Monthly Archives: oktober 2015

Enarsvola (885 moh) fra Røros

Det er straks november og dagene har allerede blitt altfor korte sett fra mitt ståsted. Desto viktigere å utnytte det lille dagslyset vi enda har, og komme seg ut når man har fri.

På toppen av Enarsvola.

På toppen av Enarsvola.

Det var tunge, grå skyer over Røros i dag, men deilig vindstille og rundt 6 grader da vi startet fra turisthotellet. Dagens mål var Enarsvola som ligger 4-5 km. nordøst for Røros.

Mot målet.

Mot målet.

Ruta opp til toppen er godt merket. Dessuten ser man toppen allerede etter 1-2 km. så i klarvær ville det uansett vært en greit topp å finne.

På veien opp passerte vi en flott gapahuk som sikkert kan være god å ha på dager som er mer hustrige enn denne. Litt folk møtte vi langs stien, men det var ikke akkurat noen lang kø av turgåere.

Gapahuken vi passerte. Barnas Turlag sin postkasse henger på veggen.

Gapahuken vi passerte. Barnas Turlag sin postkasse henger på veggen.

På toppen av Enarsvola står Fjellkjerka. Når den er åpen har jeg ingen aning om, men skal jeg gjette, tipper jeg påsken. Det er flott utsikt fra Enarsvola, men i dag var den noe skjemmet av lave, grå skyer. Oppholdet på toppen ble kort siden vi ikke hadde med verken matpakke eller kaffe i dag.

Utsikt sørover - mot Røros fra toppen.

Utsikt sørover – mot Røros fra toppen.

Returen gikk langs samme sti som vi kom opp. Totalt litt over 9 km. på tur. Vi avsluttet med å ta en liten svipptur innom sentrum for å kjøpe med noe godt til ettermiddagskaffen.

Bergstadens Zir sett fra baksiden.

Bergstadens Zir sett fra baksiden.

Tre gruver pluss en liten topp

I går var planen å dra på tur sørøst for Røros for å gå til topps på Hestkampen. En veldig fin plan hadde det ikke vært for at det allerede var sent på dagen da vi startet fra hytta. Mens kjæresten var innom Trygstad Bakeri på Røros for å kjøpe noe godt vi kunne ha med på turen, kikket jeg på kartet og fant ut at områdene rundt Olavsgruva  så ut til å være et fint turområde som var mye nærmere. Som tenkt, så gjort.

Heishuset ved Olavsgruva hvor taubanen til Storwartz startet.

Heishuset ved Olavsgruva hvor taubanen til Storwartz startet.

Jeg har vært på omvisning i Olavsgruva for mange herrens år siden, men kjente meg overhodet ikke igjen da vi stoppet bilen på parkeringsplassen der. Utenom sesongen er det omvisning her hver lørdag klokken 15.00, og da får man bli med ned i en av gruvegangene. Denne lørdagen skulle vi ikke under jorda så vi ruslet rundt på området og kikket på det som er bevart fra gruvetiden. Det er strengt tatt ganske fort gjort, så vi satte oss i bilen og kjørte til Gamle Storwarts, nok en gruve i området.

Gamle Storwartz Gruve.Heishuset til vesntre, flotasjonsanlegget til høyre.

Gamle Storwartz Gruve.Heishuset til vesntre, flotasjonsanlegget til høyre.

Vi ruslet blant gamle bygninger og taubane før vi begynte å gå tilbake i retning Olavsgruva. Målet var Qvintushøgda (911 moh). Turen går på god vei, som går mellom gruvene, før man dreier nordover på sti. På veien opp må man krype under vaierne til taubanen. Turen til Qvintushøgda er svært enkel siden Storwartz ligger på godt over 800 meter.

Deler av taubanen som vi passerte på vei til toppen.

Deler av taubanen som vi passerte på vei til toppen.

På toppen er det en stor varde og i klarvær er det imponerende utsikt herfra i alle retninger. I løpet av de timene vi befant oss i området så vi stadig vekk folk oppe på toppen, så dette er tydeligvis et populært utfarststerreng.

På toppen av Qvintushøgda.

På toppen av Qvintushøgda.

