Storsylen (1762 moh) fra svensk side

Storsylen er kommunetoppen i Tydal, men den kan også bestiges fra svensk side. Halvannen uke etter at jeg sto på toppen for første gang, var det klart for ny topptur. Denne gangen fra Sylstationen som en del av fellesturen jeg gikk sammen med DNT Oslo. 4 av deltagere på turen valgte å avstå fra toppturen, så vi var 9 stykker som gikk avgårde klokka halv ni i strålende sommervær. Det var meldt regn på ettermiddagen, men enda var det skyfri himmel og stekende varmt.

Mot Storsylen i det aller beste sommerværet som tenkes kan.

Mot Storsylen i det aller beste sommerværet som tenkes kan.

Starten på turen er slak stigning i lett terreng i retning av et lite tjern som ligger innerst i dalen ved foten av fjellet Vaktklumpen. Helt inn til tjernet går man dog ikke før man krysser en bred bekk og tar sikte på en rygg som iflg rutebeskrivelsen på Sylstationen kalles for Pyramiden. 

Pause for fylling av vannflasker.

Pause for fylling av vannflasker.

Opp hit hadde det gått relativt rolig pga ulik form på deltagerne, men det var svett nok likevel pga. heten. Etterhvert som vi steg oppover ble terrenget stadig mer steinete, men det var fortsatt slakt og helt greit å gå. Innerst i dalbunnen ved foten av Lillsylen begynner stigningen for alvor, og her må man også begynne vandringen i steinura. Forskjellene mellom deltagernes form viste seg nå for alvor, og halvveis opp i ura før vi nådde ryggen av Pyramiden bestemte Hilde seg for å avslutte toppturen. Vi hadde da nettopp hatt en pustepause i heten og nytt synet av 2-3 reinsdyr som sprang tulling på snøfonnene som fortsatt lå i de bratte fjellsidene. Imponerende hvor elegant de takler så bratte skråninger!

Små mennesker i et hav av grå stein.

Små mennesker i et hav av grå stein.

Vi 8 som fortsatte turen kom oss omsider opp på ryggen og jammen var det luftig oppå der! Mot breen stupte fjellet ned og eggen som vi skulle følge bortetter var tidvis ganske luftig og besto slett ikke bare av hardt fjell, men av store steinblokker som man måtte forsere før man kunne begynne på klyvepartiet  opp mot ryggen som går mellom Storsylen og Lillsylen. 

Ca. halvveis opp mot ryggen mellom Lillsylen og Storsylen.

Utsikt nedover mot Pyramiden. Menneskene blir små i dette terrenget. (Klikk på bildet, så kommer det opp en større versjon).

Jeg kjente at jeg begynte å miste motet. Jeg måtte jo ikke på toppen. En ting er klyvepartiet opp mot toppen når man har kommet over på norsk side (som stort sett består av fast fjell), men enda et klyveparti på svensk side, og til og med i steinur? Nei… jeg slet med motivasjonen. Jeg var visst ikke den eneste, for plutselig sa Anne takk og farvel, og før vi visste ordet av det var hun på vei nedover igjen.  Det kom som en bombe for dama er både sprek og høydesterk, men ett eller annet tok henne og borte var hun. 

Steinura er straks forsert. Nå venter blokkur og klyving.

Steinura er straks forsert. Nå venter blokkur og klyving.

Jeg begynte å gå bortetter ryggen uten egentlig å ha gjort meg opp noen mening om hvorvidt jeg skulle på toppen, men etter noen få meter innså jeg at jeg ville ha denne toppen også fra svensk side, så da var det bare å kvele redselen for luftige partier og bratte fjellvegger. Ryggen vi gikk på var så luftig at jeg etter kort tid fulgte Annveig og valgte en rute på «innsiden» av ryggen i stedet for å gå på selve ryggen. Da kjentes det ikke så luftig og det var lettere å gå. 

Mot Storsylen fra ryggen vi kom opp på  fra dalbunnen på svensk side.

Mot Storsylen fra ryggen vi kom opp på fra dalbunnen på svensk side.

Klyvepartiet for å komme opp på ryggen mellom Storsylen og Lillsylen består av grov steinur/blokkur og tidvis slet jeg med å komme meg opp. Har liksom ikke verdens lengste ben, men opp på ryggen kom jeg omsider – litt nord for der stien fra Syltjønna kommer opp. 

Tilbakeblikk ned på ryggen  fra sånn ca midt i klyvepartiet opp mot ryggen mellom Storsylen og Lillsylen.

Tilbakeblikk ned mot Pyramiden fra sånn ca midt i klyvepartiet opp mot ryggen mellom Storsylen og Lillsylen.

Herfra har man fantastisk utsikt over store deler av Sylane og også opp mot toppen av Storsylen og Lillsylen. Det er dog noen høydemetre til som skal forseres og en del av disse fordrer klyving i luftige omgivelser. Jeg synes likevel at dette siste klyvepartiet er lettere enn det første vi måtte opp. 

Omlag tre og en halv time etter start fra Sylstationen kunne 7 glade vandrere konstatere at toppen var nådd. Alene var vi slett ikke på toppen. Som sist var det mye folk på tur, men denne gangen virket det som om de fleste kom opp fra svensk side. Det var svært få mennesker å se nedover i steinura mot Syltjønna. For egen del grudde jeg meg så mye til returen at jeg knapt klarte å glede meg over at jeg var på Storsylen for andre gang, og at jeg hadde nådd målet om å bestige toppen fra både norsk og svensk side. Bedre ble det ikke når vi plutselig hørte et tordenskrall rulle over himmelen og så regnbyger som gikk i dalene omkring fjellet. Himmel og hav… skulle vi måtte komme oss ned i våt stein- og blokkur? 

Toppen er nådd for Jan, Christine, Gerda, Edvin, Berit, Annveig og meg.

Toppen er nådd for Jan, Christine, Gerda, Edvin, Berit, Annveig og meg.

Vi slapp heldigvis det for regnet kom ikke før halv seks på kvelden, og da var vi nede for lengst. Før returen tok vi oss tid til an matpause på toppen. Kroppen trengte definitivt påfyll etter drøyt 700 høydemetre, 6 km og mye svetting i varmen. 

Ryggen mor Pyramiden sett fra grensevarden på bandet.

Ryggen mot Pyramiden sett fra grensevarden på bandet.

Returen gikk stort sett i samme fotspor som turen opp med ett unntak: I stedet for å gå bortetter ryggen til Pyramiden gikk vi skrått ned steinura mot den lille tjønna innerst ved foten av Lillsylen. Som vanlig var jeg sist ned steinura, men jeg klarte meg mye bedre denne gangen enn sist jeg skulle ned fra Storsylen, så det tok atskillig kortere tid enn fryktet. Denne gangen ble det heller ingen vannblemmer under føttene, og lårmusklene funket gull dagen derpå også. Etter første turen opp på Storsylen var jeg knapt gangfør i 3 dager etter turen. 

Nede i lettere terreng etter en vellykket topptur.

Nede i lettere terreng etter en vellykket topptur. Regnet holder seg fortsatt på avstand. 

Alt i alt en fin, men tung tur. Jeg har alltid hørt at Storsylen er lettere fra svensk side enn fra norsk, men uten unntak så har alle som har sagt det, ikke prøvd begge deler selv. De «har hørt». Vel, nå har jeg prøvd å gå opp både fra norsk og svensk side, og jeg synes at den svenske varianten er vel så tøff som den norske, kanskje hakket tøffere pga. to bratte klyvepartier. Så vet dere det🙂

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s