Jervfjellet fra Saksvikvollen

Jervfjellet med toppen Trulsen er en liten perle av et bynært fjell. Høyfjellsfølelse bare 30 minutter fra Trondheim. Det kan vi like🙂

Kjæresten har tidligere vært på Trulsen sammen med meg, men alltid via korteste (og bratteste) vei opp, nemlig fra veien mellom Jervan og Bakken. Denne gangen skulle vi ta den dobbelt så lange veien fra Saksvikvollen.

1. påskedag, varmt og sol fra nesten skyfri himmel. Vi håpet på null vind også siden Jonsvatnet lå blikkstille og glitret i solen på vår vei mot parkeringen, men nei… det får visst være måte på godvær i Trøndelagen.

Jeg var spent på føret og om det i det hele tatt var mulig å komme seg til topps på fjellet så tidlig på året. På grunn av den snøfattige vinteren har jeg vært på Jervfjellet 2 ganger i år allerede (ad korteste vei), men det har jo falt litt snø siden den gangen, så jeg var spent.

Snø og bløt myr om en annen.

Snø og bløt myr om en annen.

Stien til Jervfjellet går via den største Bjørnstadtjønna. For å komme dit må man forsere noen store myrområder samt komme seg ned en smal bekkedal. Myrene var delvis dekket av råtten snø og delvis mye overvann, men heldigvis har ikke all tæle gått ut av myra. Ned bekkedalen så vi ingen spor som tydet på at noen hadde gått der før oss. Stien slynger seg tidvis nesten nedi bekken sommerstid, men bekken lå nå under et dekke av råtten snø og kunne ikke sees, bare høres. Vi valgte derfor å gå litt opp i høyden for så å skrå nedover mot tjønna igjen. En noe tyngre vei, men heller det enn å plumpe uti bekken med begge føtter.

Furuer er vakre langt inn i alderdommen.

Furuer er vakre langt inn i alderdommen.

Nede ved tjønna tok vi en rast mens vi nøt følelsen av å være helt alene i ganske så urørt natur. Vinden hadde økt i styrke, og varslet om at det heller ikke denne gangen skulle være mulig å sitte på toppen av Trulsen og nyte utsikten uten vindens musikk i ørene.

Fra Bjørnstadtjønna er det fort gjort å bomme på stien man må velge om man skal til topps på Jervfjellet. Velger man den tydeligste og egentlig ganske logiske stien sett ut fra retningen, havner man fort nedenfor Jervfjellets sørvegg, og der kommer man garantert ikke opp. Velger man derimot rett sti er den enkel å følge opp til fjellets rygg. Riktignok er det en skikkelig guffen skrent man må komme seg opp (og ned på hjemtur), og med mine korte ben og høydeskrekk, er det ingen enkel sak. Kjærestens hånd var god å ha, skjønt jeg har jo faktisk fikset det på tur alene også.

Kjæresten skuer bortetter ryggen på Jervfjellet.

Kjæresten skuer bortetter ryggen på Jervfjellet.

Idet man nesten er oppe på ryggen av Jervfjellet ser man Jonsvatnet for første gang, og da er det bare å følge ryggen bortetter inntil man er på fjellets høyeste punkt; Trulsen (504 moh). Skjønt bare og bare… Man skulle tro at det ville være svært lettgått oppe på en slik fjellrygg, men Jervfjellet er ikke høyere enn at myrene trives godt her oppe. Og de er tildels veldig våte. Legg til et utall skrenter + at ryggen er atskillig lenger enn den ser ut til å være, så er man i grunnen glad når man kan skrive navnet sitt inn i toppboka på fjellets høyeste punkt. Utsikten fra toppen er formidabel. 360 graders rundskue, og på en så vakker dag som dette, ser man nesten hele verden. Iallefall nesten hele Midt-Norges fjellverden. Og rett nedenfor ligger Jonsvatnet og glitrer knallblått i sola. Nydelig – det er ikke noe annet å si om den saken. Denne dagen hadde to andre personer skrevet seg inn i toppboka før oss uten at vi hadde sett snurten av mennesker.

Skakkere og skakkere for hver gang jeg ser den :-)

Skakkere og skakkere for hver gang jeg ser den🙂

Å finne seg le på toppen har jeg aldri klart. Av en eller annen grunn står vinden alltid på slik at alle de skrentene som faktisk er på fjellryggen ikke gir le. Vi ga derfor bare opp det prosjektet etter en liten stund og innfant oss med at dagens lunch ble akkompagnert av vindsus. Helt greit  når man som jeg pakker en lett dunjakke i sekken.

Veien ned fulgte samme rute som opp, og en ny rast ved Bjørnstadtjønna fulgte. Denne gangen tok vi bekkedalen opp, for nå så vi fotspor som tydet på at snøen bar greit. Fotsporene tilhørte sannsynligvis et par vi hadde møtt som var på vei opp til Jervfjellet da vi var på vei ned.

Zoom mot Trollheimen.

Zoom mot Trollheimen.

Usedvanlig lite folk å møte på en så vakker dag som dette, men det er ikke uvanlig at man får ha naturen for seg selv i dette området. Er man «heldig» møter man på folk, men noen trengsel er det aldri!

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s