To døgn på Dovrefjell og endelig Storskrymten – høyest i Oppdal og Trøndelag.

Turdato: 25-27. juli 2018.

I flere år har Storskrymten ligget langt inne på Dovrefjell og lokket på meg. Det er Oppdals og Trøndelags høyeste fjell med sine 1965 moh. og er således en kommunetopp på lista jeg samler etter (kommunetopper i det gamle Sør-Trøndelag).

Storskrymten kan nås fra flere utgangspunkt, men uansett hvor man velger å starte er det en lang tur. Jeg har for mange år siden forsøkt meg på toppen via Grøvudalen, men sterk vind satte en stopper for forsøket nesten før det hadde begynt. Denne gangen valgte vi Skamsdalen ovenfor Lesja som utgangspunkt. Værmeldingen lovet oss strålende sol, varmt og lite vind. Nesten for godt til å være sant. Vi snakker tross alt om værharde Dovrefjell!

IMG_5066

Tilbakeblikk ned dalen og elven Jori

Mange velger å ta Storskrymten som en dagstur. Har du gode bein og føtter som takler nesten 4 mil på tur er det fint, men mine bein og spesielt føttene nekter å gå så langt på én dag, så det måtte bli telttur. Nå er ikke det så dumt uansett da. Hvorfor stresse opp og ned på en topp når det var meldt knallvær og vi hadde ferie?

Vi begynte vår tur rett etter klokka fire på ettermiddagen torsdag 25. juli. Utganspunktet var Skamsdalssætrin som var lett å finne frem til. Litt skyet, men fin temperatur idet vi startet å gå. Akkurat slik værmeldingen hadde lovet. Turen går på merket sti langs elven Jori. Enkel å følge, men relativt steinete, så man må følge med på hvor man setter føttene. Tverråi ble krysset på bru og etter 6 km. kom vi til Lesjøen og kunne endelig se Storskrymten for første gang. For et fjell! Jeg gledet meg til neste dag. Da skulle jeg opp der!

IMG_5065

En liten bru er alltid god å ha når bekker og elver skal krysses. På vei tilbake gadd vi ikke gå opp til broen, så da krysset vi lenger ned på steiner.

Vi tok oss friheten og lånte en benk i hytteveggen til en av de små hyttene ved Lesjøen. Noen slurker kaffe og en rast gjorde godt, så fortsatte vi på den merkede stien til der hvor stien krysser elva Jori. Jeg er som kjent ganske pinglete både når det gjelder høyder og elvekrysninger, og av en eller annen grunn krysset vi ikke elva der hvor merkingen viste at vi burde krysse. Etter å ha prøvd å finne en annen vei over på steinene endte vi opp med å fortsette på vestsiden av elva på leting etter er egnet sted å krysse.

IMG_5073

Lesjøbua ved Lesjøen. Denne kan leies!

Vi går lenger og lenger og jeg begynner å gi opp håpet. Skal vi da aldri komme oss over denne elva? Vel, vi kom oss over, men vi endte med å vade. Å fy flate så kaldt det var! Elva var relativt bred der vi valgte å vade med en liten «øy» vi kunne mellomlande på, så det var helt greit å vade, men føttene ble rimelig iskalde. Kort tid etter vadingen var vi tilbake på stien og kunne fortsette.

IMG_5077

Mildest talt småkaldt å vade denne elven

I stikrysset hvor man bestemmer om man skal gå mot Åmotsdalshytta eller Grøvudalshytta valgte vi sistnevnte. De som tar turen til Storskrymten som en dagstur går i retning Åmotsdalshytta, men vi skulle finne en fin teltplass ikke altfor langt fra fjellet, og jeg hadde sett en turrapport der noen teltet i den retningen vi gikk.

Det begynte etterhvert å bli kveld og føttene mine verket. Særlig hælen ga klar beskjed om at den ikke var spesielt glad for den tunge sekken jeg hadde på ryggen. Vi tok derfor en kort pause på noen steiner hvor en kanelsnurr gikk ned på høykant sammen med en nå ganske lunken kaffe.

