Midtikneppen (Trælsjåfjellet) 1144 moh.

Juli har blitt til august og ferien begynner å nærme seg slutten når været glimter til med vakkert sensommervær. Vi gjør oss klar for nok en topptur og etter en kjøretur som var lengre og mer nervepirrende enn jeg på forhånd trodde, står vi omsider på parkeringsplassen ved Holddalsvollan. Fra bommen nede i bygda var veien så smal at jeg ba til høyere makter om det ikke kom en bil imot for det var heller dårlig med muligheter for å passere hverandre oppover veien. Vi var heldige og slapp unna møtende biler.

Hytter innerst ved Holddalsvollen.

Ifølge kartet skal Midtikneppen som er dagens turmål ligge mer eller mindre rett opp lia fra parkeringsplassen, over Fremre Kneppen og så litt innover fjellet. Det frister ikke å begynne så bratt, så vi velger heller å følge DNT-stien mot Kjølihytta et stykke østover. Det er et mektig dalføre som åpenbarer seg for oss når vi kommer litt opp i høyden, og jeg føler meg liten der jeg går.

Fjell, daler og vidder så langt øyet kan se.

Ved en stengt bu på venstre side av stien tar vi av fra den rødmerka stien og begir oss ut i stiløst terrenget. Vi tar sikte på Raudhåmmåren i første omgang. Her er det spor etter gruvedrift, så vi tar oss tid til å kikke oss omkring før vi ruslet over fjellet og videre på skrå mot Midtikneppen. Jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor fjellet har fått navnet Raudhåmmåren for det er rødt og det ligger der som en hammer midt på en flat fjellslette.

Ved gruveåpningen på Raudhåmmåren.

På vei oppover mot toppen til Midtikneppen får vi øye på et reinsdyr som betrakter oss en stund før det springer mot sør på fjellryggen. Etter en stund ombestemmer det seg visst, og kommer «joggende» tilbake og krysser foran oss nok en gang. Flotte skapninger disse reinsdyrene selv om jeg ikke er overbegeistret for kjøttet de produserer.

Reinsdyret som jogget frem og tilbake foran oss.

Etter litt pust og pes og svetting er vi omsider oppe på fjellryggen hvor Midtikneppen troner som den nordligste toppen. En ganske stor varde markerer toppunktet og herfra er det vidt utsyn. Sylmassivet kan skimtes bakom noen nærmere fjell og jeg mener vi også ser Bringen med sine installasjoner på toppen + en masse andre fjelltopper.

Ved varden på Midtikneppen.

Selv om det er en relativt varm dag, er jeg en frossen sjel, så jeg drar på meg dunjakka før jeg setter med ned for å spise lunch ved varden. Rett som det er lurer jeg på hva i alle dager det er jeg holder på med når jeg sliter med oppover fjellsider, men når jeg endelig kan sette meg ned på toppen, da skjønner jeg hvorfor! Det er lite som slår lunch med utsikt!

Hvilestilling inntatt!

Returen til bilen legger vi bortetter fjellryggen til Fremre Kneppen (1112 moh). Herfra er det bratt ned til dalen, men ikke farlig eller ubehagelig bratt. Det er helt greit å gå ned her, men jammen er jeg glad vi valgte en litt slakere rute opp.

Dagens tur ble på omlag en mil og 600 høydemetre opp (og tilsvarende ned). En virkelig flott topp dette, men synd med den håpløst smale bilveien til parkeringsplassen. Vi var ikke like heldige på veien ned som vi var på vei opp, og måtte rygge en god del metre når vi møtte en bil på vei oppover.

På Fremre Kneppen med utsikt ned til Aunegrenda.