Drømmen som brast

Sist lørdag dro kjæresten og jeg til Røros for å bli med en gjeng fra DNT Oslo på tur fra Røros til Elgå. Endelig skulle drømmen om Femundsmarka realiseres. Det ble en kortvarig drøm for etter to dager måtte jeg bryte turen ved Synnervika på grunn av gnagsår 😦 Hvordan jeg klarte å få et så solid gnagsår på hælen står for meg som et mysterium. Allerede før vi hadde gått så mye som en meter hadde jeg nemlig satt en Compeed på hver hæl og tapet over med to lag Tensoplast.

Vakre Røros.

Vakre Røros.

Vanligvis bruker jeg kun å tape med Tensoplasten, så kanskje compeed’en ikke var noen god idé som forebyggende behandling? Eller var det vekten av sekken (ca 10 kg.) som gjorde at jeg gikk annerledes enn vanlig som gjorde utslaget? Jeg vet ikke, men gnagsåret vokste seg stort og «fint» under alle de beskyttende lagene.  

Da vi kom til Langen Gjestegård ved Synnervika etter to dagsmarsjer, var gnagsåret så stort og så vondt at det ikke nyttet å gå videre selv om jeg satte på ny compeed og la over 3M Reston skumgummi hvor jeg klippet hull for selve gnagsåret. Når det til tross for denne behandlingen likevel gjorde skitvondt å dra på seg sko og gå, var det ikke annet å gjøre enn å innse nederlaget. Gnagsår hadde for første gang stoppet meg på tur og jeg felte mine tårer i frustrasjon og sorg. Drømmen om Femundsmarka brast idet jeg sto på dørstokken. Det var forferdelig å stå på kaia i Synnervika og se båten legge fra kai med de andre deltagerne ombord. Den snille og gode kjæresten min avbrøt turen sammen med meg selv om jeg sa (og mente) at han slett ikke trengte det.

Smelthytta ved Hyttelva,

Smelthytta ved Hyttelva,

Turen startet så fint. Aldri har jeg opplevd Røros i så deilig, varmt vær som sist lørdag. Vi kunne sitte ute og spise lunch og kaffen tok vi ute i en av Røros’ mange bakgårder. Ren og skjær idyll var det. Da de andre på turen ankom med toget fra Hamar hadde vi en guidet tur i bergstaden hvor guiden var en eldre, utrolig artig kar ved navn Leif Hagen (!). Deretter var det middag (av heller laber kvalitet) på Bergstaden Hotell før vi gikk tidlig til sengs.

Det er mye blomster å se utenfor hus i Røros, her utenfor en blomsterhandel.

Det er mye blomster å se utenfor hus i Røros, her utenfor en blomsterhandel.

Etter en deilig frokost på søndag (som veide opp for den dårlige middagen kvelden forut) starter vi turen sørover i retning Marenvollen klokka ni. Med på turen er en broket forsamling. To søsken fra Israel på 14 og 28 år, hvorav den eldste studerer i USA, og to damer fra Sveits; hvorav den ene snakket norsk etter 30 år her. Vi har også med oss ei norsk dame og hennes datter (som er halvt norsk) som bor i Brussel. Moren har gjennom årene virkelig gått inn for at datteren skal lære seg norsk og bli kjent med Norge og den norske kulturen, og hun har lykkes – ingen tvil om det. Datteren snakker flytende norsk og har sett mer av Norge enn mange nordmenn. Resten av gjengen er «vanlige» nordmenn. Det er dette som er noe av det fine med å være med på fellestur. Det man ofrer i form av stillhet, ro og frihet får man igjen når man blir kjent med mennesker man ellers aldri ville møtt: både fra Norge og andre land.

Smått skeptisk under tak mens regnet høljer ned.

Smått skeptisk under tak mens regnet høljer ned.

Værmeldinga for de kommende dagene er heller dårlig, og vi har ikke engang kommet oss ut av Røros før regnet høljer ned. Skikkelig styrtregn fra himmelens åpne sluser. Heldigvis går det over til «bare» godt gammeldags pissregn etter en stund, men vått er det helt til vi har passert over Skåkåsfjellet og kommet oss trygt over en bred bekk mellom Rundhaugen og Klettan. Da har klokka passert tolv og vi er litt over halvveis mot Marenvollen.

