorden. I sør står fjellene på rekke rad og rad fra Storlidalen og viser vei mot Innerdalen. Som alltid på slike nydelige sommerdager er det litt disig, men ikke verre enn at utsikten er formidabel.

Mot Todalen.

Mot Todalen.

Til tross for at jeg gruer for nedturen setter jeg meg ned og prøver å nyte utsikten. Litt mat og kaffe finner veien ned i magen og toppbilder blir tatt før jeg begynner på hjemturen.

Tohatten har ikke den største varden  i Trollheimen, men det finnes likevel en toppbok her.

Tohatten har ikke den største varden i Trollheimen, men det finnes likevel en toppbok her.

Jeg går ned en litt annen rute enn jeg kom opp og rundt 50 meter under toppen, velger jeg snøfonna ned i den lille «dalen» når jeg etter litt forsiktig testing konstaterer at den ikke er så hard at jeg ikke får feste med skoene. Dermed unngår jeg den verste steinura og jeg er nede fra det bratteste partiet lekende lett. For en lettelse!

Vann uten navn mellom Tohatten og Tverrdalsfjellet.

Vann uten navn mellom Tohatten og Tverrdalsfjellet.

Fra den lille dalen skrår jeg sørover og fortsetter dermed ned en annen vei enn jeg kom opp. Det er lettgått og greit. Nede på snøfonna ved det øverste bittelille vannet ser jeg en reinsdyrflokk på 6 dyr. Jeg er ganske nærme før de blir oppmerksomme på meg og springer avsted. Jeg krysser snøfonna og fortsetter mot Lontjønna mer eller mindre i samme spor som jeg kom opp.

Dyreliv :-)

Dyreliv🙂

Nede ved Lontjønna er det dags for turens siste pause mens jeg skuer oppover mot Tohatten og gleder meg over at enda en drøm har gått i oppfyllelse denne ferien. Sola står lavere på himmelen nå og jeg er småfrossen, så sommerdunjakka kommer på mens jeg drikker en kopp lunken kaffe.

Demningen ved Lontjønna.

Demningen ved Lontjønna.

Fra Lontjønna og ned til Storli Gård følger jeg stien jeg kom opp og nå er det ingen mennesker å møte.

Tilbake ved bilen viser gps’n ganske nøyaktig 2 mil og det merkes godt under føttene.

Storli Gård.

Storli Gård.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s