Tag Archives: Christianus Sextus

Storkletten i gråvær

Etter noen fine soldager måtte det jo komme en gråværsdag med fare for regn. Regnklær ble derfor tatt på for sikkerhets skyld før vi startet turen.

IMG_0682

Mira er fortsatt på fjellferie og var med på turen fra parkeringsplassen ved Kongens Gruve via Christianus Sextus-gruven til toppen av Storkletten. Inn til Sextus er underlaget gammel kjerrevei, opp mot Storkletten umerket sti.

IMG_0689(1)

Jeg har vært på toppen før, men den gangen var jeg ikke helt borte ved masten og hytta som står i nordenden av fjellryggen. Denne gangen la vi først turen dit ved å følge stien som går mellom Sextus og Ratvolden i Rugldalen. Deretter fulgte vi ryggen bort til fjellets høyeste punkt der det står en liten varde (eller egentlig en haug med stein) før vi fant en annen sti ned til Sextus igjen. Fin tur selv om gråvær er litt kjedelig turvær. Litt regn fikk vi, men slettes ikke så ille som det periodevis så ut til at det kunne bli.

IMG_0700

Reklamer

Røsjøgruva

En iskald lørdag i oktober (den 22. for å være eksakt) gikk turen til Røsjøen og gruva som ligger ved sjøen. Gruva kalles ofte for Røsjøgruva, men på offisielle kart heter den Rødalen Gruve.

Jeg hadde ikledd meg en anorakk som jeg trodde var vindtett. Det skulle fort vise seg at det var den ikke der vi vandret oppover snaufjellet fra parkeringen ved Kongens Gruve. I dette området er det utallige spor etter mange års gruvedrift, men ingen bygninger står igjen. De ble visstnok brent ned da gruvedriften ble nedlagt.

img_6911

Utsikt mot Orvsjøen.

Iskald vind, 7-8 minusgrader og ikke vindtett anorakk betyr at man ikke kan rusle på tur. Her gjaldt det å gå på så man ikke frøs altfor mye. Kjæresten hadde også bomma på bekledningen og frøs like mye som meg.

Turen går til å begynne med slakt oppover langs en gammel grusvei før veien tipper nedover mot Røsjøen. Her ble det litt le for vinden heldigvis, men det føltes langt nok ned til gruva likevel. Det var nesten så vi ga oss, men det er surt å ikke nå turmålet sitt, så vi fortsatte og kunne omsider skue et gammel og værbitt hus på høyre side av veien. Da skjønte vi at vi nærmet oss gruva, og ganske riktig: rett etter at vi hadde passert huset fikk vi øye på den første bygningen som utgjorde en del av gruvesamfunnet.

img_6903

Årene tærer på det lille huset ved gruva.

Døra til huset var forsvunnet, så vi kunne gå inn og se på maskineri av noe slag. Jeg aner ikke hvilken nytte dette hadde, men det kunne se ut som om det hadde gått noen vaiere fra huset og ut. Et par sammenraste bygninger og en slagghaug utgjorde resten av området. Vi tok oss en liten vandring oppå slagghaugen før vi begynte på returen.

img_6883

Mon tro hvilken funksjon disse hadde i gruvedriften.

I stedet for å gå samme vei tilbake gikk vi på stier bakom det lille røde huset inntil vi var på turens høyeste punkt der vi igjen møtte på veien. Vi fulgte den et lite stykke før vi tok en litt annen vei ned gjennom Kongens Gruve enn vi kom opp. Det er spennende å rusle i disse gamle gruveområdene rundt Røros. Så mye historie og så mange menneskeskjebner ligger igjen i ruinene etter fordums storhet. Etter å ha lyttet meg gjennom Falkbergets fantastiske romaner fra gruvesamfunnet i og rundt Røros er det nesten så jeg kan se for meg romanpersonene når vi går på tur i disse områdene.

img_6885-1

Sammenraste bygninger.

For de som ikke har lest Falkberget: Gjør det! Han forteller så godt at du nesten kjenner både sulten, kulda og strevet i kroppen din. Handlingen i Nattens Brød (4 bind) og Christianus Sextus (3 bind) foregår delvis i det området vi var på tur i denne dagen.

img_6890

Vandretur oppå slagghaugen.

Vår i fjellet

Enda en drømmehelg på fjellet har jeg blitt velsignet med. Finnes det noe herligere enn vår på fjellet? Det forutsetter vel at man liker å gå på ski for å svare «nei» på et slikt spørsmål, men gitt at man liker å gå på ski er vårfjellet fantastisk i godvær. Det er fortsatt skiføre, spesielt i høyden, men lyngrabbene kommer til syne i lavereliggende områder og vitner om at en sommer er like rundt hjørnet. Legg til en stadig varmere vårsol, vindstille og nesten ikke folk å se, så er har du oppskriften på en perfekt helg på fjellet.

IMG_0951

Vårskiturer handler mye om å finne snø mellom bare flekker.