Rundt halv ti på kvelden fant vi omsider en teltplass vi var fornøyd med. Litt ovenfor Nedre Lustjønne slo vi opp teltet ved en liten elv. Utsikt og vann, og ikke altfor langt fra morgendagens turmål, Storskrymten, da er jeg fornøyd med teltplassen.

IMG_5087

Teltet er oppe og skydekket er i ferd med å lette.

Vi drøyde ikke veldig lenge før vi krøp ned i soveposene. Som vanlig sov jeg elendig, men det gjør i grunnen ingenting. Jeg elsker å være på telttur likevel. Det å ligge i en varm sovepose kun beskyttet av  to  tynne lag med mesh- og nylonduk med alt jeg trenger i sekken som ligger i forteltet; det er noe helt eget ved det. Det er en frihetsfølelse jeg sjelden føler ellers.

Neste morgen våknet vi til sol og blå himmel, akkurat som meldt. Oh lykke! Det er lite som slår å våkne i et telt midt i det store «intet» i strålende vær. Primusen ble fyrt opp og dagens første kaffekopp inntatt med en vidunderlig utsikt. Dernest frokost og tannpuss i elva før vi begynte vandringen mot Storskrymten.

IMG_5098

Elva der vi hentet vann og tok morgenstellet.

Vi hadde målet i sikte mer eller mindre hele tiden, så det var bare å rusle rolig oppover og nyte sola, varmen og de praktfulle omgivelsene. Intet behov for verken kart, kompass eller gps denne dagen. På vei mot selve Skrymten er det stort sett greit å gå, et par mindre steinurer ble passert uten nevneverdige problemer.

IMG_5103

En forsmak på hva som ventet lenger opp. Fjellene i bildet er Salhøa til vestre og Storskrymten til høyre bak.

Vi gjorde en liten feilvurdering etter å ha lagt Vesleholet bak oss og begynt på oppstigningen. I stedet for å gå opp på høyde 1753 og følge ryggen i retning toppen, gikk vi rundt den og havnet i en ørken av steinur. Ja, ja… noen feilvurderinger blir det ofte på tur, men vi kom oss over «steinørkenen» og kunne for alvor ta fatt på stigningen opp til selveste Storskrymten.

IMG_5109

Stadig nærmere toppen.

Jeg hadde lest at det var lettgått steinur mot toppen, og begynte å lure på hva i himmelens navn de mente med det, de som hadde skrevet det. Jeg syntes ikke ura var veldig lettgått, men heldigvis; det ordna seg etterhvert. Det var bare i begynnelsen av den bratte oppstigningen at steinura var ille (etter mine begreper). Lenger opp ble det faktisk lettgått steinur.

IMG_5112

Det er stein nok til alle på vei opp til Storskrymten.

 

Så sto vi der plutselig da… På 1985 moh, på den toppen jeg hadde drømt om så lenge. I det aller vakreste været Dovre kan by på og med en utsikt som er formidabel. Vi så alle 2000-metringene på Dovre, vi så Trollheimen, vi så Rondane, og jeg vet ikke hva vi ikke så. Vi var alene på toppen, og brukte god tid til å nyte øyeblikket. Jeg tror det er lenge til jeg får oppleve tilsvarende utsikt i så nydelig vær. Etter en halvtimes tid var det på tide å røre på seg igjen, og omtrent samtidig begynte de første andre menneskene å ankomme toppen.

IMG_5125

Endelig 🙂 Høyest i Trøndelag.

Som vanlig grudde jeg meg til nedoverturen i ur, men det gikk langt bedre enn jeg hadde fryktet. Denne gangen tok vi turen over 1753-høyden og unngikk dermed steinura langsmed ryggen.. Vi valgte en litt annen trasé ned enn opp for variasjonens skyld og møtte på en del mennesker som var på vei oppover. Det er fordelen med å telte i nærheten; man får et forsprang på de som starter fra Skamsdalen og kan nyte fjellet helt alene lenge.