Til tross for sol var det en kald vind som blåste i området og enda mer på toppen – som vanlig er på topper. Vi beveget oss derfor i retning nordenden av Klettjønna for dagens kaffepause. Her fant vi ly for vinden og sola varmet enda litt med sine sene ettermiddagsstråler.

Ved Klettjønna.

Ved Klettjønna.

Et par kaffekopper og en kanelbolle senere bega vi oss videre langs tjønna på god sti/anleggsvei i retning Nye Storwartz Gruve. Også her er det flere bygninger som fortsatt står og minner om tidligere tiders gruvedrift. Mannskapsbrakka som huset 200 mann brant ned i 1950, så der står kun grunnmuren av stein igjen.

Stilig bru av stein som vi krysset på vår vei.

Stilig bru av stein som vi krysset på vår vei.

Et inngjerdet område på stedet viser et dagras; altså et ras i gruven som avstedkommer åpninger som ligger opp i dagen. Det er snodig å tenke på at området vi gikk tur i er «gjennomhullet» av gruveganger. Ett sted så vi en åpen gruveinngang; Cornelias sjakt. Denne er godt sikret med metallgitter, men jeg kjente likevel at beina ble til gele når jeg forsøkte å kikke ned i inngangen.

Dagraset i Storwartz Gruve. Ingen kom til skade da gruven allerede var stengt på tidpunktet for raset.

Dagraset i Storwartz Gruve. Ingen kom til skade da gruven allerede var stengt på tidpunktet for raset.

I løpet av en kort ettermiddag var vi altså innom hele tre gruver. De ligger som perler på en snor nordøst for Røros. Malmen de tok ut i gruvene ble sendt med taubane til smelthytta på Røros. Selv om gruvene utgjør et dypt inngrep i naturen er det fasinerende å rusle rundt i historien som har preget Røros så mye, og jeg er glad for at iallefall deler av denne historien blir bevart for senere generasjoner. En vakker dag håper jeg å ta med sykkelen opp hit og sykle på nettverket av veier og stier, for rundt gruvene er det vakker høyfjellsnatur. En skitur i området står også høyt på ønskelisten for kommende vinter.

Nye Storwartz.

Nye Storwartz i høstsol.

Enden av en vassrenne som jeg antar sørget for vannforsyningen til gruva.

Enden av en vassrenne som jeg antar sørget for vannforsyningen til gruva.

Bonustopper i vakkert oktobervær

Sist søndag opprant med vakkert høstvær. Ikke fullt så vindstille som på lørdag, men til gjengjeld var det sol og blå himmel. Jeg bestemte meg derfor for å teste knærne på nok en topptur – selv om jeg egentlig er fornøyd med det jeg har gjort hittil i sesongen.

Etter å ha kikket litt på listen over topper i Holtålen kommune med PF>100 meter, falt valget på Gjårdvola (1121 moh). Startsted Grønlivollan langs Riastvegen.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Turen begynte med ca halvannen km. på grusvei inn til noen hytter før veien gikk over i sti. Etter kort tid delte stien seg og jeg valgte å holde til venstre siden jeg ikke skulle ned til Nersjøen som lå og glitret blått i solskinnet. Etter å ha fulgt stien ovenfor sjøen et stykke forlot jeg den, og beveget meg ut i stiløst terreng  opp mot østsiden av Bønskneppen (936 moh). Vel oppe kunne jeg skue mot den imponerende bratte nordsiden av kneppen, men så samtidig at dersom man fulgte ryggen opp fra øst ville det være en uproblematisk bestigning. Hmm…. kanskje på hjemturen?

Bønskneppen.

Bønskneppen.

Akkurat der og da nøyde jeg meg med å kikke bort på toppen mens jeg drakk en kopp kaffe oppe på en skrent og lurte på hvor jeg skulle gå for å komme forbi våtmarksområdet som lå foran meg. Myr er ikke noe dekkende ord for så våte områder som dette, det var mer som et skikkelig våtmarksområde som lå foran meg. Og det skulle bli mange av dem! Jeg burde vel ant ugler i mosen (for ikke å si i myra) når det på kartet var tegnet inn utallige små tjern, men neida… så smart var jeg ikke.

Myr og myr, fru Blom.

Myr og myr, fru Blom.

