Lørdagslykke i skogen

Etter å ha brukt dagen til å pakke flytteesker, handle og sette en glutenfri brøddeig, kom jeg meg ut på tur. Det var planlagt å gå ut så sent for å få med meg skumring i skogen, men dørstokken var likevel litt høy i dag, men heldigvis… jeg kom meg ut.

Mildt, vindstille og overskyet var dagens værstatus da jeg gikk fra Bekken rundt halv fem. Lite biler på parkeringsplassen, så det lovet godt for en stille, rolig tur i skogen. Etter å ha vært sosial de tre siste helgene på rad så jeg frem til å være på tur alene.

Skogens dype ro. Her finner jeg ALLTID roen. Uansett.

Skogens dype ro. Her finner jeg ALLTID roen. Uansett.

Siden jeg HATER stiutvidelsen Trondheim Bydrift holder med på i området rundt Estenstadhytta/Styggdalen søkte jeg meg mot stinettet mellom Lohove og Risvollan. Her er det ingen stier som til forveksling ligner fylkesveier. Heldigvis! Skogen var heeeelt stille. Ikke er vindpust kunne høres. En deilig ro bredde seg i kroppen, og jeg kjente at dette var eksakt hva jeg trengte.

Dagens plan var å drikke kaffe på den kollen jeg utrolig nok klarte å ikke finne her om dagen. Enda mer utrolig nok klarte jeg også i dag og rote det til, men jeg rodde meg inn og fant omsider kollen, om enn ikke fra den kanten jeg hadde tenkt. Da jeg omsider fant kollen var den allerede opptatt. En pappa med to sønner koste seg rundt et lite bål, og sjelden har jeg vel følt meg mer uvelkommen. Hele mannens kroppsspråk lyste av «ha deg vekk», og han hadde tydeligvis ikke til hensikt å hilse, så på pur f hilste jeg før jeg forsvant ned på den siden av kollen jeg egentlig hadde tenkt å komme opp. Jeg fant etter kort tid en ny liten kolle hvor jeg inntok ettermiddagens kaffe. Nydelig utsikt mot sør istedet for mot vest som jeg hadde planlagt.

Skumringen er på vei.

Skumringen er på vei. Utsikt mot sør.

Jeg satt lenge og bare kikket utover landskapet og observerte hvordan kveldshimmelen forandret seg. Til tross for gråværet var det noen duse farger å se på himmelen foruten alt det grå, og i forgrunnen var det trær med sterke høstfarger. Vakkert, selv om det ikke var skyfri himmel.

På veien hjem la jeg turen om en sti jeg sjelden går, og jeg valgte også en sti som tok av fra denne som jeg aldri har gått. Etter bare noen meter kom jeg til en gapahuk som jeg straks kjente igjen. Tidligere i sommer hadde jeg kommet over den mens jeg var ute på leting etter poster, men da fra en helt annen vinkel.Snodig hvor annerledes man føler at marka ser ut så fort man ser den fra en annen vinkel enn vanlig.

Akkurat nå er det stedvis flere blader på bakken enn på trærne.

Akkurat nå er det stedvis flere blader på bakken enn på trærne.

Turen videre gikk inn på lysløypa mellom Lohove og Bekken og rett før brattbakken ned til Bekken kløv jeg opp på en høyde ovenfor stien for å drikke resten av kaffen min og de mørket falle på. Mens jeg satt der ringte jeg brorsan som jeg ikke har snakket med på leeeeeenge, og innen jeg kom meg ned på stien var mørket i ferd med å overta skogen. Det er en egen stemning i skogen som jeg liker veldig godt idet mørket faller på. Skogens rolige rytme blir enda roligere, alle konturer viskes ut og mørket skaper en stillhet som gir gjenklang i sjelen. Skogtur idet sola går ned anbefales!!

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s