Jervfjellet nok en gang

Jeg kjenner at jeg lengter til fjells, men dessverre er det ikke fottursesong i fjellet riktig enda. Jeg søker derfor til bynære, lave topper som minner litt om fjellet fordi de iallefall har en snau topp. Geitfjellet forrige søndag, Storheia i går, og i dag Jervfjellet – for 4. gang bare i år.

Denne 18. mai er så vakker som bare en maidag kan være med lettskyet himmel og hele 18 grader i skyggen idet vi parkerer bilen. Det kommer til å bli varmt i stigningene opp kleiva i dag.

Sist jeg gikk oppover her var det slutten av februar og skikkelig broddeføre. Nå er både snø og is borte om man ser bort fra noen få flekker her og der, og det gjør vi jo glatt🙂

Februarføre oppover Kleiva.

Februarføre oppover Kleiva.

Sommerstien til Jervfjellet fra nord kan være en særs våt og gjørmete affære, men i dag er det relativt greit føre oppover. Litt vått i myra selvfølgelig og litt gjørme her og der, men veldig greit i forhold til hvordan det kan være.

Ved ankomst Trulsen skriver vi oss inn i toppboka og ser at toppen har vært godt besøkt både i går og i dag. Årsaken ligger kanskje i at også Jervfjellet er ett av årets Til Topps mål? Det er iallefall sjeldent å se så mange mennesker innom toppen som det vi gjorde i dag.

Sommerdunjakka er med - selv på en varm dag som dette!

Sommerdunjakka er med – selv på en varm dag som dette!

På toppen blåser det friskt, og vinden tar seg ytterligere opp mens vi sitter der, men det er så vakkert sommervær og nydelig utsikt at vi kler på oss og finner litt le bak en lav skrent. Her inntas dagens lunch og kaffe fra termos.

Utsikt mot sørøst. Fortsatt snøkledde fjell å se.

Utsikt mot sørøst. Fortsatt snøkledde fjell å se.

Vi innvilger oss en laaaaang pause før vi tusler østover. Planen er bare å se oss om litt i terrenget, men etterhvert vender vi nesa mot stien ned. På vei opp gikk vi ikke helt etter sommerstien, men vi følger den nedover når vi treffer på den. Da kommer vi ut på en liten utsiktpost hvor fjellet stuper bratt ned under oss.

Det kiler i magen på kanten av dette stupet.

Det kiler i magen på kanten av dette stupet.

Derfra ser vi også en liten hytte som ligger på et lite platå mellom stupbratte fjellsider. Hytta sees også fra veien der vi kommer kjørende på vei til utgangspunktet, og sett fra veien synes det som en umulighet til å ta seg frem til hytta. Helt siden jeg ble oppmerksom på hytta fra veien har jeg lurt på hvem som eier den, og hvorfor den ble bygd akkurat der.

Hytta kan sees på dette bildet - om man har et skarpt blikk.

Hytta kan sees på dette bildet – om man har et skarpt blikk. Hint: På skrå opp til høyre fra strømmasta.

Vi beundrer utsikten en stund og slår av en prat med en kollega av meg som er på vei opp før vi rusler videre nedover. Ikke lenge etter ser kjæresten et lite tråkk som går innunder berget vi har kommet ned fra, og mener at dette er veien til hytta. Jeg er ikke uenig i det, så vi beslutter å forsøke oss innover for å se om vi virkelig kan komme helt bort til hytta. Det kan vi! En gjengrodd sti går tett innunder fjellsiden før platået blir bredere.

Innunder fjellet på vei mot hytta.

Innunder fjellet på vei mot hytta.

Hytta ligger helt ute på kanten av platået med nydelig utsikt over Jonsvatnet. Bakom hytta finnes et lite vedskjul med utedo. Stikk i strid med hva jeg trodde fremstår hytta som relativt velholdt. Taket kan vel trenge en utskiftning snart, men deler av bordkledningen er byttet i nyere tid, og ingen maling skaller av. Jeg hadde håpet på en liten tavle som fortalte litt om hyttas historie, men intet slikt finnes. Siden det ikke er noen annen vei ned enn der vi kom fra, vender vi nesa i den retningen etter å ha snoket litt rundt. Fasinerende med slike hytter som ligger slik til at man ikke skulle tro noen ville bygge der!

Velholdt, liten hytte - der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Velholdt, liten hytte – der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Turen videre ned foregår uten noe spesielt å nevne. Vi forsøker å speide etter hytta når vi kommer ned på myrene, men sett fra denne vinkelen er den altfor godt gjemt. Gradestokken viser mange-og-tyve grader når vi setter oss inn i bilen etter en nok en topptur på Jervfjellet, og som vi pleide å avslutte skolestiler med: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s