Etter å ha kommet meg forbi våtmarksområdet og opp på neste skrent kunne jeg se dagens mål: Gjårdvola. Herregud så langt borte… Hadde jeg bomma totalt når jeg kvelden før hadde kikket på kartet og estimert at det ville være en grei dagstur? Nuvel… der var jeg, og jeg hadde slett ingen planer om ikke å prøve iallefall, så jeg begynte å gå i retning målet.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Det ble en øvelse i å finne beste vei rundt våtmarkene og unngå for mange skrenter. Målet kom nærmere, men jeg syntes det gikk uendelig sakte. Etter det som virket som en liten evighet tok jeg nok en pause ved foten av fjellet. Da jeg kikket tilbake veien jeg hadde kommet fikk jeg meg et lite sjokk. Terrenget var ikke flatt slik det hadde virket. Jeg hadde gått slakt nedover. Lenge. Og enda skulle jeg litt lenger ned før jeg begynte på stigningen mot toppen. Det tegnet til å bli en laaaaaang tur hjem, tenkte jeg i mitt stille sinn. Et par sekunder vurderte jeg å droppe å gå på toppen, men nei, det hadde vært for surt – etter all den myra og våtmarksområdene.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven. Toppvarden synes bak midt i bildet.

Dermed begynte jeg oppstigningen; uten egentlig å ha sjekket hvor selve toppen befant seg. Gjårdvola er i likhet med Storskarven er svært langstrakt fjell uten noen tydelig topp. Jeg endte derfor opp på en liten topp nord for selve toppen. Det gjorde imidlertid ingenting, for etter å ha sjekket ut selve toppen også, konkluderte jeg med at den toppen jeg først kom opp på hadde den fineste utsikten mot Sylmassivet. Selv om Gjårdvola har et langstrakt topplatå er det nydelig utsikt fra toppen. Litt artig var det at jeg på store deler av turen (og også på toppen) kunne se Storskarven som jeg hadde vært oppe på dagen før.

Toppenjeg først kom opp på.

Toppenjeg først kom opp på.

Jeg droppet pause på toppen. Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg ville ned fra fjellet og begynne på returen så jeg var helt sikker på at jeg rakk tilbake før det ble mørkt. I tillegg var det ganske hustrig på toppen, så jeg tenkte at en pause når jeg var vel nede på myra igjen ville passe bedre.

Som tenkt, så gjort. Noen lang pause ble det imidlertid ikke før jeg var på beina igjen. Planen var å forsøke å holde en litt mer nordlig kurs på hjemvei for om mulig å unngå de verste våtområdene. men det viste seg at det var så mye skrenter der at jeg ble tvunget tilbake i mer eller mindre samme spor som jeg kom i. Jeg hadde et bra tempo mot Bønskneppen som jeg etterhvert fikk i øyesyn igjen, og returen virket å gå mye fortere enn turen frem til fjellet. På baksiden av Bønskneppen bestemt jeg meg for å ta med denne toppen også. Knærne kjentes fine ut, det samme gjorde føtter og lårmuskulatur, så da var det bare å nyte utsikten i lav kveldssol med siste rest av termoskaffe før retur ned til bilen.

På toppen av Bønskneppen.

På toppen av Bønskneppen.

Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh)

Før sommeren hadde jeg fire topper jeg ønsket å bestige: Nonshøa i Storlidalen, samt Novola, Storskarven og Kjøliskarven som ligger i nærområdet til hytta. Ortopeden som opererte kneet mitt i februar ga meg dårlige odds for fremtidige toppturer, men jeg nekter å gi meg uten å ha prøvd. Jeg har derfor tilbragt utallige timer på 3T og løftet jern til den store gullmedaljen for å styrke muskulaturen i beina. Tidlig i sommer så det ikke lyst ut. Uansett hvor mye jeg trente, virket det ikke som om kneet likte å være på tur. Ja, egentlig virket det ikke som det likte styrketrening noe særlig heller til tider. Til tross for det har jeg vært noen ganger på Novola (selveste nærfjellet til hytta), og det har gått greit. Kjøliskarven ble også overvunnet en vakker dag i august selv om kneet var hovent. Begge toppene er usedvanlig snille topper, eller rusletopper som jeg også liker å kalle dem. I det begrepet ligger at det ikke er altfor mange høydemetre, ingen steinur av betydning og at jeg slipper høye kneløft opp og ned skrenter; altså at det er relativt jevn stigning opp og ned.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Nonshøa ble for tøff denne sommeren. Været var ikke på min side de første dagene i Storlidalen, og da sola endelig kom, var kneet helt «maroder», så Nonahøa må vente til en annen gang.

