Tag Archives: Bymarka

Spontan fridag i marka

Slik som våren og sommeren hittil har vært må vi benytte de få sommerdagene vi får her i Trøndelag. Jeg var derfor kjapp til å ta meg en fridag sist torsdag når arbeidsmengden tillot det. Dagen ble benyttet til det jeg liker aller best; trening og tur.

Etter frokost ble det en helkropps-styrkeøkt på 3T før jeg senere på dagen kjørte i retning Tømmerdal (Bymarka). Jeg har flere ganger sett noen vann på kartet i retning Byneset som jeg enda ikke har besøkt, så denne dagen bestemte jeg meg for å gå til ett av dem; Kongensåsvatnet.

Vannet er lett å finne fra parkeringen i enden av Tømmerdalsveien. Gamle Bynesvei går herfra sørvestover, i retning Byneset og bakom Gråkallen som ser riktig så imponerende ut sett fra denne vinkelen. Noen stier tar av fra kjerreveien, men det er først når en ny kjerrevei (ikke sti) dukker opp på høyre side at man tar av fra Gamle Bynesvei. Det er da omlag en knapp kilometer opp til vannet.

IMG_0403

Gamle Bynesvei. Her på vei mot Gråkallen på returen.

På vei dit hadde jeg følge av en liten million fluer, men lite mygg og knott. Førstnevnte flyvedyr biter iallefall ikke, selv om de er irriterende nok der de svermer rundt ansiktet til enhver som våger seg ut i marka midtsommers.

Selve vannet er omkranset av myr og skog, og jeg fant ikke så veldig mange gode sitteplasser. Hadde jeg hatt på meg vanntette sko kunne jeg gått til andre siden av vannet og slått meg ned på en fjellknaus der, men denne dagen hadde jeg kun lette joggesko på beina, så jeg droppet det.

IMG_0398

Ved Kongensåsvatnet. Storkongensåsen i bakgrunnen, og bakenfor den igjen: Litjkongensåsen.

Fant til slutt noe som så ut som en forlatt liten hytte med en bålplass i vannkanten. Der slo jeg meg ned – til tross for at jeg da ble sittende i skyggen og i en litt kald vind. På fine dager som dette går det likevel greit for en stund.

Folk møtte jeg omtrent ikke denne fine sommerdagen. Kanskje de hadde funnet seg en plass ved sjøen? Jeg håper iallefall at trønderne kjente sin besøkelsestid og var ute i finværet.

Lunch på Grønlia

Sist mandag gikk jeg en rundtur fra Vådan om Grønlia. Planen var å spise lunch på denne markahytten som er den eneste som har åpent på mandager. Sol fra nesten skyfri himmel, så det kunne blitt riktig så hett hadde det ikke hadde vært for en kald nordavind.

IMG_5812

Blomstereng ved Stykket. Akkurat nå er sommeren på sitt mest fargerike. Det er dette jeg lengter etter hele vinteren!

Grusvei hele veien innover til hytta, så kilometrene går fort unna. Idet jeg nærmer meg hytta ser jeg at det er folk overalt. På en mandag? Midt på dagen? Jeg hadde sett frem til en stille og rolig lunch i solveggen, men nå vurderte jeg sterkt å bare gå videre med en gang. Sulten fikk meg imidlertid til å stoppe. Det meste av folket viste seg å være en gruppe på 40 mennesker som skulle spise inne, så når de forsvant inn ble det riktig så trivelig ute.

IMG_0827

En liten collage av noen av bildene jeg tok denne vakre dagen.

Etter lunchen fortsatte jeg rundt Skjelbreia. Ved stien til Klokktjønna tok jeg av og fulgte denne til jeg kom ut på veien mellom Vådan og Hallsetaunet. Da var det ikke langt igjen til bilen. En nydelig dag i marka i et området det er lenge siden jeg har vært i. Det var absolutt på tide å avlegge denne delen av Bymarka en visitt igjen.

IMG_5808

Ved Klokktjønna. Masse vannliljer her som var like ved å blomstre.

Fyrstikker er en fin ting

Fyrstikker er en fin ting. Hvertfall når man har tenkt å fyre bål på tur. Og det hadde jeg i går.