På Skåkåsfjellet i hustrig vær.

På Skåkåsfjellet i hustrig vær.

Finfin rasteplass.

Finfin rasteplass.

Idet vi slår oss ned ved bekken for lunch slutter det å regne. For en lykke! Vi luncher i tre kvarter før vi begir oss videre over Gråhøgda mot Marenvollen. Tidvis regner det en del, men vi har også mye oppholdsvær på resten av turen – til tross for truende mørkegrå skyer overalt. Etter drøye 7 timer (inkludert «10-minuttere» og 45 min. lunch) ankommer vi Marenvollen. To damer som er på tur på egen hånd har kommet før oss og fyrt opp i hovedhytta siden de visste vi skulle komme. Finnes det noe deiligere enn å komme til en varm hytte når man er våt, kald og sliten?!

Marenvollen.

Marenvollen.

Gruppen vår (som består av 12 deltagere + turleder) installerer oss på 2 rom med hhv. 6 og 7 sengeplasser. De to sveitsiske damene får sove i den lille hytten sammen med de først ankomne damene. Når alle er vel installert og har tatt en «kattvask»  blir det lapskaus til middag og  fruktcoctail til dessert. Hermetikk av beste sort 😉 For min del blir det kveld allerede klokka ni. Jeg blir mentalt sliten av så mye prat som 15 mennesker genererer og kryper til køys med sov-i-ro i ørene. De andre er ingen nattugler de heller, så lenge før ti  er det ro i hytta.

Reinlav og blomstrende lyng er en vakker kombinasjon.

Reinlav og blomstrende lyng er en vakker kombinasjon.

Neste dag starter vi klokken ti etter frokost og vask av hytta. Gårsdagens regn materialiserer seg i søkkvåte myrer hvor man nesten må slåss med myra for å få med føttene videre, og bekker og elver som er mye større enn normalt. For min del passerer jeg de uten problemer. Med vanntette fjellsko på beina og vanntette gamasjer over disse + staver til støtte er jeg over alle bekker og elver og på null komma niks.

Bra med vannføring i bekker som trolig er relativt små i tørrere vær.

Bra med vannføring i bekker som trolig er relativt små i tørrere vær.

Brua har fått kjenne naturkreftene.

Brua har fått kjenne naturkreftene.

Allerede fra starten av kjenner jeg gnagsåret på høyre hæl, men ser ikke helt at jeg kan gjøre så mye med det. Før vi gikk tok jeg av den gamle beskyttelsen og satte på ny compeed og nye lag med tensoplast over denne, så jeg trasker videre med en hæl som stadig blir verre å gå med.

Utsikt mot Harsjøen i nord.

Utsikt mot Harsjøen i nord.

Klokka ett stopper vi for lunch. Vi har vært heldige og hatt oppholdsvær hittil og vi håper det fortsetter. Lunchplassen har nydelig utsikt idet vi er oppe på snaufjellet. Nede i dalen er det enorme myrområder. Like greit at stien er lagt opp på fjellet. Det blir noen høydemetre ekstra, men trolig er det likevel lettere enn å gå i myra, særlig når de er så våte som nå. Lunchen blir på en drøy halvtime, og idet vi begynner å gå skjønner jeg at det kommer til å bli en laaaang tur til Fjølburøsta for min del. Gnagsåret minner meg om sin eksistens for hvert eneste skritt jeg tar. Til alt overmål begynner hælen også å verke. Jippi liksom.

På vei ned mot Gjetsjøen.

På vei ned mot Gjetsjøen.

Vi får noen regndråper på veien ned mot Fjølburøsta, men det stopper etter en stund. Siste korte stopp er for min del bare på et par minutter. Det er intet poeng i å stoppe opp for lenge nå, for da må jeg bare «gå varmt» gnagsåret igjen. Bedre å bare holde det gående og komme frem jo før jo heller. Veien ned til Fjølburøsta synes evigvarende og  jeg er taus som en østers. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å takle smerten. Fem timer og førti minutter etter start fra Marenvollen er jeg endelig fremme ved den nedlagte DNT-hytta Fjølburøsta og den ventende maxi-taxi’n. Jeg tror ikke jeg hadde klart å gå helt til Langen Gjestegård i dag, så jeg er sjeleglad for at det er satt opp transport de siste 8 km.