Siste topp på sommerens «to-do-liste» er Storskarven. Det er 1265 meter høyt og nabofjellet til Litjskarven som ble besøkt forrige helg. Begge toppene har vi fin utsikt mot fra hytta, så det var klart helt fra vi kjøpte hytta at begge toppene måtte besøkes. Det er noe eget med å sitte og skue utover og vite at man har vært på de toppene man ser fra sin egen sofa.

I går var dagen endelig kommet for å forsøke meg på Storskarven. Himmelen var grå, men det var vindstille; et lite mirakel i høstfjellet. Jeg sverger på at det hadde vært t-skjortevær om sola hadde dukket frem fra skyene. Det er kanskje å dra begrepet sommer litt langt å hevde at 10. oktober er en sommertur, men det er iallefall fortsatt 2015, så jeg krysser av Storskarven på lista over sommerens mål.

En skydott har plassert seg på toppen.

En skydott har plassert seg på toppen.

Som forrige helg startet jeg fra Killingdal Gruve. Jeg var sent ute, for jeg hadde drøyd den på hytta i håp om at sola som Yr hadde lovet skulle dukke opp, men til slutt måtte jeg starte  – med eller uten sol.  Jeg fulgte stien mot Litjskarven et stykke oppover før jeg brøt av og skrådde østover i retning dagens mål. Mellom Litj- og Storskarven er det en myrlendt dal som må krysses, og da jeg beveget meg ned her, så jeg at Storskarven hadde fått en skydott på toppen. Hmm… Ikke bare skjuler sånne dotter utsikten, men de har også en stygg tendens til å sørge for iskaldt, fuktig klima på toppen.

Jeg tok en kaffepause og håpet skydotten ville drive avgårde. 10. oktober og jeg kunne ta meg en ti-minutter UTEN å dra på meg dunjakke. Det er sjelden vare for en frossenpinn som meg, så det sier noe om hvor vindstille og deilig det var – selv uten sol. Mens jeg satt der og tenkte på alt og ingenting og beundret den uberørte naturen rundt meg begynte jeg å kunne skimte varden på toppen. Kanskje skylokket ville fjerne seg? Jeg bestemte meg for å begynne å gå opp fra dalen jeg befant meg i og vurdere om jeg skulle gå på toppen underveis.

Fra toppen av Storskarven.

Fra toppen av Storskarven.

Det har kommet nysnø i området, sannsynligvis på fredag siden det var eneste dag med nedbør denne uken, og etterhvert som jeg kom høyere ble det mer snø. Våt gjennomslagssnø for det meste, men her og der «ordentlig» snø som hadde fokket seg. Det går jevnt og trutt oppover og idet jeg begynte på selve fjellet så jeg to på vei ned fra toppen. Noe senere så jeg også ett menneske på vei opp etter meg. Dette var eneste tegn til liv på denne turen foruten en nydelig harepus som hoppet avgårde ikke langt fra meg. Ved Killingdal hadde det sittet en gjeng og hatt picnic, men på turen var jeg så godt som helt alene. Det er det som er det beste med Trøndelagsfjella. Man slipper å gå i kø. Ihvertfall om man unngår trekanten i Trollheimen og Sylan.

Toppvarden.

Toppvarden.

På toppen blåste det littegrann, men den store varden ga le for vinden. Jeg fikk av meg våte gensere i en fart og dro på meg en tørr ullskjorte + dunjakke og varmeskjørt. Føttene var våte etter myrvandringen. Jeg digger fjellskoene jeg bruker nå, men det er ett stooooort minus med dem: Det er ikke skinn på siden av «tunga» som ligger under lissene. Skoene sitter godt på vått underlag, jeg får ikke gnagsår i dem, og de er så myke at jeg heller ikke har smerter i overfoten, men så var det dette med at de ikke er 100% skinn da. Synd, for skoen er ellers helt fantastisk på min fot.

