Rabothytta ved Okstindbreen

Siste del av ferien ble i år lagt til Nordland. Det er fire år siden sist vi var i Nordland. Den gangen kjørte vi Kystriksveien til Bodø med noen avstikkere til øyene utenfor. Det var et sant eventyr, og på veien hjem idet vi passerte over Saltfjellet bestemte jeg meg for at jeg en vakker dag skulle gå tur i nettopp dette fjellområdet. Så da min kjære tidlig i vår hadde funnet en flott hytte på inatur.no nettopp på Saltfjellet og ville dit, var ikke jeg vond å be. Det eneste kravet jeg stilte var at jeg ville innom Rabothytta på veien nordover.

Rabothytta i kveldssol.

Rabothytta er DNTs hytte nr. 500 og en av de flotteste (sett med mine øyne). En særegen arkitektur har gitt Hemnes Turlag en hytte det ikke finnes maken til i Norge. Og som om det ikke er nok med en helt rå hytte, er omgivelsene enda råere. Hytta ligger på ca 1200 meters høyde med spektakulær utsikt til Okstidene og Okstindbreen (hvis man er heldig med været).

Mot steinura og det første glimtet av breen.

Vi kom kjørende fra Hattfjelldal via Mo i Rana (måtte kjøpe kart der), og det var skyet oppholdsvær da vi parkerte innerst i Leirskardalen. Stien til hytta er selvfølgelig T-merket og lett å følge selv om deler av ruta går i stor steinur. Til tross for det overskyede været var det ikke vanskelig å se det storslagne i denne golde, vakre naturen. Ruta går via Mørkbekktjønna (847 moh) og idet vi nærmer oss får vi for første gang øye på en arm av Okstindbreen.

Tilbakeblikk mot Mørkbekktjønna.

Et lite stykke videre kommer vi til en liten bu som ikke ser spesielt trivelig ut, men jeg antar at den kan gjøre nytten sin om man kommer ut for virkelig ruskevær.

Etter 5 km og drøyt halvannen time (og 520 høydemetre) får vi øye på hytta, og jeg må innrømme at det er litt av et syn. Rabothytta er definitivt ingen tradisjonell DNT-hytte med brunbeiset panel og smårutede vinduer, men jeg liker den. Synes den passer inn i det golde, storslagne landskapet.

Hytta er like flott inni som den er utenpå. Stort kjøkken og spiseplasser med panoramautsikt til Okstindan. Fra stua har man utsikt mot stien man kom opp. Oppe er den en stor hems med flere sengeplasser og et bord med stoler rundt. Nede er det 6 (eller 7?) soverom. Den natten vi var der, fikk vi et firesengsrom for oss selv, og vi var ikke de eneste med den luksusen. Helt utrolig at det er så lite folk på en så flott hytte midt i ferietida, særlig nær været er såpass fint som det var.

Frokostutsikt ❤️

Etter å ha installert oss på hytta går vi ut for å utforske nærområdet litt. Jeg er skeptisk til å gå på bre (selv om den bare ser ut som en gedigen snøfonn), så vi holder oss på steingrunn og går i retning Rabottjønna (eller tusenmetertjønna som en lokal kar kalte den). Vannet er irrgrønt slik brevann gjerne er, og breen er et fantastisk skue (selv om den sikkert også har krympet de senere årene i likhet med andre breer).

Brevann. Grønnfargen er tydelig selv om gråværet ikke gir så fin faregjengivelse som sol og blå himmel. Vi mennesker blir små i møtet med nordlandsnaturen.

Utpå ettermiddagen klarer sola å fortrenge skyene og vi får oppleve Rabothytta, breen og fjellene i et nydelig lys. Etter en bedre middag (eller ikke… les: Real turmat) blir fristelsen for stor, og vi bestemmer oss for å krysse en liten brearm for å gå opp på nærmeste topp. Folk har gått opp og ned dere hele ettermiddagen, og en arbeidskar på hytta mener at det er lite eller ingen sprekker i breen på vei opp til den lille toppen. Så langt har ingen ramla ned i noen bresprekk, dermed vi tar sjansen. Og siden dere leser dette, gikk det altså helt fint også med oss.

På vei mot breen.

Den kveldsturen tror jeg aldri jeg kommer til å glemme. Å stå oppe på den lille toppen (og for såvidt turen opp dit også) og se utover Okstindbreen og de  majestetiske toppene som omkranser den mens julisola skinner generøst  i den lyse nordlandsnatta, samtidig som tåkeskyer kommer og går over toppene, det er noe jeg unner alle å oppleve. Selv om jeg slett ikke vil anbefale noen å bevege seg ut på bre uten forsvarlig sikring, er jeg glad vi tok turen. Minnet om det vi så der oppe sitter spikret og jeg blir like glad hver gang jeg tenker på det.

Tilbake på hytta ble det å ta livet med ro i stua resten av kvelden sammen med de øvrige gjestene og hyttevaktene (som er der kun i høysesong). Noen midnattssol er det ikke på Rabothytta så sent i juli, men det er like fullt nydelige, lyse netter i Nordland på denne tiden av året.

Neste dag var det like fint vær som kvelden før, så turen ned til bilen ble en fryd for øyet. Jeg er særdeles glad for at vi slapp regn på turen, for stor steinur i regnvær kan være en prøvelse. Slik været var kunne vi bare nyte naturen og la inntrykkene feste seg før vi kjørte videre nordover til Saltfjellet.

På vei ned fra Rabothytta i strålende vakkert sensommervær.

 

 

 

 

 

Kommentarer er stengt.