Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh)

Før sommeren hadde jeg fire topper jeg ønsket å bestige: Nonshøa i Storlidalen, samt Novola, Storskarven og Kjøliskarven som ligger i nærområdet til hytta. Ortopeden som opererte kneet mitt i februar ga meg dårlige odds for fremtidige toppturer, men jeg nekter å gi meg uten å ha prøvd. Jeg har derfor tilbragt utallige timer på 3T og løftet jern til den store gullmedaljen for å styrke muskulaturen i beina. Tidlig i sommer så det ikke lyst ut. Uansett hvor mye jeg trente, virket det ikke som om kneet likte å være på tur. Ja, egentlig virket det ikke som det likte styrketrening noe særlig heller til tider. Til tross for det har jeg vært noen ganger på Novola (selveste nærfjellet til hytta), og det har gått greit. Kjøliskarven ble også overvunnet en vakker dag i august selv om kneet var hovent. Begge toppene er usedvanlig snille topper, eller rusletopper som jeg også liker å kalle dem. I det begrepet ligger at det ikke er altfor mange høydemetre, ingen steinur av betydning og at jeg slipper høye kneløft opp og ned skrenter; altså at det er relativt jevn stigning opp og ned.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Nonshøa ble for tøff denne sommeren. Været var ikke på min side de første dagene i Storlidalen, og da sola endelig kom, var kneet helt «maroder», så Nonahøa må vente til en annen gang.

Siste topp på sommerens «to-do-liste» er Storskarven. Det er 1265 meter høyt og nabofjellet til Litjskarven som ble besøkt forrige helg. Begge toppene har vi fin utsikt mot fra hytta, så det var klart helt fra vi kjøpte hytta at begge toppene måtte besøkes. Det er noe eget med å sitte og skue utover og vite at man har vært på de toppene man ser fra sin egen sofa.

I går var dagen endelig kommet for å forsøke meg på Storskarven. Himmelen var grå, men det var vindstille; et lite mirakel i høstfjellet. Jeg sverger på at det hadde vært t-skjortevær om sola hadde dukket frem fra skyene. Det er kanskje å dra begrepet sommer litt langt å hevde at 10. oktober er en sommertur, men det er iallefall fortsatt 2015, så jeg krysser av Storskarven på lista over sommerens mål.

En skydott har plassert seg på toppen.

En skydott har plassert seg på toppen.

Som forrige helg startet jeg fra Killingdal Gruve. Jeg var sent ute, for jeg hadde drøyd den på hytta i håp om at sola som Yr hadde lovet skulle dukke opp, men til slutt måtte jeg starte  – med eller uten sol.  Jeg fulgte stien mot Litjskarven et stykke oppover før jeg brøt av og skrådde østover i retning dagens mål. Mellom Litj- og Storskarven er det en myrlendt dal som må krysses, og da jeg beveget meg ned her, så jeg at Storskarven hadde fått en skydott på toppen. Hmm… Ikke bare skjuler sånne dotter utsikten, men de har også en stygg tendens til å sørge for iskaldt, fuktig klima på toppen.

Jeg tok en kaffepause og håpet skydotten ville drive avgårde. 10. oktober og jeg kunne ta meg en ti-minutter UTEN å dra på meg dunjakke. Det er sjelden vare for en frossenpinn som meg, så det sier noe om hvor vindstille og deilig det var – selv uten sol. Mens jeg satt der og tenkte på alt og ingenting og beundret den uberørte naturen rundt meg begynte jeg å kunne skimte varden på toppen. Kanskje skylokket ville fjerne seg? Jeg bestemte meg for å begynne å gå opp fra dalen jeg befant meg i og vurdere om jeg skulle gå på toppen underveis.

Fra toppen av Storskarven.

Fra toppen av Storskarven.

Det har kommet nysnø i området, sannsynligvis på fredag siden det var eneste dag med nedbør denne uken, og etterhvert som jeg kom høyere ble det mer snø. Våt gjennomslagssnø for det meste, men her og der «ordentlig» snø som hadde fokket seg. Det går jevnt og trutt oppover og idet jeg begynte på selve fjellet så jeg to på vei ned fra toppen. Noe senere så jeg også ett menneske på vei opp etter meg. Dette var eneste tegn til liv på denne turen foruten en nydelig harepus som hoppet avgårde ikke langt fra meg. Ved Killingdal hadde det sittet en gjeng og hatt picnic, men på turen var jeg så godt som helt alene. Det er det som er det beste med Trøndelagsfjella. Man slipper å gå i kø. Ihvertfall om man unngår trekanten i Trollheimen og Sylan.

Toppvarden.

Toppvarden.

På toppen blåste det littegrann, men den store varden ga le for vinden. Jeg fikk av meg våte gensere i en fart og dro på meg en tørr ullskjorte + dunjakke og varmeskjørt. Føttene var våte etter myrvandringen. Jeg digger fjellskoene jeg bruker nå, men det er ett stooooort minus med dem: Det er ikke skinn på siden av «tunga» som ligger under lissene. Skoene sitter godt på vått underlag, jeg får ikke gnagsår i dem, og de er så myke at jeg heller ikke har smerter i overfoten, men så var det dette med at de ikke er 100% skinn da. Synd, for skoen er ellers helt fantastisk på min fot.

Utsikten på toppen var noe skjemmet av at det var mye lave skyer rundt om, men det var likevel en opplevelse å se utover. En vakker dag skal jeg opp her igjen, og da skal jeg kunne skue vidt omkring. Det må være helt fantastisk.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg frøs. Det hjelper ikke hvor mye man har på seg om man ikke også er varm på føttene, og det var  ikke jeg.

Returen ned mot dalen gikk i samme spor som jeg kom opp, men nede i dalen la jeg ruta litt lenger vest i håp om å unngå en del myr. En liten kaffepause tok jeg meg tid til omtrent halvveis til Killingdal. Det var en så vakker ettermiddag at jeg ikke så noen grunn til å stresse. Jeg ville uansett rekke frem til bilen før det ble mørkt.

Isen har begynt å legge seg.

Isen har begynt å legge seg.

Det er noe eget med å være på tur i skiftet mellom årstidene. I fjellet er det snart vinter. Den første snøen har allerede kommet (selv om den sikkert vil forsvinne igjen), og isen har begynt å legge seg på små myrtjønner. Småbekkene har også fått et tynt lag med is her og der, og det er fasinerende å se og høre vannet renne under islokket. Om ikke lenge er sannsynligvis myrene frosne. For en lek det da blir å være på tur!

Halvfrossent bekkefall.

Halvfrossent bekkefall.

Gårsdagens tur var en av svært få som for min del var helt smertefri. Ingen smerter verken i føtter, lårmuskulatur eller knær. Det er nesten for godt til å være sant, men det er lov å håpe at dette er begynnelsen på en god turperiode.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s