Storviglen 1561 moh

Endelig var det tid for å plukke en ny kommunetopp i Sør-Trøndelag. Ikke siden august 2014 har jeg vært på en kommunetopp (Dåapma), men Gøril dro meg med til Storviglen, kommunetopp i Røros.

Jeg må innrømme at jeg var spent på denne toppen som rager 1561 meter over havet. Ikke siden før kneet havarerte har jeg vært så høyt. Jeg har riktignok gått mange topper i år, men ingen så høye som Storviglen. I tillegg må man gå eller sykle 12 km. før man i det hele tatt kan begynne på stien mot toppen, så det var en spent dame som kjørte til Feragen med Gøril denne mandagen i begynnelsen av juli.

IMG_5927

Feragen. Innsjøen vi syklet langs på vei til/fra setra.

Vi ankom nordenden av innsjøen Feragen i fint sommervær og syklet innover til Ljøsnåvollen Seter. Det er 12 km. på grei grusvei til setra, mye oppover. Vi brukte halvannen time, men da syklet vi ekstremt rolig og stoppet også på gården Øya og slo av en prat med bonden der.

Ankomsten på setra (hvor det faktisk er full seterdrift om sommeren) var ikke så hyggelig. Det første vi ble spurt om var om vi var sykepleiere. Vi fikk etterhvert bragt på det rene at mann hadde segnet om oppe i lia ca 10 min fra setra. Etterhvert kom det ikke mindre enn to ambulanser, to biler fra brann-og redningsetaten OG luftambulanse til plassen. Dessverre sto ikke livet til mannen til å redde. En trist start på turen vår. Jeg måtte spørre Gøril om hva det var med oss og luftambulanser for dette var andre gangen på tur sammen at vi opplevde hjertestans og luftambulanse.

IMG_5915

En idyll men et skår i gleden er utrykningskjøretøyene som dessverre ble nødvendig å tilkalle denne dagen.

Uansett – vi spiste etterhvert tre-retters middag på setra og gikk til sengs relativt tidlig. Etter en solid seterfrokost begynte vi på toppturen 09.30 tirsdag morgen. Været var lettskyet og vindstille, så jeg brukte ikke jakke før vi nådde toppen. Etter ca. 40 minutter var vi over tregrensen og fortsatte i lettgått fjellterreng. Stien vi fulgte går mellom Ljøsnåvollen og Vauldalen og går jevnt oppover inntil man møter steinura. Da flater stien ut, men til gjengjeld må man altså balansere på steiner i ur. På dette tidspunktet var det noen skikkelig svarte skyer foran oss og jeg håpet inderlig at de ikke kom i vår retning for da ville steinura bli glatt.

IMG_5925

Mot Storviglen som er den høyeste toppen på bildet.

Vi måtte etterhvert dreie bort fra stien og begynne på de siste 250-300 høydemeterne opp til toppen. Disse høydemeterne besto i all hovedsak av steinur. Jeg er ikke så veldig glad i ur, men så lenge det går oppover og det er tørt går det greit. Både Gøril og jeg pustet og svettet godt oppover på vei mot toppen. Det er ikke så langt opp, men det er mange høydemetere på kort tid, men endelig var vi oppe på ryggen litt sør for toppen. Derfra var det noen få høydemetere til i steinur og vi kunne omsider skue utover både Norge og Sverige og hele Femundsmarka. Knappe 3 timer brukte vi opp. De svarte skyene vi hadde sett foran oss ved foten av fjellet passerte nå vest for oss og slapp sine regndråper der mens vi koste oss i ly av varden i deilig oppholdsvær.

Vi unnet oss 40 minutters pause på toppen før vi følte at nye regnskyer begynte å true. I stedet for å gå ned der vi kom opp gikk vi et stykke sørover mot Viglstøten før vi gikk på skrå ned steinura. Det tar alltid litt tid når man må ned i ur, men jeg synes det gikk overraskende bra tatt i betraktning at jeg alltid har vært skikkelig dårlig nedover i ur. Skal se all balansetreningen jeg bedriver har gitt resultater!

IMG_5930

Storviglen. En drøm jeg har har hatt i mange år.

Vi kom oss etterhvert ned på stien igjen, fortsatt uten at regnet hadde tatt oss igjen. I sør var det kullsvart og vi hørte tordenskrall. Ikke før vi nådde bjørkeskogen kom regnet over oss. Så utrolig flaks vi hadde med været denne dagen skal man lete lenge etter! På alle kanter gikk det byger mens vi fikk gå i sol og lettskyet oppholdsvær nesten hele tiden.

Etter nesten 6,5 timer på tur var vi tilbake på setra. Da først begynte det å regne skikkelig. Vi unnet oss en matpause innendørs før vi tok syklene fatt og syklet de 12 km. tilbake til bilen. Innen vi nådde dit skinte atter solen over oss. En flott tur til tross for et tragisk dødsfall og millioner av knott som gjorde utendørslivet på setra smått ubehagelig. Knærne holdt overraskende godt og jeg har mest lyst til å peke nese til operasjonslegen som spådde at mine toppturdager var over. Han var vel ikke klar over hvor mange timer med styrketrening jeg er villig til legge ned for fortsatt å kunne gå på topper.

IMG_5928

Ljøsnåvollen Seter. En seteridyll hvor det er full seterdrift om somrene. En sjeldenhet i disse dager.

Bildene i dette innlegget er mobilbilder. Jeg kommer mest sannsynlig til å bytte dem ut med bilder tatt med ordentlig kamera når jeg får lastet disse inn på pc’n. Overføringskabelen ligger på hytta, så det blir ikke før om en ukes tid i tilfelle.

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s