Mot lyset

Sist onsdag hadde jeg hjemmekontor (eller rettere sagt «gjemmekontor»), og det aller, aller beste med det er at veien ut i marka er ekstremt kort etter at arbeidsdagen er over. Og for mitt vedkommende er normal-arbeidsdagen over klokken 14.00 siden jeg starter grytidlig. I disse årsoppgjørstider er det sjelden snakk om noen normal arbeidsdag, men akkurat denne onsdagen klasket jeg lokket på lap top’en klokka to sharp og fikk på meg turklær på null komma niks.

Her jeg bor har jeg fantastisk utsikt over fjorden og Bymarka, og hele denne dagen hadde jeg sittet inne og sett ut på det fantastiske vinterværet vi hadde. Til alt overmål var det til og med vindstille, så en tur ut  måtte det bli selv om jeg hadde booket en spinningtime på 3T senere på kvelden.

Jeg hadde bare tenkt meg en liten runde i marka pga nevnte spinningtime, men når jeg vel var kommet ut, var det så nydelig at jeg glatt utvidet den planlagte runden. I to deilige timer ruslet jeg rundt i en vinterstille skog mens sola sakte gikk ned og farget hele skogen rød.

Snøfattig skog i solnedgang.

Snøfattig skog i solnedgang.

I hele vinter har jeg ofte lagt turen i retning områdene ovenfor Risvollan og Utleira. Den åpenbare grunnen er at jeg treffer langt mindre folk her enn i områdene rundt Estenstadhytta, samt at stiene her er stier, og ikke brede grusveier. Jeg trives rett og slett bedre i dette området etterhvert som det har blitt rent folksomt i de sentrale delene av marka og Trondheim Bydrift har gjort om gode stier til grusveier. Dog er dette muligens ikke hele sannheten. Kanskje har jeg også ubevisst søkt mot lyset i vinter. For når man går fra Lohoveområdet mot Risvollan/Utleira går man sørover, og i disse mørke vintermånedene går sola ned i sør og ikke i vest.

Solen har gått ned, mens dens siste stråler enda fargelegger himmelen.

Solen har gått ned, mens dens siste stråler enda fargelegger himmelen.

Mine turer i dette området i vinter har derfor gitt meg utallige flotte opplevelser av lyset enten det har vært blå himmel eller overskyet, og solnedgang på en kald vinterdag er noe helt eget som bare  oppleves. Sommerens intense solnedganger er spektakulære, men vinterens dempede, pastellfargede solnedganger på iskalde dager står ikke noe tilbake for sommeropplevelsen, selv om vintersolnedgangen ikke «skriker» så høyt. Denne ettermiddagen var det en «mellomsolnedgang». Ikke blek pastell, men heller ikke intens sommerlig. Vakkert var det uansett🙂

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s