Utsikten på toppen var noe skjemmet av at det var mye lave skyer rundt om, men det var likevel en opplevelse å se utover. En vakker dag skal jeg opp her igjen, og da skal jeg kunne skue vidt omkring. Det må være helt fantastisk.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg frøs. Det hjelper ikke hvor mye man har på seg om man ikke også er varm på føttene, og det var  ikke jeg.

Returen ned mot dalen gikk i samme spor som jeg kom opp, men nede i dalen la jeg ruta litt lenger vest i håp om å unngå en del myr. En liten kaffepause tok jeg meg tid til omtrent halvveis til Killingdal. Det var en så vakker ettermiddag at jeg ikke så noen grunn til å stresse. Jeg ville uansett rekke frem til bilen før det ble mørkt.

Isen har begynt å legge seg.

Isen har begynt å legge seg.

Det er noe eget med å være på tur i skiftet mellom årstidene. I fjellet er det snart vinter. Den første snøen har allerede kommet (selv om den sikkert vil forsvinne igjen), og isen har begynt å legge seg på små myrtjønner. Småbekkene har også fått et tynt lag med is her og der, og det er fasinerende å se og høre vannet renne under islokket. Om ikke lenge er sannsynligvis myrene frosne. For en lek det da blir å være på tur!

Halvfrossent bekkefall.

Halvfrossent bekkefall.

Gårsdagens tur var en av svært få som for min del var helt smertefri. Ingen smerter verken i føtter, lårmuskulatur eller knær. Det er nesten for godt til å være sant, men det er lov å håpe at dette er begynnelsen på en god turperiode.

Topptur i høstfjellet

Etter en travel høst med reiser både til Gran Canaria, Bergen og Etne, var det endelig tid for å dra på hytta sist helg. Altfor lenge siden sist! Neste år skal jeg sørge for ikke å ha en eneste avtale i hele september!

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

Vi kom opp på hytta fredag kveld omtrent samtidig med at mørket senket seg. Lavt skydekke og litt regn i luften, men værmeldingen lovet oss finvær på lørdag, og det ble det! Kaldt og vindfullt, men sol fra litt utpå dagen er helt greit turvær. Man må bare kle seg etter det været man får. Får jeg sol og blå himmel er jeg storfornøyd og pakker gjerne med meg vanter, buff og tjukk dunjakke. Lørdagens tur ble forøvrig sesongens første tur med longs under turbuksa, så det går mot den kalde tiden igjen.

På toppen av Litjskarven.

På toppen av Litjskarven.

Fra stuevinduet på hytta ser vi rett over på  Litjskarven (1125 moh) og Storskarven (1265 moh), men vi har enda ikke klart å rote oss opp på noen av disse toppene. Nå var jeg mer enn klar for å se om knærne mine ville være med opp på Litjskarven som en begynnelse iallefall.

Utgangspunktet var Killingdal Grube som kan nås pr. bil via bomvei. Tror ikke denne veien brøytes om vinteren, men enda er ikke det noe vi trenger å tenke på. På veien innover møtte vi flere elgjegere på post, en bonde som hadde vært på sauesanking og flere reinsdyr. Et yrende liv med andre ord.

Killingdal Grube.

Killingdal Grube.

Fra Killingdal går det sti mot Litjskarven. Litt myrlendt i begynnelsen, men tørt og fint lenger opp. Siden gruva ligger på 900 moh er det ikke all verdens mange høydemetre som må gås for å nå toppen, men med mine knær er det helt greit at høydemetrene ikke er for mange, og at det er «snille» høydemetre. Det er fantastisk vakkert i dette fjellterrenget, så til tross for kald vind var det bare å nyte turen oppover. Skyene dekket for det meste over utsikten til Sylmassivet, men i alle andre himmelretninger var det flott utsikt. Lite folk å se på turen, men vi møtte en rypejeger som var på vei ned etter å ha skutt dagens ene lovlige rype.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

På returen ruslet vi omkring på gruveområdet hvor det fortsatt står noen gamle bygninger; blant annet utedoen med 12 stk do. Det trengtes sikkert, for på det meste var det omlag 240 menn som jobbet i gruva. Deretter  gikk vi i retning Gaulåsen (921 moh). Dette er en liten topp med en gedigen mast som vi ser fra hytta.

Gaulåsen.

Gaulåsen.