IMG_5126

Utsikt mot blant annet Snøhetta på vei opp og ned.

Omsider kom vi oss ned til teltet, og da var det bare å flate rett ut på et liggeunderlag og la hælen hvile. Den hadde klart seg bra med tanke på at den var ganske vond kvelden før, men så hadde også KE tatt sekken i dag. Jeg bar bare en rompetaske på toppturen.

IMG_5138

Dovrefjell er usannsynlig vakkert. Goldt, men vakkert.

Tenk å kunne ligge i bare shorts og bh på værharde Dovrefjell og nyte sola og varmen. Det er nesten så jeg ikke tror det selv. Kaffe ble kokt og bok hentet frem fra sekken. Oh happy days 🙂 Til tross for at vi hadde teltet ved en DNT-sti var det så godt som ingen trafikk forbi oss. Kun én dame passerte denne dagen mens vi levde latmannslivet og mimret om utsikten fra toppen.

IMG_5151

Snakk om luksusliv. Akkurat her ønsket jeg meg ikke noe annet i hele verden.

 

Dag gikk mot kveld, men det blir ikke skikkelig mørkt på denne tiden av året. Bare en nydelig skumring, og sent på kvelden kom en gedigen fullmåne opp bakom fjellene i øst. Kan man be om mer? Nei, det kan man faktisk ikke. Dovrefjell innfridde så de til de grader. Riktignok ble det småkjølig utpå kvelden og sovepose og dunjakke var gode å ha, men dette var likevel ingenting i forhold til hvor kaldt det virkelig kan være på Dovre – selv i juli.

IMG_5159

Frossen som jeg er måtte påkledningen endres når sola gikk ned.

IMG_5165

Tenk å få oppleve Dovrefjell i slikt godvær OG fullmåne på samme tid.

Fredag morgen våknet vi til det samme nydelige været, men litt mere vind enn de to foregående dagene. Tanken på å forlate Dovrefjell var ikke fristende, men vi hadde ikke pakket med oss mat for mer enn 2 døgn. Jeg hadde imidlertid  lyst til å se mest mulig av dette vakre fjellområdet før vi forlot det, så vi bestemte oss for å følge stien mot Åmotsdalshytta over Leirsjøtelet. Leirsjøtelet er en liten uendelighet av høyfjellsplatå uten vekster i det hele tatt; iallefall ikke vekster som synes uten at man ser nøye ned i bakken.

IMG_5172

Vandrere på vei over Leirsjøtelet i retning Grøvudalshytta.

Det skulle vise seg å bli årets største tabbe turmessig å legge opp til en ekstra lang retur hjem for hælen min hadde bestemt seg for at nok var nok. Med tung sekk på ryggen igjen tok det ikke lange tida før smertene begynte å melde seg, og de ble bare verre og verre utover dagen. Etter å ha krysset nesten hele Leirsjøtelet tok vi av på stien som førte oss tilbake til stikrysset der vi hadde hatt valgmulighet på onsdag mht hvilken retning vi ønsket å gå. Vi var begge enige om at vi hadde tatt det rette valget den kvelden og funnet oss en fin teltplass. Vi hadde nå begynt å møte en del dagsturister på vei opp mot Storskrymten.

IMG_5180

Et siste tilbakeblikk mot mektige fjell. Salhøa til venstre, Storskrymten i midten og Litjskrymten til høyre.

