Tag Archives: Botnhamran

Botnhamran – en liten perle av en topp

Godværet fra i går holder stand også i dag , og med like godt turfølge som i går, beslutter jeg å vise dem Botnhamran (968 moh). Dette er en topp jeg har besøkt kun en gang selv, men som definitivt tåler flere visitter.

Utgangspunktet er Pomphuset ovenfor Flya Fellesseter på østsiden av dalføret, og turen begynner på god sti i retning Rensjøen.

IMG_0609

Enkel kryssing på bro.

Etter en stund tar vi av på en mindre sti nedover til et elveleie og denne leder faktisk frem til en bru over elva. Den fant ikke jeg da jeg sist skulle over elva, men jeg kom meg over via noen store steiner og sva den gangen. Mistanken min om at stien leder til en hytte blir snart bekreftet og i skyggesiden av hytta skremmer vi opp et par sauer som nok ikke hadde ventet å se folk denne dagen.

Vi fortsetter på stien som leder bort fra hytta og vi har ikke gått langt før vi møter på flere sauer. Denne gjengen er ikke like lettskremte som de ved hytta, faktisk kommer de mot oss ved et par anledninger. Jeg innbiller meg av selveste sjefs-sauen sier «you talking to me?» som en mafiaboss der hun står og stirrer intenst på oss. Mira er selvfølgelig nyskjerrig på sine nye «venner», men jeg slipper henne ikke helt bort til sauene selv om jeg er sikker på at både sauer og Mira hadde sluppet uskadd fra et eventuelt nærmøte.

IMG_0611

Disse kan være glad for at jeg ikke er ulv for de sprang ikke unna, snarere tvert imot.

Når vi forlater sauene forlater vi også stien og begir oss ut i myra. Heldigvis er myrene på denne siden av dalen atskillig mer lettgåtte enn de som er på vestsiden (der vi har hytte), så vi har god fremdrift selv om det går oppover.

Idet vi når slettelandet vi må over før vi står ved foten av fjellet og kan begynne oppstigningen, får jeg en følelse av at datteren blir litt motløs. Det ser langt ut over sletta, jeg innrømmer det, men jeg vet også at det går fortere enn det ser ut som og vi gir oss i kast med myra og myrbekker, og vips er vi over og kan begynne på selve fjellet.

IMG_0617

På vei over slettelandet mot Botnhamran.

Vi har ikke gått langt før vi får øye på en reinsdyrflokk som koser seg i sola på snøen som enda ligger i fjellsiden. Planen er å gå godt til venstre for flokken for ikke å forstyrre dem, men de skjønner visst ikke poenget og begynner å løpe mot oss i stedet for å bare holde seg i ro. Makan til teite dyr! De passerer et stykke over oss i fjellsiden og fortsetter innover fjellet etter å ha stoppet og kikket mot oss et par ganger.

Dermed er det fritt leide for oss opp til toppen hvor de blåser noe sinnssykt. Ørene til Mira som til vanlig står rett opp ligger flate mot hodet hennes på toppen. Vi drøyer derfor ikke lenger enn at vi får tatt noen bilder og nytt utsikten før vi går et lite stykke ned og finner litt ly for vinden.

IMG_0628

Det blåser på toppene.

Nå er det tid for kos både for to- og firbeinte. Sol, matpakke, kaffe på termokopp, utsikt, datter med på tur og en kosete hund – det er ikke så mye som slår det, om noe!

IMG_0644

Tid for kos. Mira koser seg sammen med Karoline. Dere ser vel at også Mira smiler?

På returen ønsker jeg å vise datteren Rensjøen. Vi legger derfor kursen ned noe mer rett ned enn vi kom opp. Jeg er usikker på om beslutningen min var en god en, for jeg hadde glemt hvor mye opp og ned vi må før vi omsider kommer til Rensjøen. Fra oppe i fjellet ser det ut som om det bare er å gå rett ned, men den gang ei. Datteren begynner å gå litt lei, så jeg er glad da vi omsider står ved bredden av Rensjøen, om enn litt lenger mot øst enn planlagt. Vi går langs sjøen og krysser et par mindre gjørmesumper og kommer omsider ut på kjerreveien som leder oss ned til Pomphuset og bilen.

IMG_0655

På vei ned mot Rensjøen (som ikke synes på bildet).