Hadde tatt meg fri fra jobben for å nyte bursdagen min ute i det fri. Ut på formiddagen var min nye dagstursekk pakket med pølser, lomper, ved, kaffe på termos og klesskift samt dunjakke. Alt klart for at jeg skulle kose meg alene i marka i noen timer altså.

Grått i Bymarka denne dagen, men fint turvær likevel.

Grått i Bymarka denne dagen, men fint turvær likevel.

Siden knærne mine er lite samarbeidsvillige etter turen på Bandaklumpen, skulle jeg bare gå fra Tømmerdalen til Herberndammen; ca halvannen km. en vei. Ikke så langt med andre ord, men høy kosefaktor var planlagt.

Riktig slik ble det ikke da jeg etter å ha samlet litt kvist og bark kom på at jeg ikke hadde med meg verken fyrstikker, lighter eller tennstål i den nye sekken. Urk!! Gjett om jeg ble sur på meg selv?! Vel, det var lite å gjøre med tabben der jeg sto. Jeg slo meg til ro med at det ikke kom til å bli noe bål, men vent….

Ved Herberndammen er det kommet opp en gapahuk siden sist jeg var der. Jeg  hadde observert at det hang en pose i en snor fra taket i den, og jeg syntes jeg hadde sett en blikkboks i den posen. Jeg gikk tilbake for å sjekke, og ganske riktig; det var en blikkboks i posen. Kunne det være fyrstikker i den?

Gapahuk Sirius og Vega er en nykommer ved Herberndammen.

Gapahuk Sirius og Vega er en nykommer ved Herberndammen.

En liten stund var jeg svært happy, for det var fyrstikker i den boksen, i tillegg til noe annet småtteri. En liten notatbok sa at man kunne ta det man trengte og evt. legge igjen noe man trodde andre kunne trenge. Dessverre hadde fukten tatt fyrstikkene. «Ripedelen» som man riper fyrstikkene mot var også fuktig og utslitt, så jeg klarte ikke å få til så mye som en liten gnist. Dermed ble det kalde pølser til lunch. Takk og lov for at jeg hadde valgt å ta med meg kaffe på termos og ikke satset på bålkaffe.

Uansett var det deilig med en tur ut i frisk luft i stille natur. De eneste levende vesenene jeg møtte denne dagen var to gjess som tilbragte dagen på dammen.

For å sikre meg mot teflonhjerne på senere turer, ligger det nå en fyrstikkeske i begge sekkene jeg bruker på tur.

Tilbake til hverdagen

Etter mange deilige dager på fjellet i sommerferien, har hverdagen innhentet meg. Nesten 8 timer foran en pc hver dag og kun ettermiddager og helger som kan brukes til friluftsliv føles som en tvangstrøye om jeg skal være helt ærlig. Desto viktigere at jeg da bruker mye av fritiden på å være ute, men dørstokkmila har vært lang etter jobb denne uka til tross for fint vær. Følelsen av utmattelse er truende nær og mye tid har vært brukt i sofan med unntak av en runde på Vikåsen på jakt etter orienteringsposter tidligere i uka.

I helgen er det lettere å komme seg ut. Ingen tid trenger å tilbringes foran en pc i dårlig inneluft og jeg kan sove lenger enn på hverdagene.

Svarttjønna hvor vannliljer blomstret.

Svarttjønna hvor vannliljer blomstret.

Lørdag gikk vi fra Trolla til Svarttjønna og videre opp til Tikneppen før vi lunchet ved Kobberdammen. Her var det tjukt av folk, blant annet flere barnefamilier som skulle overnatte ved dammen. Heldige barn som har foreldre som ser verdien av å gi barna sine slike opplevelser ute i naturen. Sola var for det meste gjemt bak skylaget, men innimellom tittet den frem. Vindstille og ca 15 grader er uansett flott turvær, så det var en  deilig runde i Bymarka. 

Ved Kobberdammen.

Ved Kobberdammen.

