Tag Archives: Gran Canaria

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Advertisements

Montaña Altavista (1376 moh) i det nordvestre hjørnet av Gran Canaria

Montaña Altavista var den første «ordentlige» fjellturen jeg gikk her på Gran Canaria tilbake i oktober 2011. Ordentlig er satt i hermetegn fordi sammenlignet med norske ordentlige fjellturer, er turen til Altavista mer som «a walk in the park» å regne. Det er likevel en tur jeg anbefaler fordi utsikten er så vakker; fra start til slutt. Også er det en lettgått tur på god sti. Ca 10 km. og nogle høydemetre.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en liten spasertur på vei hjem.

Kirkegården i San Bartolomé. En liten landsby oppe i fjellene hvor jeg tok meg en spasertur på vei hjem.

Ulempen med denne turen er tiden det tar å kjøre til startpunktet om man bor langs sørkysten som de fleste turister gjør. Veien opp til fjellene på Gran Canaria er ikke så lang målt i avstand, men det tar tid. Mye tid! Veiene er smale og uhorvelige svingete, så gjennomsnittfarten er ikke høy. Jeg brukte 2 timer og 10 minutter på knappe 7 mil. Riktignok startet jeg mens det enda var stupmørkt rundt meg, så tempoet var lavere enn normalt på de svingete fjellveiene, men det tar tid å komme seg opp i fjellene her. Slik er det bare.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

Dagen gryr, og jeg er allerede langt oppi fjellene.

På vei opp valgte jeg å kjøre opp mot Soria for deretter å kjøre «snarveien» mellom Soria-dalføret og Mogán-dalføret. Denne «snarveien» er den absolutt verste veien jeg kjører her på Gran Canaria. Den er så smal at to biler ikke kan passere (utenom på noen få plasser) og den mangler autovern. Og den er svingete som f…   Hver gang jeg skal over her, ber jeg en stille bønn om at jeg ikke møter noen, og hittil har jeg ikke gjort det. Takk og lov.

Her starter turen.

Her starter turen.

Idet man kommer ut på veien mellom Mogán og Ayacata er man igjen på en vei hvor det går to biler i bredden, men svingete er og forblir veien. Jeg puster uansett lettet ut når jeg kommer hit.

Rett før ni på morgenen begynte jeg å gå fra Degollada del Sargento. Stien er steinsatt de første metrene og en infotavle viser stiene i området. For å komme til toppen av Altavista gjelder det å stort sett holde seg på den brede sti rett frem og unngå avstikkere til høyre og venstre. Unntaket er når man begynner å gå bratt opp mot selve toppen. Da gjelder det å følge stien som går oppover. Skjønt bratt og bratt… Selv om det går oppover, så har kanarierne lagt stien i slake S’er så det er en grei oppstigning til toppen. Hett blir det uansett i solsteken. Jeg er glad jeg startet tidlig!

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg vestover og utover Atlanterhavet.

Ville, vakre Gran Canaria. Her ser jeg nordvestover og utover Atlanterhavet.

På vei mot toppen møter man på tre «luretopper» og stien slynger seg vekselvis på øst- og vestsiden av disse. Det betyr at man moen ganger har utsikt innover mot Gran Canarias flotte fjell og andre ganger mot havet hvor Tenerife «flyter» på havet og Pico del Teide kneiser flott mot himmelen.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Tenerife og Teide sees der ute i havet.

Hele veien er det pinjeskog man går i, så det føles egentlig mer som en skogtur enn en fjelltur. Sporene etter skogbrannen for noen år siden synes nesten ikke lenger. Kun stammene på pinjetrærne bærer preg av det som skjedde.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

Utsikten fra startpunktet mot øst.

På toppen av Altavista står det sedvanlige metallrøret  som på kanariøyene markerer at man har nådd toppen. Utsikten herfra er formidabel, men jeg synes faktisk at den er enda finere på et lite platå ca 150 meter lenger sør. Det er her du virkelig får følelsen av å stå på en topp når  det er ingenting annet enn luft mellom deg og bakken atskillige metere lenger ned. Selv om høydeskrekken min har avtatt noe, våger jeg meg ikke helt ut på kanten her. Det kiler nok i magen litt innpå platået. Litt artig er det også at jeg herfra ser rett over på Montaña del Viso som jeg har vært på to ganger, senest i mai i fjor.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Utsikten fra toppen. Byen som skimtes er La Aldes de San Nikolás.

