Påskeslutt på nye stier

2. påskedag fortsatte der 1. påskedag slapp: med sol og blå himmel. Ikke fullt så varmt denne dagen, men mer enn godkjent. Kjæresten og jeg satte igjen kursen for Saksvikvollen, men denne gangen parkerte vi litt lenger ned for å gå innover en grusvei (stengt med bom), som  jeg har sett mange ganger og hatt lyst til å gå, men aldri gjort – før nå. På kartet ser man at veien ender ved Hestsjøen, og det var dit vi ville. Ingen av  oss har vært der før, selv om vi begge har vært på ski mange ganger bare litt lenger sør (Nordmarka i Klæbu).

Gapahuk ved Hestsjøen.

Gapahuk ved Hestsjøen.

Det lå merkelig mye snø på veien, og jeg ble litt motløs. Er så uendelig klar for sommer og bar vei/sti, og er lei av å skli rundt i løssnø, men heldigvis var det enkelte snøfrie partier. Det er flere muligheter til å ta av fra veien innover mot Hestsjøen, men vi valgte å holde oss på veien, og kom etter ca 3 km. ned til sjøen. Her lå det et hyttetun med flere små hytter som ikke så ut til å være veldig gamle. Vi fortsatte langs bredden mot en gapahuk vi så på vestsiden av sjøen. På vei dit ble kjæresten oppmerksom på en rovfugl som svevde over vannet, og vi fant frem kikkerten. Jeg er ingen fugleekstert, men kjæresten mente det var en ørn av noe slag. Gapahuken så ut til å være av nyere dato og bakom lå det flere kanoer, samt at en plastjolle lå like ved bredden. Sannsynligvis er det skolene som bruker Skivevollen til naturskole som er eiere av utstyret vi så. Skivevollen er en gammel voll som ligger et par hundre meter fra Hestsjøen. Dens historie går helt tilbake til 1700-tallet. Vi ruslet oppover mot vollen etter å ha kost oss med kaffe, sjokkis og lunch ved gapahuken. Her traff vi et hyggelig par som kunne fortelle mye om tjern og stier i området. Da vi fortalte om fuglen vi hadde sett over vannet, og beskrev den, mente de at det måtte ha vært en fjellvåk. Det skal visstnok finnes slike i området.

Skivevollen

Skivevollen

Etter en hyggelig prat i solveggen på Skivevollen gikk kjæresten og jeg i retning av Haukåsvollen. Her dukket det plutselig opp en lite hyttetun fylt med de minste hyttene jeg noen gang har sett. Snodig syn midt i skogen.

Miniatyrhytter.

Miniatyrhytter.

Videre fulgte vi sti i retning bilen helt til vi kom til Sagelva som måtte krysses. Det lå et par tømmerstokker over elva, men jeg hadde ikke så veldig lyst til å balansere på dem siden jeg blir som en ustødig gammel kjerring så fort det er en reell risiko for at jeg kan ramle. Vi søkte derfor litt i området etter andre muligheter til å krysse elva, men fant ingen. Det eneste vi fant, var en demning hvor elva stupte ned i et dypt juv, og dit skulle vi ihvertfall ikke. Tømmerstokkene måtte det bli, og med en lang kjepp i ene hånda og et fast grep i kjæresten med andre hånda, kom vi oss tørrskodd over begge to. Etter kort tid mistet vi stien, og det ble å vase opp og ned gjennom terrenget helt til vi kom tilbake til bilen. Her kom vi oss opp på en bro så jeg slapp å krysse elva enda en gang.

Sagelva som måtte krysses.

Sagelva som måtte krysses.

Artig tur i et ukjent område som helt klart må besøkes flere ganger. Foruten nevnte par, møtte vi ingen mennesker på turen, så her er nok et område hvor man kan ferdes uten å gå i kø.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s