Feilberegning over Høa

Etter noen dager med helgrått vær opprant endelig lørdagen med sol og blå himmel. Hvilken lykke! Denne dagen skulle nytes til fulle selv om jeg kjente på både knær og lårmuskler at sommerens store mål om Nonshøa (1532 moh) måtte droppes. For lang tur og for mange høydemetre var min vurdering. Etter turen inn til Tovatna på torsdag og Bårdsgardskamben fredag, var kneet hovent, men relativt smertefritt, så jeg tenkte at Høa (1188 moh) ville være en grei liten topptur. Det er noe med topper som lokker og drar i meg, spesielt når sola skinner og jeg vet at utsikten er fantastisk. For meg er det ikke samme lykke å «bare» rusle mellom toppene. Derfor ble det til at jeg tynte slitne bein med på nok en topptur.

Dagens første mål i sikte.

Dagens første mål i sikte.

Turen til Høa er merket og stien er grei å følge. Det stiger jevnt og etterhvert som toppen nærmer seg, blir stigningen stadig brattere. Svetten rant og kondisen fikk kjørt seg. Et skadet kne er helt klart oppskriften på redusert kondis, og det har jeg merket til fulle de få turene jeg har fått til denne sommeren. Jeg har fått mye mer muskler etter utallige timer med styrketrening, og jeg har vesentlig bedre balanse etter mye stabilitetstrening, men kondisen har gått rett i dass, og «gå-musklene» er også merkelig redusert. Nettopp derfor er variasjon i treningen så viktig. Muskulaturen brukes ulikt avhengig av hva man gjør, men i opptreningen av kneet har jeg måttet prioritere styrketrening. Noen turer har jeg fått til, men kneet er ikke akkurat overbegeistret over å måtte gå langt og lårmusklene varslet tydelig fra om at knebøy er vel og bra, men topptur – det er noe helt annet😉

Utsikten er flott allerede før man når toppen. Fjellene viser vei mot Innerdalen.

Utsikten er flott allerede før man når toppen. Fjellene viser vei mot Innerdalen.

Det var derfor en småsliten dame som startet fra Storli kvart på elleve lørdag formiddag. Hele 2 timer brukte jeg på turen opp. Lang tid tatt i betraktning at det bare er drøye 5 km. til toppen. Riktignok var det en hel del fotostopp + et par småpauser underveis, men likevel…

På toppen av Høa er det en fantastisk utsikt på godværsdager som denne. Jeg har vært på toppen to ganger før og visste hva som ventet meg, men jeg blir likevel merkelig berørt hver eneste gang over hvor vakkert det er og hvor mektig det er. Storlidalen og videre mot Innerdalen er noe av det aller vakreste jeg vet på en godværsdag. Jotunheimen – gå og legg deg! Trollheimen står ikke noe tilbake for det mer berømte området lenger sør.

Tovatna rett ned. Fjellrekka

Tovatna rett ned. Fjellrekka er fra venstre: Ottdalskammen, Østre Somrungnebba, Storsomrungnebba og Storsalen.

En haug med bilder ble tatt før jeg fant meg en plass som ga både utsikt og ly for vinden. En lang lunch ble inntatt her mens jeg beundret utsikten. De andre gangene jeg har vært på Høa har jeg gått ned samme vei som jeg kom opp. Denne gangen hadde jeg lyst til å gå over toppen og komme ned ved Lontjønna. Høa er en diger klump av et fjell, så toppen er laaaaang, men ifølge gps’n min skulle det være rundt 2 km. til Lontjønna fra der jeg satt. Ja jøss… snakk om feilberegning.

Toppvarden på Høa.

Toppvarden på Høa.

Innen jeg kom meg til hytta ved Lontjønna viste gps’n 10,5 km. Altså hadde jeg gått 5 km. fra jeg forlot toppen. Det er slik det gjerne blir når terrenget viser seg å være mye opp og ned i små miniraviner og man må gå frem og tilbake for å unngå skrenter. Gps-sporet viser at jeg hadde gått omtrent som planlagt, så det var ikke det at jeg rota meg bort, men terrenget var ekstremt rotete.

Mot Storlidalen. Vannet heter Ångårdsvatnet og det massive fjellet til venstre er Okla.

Mot Storlidalen. Vannet heter Ångårdsvatnet og det massive fjellet til venstre er Okla.

Jeg sendte mange takknemlige tanker til fysioterapeuten min som siden november har insistert på masse styrke- og balansetrening. I dette ulendte terrenget merket jeg hvor god nytte jeg hadde av begge deler, hvor mye mer kontroll jeg hadde enn det jeg har hatt før, og hvor mye mindre redd jeg var når små skrenter og annet tjafs skulle forseres. Det var uansett en svært sliten dame som omsider kunne hvile beina sine ved Lontjønnas bredd der det både vaket og hoppet. En stor kopp kaffe,  noen biter gelegodis og noen bilder, så måtte jeg begynne på returen. Jeg gruet meg.

Et lite tjern  som jeg fant på min vandring over Høa.

Et lite tjern som jeg fant på min vandring over Høa. Ser nesten ut som et naturlig svømmebasseng.

Kneet var dønn hovent og lårmusklene verket som bare f, men ned måtte jeg jo. Kunne ikke bli sittende på 900 moh. Særlig ikke ettersom det hadde skyet over og det så ut som det muligens kunne bli regn til kvelds.

Ved Lontjønna. Tohatten heter fjellet rett frem i bildet. Hadde en lang, men fin tur hit i 2013.

Ved Lontjønna. Tohatten heter fjellet rett frem i bildet. Hadde en lang, men fin tur hit i juli 2013.

Stien ned til Storlia er T-merket og går mellom Storli og Kårvatn. Fra Lontjønna er det 5-6 km nedoverbakke til parkeringen ved Storli Gård. Et øyeblikk (eller flere egentlig) lurte jeg på om jeg noen gang ville komme frem. Stien følger for det meste Lona og er stedvis ganske våt og gjørmete, men den er grei å følge. Noen mindre bekker må krysses, men heller ikke de utgjør noe problem. Mennesker hadde jeg sett svært få av denne dagen, men sauene var det desto flere av, spesielt på denne strekningen. De gikk nesten i kø på stien.

Endelig kom jeg ned på grusveien der stien ender. Enda knapt halvannen km. til bilen, og nå sa det venstre kneet tydelig ifra hva det mente om gange på hardt underlag etter en lang dag til fjells. Jeg prøvde å gå helt i kanten på veien, der terrenget er mykere, og det hjalp noe.

På vei ned dalen til Storli.

På vei ned dalen til Storli.

Det var en stokk stiv og sliten dame som etter 16 km. på tur endelig kunne sette seg inn i bilen og kjøre hjem til ispose og dusj. Gps’n viste at antall høydemetre gått i dag var langt flere enn antatt før start, men hvordan skulle jeg vite at Høa var så lite vennligsinnet mot slitne knær? Konklusjonen etter å ha sjekket antall høydemetre og km ble at jeg sannsynligvis like gjerne kunne ha gått på Nonshøa. Det fjellet ligger fortsatt der ubeseiret av meg, men jeg har ikke gitt opp drømmen. Ikke enda. Må bare vente til neste sommer.

One response to “Feilberegning over Høa

  1. Tilbaketråkk: Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh) | Friluftsliv og andre gleder

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s