Returen går langs samme sti som jeg kom. Det er liksom ikke så mange andre muligheter der jeg står ytterst på et stup. På vei hjem kjører jeg via San Bartolomé de Tirjana og Fataga. Denne veien er svingete den og, men det går to biler i bredden hele veien. Jeg klarte ikke å psyke meg opp til enda en tur på «snarveien» til Soria.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Utsikt fra en utsiktpunkt på veien mellom Maspalomas og Fataga på veien hjem.

Sukkertoppen (Alto de las Toscas)

Når jeg ikke gidder å kjøre bil her på øya (og det er dessverre ganske ofte), men likevel har lyst til å røre meg litt; da går gjerne turen i «åsene» bakom leiligheten. Der kan det bli ganske så hett, og støvete er det bestandig. Jeg prøvde meg derfor på en kveldstur her forleden. Tenkte at det ikke ville være så varmt bare jeg kom meg opp på ryggen av en slik ås. Så feil kan man ta.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Patalavaca slik man ser området fra Korset.

Tenk deg en ås bestående av sand og stein som er oppvarmet gjennom hele dagen. Legg til en brennende varm sol som rundt klokka seks på kvelden slett ikke har tenkt å senke temperaturen på enda en times tid. Til slutt  kan du trekke fra vind (for den var ikke der). Hva får du da? Jo – en steikhet tur hvor både hjerne og kropp kokes, og hele kroppen marineres i saltlake fra svetten som kroppen utsondrer.

Egentlig synes jeg det er ganske kjedelig å gå i disse sandområdene ovenfor leiligheten. Har gjort det utallige ganger, og det er lite annet en sand, sand og sand. Og hete. Riktignok får man fin utsikt til Taurofjellene og over mot Puerto Rico der oppe, men når sant skal sies, så er disse turene mer preget av behovet for å røre meg enn av gleden over turen. Dog – jeg angrer aldri på en tur jeg har gått. Kroppen trenger bevegelse, sånn er det bare.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Sukkertoppen. Utsikt mot Patalavaca og Arguineguin.

Forleden kveld gikk turen til Sukkertoppen via Korset. Sukkertoppen ligger på drøyt 400 moh og har fått seg et norskt navn siden jeg var der første gangen. Det er forøvrig ikke den eneste plassen hvor vi nordmenn har tatt oss til rette og navngitt plasser og topper i dette norske området på Gran Canaria. Ivars plass og Eyvinds plass er andre eksempler.

På vei opp (og ned også for den saks skyld) gikk jeg meg på en million geiter  som lå i og utenfor veien (okei da… kanskje ikke en million, men sinnsykt mange) + noen høner og haner. Jeg følte meg litt som Moses som delte Dødehavet (eller var det et annet hav?) da geitene spratt unna etterhvert som jeg gikk fremover. Noen få nydelige små killinger var det også i flokken, men for det meste var det godt voksne geiter som lå og kula’n i varmen. Det lukta ikke akkurat blomster og honning  for å si det sånn, da jeg gikk gjennom dette geitehavet.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

Utsikt nordover fra Sukkertoppen.

På Sukkertoppen begynte sola omsider å dempe varmen og det blåste også litt på toppen. Endelig. En rask pause, så ble det retur samme vei som jeg kom.  Jeg holdt nemlig på å gå tom for vann, så det var ikke mye aktuelt å gjøre turen lenger enn nødvendig, men her oppe er det mulig å gå i omtrent enhver retning man måtte ønske.

Glimt fra Gran Canaria

Gran Canaria byr på mange muligheter for de som ikke synes at det å ligge pal  på en solseng i 14 dager er den store lykken. Fra her jeg har tilhold på sørkysten blant store hotell og masse turister, er det bare å labbe ivei fra leiligheten. Turmulighetene finnes bokstavelig talt på dørstokken.

