Gledelig gjensyn med Skarvan og Roltdalen nasjonalpark

Juli 2008; det var da jeg oppdaget gleden ved å gå i fjellet. I mange år hadde jeg benyttet meg av markaområdene i Trondheim, men aldri fjellet. Hvorfor jeg plutselig ble så oppsatt på å oppsøke fjellet husker jeg ikke, men jeg husker veldig godt den totale lykkefølelsen jeg hadde da jeg satt ved den midtre av Sildertjønnin på min aller første overnattingstur i fjellet med telt. Det var kanonvarmt og på veien opp mot leirplassen ble vi støtt og stadig overfalt av klegg og blinding som bet der de kom til. Myggen overtok etterhvert for kleggen, og det var ikke lite mygg som surret rundt hodene våre når dag begynte å gå mot kveld. Jeg brydde meg ikke. Lykkefølelsen jeg kjente i kroppen da jeg satt der ved tjernet og så sola gå ned og himmelen sakte bli farget rød trumfet mygg og klegg så holdt. Der og da ble jeg helfrelst på fjellivet.

Informasjonstavle på parkeringen ved Sildra.

Informasjonstavle på parkeringen ved Sildra.

Hver sommer siden 2008 har jeg hatt planer om å oppsøke Skarvan og Roltdalen nasjonalpark på nytt, men aldri har det blitt noe av. Somrene er for korte her i nord, men denne himmelsprett-langhelgen var jeg tilbake (sammen med kjæresten). Tilbake for å gjøre et nytt forsøk på å nå toppen av Storskarven (1171 moh). I 2008 satte verkende muskler og tåballer en stopper for forsøket, så jeg håpet at jeg denne gangen skulle komme meg helt opp.

Sildra rett før den renner sammen med Sona (ved parkeringen)

Sildra rett før den renner sammen med Sona (ved parkeringen)

Jeg hadde overtalt kjæresten til at vi skulle kjøre opp etter jobb onsdag for å slippe å «sulle bort» halve torsdagen i byen før vi kom oss avgårde, så rundt halv seks på kvelden parkerte vi ved Sildra og begynte å gå mot Grønlipynten i vakkert vårvær. Vi fant ingen sti, så i starten gikk vi bare på ca. retning. Etterhvert fant vi en sti som vi fulgte slik at vi kom nesten rundt Grønliklumpen før vi bøyde av fra stien og rundet Grønliklumpen et stykke under toppen.

Skarvan og Roltdalen har MYE myr, så det er relativt tungt å gå oppover i fjellet med sekk på ryggen, men når man kommer over tregrensen er det til gjengjeld et utrolig lettgått terreng bestående av mose, lyng og fjell, så det er verdt slitet.

Myrlendt, men vakkert terreng.

Myrlendt, men vakkert terreng.

Etter et par timers rolig gange var vi ved Sildertjønnin og teltet ble slått opp ved den midtre tjønna. På veien opp hadde vi ikke møtt et eneste menneske, og her ved tjernet var vi også alene (og det skulle vi forbli de to nettene vi lå her).

Teltleiren vår. Herlig plassering.

Teltleiren vår. Herlig plassering.

Sola varmet enda, men det blåste en kald vind, og vi fikk fort merke at det var sola alene som sto for varmen når den gikk ned. Dunjakke + sovepose ble hentet frem så vi kunne sitte ute en stund etter at sola hadde gått ned. Litt over elleve på kvelden var det to frosne sjeler som krøp inn i teltet.

Slaraffenliv etter at teltet er slått opp.

Slaraffenliv etter at teltet er slått opp.

Jeg sover elendig i sovepose, og denne turen var intet unntak, men det er likevel noe deilig med teltlivet, ihvertfall hvis man har funnet en fin og flat teltplass og har et godt liggeunderlag. Intimt og koselig er kanskje de ordene som best beskriver overnatting i telt. Denne kvelden blåste det en del, så jeg ble liggende og høre på vinden samtidig som jeg selv lå trygt og godt inne i teltet sammen med min kjære. Kjæresten sloknet omtrent før han hadde kommet seg ned i posen, og forble sovende til sola varmet teltet så mye at han tok med seg sovepose og liggeunderlag ut.

Da jeg tittet ut av teltet litt senere så jeg at vinden hadde løyet i løpet av natta, og tjernet lå blikkstille foran meg. Det er slike øyeblikk man husker når hverdagen innhenter en!

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp til en slik utsikt fra "senga"

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn å våkne opp til en slik utsikt fra «senga»

Etter frokost og pulverkaffe kokt på gassbrenner begynte vi å labbe avgårde i retning Storskarven. Først et lite stykke gjennom myrlendt terreng, videre på mykt mose- og lyngunderlag samt hardt fjell – i fin blanding. Noe snø var det også, men det gikk fint å gå utenom de aller fleste snøfonnene. I stedet for å gå rett over toppen på Sunndalshøgda rundet vi fjellet et stykke under toppen, og kom etterhvert til skaret mellom Sunndalshøgda og Storskarven hvor vi bestemte oss for å ta en matpause før vi begynte på stigningen opp mot dagens mål; Storskarven.

