Topptur i fjellbygda Meråker

Meråker har 26 topper over 1000 meter, og fredag sto jeg på toppen av ett av dem; nemlig Mannfjellet (1043 moh). Det var slett ikke Mannfjellet som var dagens toppturmål, men når man ikke leser kartet nøye nok og plutselig innser at man befinner seg på feil side av et hel…. dypt skar, ja da må man endre planene bittelitt. Heldigvis er det mange 1000-metringer i akkurat dette området, så det tok meg ikke lange tiden å bestemme meg for at det måtte bli Mannfjellet i stedet for Sonlifjellet. Greit nok det, for jeg har aldri vært på Mannfjellet, så det var ikke så viktig hvilken topp jeg besteg, bare det var en jeg ikke hadde vært på før.

Sonlifjellet til vesntre, Mannfjellet til høyre.

Sonlifjellet til venstre, Mannfjellet til høyre.

Utgangspunktet for turen var Mannseterbakken og opp gjennom skogen er det mye tung myr å gå i. Lettskyet, pent vær og relativt lite vind ved turstart, men det skulle endre seg så fort jeg kom over tregrensen. Da skyet det til og vinden økte på. Før jeg begynte på den bratteste delen av toppturen fant jeg litt ly på en stor stein og spiste en brødskive. Jeg hadde nå kommet over de verste myrpartiene, og det var lettgått og fint videre oppover.

Herlig fjellterreng.

Herlig fjellterreng. Røsshaugen er høyeste toppen midt i bildet.

På toppen blåste det noe helt sinnssykt, så jeg måtte sette sjøbein for å få tatt noen bilder og få skrevet meg inn i toppboka. Besøket på toppen ble derfor en kortvarig affære til tross for nydelig utsikt. Ikke langt unna toppen fant jeg ly og spiste resten av matpakka, før jeg fortsatte nedover fjellet i retning stien som går mellom Mannlibekken og Fonnfjellet. Brattere ned her enn på «baksida» der jeg kom opp, men relativt greit likevel med unntak av noen ekle sva. Noen snøfonner ligger igjen her og der, men de er kjempefine å gå nedover på.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

Toppen av Mannfjellet er nådd.

På vei ned ble jeg plutselig oppmerksom på to menn (gutter?) på andre siden av en stor snøfonn. De må ha vært på toppen rett etter meg, og var nå på vei ned i likhet med meg. Kjappe til beins var de, så før jeg fikk sukk for meg, var de nede på myra.

På myra finner jeg den permanentmerkede stien og følger den nesten helt tilbake til Mannlibekken før jeg dreier av mot Mannseterbakken. Denne delen av turen er den minst sjarmerende delen pga mye gjørme. Merket sti betyr mye folk, og mye folk på tur i myr betyr gjørme. Jeg må også gjennom et hogstfelt før jeg er helt nede, og heller ikke her er det spesielt trivelig. Jeg likte meg mye bedre i terrenget uten sti og uten merking.

Utsikt mot Meråker sentrum.

Utsikt mot Meråker «sentrum».

Idet jeg skrår ut på grusveien omlag 1/2 km. fra bilen titter sola frem igjen. En fin avslutning på en frisk og tildels tung tur i Meråkers fine fjellheim.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellet Gruver og det synes godt i terrenget.

Stien passerer rett nedenfor Mannfjellgruva, og det synes godt i terrenget.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s