Søndag var virkelig grå, men optimistisk pakket vi sekken med kaffe på termos i håp om å nyte den i oppholdvær på Gråkallen etter først å ha gått rundt fjellet. Slik ble det ikke. Da vi ankom skistua regnet det lett, og regnet tiltok utover i turen. Kaffe på toppen ble derfor droppet da vi allerede var ganske våte etter å ha gått rundt Gråkallen. En annen dag; DA blir det kaffe med utsikt fra Gråkallen! 

Grått og vått rundt Gråkallen i dag.

Grått og vått rundt Gråkallen i dag.

Gyldne ettermiddager

Noen ettermiddager er definitivt bedre enn andre, og de beste er gyldne øyeblikk som kommer til å bli husket lenge. Slik som de to siste ettermiddagene/kveldene.

Sol og blå himmel, lite vind og relativt varmt, men ikke for varmt. Det er slikt vær som innbyr til tur selv om påsken er over og dagene må tilbringes på jobb. Heldigvis er kveldene nå så lyse at man kan få mye ut av ettermiddager og kvelder.

Damhaugen i kveldssol.

Damhaugen i kveldssol.

Jeg har de siste to ettermiddagene kjørt til henholdsvis Trolla og Ila for å gå på nye stier. Turen som kjæresten og jeg hadde fra Trolla i påsken ga mersmak, og når april viser seg fra sin beste side, er det ingen grunn til å vente med å smake på mer, er det vel?

Gamle ruiner ved Trollykkja.

Gamle ruiner ved Trollykkja.

Turen fra Trolla gikk som sist opp til Damhaugen og videre til Holstdammen. Der fortsatte jeg på grusveien opp til Nordre Tømmerdal. Tok av fra veien her og fant stien som går til Herberndammen. En nydelig liten perle av en dam (som har historie helt tilbake til ca 1750). Ved tjernet er det utplassert en postboks med en provisorisk «gjestebok» oppi. Ut fra antall navnetrekk i boka hittil i 2014, er det ikke en hyppig besøkt dam. Det burde den være! Dette var mitt første besøk her, men definitivt ikke det siste.

Herberndammen. En del av Bymarkas industrihistorie.

Herberndammen. En del av Bymarkas industrihistorie.

Jeg fant meg en lun plass ved dammen og spiste kveldsmaten her. Jeg satt vel og kikket utover dammen og på omgivelsene i en times tid før jeg ruslet tilbake samme vei som jeg kom. Hegren som vi så i Lykkjadammen i påsken holder fortsatt til ved dammen. Denne gangen satt den i et tre, men å bli fotografert var den ikke videre interessert i, så den fløy til et annet tre lenger unna. Med unntak av en syklist som var på vei ut av marka da jeg begynte min tur, møtte jeg ikke ett menneske på denne turen! Ganske utrolig at ikke denne delen av marka er mere brukt.

Det ER en hegre på dette bildet. Den er bare litt langt unna... (ved Lykkjadammen)

Det ER en hegre på dette bildet. Den er bare litt langt unna… (ved Lykkjadammen)

I dag startet turen fra Ila/nedre Byåsen der jeg fulgte driftsveien innover i marka. Her og der melom trærne er det nydelig utsikt over fjorden og byen, men nettopp nærheten til vei (driftsveien følger lenge veien mellom Ila og Flakk), havn og jernbane gjorde sitt til at støyen la en demper på naturopplevelsen. Heldigvis svingte grusveien etterhvert lenger inn i marka og fugler og bekker fikk danne lydbildet. Og jammen lager de mye lyd nå! Fuglene altså.

Denne frøkna laget ikke så mye lyd, men koselig selskap var både hun og maken.

Denne frøkna laget ikke så mye lyd, men koselig selskap var både hun og maken.

Ved Tiendalsdammen svingte jeg av fra veien, men i stedet for å komme ned til dammen (som visstnok er atskillig mindre enn den har vært i tidligere tider), var jeg plutselig på vei ned til Damhaugen. Det var jo slett ikke meningen, så ved første stiskille brakk jeg av og gikk i retning Svarttjønna. Nok en liten perle! Ingen postkasse med bok i her. Derimot hadde jeg selskap av et søtt andepar som først tok til vingene idet jeg ankom, men som kom på bedre tanker etter en liten stund og returnerte. Det blåste en del ved dammen, men ingen steiner eller skrenter kunne gi meg ly, så jeg fant frem sommerdunjakken. Hittil på turen hadde jeg gått i kun ullskjorte. Kaffe og Nero + utsikt til Geitfjellet + idyllisk tjern + helt alene = lykkelig. Kan man ha det bedre en aprilkveld?