Varmt. solrikt, vindstille og nydelig utsikt. Slik var lunchplassen vår. Ikke et menneske å se, og kun lyden av en rennende bekk var å høre. Vakker, vakker  natur å hvile øynene på mens kroppen fikk næring for å gå på de siste bratte par hundre høydemetrene opp til toppen.

Lunchutsikt. Vannet som sees er Øystre Sonvatn.

Lunchutsikt. Vannet som sees er Øystre Sonvatn.

Opp mot toppen er det bratt, men likevel greit å gå. Ingen steinur eller grusete stier. Mosekledd fjell; det kan jeg like🙂 Ved foten av Storskarven ser vi de to første menneskene denne dagen. Et ungt par som skal samme vei som oss. De er sprekere enn oss og når toppen noen minutter før oss.

Seks år "etter skjema", men endelig står jeg på toppen.

Seks år «etter skjema», men endelig står jeg på toppen.

På toppen er det en utsikt som kan ta pusten fra de mest blaserte. Jeg tror helt klart at utsikten herfra er den flotteste jeg har sett fra noen topp i Trøndelag, og jeg begynner jo etterhvert å ha samlet en pen bukett topper. At sola skinner fra skyfri himmel og det er nesten vindstille på toppen bidrar til at opplevelsen blir ekstra flott.

Utsikt mot Vålåkleppen. Fjellene i horisonten mener jeg hører til Sylane.

Utsikt mot Vålåkleppen. Fjellene i horisonten mener jeg hører til Sylane.

Vi har ingen hast med å ta oss tilbake til teltet, så vi nyter utsikten fra toppen leeeeeeeenge. Det unge paret er mer rastløse enn oss, og det varer ikke lenge før vi har toppen helt for oss selv. Det er nesten så jeg ikke har lyst til å gå ned, men til slutt begynner vi sakte å bevege oss nedover. Denne gangen går vi i en rettere linje over Sunndalshøgda, men heller ikke nå drar vi den over toppen. Innen vi når tilbake til teltet har vi sett omkring 10 ryper samt spor etter elg (eller reinsdyr) med kalv + noen frosker som hoppet rundt i myra.

Utsikt mot Skarvsalen.

Utsikt mot Skarvsalen.

Primusen blir fyrt opp utpå ettermiddagen og middagen består en en bedre Real turmat. Kebabgryte på meg, chili con carne på kjæresten. Ikke verdens beste turmat, men greit nok nok når vekt og volum teller såpass mye som det gjør for meg. Denne kvelden kryper vi inn i teltet litt tidligere enn kvelden før. Jeg er helt «svingstang» i hodet etter altfor lite søvn natta forut samt dagens topptur, men søvn; det fikk jeg fortsatt fint lite av. Spesielt varmt var det ikke denne natten, og soveposen jeg hadde valgt å ta med har en komforttemperatur på +4 grader, og stort mer var det neppe ute. Våknet derfor og småfrøs en gang grytidlig på morgenen, og tenkte at det ordner seg når sola står opp og varmer opp teltet. Men sola sto aldri opp denne dagen. Dvs. den gjorde jo det, men skyer sørget for at den slett ikke varmet noe telt. Skuffet slo jeg teltduken tilside og konstaterte at værmeldingene nok en gang hadde bommet.

Småkald frokost.

Småkald frokost.

Ja, ja.. det var ikke annet å gjøre enn å komme seg ut av teltet og fyre opp primusen så vi fikk kaffe til frokosten. Det var såpass kjølig at jeg faktisk hentet ut soveposen og satte meg i den samtidig som jeg kledde på meg dunjakka. Da ble det levelig med utefrokost.

Leiren ble etterhvert pakket sammen, og vi satte kurs for Ytre Sonvatn. Særdeles fint og lettgått dette myrterrenget – så lenge man går nedover! En liten times rolig gange og vips var vi nede ved vannet. Skyene svevet fortsatt over fjelltoppene, men temperaturen hadde kommet seg litt, så vi tok en kaffepause på benkene som er satt ut ved naustene. Vi hadde det jo ikke travelt. Tilbake til bilen fulgte vi så den gruslagte stien som er anlagt av hytteeierne i området (og de er ikke få).

På vei mot Ytre Sonvatn.

På vei mot Ytre Sonvatn.

Til tross for skyene denne siste dagen hadde det vært en flott tur i et nydelig område med urørt natur. Jeg kommer garantert tilbake. Forhåpentligvis før det har gått 6 nye år.

Ved Ytre Sonvatn.

Ved Ytre Sonvatn.

 

One response to “Gledelig gjensyn med Skarvan og Roltdalen nasjonalpark

  1. Tilbaketråkk: Rundtur på Frosta inkludert litt kulturhistorie | Friluftsliv og andre gleder

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s