Hestgrovheia – høyest i Agdenes

Dagen etter toppturen i Snillfjord sto kommunetoppen i Agdenes for tur. Overskyet da vi kjørte hjemmefra, men fortsatt godt og varmt. Regnet møtte oss rett før Orkanger. En liten strek i regningen, men etter å ha passert 3 bomstasjoner på vei ut av Trondheim + 2 til på vei mot Orkanger var det lite aktuelt å snu. Vi kjørte mot Landrø og innover Solemsdalen på bomvei (40 kr) og helt opp til steinbruddet. Siste stykket opp dit var mildest talt elendig vei, men min lille Suzuki SX4 klarte det med sin høye bakkeklaring. Jeg ville aldri ha kjørt opp der med en vanlig personbil.

Utsikt mot Lensvika.

Utsikt mot Lensvika.

Fra steinbruddet har man iallefall tre valgmuligheter mht rutevalg på den første delen av turen. Vi gikk for det nærmeste alternativet, nemlig rett opp under strømlinja rett ved der vi parkerte. I lett regn bar det oppover i lia. Det ble fort varmt og klamt inni regnjakken for vi vant høydemetre for hvert skritt vi tok. Stedvis var det glatte sva og stein i stien og flere plasser var det så høye steg at jeg med mine 165 cm. slet med å få beina opp. Jeg hadde begynt å grue for nedturen allerede etter fem skritt, men snu? Nei, ikke søren! Vi kom oss etterhvert opp lia og ut av skogen, og terrenget flatet ut og det ble lettgått og fint. Kort etter at vi kom ut av skogen oppdaget vi påler som sto i myra og som så ut til å lede oss rett mot toppen, så vi tok sikte på disse og kom inn på god sti. Et stykke innover heia møtte vi en familie på vei ned, og jeg benyttet sjansen til å spørre om hvor stien endte (retning nedover). Gjett om jeg ble glad når de fortalte at stien gikk ned til steinbruddet og at det var slakt og fint nedigjennom? Med opplett i regnet og utsikter til en grei retur, ble det straks triveligere å være på tur.

Folksomt rundt varden.

Folksomt rundt varden.

Stien (og pålene) leder til toppen av Hestgrovheia via en  liten hytte ved et tjern. Samtidig med at vi nærmet oss foten av fjellet, ble vi oppmerksom på en sekshjuling med henger som tydeligvis også var på vei til topps. Hengeren var lastet med drikke og bananer til deltagerne i Harald Grønningen-løpet som ble arrangert denne søndagen. Det tydet altså på at vi slett ikke kom til å være alene på toppen. I tillegg til nevnte sekshjuling var det ganske mange på toppen da vi ankom. Dette i kombinasjon med sterk vind og redusert utsikt på grunn av lave skyer, gjorde at vi etter kort tid gikk tilbake til hytta ved vannet. Her spiste vi lunch før vi tuslet stien tilbake til steinbruddet.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

Høyeste punkt i Agdenes kan noteres i boka.

En super tur i flott terreng, og nå som jeg vet at jeg ikke trenger å gå rett opp lia for å komme opp på heia, kan det godt hende jeg besøker Hestgrovheia en gang til. Iflg de vi snakket med på veien opp, er det fenomenal utsikt her på godværsdager; helt fra norskehavet utenfor Frøya i vest til Sylan i øst. Det kunne jeg tenke meg å se! Bildene er tatt med mobilkamera siden jeg presterte å glemme igjen det ordentlige kameraet i bilen.   

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s