En lang, men flott tur i Holtålens fjell. Nye minner å lagre i  minneboka som kan tas frem når datteren har reist tilbake til USA.

 

Botnhamran (968 moh) og Grønfjellet (984 moh)

Begynnelsen av juni har velsignet Trøndelag med mye godvær. Så også denne tirsdag den 14. juni. Selv om kroppen virker litt slapp (senvirkning av kajakkurset?) tvinger jeg meg selv ut på tur. En ny listetopp i Holtålen skal sjekkes ut, nemlig Grønfjellet.

Jeg parkerer ved pumphuset innerst i veien i Rendalen og begynner på stien opp mot Rensjøen. Et skilt peker ut dette som starten på veien til Botnhamran. Idet jeg skal begynne å gå oppdager jeg at jeg hadde glemt kartet på hytta. Ja, ja.. jeg får satse på at GPS’n vil veilede meg da. Jeg liker ikke kun å ha gps med meg på tur siden skjermen er så liten. Jeg får ikke nok oversikt over turen, føler jeg, men det er iallefall bedre enn ingenting på tur i ukjent terreng.

IMG_1294

Litjrentjønna. Her vaket det masse!

Jeg rusler sakte opp gjennom bjørkeskogen inntil den dype dalen til venstre for meg ikke er fullt så dyp lenger. Da skrår jeg ut av stien og går ned mot Litjrentjønna og kommer meg over bekken som renner ut fra tjønna. Jeg havner etterhvert i et «gaupland» med små koller både her og der, men kommer meg gjennom dem og er snart på siden av Kårslåtthøgda. På en liten bergnabb tar jeg meg tid til en kaffekopp samtidig som jeg nyter utsikten over Rendalen og over mot Litj- og Storskarven.

IMG_1296

Utsikt mot Rensjøen.

Ferden videre går over myr og lyng, men til tross for dette er det relativt lettgått terreng. Når jeg kommer såpass høyt opp at jeg ser Botnhamran setter jeg kursen rett mot fjellet som enda har en stor snøskavl på seg. En riktig fin liten topp dette selv om den ikke figurerer på noen liste. Ålen IL har en trimpost på toppen her, og senere når jeg står på toppen av Grønfjellet forstår jeg hvorfor de har valgt denne toppen og ikke Grønfjellet som er en listetopp.

IMG_1301

Liten varde på toppen av Botnhamran.

Det blåser litt på toppen, så jeg går et stykke ned og finner en stor stein som gir litt ly. Her blir det matpause med vid utsikt før jeg fortsetter mot Grønfjellet. I luftlinje drøyt halvannen kilometer fra Botnhamran. Noe bløt myr må passeres i starten, men deretter blir det mer lettgått myr frem til toppen. Ingen markant topp, ei heller noen varde på toppen, men en grønn mose/gresshatt har fjelltoppen fått, så da antar jeg at dette er grunnen til at fjellet heter nettopp Grønfjellet. Utsikten er så som så der toppen ligger langt inne i fjellheimen og ikke er høyere enn 984 moh med en primærfaktor på skarve 135 meter, men nå er iallfall toppen krysset av på Holtålenlista. Hvis jeg skal på tur i dette området senere, vil jeg helt sikkert velge å gå på Botnhamran fremfor Grønfjellet.

IMG_1302

Grønfjellet.

Returen legges slik at jeg tar sikte på Rensjøen. Jeg begynner å bli litt lei myr og lyng, og planlegger å gå traktorveien fra Rensjøen ned til bilen. I sør har det i hele dag vært en del skyer og det har også sett ut til at det har gått noen byger der, men jeg har vandret i sol hele dagen. Nå begynner imidlertid skyene å komme faretruende nærme, så det blir kun en rask kaffekopp et stykke nedenfor Grønfjellet før jeg fortsetter ned mot Rensjøen.

IMG_1315

Ved Rensjøen har det kommet mørke skyer over meg. Storskarven heter det høyeste fjellet på bildet.

Jeg kommer meg helt ned til sjøen før skyene dekker himmelen over meg, men noe regn blir det ikke på turen. Nok en kaffekopp ved Rensjøen før jeg tar fatt på det siste stykket ned til bilen. Halvannen mil og 780 høydemetere opp og ned er ikke verst for en kropp som måtte tvinges ut på tur i dag.

IMG_1319

Traktorveien følger elven Storrena et stykke før de skiller lag.