Endelig fremme på Fjølburøsta.

Endelig fremme på Fjølburøsta.

På Langen Gjestegård er kjæresten og jeg heldige og får et dobbeltrom helt for oss selv. Veldig deilig med litt alenetid selv om det øvrige turfølget er særdeles hyggelig. Klokka seks serveres det middag som består av kortreist mat. Svinekoteletter fra griser som har gått på jordene like ved gården + tilbehør. Vertinnen forteller at de hadde problemer med å få grisene feite nok fordi de «trimmet» for mye der de endevendte hele jordet 😀 Til dessert  får vi en nydelig rabarbrasuppe (laget på rabarbra fra gården selvsagt) med vaniljeis. Deilig å få servert maten og ikke minst slippe å vaske opp.

Hovedhuset på Langen Gjestegård.

Hovedhuset på Langen Gjestegård.

Etter middag går jeg ned på rommet for å ta gnagsåret nærmere i øyesyn. Idet jeg tar av tape og compeed ser jeg at gnagsåret er mye verre enn jeg trodde, og jeg skjønner at jeg hadde vondt på dagens tur. Jeg blir sittende lenge og bare stirre og lure på hvordan jeg skal gripe det an.

Hva kan man si?

Hva kan man si?

Til slutt legger jeg på en ny compeed og 3M Reston skumpadding med hull for gnagsåret. Det hele tapes godt sammen med sportstape så det ikke skal dette av. Jeg håper at dette skal funke, men allerede idet jeg setter foten ned på gulvet kjenner jeg fortsatt at det gnager, og har ikke videre høye forventninger til å skulle stikke foten ned i fjellsko og gå i 4 timer dagen derpå. Sliten og lei av smerter tar jeg kvelden tidlig sammen med kjæresten og sovner umiddelbart, men ikke for lenge. Jeg våkner midt på natta og får ikke sove fordi jeg blir liggende og tenke over hvilke alternativer jeg har. Til slutt bestemmer jeg meg for å returnere til Røros og Trondheim neste dag fremfor å bli med  båten nedover Femunden med mindre hælen viser signifikant fremgang om morgenen. Det gjør den ikke 😦 Vi blir dermed med bussen ned til Synnervika sammen med de andre og står igjen på kaia idet Fæmund II legger fra kai. Bittert og surt er bare fornavnet og det er vanskelig å holde igjen tårene. Femundseventyret er over før det i det hele tatt kom igang. Den eneste trøsten er at jeg slipper å gå alene rundt på Røros mens jeg venter på toget til Trondheim, samt at Femundsmarka ikke forsvinner. Jeg kommer tilbake!!

Båten legger fra kai uten oss ombord :-(

Båten legger fra kai uten oss ombord 😦

På Røros er det i dag regnbyger og sur vind. Ikke like trivelig som sist lørdag altså. Vi går derfor innom museet i Smelthytta og slår ihjel litt tid der.

Tilbake på Røros.

Tilbake på Røros.

På museet Smelthytta.

På museet Smelthytta.

Lunchen ble inntatt på Schancebua.

Lunchen ble inntatt på Schancebua.

Toget på vei hjem blir rammet av raset ved Singsås, så fra Haltdalen til Støren må vi over i maxi-taxi’er før vi går ombord i et nytt tog som tar oss til Trondheim to timer etter rute.

Advertisements

4 responses to “Drømmen som brast

  1. Trist å lese at du gikk glipp av Femundsmarka. Flott innlegg med gode bilder likevel 🙂

    • Takk 🙂

      Ja, det var mildt sagt kjipt å måtte bryte turen. Hadde gledet meg så lenge, men men… Femundsmarka ligger vel der til neste år også.

  2. Tilbaketråkk: Langen Gjestegård i dagens Adressa | Friluftsliv og andre gleder

  3. Tilbaketråkk: Drømmehelg på hytta | Friluftsliv og andre gleder

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s