På veien passerte vi gruveåpningen som ikke lenger er noen åpning fordi den er stengt med en stor sementblokk. Killingdal var faktisk i drift helt frem til 1986, og gruvegangen er Nord-Europas dypeste der den går fra 900 meter over havet til 544 meter under havet. Intet mindre enn imponerende, synes jeg, men så ble det også tatt ut enorme mengder malm her.

Neste gang går jeg for Storskarven – så fremt knær og forholdene ellers tillater det.

Ved Killingtjønnan.

Ved Killingtjønnan.

Plaskregn i Etnefjellene

Forrige (lang)helg gikk årets «Jomfrutur» av stabelen for 6. gang. I november 2009 møttes vi for første gang på Tenerife hvor  en uke med vandring sto på programmet. Den gangen var Jomfrureiser arrangør. De 6 neste gangene har vi arrangert selv. Status hittil er at vi har vært tre ganger i Etne, en gang i Trollheimen, en gang på Krokskogen og en gang i Bodø, og planene fremover er klare.

Ved Åkrafjorden Fjordstover.

Ved Åkrafjorden Fjordstover.

Denne gangen var vi 9 damer som samlet oss i to av hyttene til Skånevikstranda Fjordstover.  Alderen på damene er fra slutten av førtiårene til 60+, så vi begynner etterhvert å få vår andel av kranglete knær, rygger og annet grums som medfører at programmet må legges opp  slik at alle kan være med. Det innebærer bl.a. at det ikke nødvendigvis kun er fjelltur som står på programmet.

I atelietet til Jan Rafdal.

I atelietet til Jan Rafdal.

Denne gangen var vi blant annet på besøk i atelietet til kunstneren Jan Terje Rafdal, i klatreparken Høyt og Lavt (hvor jeg stort sett befant meg på bakken grunnet høydeskrekk og kneet som ikke kan bøyes og belastes i det uendelige) og på sightseeing til Åkrasanden og Skudeneshavn. Men på fredag skulle vi hvertfall på fjelltur i Etnefjellene.

Klatreparken Høyt og Lavt i Nedstrand.

Klatreparken Høyt og Lavt i Nedstrand.

Dessverre hadde ikke Norwegian klart å få med kofferten til en av damene fra Oslo til Haugesund kvelden før, så vi kom oss sent avgårde fra hyttene siden kofferten ikke dukket opp klokken 10 som lovet.

På vei fra Rus.

På vei fra Rus.

Været var grått og trist denne dagen og det regnet fra oven da vi startet fra Rus. Mye sva i begynnelsen av turen, og det er ikke min favoritt i regnvær siden de har en tendens til å bli ubehagelig glatte. Heldigvis gikk det stort sett an å gå ved siden av.

Klissvått på tur.

Klissvått på tur.

Etterhvert gikk turen ut i svært myrlendt terreng og regnet bare økte på i styrke. Det regelrett pissa ned over oss og dråpene virket å være som små bomber fra oven. Myrene var helt sikkert ikke tørre fra før av, men de ble absolutt ikke tørrere av regnet som ubønnhørlig silte ned over oss. Tidvis føltes det som å vasse rundt i et tung-gått basseng.

Den opprinnelige planen var å gå til Turistforeningens hytte Olalia, men på grunn av sen start ble det ikke tid til det når vi måtte være tilbake i Etne halv tre for besøk hos Rafdal. Vår «redningsmann» kom i form av en kar som eier ei lita hytte på Staurskarstølen. Han drev og bar plank frem og tilbake mellom hytta og Rus, og fortalte oss hvor vi kunne finne nøkkelen til hytta. Vi fikk dermed en tørr, om ikke varm, plass å spise nisten vår på. Fantastisk å slippe å stå ute i pissregnet og spise.

Staurskarstølen

Staurskarstølen

Retur var samme vei som vi kom, men denne gangen unngikk vi den verste myra ved å gå litt lenger opp i lia etter tips fra hyttekaren. Søkkvåte var vi dog alle sammen da vi kom tilbake til Rus, og det var neppe noen fjellstøvler som var helt tørre. I slikt vær og terreng er det antageligvis kun gummistøvler som makter å holde vannet ute.

Åkrasanden. Visstnok kåret til Norges fineste strender.

Åkrasanden. Visstnok kåret til Norges fineste strender.

Fra Skudeneshavn.

Fra Skudeneshavn.