Svarttjønna.

Svarttjønna. Geitfjellet i bakgrunnen.

Veien hjem gikk via en liten sti som gikk i retning av driftsveien, og det tok ikke lange stunden før jeg støtte på den. Runden om Tiendalsvannet var litt av en omtur, men det gjør jo ingenting så lenge man rusler rundt på måfå og har hele kvelden foran seg. Lite folk å treffe på også i dag, og de jeg traff gikk/syklet/jogget på driftsvegen. Ikke et menneske å se på de mindre stiene. *Riste på hodet*

Nok en nydelig etter-jobb-tur. Dørstokkmila kjentes nesten ut som den skulle vinne i dag, men heldigvis var det jeg gikk seirende ut av kampen 🙂

Ettermiddagskaffe med utsikt

Etter å ha tilbragt formiddagen på jobb i elendig luft, var behovet for frisk luft stort. Etter middag  kjørte derfor kjæresten og jeg opp til Skistua og gikk opp til toppen av Gråkallen.

Utsikt over Trondheim fra Gråkallen.

Utsikt over Trondheim fra Gråkallen.

Selv om klokka var halv seks på ettermiddagen, varmet solen godt på vei oppover. Idet vi nådde toppen skyet det mer til og vinden blåste friskt. Heldigvis er det greit å finne le på Gråkallen, så vi nøt ettermiddagskaffe med utsikt mot Hemne og Agdenes uten å fryse ihjæl. Før vi tuslet nedover igjen gikk vi innom «urskiva» hvor alle fjelltopper man kan se fra Gråkallen er markert. Fongen lyste opp blant alle fjellene siden kveldssola skinte nesten ene og alene på akkurat dette flotte fjellet i utkanten av Sylan.

Kjæresten på Gråkallen Panorma med Vassfjellet foran seg.

Kjæresten på Gråkallen Panorma med Vassfjellet foran seg.

Bymarka i mars – uten ski

Jeg har nå tatt en time-out på jobben og jobber kun normaldager denne uken. Kroppen og psyken sa tydelig fra om at det ikke er greit å jobbe så mye som jeg har gjort de siste ukene over tid. Lange ettermiddag og kvelder denne uken skal brukes på trening, tur og hvile. YEY 🙂

I kveld sto egentlig spinning på programmet, men med det fine været som var når jeg kom hjem fra jobb i dag, klarte jeg ikke tanken på å skulle trene inne. Jeg kjørte derfor til Våddan i stedet og begynte å gå veien innover mot Skjelbreia.

Ved Skjelbreia en drøy halvtime før sola går ned.

Ved Skjelbreia en drøy halvtime før sola går ned.

Tanken var å følge tur-ruta for fotgjengere om Stykket, Skjelbreia og Halsetaune. Den måkes hele vinteren gjennom. Jeg hadde derfor et lite håp om at veien var mer eller mindre snø- og isfri etter den milde, snøfattige vinteren, men den gang ei. Foruten masse is, var skogsveien usedvanlig godt gjødslet med hestemøkk. Til tider var det direkte utrivelig å gå mellom dungene med møkk. Hundeeiere får mye pepper fordi de ikke plukker opp etter bikkja si, men jeg synes ikke det er noe bedre at et utall hester får gjøre fritt fra seg på veier og stier som er flittig benyttet av fotgjengere. Så fikk jeg sagt det og!

Heldigvis hadde jeg puttet «bybroddene» mine i rompetaska, og det tok ikke lange tiden før de kom på. Jeg hater å skli rundt uten kontroll, så kan like gjerne bruke brodder når de er med. Brodder til tross valgte jeg å ta av i skiløypa mot Stykket når løypa krysset veien jeg gikk på. Skjønt skiløype og skiløype. Det er ikke mye som minner om skiløpe lenger. Knallhard issnø og stålis byttet på å være underlaget jeg gikk på. Uten brodder hadde jeg garantert tryna flere ganger på denne turen, og jeg hadde brukt dobbelt så lang tid. Minst!