Siden jeg alltid har leiebil når jeg er her nede, har jeg heldigvis muligheten til å vandre i andre områder på Gran Canaria også, og det har jeg gjort siden 2011. Det er bare å søke på «Gran Canaria» her på bloggen, så kommer mine tidligere turer opp. Nå som knærne mine er heller elendige, begrenser det hvor bratt og hvor langt jeg kan gå, men å sitte på ræva er ikke noe alternativ. Jeg har klokkertro på at bevegelse er bra for kroppen bare man tar litt hensyn. Inaktivitet har aldri ført til noe godt.

Under er noen bilder fra mine første dager på Gran Canaria i denne ferien.

Nærtur nummer 1. Korset står på en høyde ovenfor Anfi del Mar og er et populært turmål.

Nærtur nummer 1. Korset står på en høyde ovenfor Anfi del Mar og er et populært turmål.

Utsikt mot Arguineguin fra en navnløs liten topp bakom boligfeltet der jeg har tilhold.

Utsikt mot Arguineguin fra en navnløs liten topp bakom boligfeltet der jeg har tilhold.

Arinaga. En "ekte" kanarisk by hvor turismen ikke har fått feste. Anbefaler virkelig å rusle langs strandpromenaden her.

Arinaga. En «ekte» kanarisk by hvor turismen ikke har fått feste. Anbefaler virkelig å rusle langs strandpromenaden her.

I desember 2014 satte et plutselig regnvær stopper for planene om å gå på toppen av Montaña de Arinaga (199 moh) på østkysten av Gran Canaria. Denne gangen ble det endelig en tur opp (i sinnssyk vind). Utsikten over kystlinjen er helt fantastisk selv om toppen ikke er så høy Det samme er utsikten innover mot Gran Canarias fjellverden. Man kan blant annet de Pico de las Nieves som er Gran Canarias høyeste fjell.

Montaña de Arinaga til ventre. Fyrtårnet på den lille høyden til høyre er en fin start på turen opp til fjellet.

Montaña de Arinaga til ventre. Fyrtårnet på den lille høyden til høyre er en fin start på turen opp til fjellet.

Etter turen opp på fjellet gikk jeg langs strandpromenaden i Arinaga. Kun spansk å høre og ikke en eneste souvenirsjappe å se 🙂 Langs strandpromenaden er det diverse flotte skulpturer å se, og de har også snekret noen solsenger i tre til offentlig benyttelse. Arinaga har virkelig en flott strandpromenade som jeg gjerne besøker igjen.

Utsikt mot Gran Canarias fjellverden.

Utsikt mot Gran Canarias fjellverden.

Offentlige solsenger i tre langs strandpromenaden i Arinaga.

Offentlige solsenger i tre langs strandpromenaden i Arinaga.

Det er den tiden på året

Mørk desember og omtrent 3 uker til dagene igjen skal bli lengre i stedet for kortere. Det er den tiden på året der jeg synes det er aller best å forlate Norge for et par uker og oppsøke sol, lys og varme. Jeg elsker Norge, og jeg elsker skiftningene mellom årstider, men dette mørket… Det kunne jeg klart meg uten; iallefall kunne jeg godt ha tenkt meg en kortere mørketid. Derfor er det superdeilig å ha en leilighet på Gran Canaria som jeg kan få låne innimellom. Normalt pleier vi gå masse turer i fjellene her på Gran Canaria, men denne gangen må jeg ta hensyn til kneet mitt som totalhavarerte i høst og nå er under opptrening. Det gikk ikke bra da jeg prøvde meg på en liten topptur for en måned siden, så nå tar jeg ingen sjanser. Målet er å være i tipptopp shape til sommersesongen starter i fjellet, alt annet jeg klarer å få til i mellomtiden er bare en bonus. Derfor brukes mye tid på styrke- og stabilitetstrening av bein. Ferien er intet unntak. Fysioterapeuten har sendt med meg øvelser som skal gjøres daglig (daglig!) i ferien. Vi får se om det blir trening hver eneste dag, men en del trening blir det nok. Motivasjonen er kommende fjellturer. Under er noen bilder fra dagens rusletur langs strandpromenaden her.