Egentlig skulle jeg dratt på hytta allerede fredag etter jobb, men når jobben krevde en skikkelig innspurt på årsoppgjøret og arbeidsdagen ikke var over før 21.30, ble det lørdag før jeg kom meg avgårde. Ingen krise siden aprildagene er lyse og lange og jeg i tillegg hadde innvilget meg mandagsfri.

Det tok ikke lange tiden fra jeg ankom hytta til jeg hadde på meg skiene. Det var en del skyer på himmelen, så jeg var usikkert på hvor lenge sola ville skinne over meg. Dermed gjorde jeg den generaltabben å ikke ta meg sekk med nødvendig utstyr for å kunne raste ute. Kun litt drikke og fotoapparat i en rumpetaske ble med på tur.

IMG_0953

Finnes det noe herligere?

Det skulle vise seg at sola forble der oppe på himmelen uten at forstyrrende skyer ødela idyllen. Skituren ble likevel ikke veldig lang på grunn av kladdeføre. Det hadde kommet nysnø de siste dagene og den festet seg altfor godt under mine smørefrie ski. Dermed snakker vi virkelig om å GÅ på ski, for det ble mye gange fremfor gliding. Uansett var det deilig å være ute i det nydelige været. Det er noe eget med å se naturen skifte mellom årstider og etter en lang vinter er våren alltid velkommen, selv så lunefull den kan være.

Tilbake på hytta fant jeg solkroken og der ble jeg sittende leeeeenge og lytte til lydbok, drikke vin og også lese i vanlig papirbok. Lydboken er forøvrig den første boken i Johan Falkbergets trilogi om livet rundt Christianus Sextus-gruven. Så godt som obligatorisk lesning når man har hytte i området, og den er absolutt verdt å lese (eller lytte til slik jeg gjør).

IMG_0966

I starten av skaret ned mot Bendtjønna.

Søndagen ble omtrent som lørdagen. Mye sol, noe skyer, men det virket som om det var litt varmere i lufta. For første gang i år kastet jeg både lue, vanter og skjerf på vei oppover fjellet. Nysnøen fra tidligere i uka hadde smeltet fint ned i gammelsnøen så jeg slapp kladder under skiene, hvertfall til jeg kom så høyt opp at nysnøen dessverre ikke hadde smeltet. Dermed ble det kladdeføre idet jeg nådde bandet mellom Novola og Storvollhøgda, og den gode følelsen av å gli bortover og slakt nedover i et viddelignende landskap uteble. Hrmmfff…. Nuvel, været var da fortsatt fint og bare jeg kom meg litt nedover igjen ville nok føret bli bra igjen.

IMG_0959

På vei oppover. Storvollhøgda ligger foran meg.

Jeg tok sikte på Skoran, en liten fjelltopp i retning Hessdalen. Fjellet deles av et dypt canyonlignende skar, og jeg brydde meg ikke om å gå på selve toppen siden den lå på andre siden av skaret.  Den delen av fjellet jeg sto på var imidlertid helt snøfritt, så med mindre jeg ville bære skiene langt, måtte jeg finne en annen rute i retning Benddalen. Jeg kikket ned i skaret og så at det var både snø og ferske skispor der. Litt tidligere hadde jeg sett en mann komme ned fra Storvollhøgda i retning Skoran før han forsvant ut av syne. Antagelig hadde han kjørt ned skaret. Kan han, kan jeg, tenkte jeg, og kom meg ned i skaret og fikk satt skiene på beina igjen.

IMG_0968

Hytta ved Bendtjønna i sikte.

Skaret ble stadig dypere og smalere på min vei nedover, men spesielt bratt ble det aldri. Heldigvis. Etter en stund åpnet det seg og jeg kunne se mot Bendtjønna og hytta som lå der. Dessverre satt det allerede et par i hytteveggen, så min plan om lang lunch ved hytta måtte endres. Jeg gikk videre opp mot bua ved Storhøgdgruva. Magen hadde begynt å rumle og beina sa fra om at det var på tide med en pause, men det er nå godt å ha en hyttevegg å lene seg mot, så jeg fortsatte. Det var dessuten ganske skyet på det tidspunktet, men jeg øynet muligheten for litt sol senere.

IMG_0976

Beste lunchplassen. MED utsikt, UTEN vind (for en gangs skyld).

Bua ved Storhøgdgruva var heldigvis ledig, så jeg slo meg ned i vestveggen akkurat idet sola begynte å vise seg frem mellom skyene. For en gangs skyld var vindretningen fra øst slik at jeg både hadde le for vinden OG sol. Det lå an til en deilig, lang lunch med kaffe på termos, rundstykke med spekeskinke på og Kvikklunch. Boka jeg leser (Løgnenes konge av John Hart) var også med i sekken. Det ble en solrik, stille lunch med nydelig utsikt til hvite fjell og blå himmel. Jeg leste litt i boka mi, men mest av alt satt jeg bare og kikket ut på fjellheimen som jeg følte jeg hadde helt for meg selv. Ikke et menneske å se eller høre. Det er ikke mye som slår denne opplevelsen!

FullSizeRender

Vinteren slår tilbake – en kort stund.