Ikke mye til skiløype nedenfor Stykket. Høyst unormalt i begynnelsen av mars.

Ikke mye til skiløype nedenfor Stykket. Høyst unormalt i begynnelsen av mars.

Etter å ha tatt noen bilder nede ved Skjelbreia valgte jeg stien mot Klokktjønna i stedet for å gå ut på veien mot Hallsetaunet Gård og tilbake til Våddan den veien. Det må være lenge siden det er kjørt noen løypemaskin på denne stien. På ett eller annet vis presterer jeg å gå feil og havner ved Bangtjønna i stedet for Klokktjønna. Ikke at det gjør så mye, for det er ikke langt mellom tjernene, og fra tjernene er det heller ikke langt ned til veien mellom Våddan og Hallsetaunet. Idet jeg er tilbake ved bilen har sola gått ned og det har blitt betydelig kjøligere. Sola som skinte så deilig når jeg kom hjem fra jobb, fant det for godt å gjemme seg bak noen skyer så fort jeg begynte å gå, men turen var fin likevel den. Deilig med litt variasjon fra Estenstadmarka. Lite folk å møte på, kun noen hundeeiere og en enslig jogger.

Ved Bangtjønna.

Ved Bangtjønna.

Geitfjellet og Våttåkammen

Inspirert av mandagens deilige tur i Bymarka, ble også tirsdagens tur lagt dit. Kjæresten har ikke gått så mye i Bymarka, så det er på tide å vise frem mer av denne marka. Hva er da mer naturlig enn å dra han med til Geitfjellet og deretter Våttåkammen? Begge er flotte utsiktspunkt i marka på en vakker sensommerkveld som i går. Tabbe at vi ikke tok med oss en termos kaffe på turen!

Utsikt fra Geitfjellet. Skyggene begynner å bli lange allerede...

Utsikt fra Geitfjellet. Skyggene begynner å bli lange allerede…

Ensomme var vi heller ikke på dagens tur, og det forventet vi ikke. Bymarka er langt mer trafikkert enn Estenstadmarka og i særdeles Brungmarka.

Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen til topps på Geitfjellet.

Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen til topps på Geitfjellet.

Til tross for sol og nydelig vær, ble det småhustrig å gå i t-skjorte når det blåste opp litt, så tiden har vel kommet til at en jakke alltid må være med på tur.

Utsikt fra Våttåkammen mot Munkholmen og byen.

Utsikt fra Våttåkammen mot Munkholmen og byen.

Ettermiddag i Bymarka

Det er en evighet siden jeg har vært på tur i Bymarka, så sist mandag kjørte jeg opp til Baklidammen og gikk meg en runde opp til Kobberdammen og ned via Tømmerdalsveien og Lavollen tilbake til Baklidammen. Gnagsåret har fått en tynn hudhinne på, så med et par lag Tensoplast går det nå fint å gå seg en tur igjen.

Baklidammen.

Baklidammen.

Mange som var ute i det fine sensommerværet, så ensomheten finner man ikke på disse brede stiene i Bymarka, men tur er tur, og etter å ha holdt på med forberedelser til hussalg i en evighet, og deretter «pleiet» gnagsår, var det deilig med en luftetur. Man må tross alt utnytte det nydelige sensommerværet. Før vi vet ordet av det er det slutt.

Utsikt fra Tunga Gård over Baklidammen og byen.

Utsikt fra Tunga Gård over Baklidammen og byen.

Møkkaskitur!

Jeg har enda ikke vært i Bymarka på ski i vinter, og i går tenkte jeg at jeg skulle rette på det. Tabbe!

GPS-sporet fra dagens runde.

GPS-sporet fra dagens runde.

En ting er at mine smørefrie ski hadde null feste i løypa. Det var en kalkulert risiko jeg tok når jeg valgte å starte fra Granåsen før 10 for å få ha marka nesten for meg selv i et par timer. Noe helt annet er at løypene var knallharde,  isete og uten snev av styresnø i unnabakkene.  NOT my idea of fun. Forskjellen mellom løypene i Nordmarka på langfredag og Bymarka på påskeaften var som forskjellen mellom himmel og helvete.