IMG_0369.JPG

IMG_0372.JPG

IMG_0373.JPG

Latmannsferie

Det er flere år siden jeg har hatt en såååå lat ferie som denne. Normalt får jeg mark etter to timer på en solseng, men ikke denne gangen. Tar det som et tegn på at jeg trengte å flate helt ut, men i dag…. i dag kom jeg meg faktisk ut på på tur.

20140505-215914.jpg

Orket ikke kjøre noe sted, så jeg gikk fra leiligheten og opp i «fjellene» bakom Patalavaca. Her er det ekstremt tørt og støvete, og hett…. Halvannen times gange på stier og grusvei, så var jeg på «Våres Plass». En plass midt på slettelandet hvor skrentene plutselig stuper ned mot Barranco de Arguineguin. Det et ingenting som tilsier at man plutselig skal stå på kanten av et stup der man rusler over tørt slettelandskap, men vips…. ett skritt til og man ramler ganske mange meter rett ned.

20140505-220518.jpg

På Våres Plass finnes en ganske stor varde og en «toppbok». Merkelig nok hadde ingen skrevet seg inn her på en hel måned! Vanskelig å tro at ingen har vært der siden begynnelsen av april når jeg så hvilken trafikk det hadde vært der i hele vinter.

20140505-220851.jpg

På «toppen» slappet jeg av en halvtimes tid. Nøt utsikten og brisen + en håndfull medbragte druer før jeg begynte på returen. Det er mange veier ned, men jeg valgte den korteste; omtrent samme vei som jeg kom opp. Eneste forskjell var at jeg nå gikk oppom «Sukkertoppen» og fulgte grusveien/bekkefaret ned mot leiligheten istedet for å følge «åsryggen» langs en plantasje og deretter bratt ned i smågrus/sand. Sistnevnte vei er helt grei opp, men såpass bratt ned i sand og smågrus – nei takk.

Noen flere bilder fra turen under.

20140505-221738.jpg

20140505-221813.jpg

20140505-221901.jpg

Vårferie

Som jeg nevnte i forrige post, så har jeg innvilget meg en vårferie etter et knalltøft årsoppgjør. Og når jeg leser om nysnø i Trondheim på adresso.no, er det helt greit at vårferien tilbringes på Gran Canaria.

Kom ned på lørdag og har knapt sett en sky siden jeg kom. Godt og varmt er det også. Og sola er sterk! For første gang på det jeg kan huske har jeg blitt kraftig solbrent – til tross for at jeg brukte solkrem med høy faktor og ikke lå sååååå lenge i sola. Skyggen har derfor vært min beste venn siden, men i dag våget jeg meg ut på en tur i nærområdet iført shorts og t-skjorte. Nesten for varmt å gå tur i denne tempen…. men klager ikke. Skyggelivet med en god bok er ikke å forakte det heller. Nyyyyyyydelig å kunne sove til jeg våkner av meg selv, og tilbringe dagene utendørs.

20140430-153321.jpg

Gran Canaria rundt

Etter en skikkelig forblåst natt våknet vi til fortsatt vind og regn her nede. Fottur utgikk dermed med skyhøye knespark. Det var derimot en gylden anledning til endelig å få tatt bilturen Gran Canaria rundt som jeg lenge har tenkt å ta. Som tenkt, så gjort. Vi startet i retning Mogán og kjørte over fjellet til La Aldea de San Nicholás hvor enorme områder er gjort om til drivhus. På veien dit gikk det noen skikkelige regnskurer og i veibanen lå tydelige tegn på at fjellet ble «vasket ut» i regnvær. Jeg ba en stille bønn om at alle steiner måtte lande et annet sted enn på taket av min leiebil. Det hadde i tilfelle blitt dyrt.

Fra La Aldea gikk ferden opp i fjellet igjen – mot vestsiden av Gran Canaria. Her er det ville fjell og praktfulle stup som gjelder. Veien er svingete, men grei å kjøre all den tid det faktisk går to biler i bredden. Godt oppe i høyden er det en liten rasteplass med panoramautsikt vestover. Hadde det vært klarvær ville vi sett Tenerife herfra.

