Tungt, bare tungt

Dagene blir stadig lysere, det er mildt og null snø, og i dag skriver vi 1. mars. Den første vårmåneden som bærer bud om at det snart er sommer. Og her i Trondheim er det virkelig vårstemning nå etter uker uten snø og med mye sol. Alt burde altså ligge til rette for et lystig humør og lette skritt på tur. Burde.

Vinteren er for meg en tid preget av mye overtid og tilsvarende lite energi. I flere uker har jeg stort sett ikke gjort annet enn å jobbe, spise og sove – med unntak av helgene. Ikke noe å liv å snakke om med andre ord. Gulrota er jo at jeg kan avspasere overtiden når alle ligninger og årsregnskaper er i boks, men det hjelper fint lite å tenke på det når overskuddet og humøret er nær nullpunktet, og det enda er lenge til påske som er deadline for konsernregnskapet.

Som regel hjelper det alltid med en tur ut når humøret er på bånn og jeg egentlig har mest lyst til å finne senga. Det begynte så fint i går ettermiddag med en deilig alenetur opp på Jervfjellet selv om kroppen var tung og vanskelig å få «gått varm». I dag var dørstokkmila lang. Når det er snakk om tur har jeg sjeldent noen dørstokk å snakke om, men i dag hadde jeg det, og den var både lang og høy. Klokka var derfor godt over tolv før jeg fikk rota meg ut av døra. 

For å slippe å gå i kø kjørte jeg opp til Tjønnlia og begynte turen innover marka på isfri sti. Det skulle ikke vare lenge før den første isen møtte meg. Jeg prøvde å komme unna ved å gå rett opp alpinbakken, men halvveis opp der hvor stien tar av var det enda mer is enn i bånn av bakken. Sukk… Selv om jeg har kjøpt meg skikkelige friluftsbrodder, er jeg ikke så forferdelig glad i å bruke dem. Vil helst gå på beina uten å måtte ha brodder på skoa, men jeg hadde ikke noe valg om jeg skulle komme meg helskinnet over isen som lå i bakken. Etter kort tid var det slutt på isen igjen. Av med broddene, men hvor lenge var Eva i paradis? Ikke lenge. Så på med broddene. For deretter av å ta dem av. Og på. Og av… Til slutt var jeg drittlei og forbante Bydrift og tråkkemaskina deres for n’te gang denne vinteren. Kom meg til slutt inn på stien mot Nymånen og kunne endelig glemme broddene. Her har ingen tråkkemaskin vært og den snøen som falt tidligere i vinter er helt smeltet bort. På Nymånen satte jeg meg på benken som har fin utsikt mot fjellene i øst. Sliten og lei – til tross for at det ikke var lange turen jeg hadde gått. Kroppen funka ikke i det hele tatt i dag. Blytungt fra første skritt og beina kjentes ut som tømmerstokker. Har i hele vinter slitt med følelsen av at kroppen er tung og lite samarbeidsvillig. Ofte klarer jeg å «gå den varm», men i dag var og forble det tungt. Det bekymrer meg litt at kroppen er så lite samarbeidsvillig. Smertene i lårmuskulaturen, som i fjor sommer var så godt som borte, har vendt tilbake, om enn i mye mindre skala enn tidligere, og smertene under føttene ser det ikke ut til at jeg får noen bukt med – uansett hvilke såler jeg bruker. Blir litt lei. Klarer som regel å glede meg over friluftslivet smerter eller ei, men noen dager, som i dag, tar de tunge tankene bolig og nekter å flytte ut.

På Nymånen blåste det friskt (selvfølgelig), og utsikten mot Skarvan & Roltdalen i øst var preget av hvite fjell mot hvit, skyet himmel. Ikke de store kontrastene med andre ord, så jeg gadd ikke engang prøve på å ta bilder. Med det kameraet  jeg har, og de fotoferdighetene jeg ikke har, så ville det bare blitt hvitt alt sammen.

Etter en god kaffepause på benken ruslet jeg nedover i retning Røstadbakken. Følte ikke det minste behov for å vende tilbake til isete stier, og nedover mot Røstad/Jonsvatnet regnet jeg med at det ville være lite snø og is. Helt korrekt🙂 Som oftest når følger denne stien fra Nymånen bøyer jeg av slik at jeg kommer meg over på en traktorvei og tilbake i retning Vikarauntjønna. I dag hadde jeg lyst til å se hvor stien endte og fulgte den helt til jeg sto på en grusvei. Litt forvirret mht hvor jeg eksakt vat, men fant raskt ut hvor jeg måtte gå for å komme meg tilbake til bilen. Litt vandring på grus og asfalt ble det, men det er iallefall bedre enn is. Og humøret kom seg når jeg fikk vandre på isfri og delvis ukjent sti🙂

Her endte stien - like ovenfor Litjvatnet.

Her endte stien – like ovenfor Litjvatnet.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s