Turen startet kvart på ti fra Granåsen. Opp mot Frøset og videre mot Klokktjønna og Bangtjønna slet jeg som en helt på mine bakglatte ski. Det er stort sett oppover hele veien her, med noen få nedoverbakker som unntak. Det ble mye fiskebein for å si det sånn. Etter å ha passert Bangtjønna snur løypa vest-  og sørvestover og det er unnabakke nesten hele veien ned til Marka forbi Stykket. Ikke styggbratte unnabakker, men lange og slake, og med så knallharde løyper som det var, får man god fart. Jeg prøvde å stå i sporene der det var spor, men ofte var det ingen spor i de bratteste kneikene. Da var det bare å sette utfor og håpe på det beste for ploging var til lite hjelp all den tid det ikke var noe snø å ploge i. Heldigvis kom jeg meg velberget ned til Marka, til og med uten at jeg var helt angstfylt og uten smerter under føttene fordi jeg spenner meg sånn. Ergo må jeg altså ha blitt flinkere til å stå i nedoverbakker.

Utsikt fra Rønningen mot Vassfjellet.

Utsikt fra Rønningen mot Vassfjellet.

Fra Marka er det 2 km. til Rønningen, og det er stort sett oppoverbakke her med en liten flate som deilig pusterom. Jeg slet fortsatt med bakglatte ski (unntatt på den nevnte flata hvor sola hadde myket opp snøen såpass mye at jeg fikk godt feste), så det ble mye fiskebein og det begynte det ene kneet å protestere litt på mot slutten. Dog – jeg vil mye heller gå de 2 kilometrene oppover her enn å sette utfor fra Rønningen. Spør du meg er det som å spille russisk rulett med armer og bein som innsats.

Jeg kom til Rønningen rett før klokka elleve. Gjennomsvett og med en tid som ikke akkurat imponerer, men men.. Siden jeg var tidlig ute kunne jeg velge og vrake mellom sitteplasser, og valgte en liten snøbenk i skogkanten bakom hytta. Til tross for skyfri himmel og sol var det en sur trekk som gjorde at jeg småfrøs helt til klokka passerte ett. Godt gjort egentlig siden jeg hadde skiftet til tørr ulltrøye, byttet ut skijakka med en dunjakke og skivantene med dunvotter. Burde hatt med tørre ullsokker også. Da hadde jeg nok frosset mindre.

Flotte Rønningen.

Flotte Rønningen.

Å dra hjem var imidlertid ikke noe alternativ. Skulle man tro værmeldingene var dette siste dagen med sol denne påsken, så det måtte utnyttes. Dessuten gruet jeg meg til nedkjøringene mot Granåsen. Fra Rønningen og ned til Granåsen er det stort sett bare nedover uansett hvilken løype man tar. Jeg hadde aldri kjørt ned mot Ringvål og gått over myrene mot Granåsen, så jeg tenkte jeg skulle prøve det. Håpet var selvfølgelig at bakkene skulle være mindre fryktinngytende her enn straka vegen ned til Granåsen. Snakk om å bomme! Marerittet begynner ved Rønningen der første bakken går rett ned og deretter fortsetter litt slakere langt nedigjennom. Hadde jeg visst hvor lang den bakken egentlig var, så hadde jeg aldri turt å stå i sporet. Nok en gang klarte jeg meg fint, men jeg må innrømme at jeg ikke følte meg videre høy i hatten med den farta jeg fikk nedover isete løyper. Og slik fortsatte det; den ene bakken etter den andre, de fleste uten spor. I en av dem skar skien min ut og jeg klarte ikke å gjenvinne balansen, så jeg gikk over ende. Rompa fikk et noe ublidt møte med bakken, men heldigvis gjorde det ikke spesielt vondt. Bakkene fortsatte nedover og jeg ploget det jeg klarte. Plutselig ser jeg tre personer som står og tar av seg skiene. Da feiga jeg også ut og tok av meg skiene. For det første var jeg sliten og møkk lei bakker, for det andre blir jeg usikker når jeg er i ukjent terreng og ikke vet hvordan løypa ser ut lenger frem, så når andre står og tar av seg skiene blir jeg ikke noe mindre usikker. Hadde jeg visst hvordan løypa var akkurat her, hadde jeg nok beholdt skiene på, for bakken var ikke så lang som fryktet. Etter denne bakken slaknet terrenget heldigvis ut. Det var en lettelse å gå på flat mark og noe oppover igjen. Jeg må ha vært fullstendig tommelomsk i hodet for jeg presterer å gå forbi krysset der jeg skulle ha tatt av mot Granåsen, og før jeg vet ordet av det (etter nok en monster-nedoverbakke der skiene ble tatt av – og jeg var ikke den eneste her heller), befinner jeg meg på Skogly. Shit! Det er ikke annet å gjøre enn å snu og gå tilbake. Hvor langt tilbake jeg må, har jeg ingen aning om, så jeg stopper en dame som kan fortelle meg sånn ca. Hun trøster meg med at det er lettere å se hvor man skal ta av når man kommer fra Skogly enn fra den veien jeg kom. Og når jeg kommer til krysset der løypa tar av mot Granåsen, så kan jeg være enig med henne i det.