Utsikt mot Puerto de las Nieves og Agaete.

Etter en kort stopp kjørte vi videre mot Puerto de las Nieves. På veien dit så jeg noe jeg aldri har sett før: nemlig steinfangernett. Svære nett som var spent opp under fjellsidene og et stykke ut over veien for å fange opp fallende stein. Og at de gjorde nytte for seg, var det ingen tvil om. Rett som det var kunne vi observere mengder med små og store stein i nettet!

Steinett over veien på vei mot Agaete.

Puerto de las Nieves.

Da vi ankom Puerto de las Nieves var skyene forduftet og sola skinte fra blå himmel og gradestokken viste 27 grader. Vi tuslet oss en tur ut på piren i den lille havnebyen for å beskue Dedo de Dios (Guds finger). Den ligner kanskje ikke så mye på en finger nå lenger, men før stormen i 2005 kappet 10 meter av fingeren, kan jeg levende forestille meg at steinklippen kan ha sett ut som en finger.

Dedo de Dios.

På en av restaurantene ved havna kjøpte vi en kopp kaffe og tenkte at vi skulle spise lunch i Agaete, ikke langt unna. Det var en bommert for i Agaete fant vi ikke en eneste restaurant til tross for at vi ruslet rundt i bykjernen.

Pyntet hus i Puerto de las Nieves.

Vi besluttet dermed å kjøre videre. Fra Agaete er det motorvei i retning Las Palmas, så veien ble her atskillig mindre svingete. Vi svingte av mot Gáldar for på se om vi kunne finne et plass å spise der, men alt vi fant var mye trafikk.

Altså var vi straks ute på motorveien igjen, og vi stoppet ikke før vi kom til Playa del Inglés. Da holdt vi på å sulte rett ihjel og valgte en italiensk restaurant ved stranda – vel vitende om at vi neppe kom til å få noen stor matopplevelse der. Vi fikk rett, men vi var iallefall mette når vi gikk derifra.

Veien hjem gikk via en Mercadona i El Tablero for å gjøre storinnkjøp av vann, vin, brus og øl.

Vestkysten er vel verdt å få med seg på denne turen, men fra Las Palmas og sørover er det egentlig kun en transportetappe.Men nå har jeg iallefall kjørt Gran Canaria rundt og kan krysse av det på lista over ting man bør ha gjort her i livet 😉

Barranco de Alonso

Ettersom jeg har vært lite i de nordlige områdene på denne øya, ble dagens tur lagt til den nordøstre delen, nærmere bestemt Barranco de Alonso ikke langt fra San Mateo.

Ved stiens begynnelse. Dette var omtrent den eneste merkingen som fantes på hele turen.

Barranco betyr dyp kløft, og slike er det mange av på Gran Canaria. Iflg. guideboka mi skulle denne turen være et «must» hva gjelder turer på den nordlige delen av øya. Jeg må si meg bare delvis enig. Visst er det frodig og flott nedover barranco’en, men det er og blir likevel en dyp kløft med lite utsikt.

Det er eksepsjonelt frodig i Barranco de Alonso pga fuktighet og regn. En avveksling fra den tørre sydkysten.

En enorm kaktus passerte jeg også. I det hele tatt var det mye planteliv nedover barranco’en.

Stien begynner som dårlig asfaltert vei. Den går deretter over til kjerrevei før man må ut i bekkefaret et stykke. Her presterte jeg å fortsette bratt opp kjerreveien i stedet for å ta straka vegen ut i den tørrlagte bekken. Når kjerreveien rant ut i ingenting, var det å fiske frem guideboka og innse at jeg måtte ned igjen og ut i bekkefaret.

På vei nedover kløften på god sti.

Et godt stykke lenger ned roter jeg det til igjen, og skjønner ikke helt hvor guideboka mener at jeg skal gå. En eldre herremann forteller at jeg må opp i høyden for å komme ut av kløften. Jeg er ikke helt enig med han, for guideboka sier bestemt at jeg skal holde meg i dalbunnen, men det ender med at jeg klatrer bratt opp i høyden via en leirete sti. Ikke fordi jeg tror det er der stien videre går, men fordi jeg ihvertfall får litt utsikt over kløften da.