Natt til mandag gjorde vinteren et lite comeback og jeg våknet til nysnø på bakken og en grå himmel. Ikke uventet ut fra værmeldingene, så jeg traktet kaffe og tok livet med ro i sofan. Utpå formiddagen klarnet det opp og jeg kom meg kjapt ut på ski. Mere vind i dag enn tidligere i helgen, men fint turvær likevel. Jeg gikk slakt oppover gjennom skogen. Slakere enn vanlig, så da jeg kom over skoggrensen var jeg ikke langt fra Storhøgda. Jeg tok sikte på fjellet og vurderte å gå rundt det, men fristelsen til å gå på toppen ble for stor.

IMG_0983

På toppen av Storhøgda står en liten varde, men det et ingen toppbok her.

Nydelig utsikt som vanlig, men kaldt uten ekstra klær i vinden som var, så jeg kjørte nedover i retning Storhøgdgruva. Siden jeg verken hadde meg mat, eller ekstra klær brydde jeg meg ikke om å kjøre bortom bua der, så jeg fulgte snøen nedover. Skitur om våren handler jo mye om nettopp dette: å finne snøen og å unngå barflekkene. Naturen er i endring, og jeg liker det, selv om jeg gjerne skulle beholdt dette vårskiføret en god stund lenger. Det virker nemlig som om kroppen min liker skigåing bedre enn vandring, men snart skal fjellskoene på, så få vi se. Å sitte på ræva er totalt uaktuelt – uansett.

IMG_0985

Bua ved Storhøgdgruva passeres på avstand.

 

 

 

 

Christianus Sextus og en overraskende topptur

1-IMG_3335Onsdag var jeg en liten tur på Røros. På vei hjem til hytta kjørte jeg opp til parkeringsplassen ved Nordgruvfeltet. I dette feltet nord for Røros ligger flere gruver som kan nås til fots. Mitt mål denne dagen var Christianus Sextus-gruven; omlag halvannen km. fra parkeringsplassen.Bilder jeg hadde sett av området hadde trigget min nyskjerrighet, så nå ville jeg se gruven med egne øyne. Ellers restene av den da. For restene av det som en gang var et helt lite samfunn, er ikke så mye. Likevel er det nok til at jeg syntes det var en helt spesiell opplevelse å rusle rundt i ruinene der.

Nærmer meg gruveområdet.

Nærmer meg gruveområdet.

Det er synd at det ikke finnes et eneste informasjonskilt på området. Det betyr at man ikke aner hva det er man ser på området, foruten gruveinngangene og slegghaugene, med mindre man er ekspert på fortidens gruvedrift.

Rester av noen bygninger står på området samt en rekke ruiner av stein og tre. Den eneste bygningen jeg kan gjette meg til hva ble brukt til, er stallen. Utvendig ser den ikke ut som en stall, men da jeg gløttet inn så det veldig ut som en stall.

Stallen?

Stallen?

Nyskjerrig som jeg er, nøyde jeg meg ikke med å bare rusle rundt på området der bygningene sto. Ser jeg en sti, må jeg følge den og se hvor den går, og selvsagt går det stier fra området. Jeg fulgte den som gikk opp og forbi stallen i retning Rugeldalen. Plutselig virket det om om jeg var på en vanlig fjelltur. Nesten. For i hele området ligger det sammenraste trebygninger  og man ser steinmurer både hist og pist – i nydelig fjellterreng. Et stykke bakom «hovedområdet» ned mot Rugeldalen så jeg noen master. Selvsagt måtte jeg ut for å kikke på dem også. Heller ikke her er det noe informasjon om hva det er man ser, men jeg antar det er restene av taubanen som ble etablert i området.

Rester  av taubanen (tror jeg).

Rester av taubanen (tror jeg).

Tilbake på stien fulgte jeg den oppover og plutselig sto jeg på en liten topp med en varde. Jeg tror dette var Storkletten (919 moh). En liten km. lenger bort på samme fjellet på høyde 917 moh står en stor mast og en liten bygning. Flott utsikt over Orvsjøen fra toppen.

En liten varde på toppen av Storkletten.

En liten varde på toppen av Storkletten.

Fra toppen fulgte jeg en sti i retning gruveområdet igjen. Jeg mistet den da jeg kom ned i skogen igjen, men gikk litt høyere for å få oversikt og fant en annen sti som jeg fulgte tilbake.

Det var en spesiell opplevelse å besøke dette området. Så mange spor etter gruvedriften, dessverre ganske forfallent, men absolutt verdt et besøk. Neste gang jeg vil på gruvesafari blir det selveste Kongens Gruve – like i nærheten. Også må jeg vel kanskje lese Johan Falkbergets trilogi «Christianus Sextus» om gruvelivet. Han jobbet faktisk noen år her, så det borger for en førsteklasses beskrivelse av livet i og rundt gruvene.

For de som er interessert i Røros og gruvehistorie (blant annet) anbefaler jeg å besøke http://www.bergstaden.org.

Gruveområdet sett på vei fra Storkletten.

Gruveområdet sett på vei fra Storkletten.

Flott fjellterreng der gruvene ligger.

Flott fjellterreng der gruvene ligger.