Pga. bomturen ned til Skogly møtte jeg på denne karen som sto ved Sanatoriestien.

Pga. bomturen ned til Skogly møtte jeg på denne karen som sto ved Sanatoriestien.

Fra dette stikrysset går det slakt oppover ti man kommer opp på myrene vest for Smistad. Jeg pustet lettet ut tenkte at de verste bakkene nå var forsert og at de få som var igjen lett kunne takles. Sola hadde tatt godt i løpet av dagen så det var deilig å kjenne at skiene hadde feste og god gli og at jeg kunne holde en viss fart uten å slite meg ihjel. Jeg kom til stikrysset der den andre løypa fra Rønningen kommer ned og det ble litt mere folk i løypa igjen. Lenger ned mor Granåsen tar jeg et fatalt valg og velger å ikke stå i sporet i en unnabakke. Hvorfor jeg valgte det har jeg egentlig ingen klar formening om. Kanskje fordi løypa rundet en sving og jeg ikke så hva som lå foran meg og at jeg dermed følte jeg ville ha mer kontroll utenfor sporet? Uansett hadde jeg helt glemt hvor lang denne slake bakken er og hvilken fart man får på det underlaget som var, og jeg hadde iallefall ikke regnet med at underlaget mellom sporene skulle være så «ustødig» på et vis. Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig kjenner jeg en intens smerte i skuldra idet den treffer bakken og et nanosekund etter får også hodet kjenning med underlaget. Jeg kommer meg raskt opp, fortumlet og redd for at skuldra har gått ut av ledd eller at noe er brukket, eller at jeg har fått en hjernerystelse etter hodets ublide møte med snøen. Heldigvis er det intet som tyder på hjernerystelse. Jeg kontrollsjekker meg selv med å huske hva klokka er, hva som skjedde osv. Jeg har nemlig hatt hjernerystelse en gang i barndommen og da var korttidsminnet totalt borte. Det er det ikke nå. Skuldra er det verre med. Tror ikke noe er brukket, men den er totalt ubrukelig. Det er såvidt jeg klarer å kle av og på meg og jeg må ta pauser innimellom for å takle smertene. I tillegg er nakken så stiv at jeg prøver å holde hodet mest mulig i ro. Ingen hyggelig avslutning på skituren og definitivt ikke noe hyggelig gjensyn med Bymarka. Nå parkerer jeg skiene for en stund, jeg har ikke noe valg sånn som skuldra er, kanskje parkeres de for resten av sesongen. Det blir ikke noe mindre isete og harde løyper utover, så hvis jeg skal på ski noe mer i år, tror jeg det må bli på en vidde. Prosjekt Skiglede er satt noe tilbake, kan man si, etter fine takter i nesten hele vinter.

Høydeprofilen på dagens tur. Høyeste punkt er Rønningen.

Høydeprofilen på turen. Høyeste punkt er Rønningen. Bakkene ned derfra mot Skogly skal jeg ALDRI noen gang forsere med ski på beina igjen.