Hælen min gjorde bare mer og mer vondt, og en god hvilepause ved en stor stein hjalp ikke mer enn akkurat de minuttene føttene var løftet fra bakken. Dette kom til å bli en lang dag. Etter det som kjentes som en liten evighet var vi endelig klar for å krysse Jori igjen. Det gikk helt greit og jeg lurte på hvorfor i himmelens navn jeg ikke hadde villet gjøre det på onsdag.  Nå var det heldigvis ikke så langt igjen til hyttene ved Lesjøen, men når man har så store smerter som jeg hadde på dette tidspunktet er hvert skritt en pine. Ja, bare det å stå stille gjorde vondt, så når vi traff på en hyggelig eldre mann ved Lesjøen før vi kom til hyttene måtte jeg etter en liten stund unnskylde meg å fortsette videre. Jeg hadde bare én tanke i hodet og det var å komme meg bort til hyttene og få sekken av ryggen og hvilke føttene.

IMG_5189

Smiler tappert.

Sola steika og det var så varmt at selv jeg nesten nesten syntes det var for varmt når vi slang oss ned for å spise lunch. KE ble sendt avgårde for å fylle opp vannflaska mi mens jeg fikk av meg fjellsko og inntok horisontalen.

IMG_5195

Vi nærmer oss Lesjøen, men hver meter kjennes som en meter for mye på akkurat dette tidspunktet.

Resten av turen husker jeg bare som noe av det lengste og vondeste jeg har gått. Turen ned langs Jori hadde ikke plutselig blitt lenger siden vi gikk oppover, men det kjentes sånn, og jeg gikk definitivt mye saktere ned enn opp, så det tok sin tid å komme oss tilbake til bilen. Da vi begynte å nærme oss bilen ble vi tatt igjen av et par som lurte på på om vi hadde tunge sekker. De hadde vel observert at det ikke gikk fort med oss og muligens at jeg ikke gikk helt «normalt». De var så hyggelige at de tilbød seg å ta noe av innholdet i sekken min da de hørte hvor vondt jeg hadde, men stolt som jeg er, skal jeg jo ikke ha noe hjelp, så jeg takket for tilbudet, men nei… Vi var nesten nede, trodde jeg, og det var vi for såvidt også, men du og du…det kjentes som om vi aldri skulle komme ned.

IMG_5198

Lesjøen. Her var det «mange» folk denne dagen som nøt godværet og naturen. Siste blikk på Storskrymten før vi begynte ferden nedover.

Vi gjorde omsider det og fjellskoene kom av i en durabelig fart. Deretter ble det å hinke rundt med vanvittige smerter. Det er rart hvordan kroppen vår setter igang et helt apparat når det er «krise». Så lenge jeg holdt meg i bevegelse og visste at jeg måtte gå, så  klarte jeg å gå selv om det gjorde usannsynlig vondt. Det pumpes ut adrenalin, endorfin og gud vet hva for at man ikke skal klappe sammen,  (og som delvis også virker smertestillende), men når man ikke lenger  gå (når man har blitt «reddet»), så avtar produksjonen av disse «stresshormonene» og man har ikke lenger kroppens egen smertestillende effekt.  Jeg kan love at jeg aldri har hatt så vondt i føttene noen gang før, og jeg er vant til mye smerter på tur. I to uker etterpå klarte jeg ikke å gå på hælen i det hele tatt og hinket bare rundt i høyst nødvendige ærender, så resten av ferien ble ikke helt som planlagt. Etter to uker var de mest intense smertene borte, men det skulle likevel ta nesten 3 måneder før jeg kunne gjenoppta turlivet (uten tung sekk på ryggen).

IMG_5204

Inngangen til Skamsdalen. Vi stopper her på vei ut for å koke oss en kaffeskvett.

Var det verdt det? Ja! Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg kan enda gjenskape lykkefølelsen jeg kjente på dag 1 og dag 2 på turen. Dag 3 var en kjip opplevelse, men jeg fikk ingen varige mén og er igjen på dagsturer opp mot en mil (uten sekk riktignok), og jeg håper hælen vil bli helt fin til sommeren så vi kan dra på nye teltturer. Det er enda mange fjellområder å oppleve.

Reklamer

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s