Deler av Barranco de Alonso sett fra høyden. Ser man nøye etter ser man også huler i det brune fjellet. Et svært vanlig syn her nede.

For å komme meg ned i kløften igjen, velger jeg veien som svinger seg i s’er langs dalsiden. Tilbake der jeg begynte å rote i utgangspunktet bestemmer jeg meg for å gjøre et nytt forsøk på å finne stien videre, og denne gangen finner jeg den uten innblanding fra noen mann.

Frodig er det ihvertfall i denne dalen.

Stien går nå mye i bekkefaret, så det gjelder å holde balansen og ikke snuble i steinene. Innimellom går jeg også på gamle vannrør eller murer som er murt opp i bekkefaret (uvisst av hvilken grunn).

Her går stien!

Rundt en slak sving kommer plutselig en hest tuslende – helt alene. Ingen rytter er å se og hesten er heller ikke bundet fast. Snodige greier.

Fine hesten 🙂

Enda litt lenger ned møter jeg på en løs hund. Heldigvis er den av den rolige sorten og eieren kommer tuslende et lite stykke bak.

Her går stien oppe på muren.

Der kløften gjør en sving til høyre får jeg endelig øye på drageblomstreet som iflg. guideboka er over 210 år gammelt. Dette er også punktet hvor jeg skal snu siden jeg ikke har tenkt meg helt til St. Brígida.

Drageblomstreet.

Veien tilbake til bilen går selvsagt i samme fotefar som på veien ned, men uten de feilskjærene jeg gjorde på vei ned. Jeg møter igjen på den unge mannen med hunden som nå lurer på om alt er ok. Han er vel ikke vant til å møte damer som rusler opp og ned langs barranco’en alene. Jeg synes jo at det er meget sympatisk av han å føle litt ansvar for en dame som kunne ha vært på villspor 😉

Statue like ved der bilen var parkert. Har visst noe med vann å gjøre. Rett ved fantes et kildeutspring der lokalbefolkningen hentet vann i medbragte kanner.

Panoramatur til Ivars Plass

Noen turer er mye finere enn andre; enten fordi turen i seg selv er en opplevelse eller fordi slutten av turen byr på en fantastisk utsikt eller noe annet som overrasker. Dagens tur tror jeg hører hjemme i kategorien «ja takk, begge deler», men aller mest er den verdt å gå pga den flotte panoramastien mellom La Solana og Degollada de Cortadores. Dette er en tur som virkelig kan anbefales, men ikke om du er ekstremt redd for høyder. Jeg har høydeskrekk, men klarte meg fint på dagens tur. Kun et lite parti måtte jeg konsentrere meg veeeeeldig om stien siden fjellhyllen jeg gikk på var ganske smal.

Utsikt mot nord. Soriademningen synes såvidt og Gran Canarias indre fjellverden viser seg frem.

Men altså… la meg starte med begynnelsen:

Heller ikke i dag hadde jeg lyst til å kjøre så langt, så jeg bestemte meg for å kjøre opp mot Soria og parkere ved km. 18,3 like ved La Solana for så å gå til El Cabezote hvor Ivars Plass skal befinne seg. Svært mange går denne turen videre mot enten Arguineguin, Puerto Rico eller Tauro, men det krever da drosje enten til eller fra  La Solana siden det ikke går buss dit. Jeg skulle t/r Ivars Plass fra La Solana.

Utsikt nedover den enorme kløften Barranco de Arguineguin.

Stien begynner midt i en sving og er ikke merket på noe som helst vis, og man ser vel knapt at det er en sti, men altså: Parker ved km. 18,3 på GC 505 og gå tilbake ca 100 meter. Midt i en sving går stien av til høyre. Til å begynne med er den av heller dårlig forfatning, men som i går ble kvaliteten på stien bedre jo lenger opp  jeg kom. Selv om stien ikke er merket er det ingen tvil om hvor man skal. For å si det sånn; det er ikke så mange andre veier å gå i den stupbratte fjellsiden enn der stien går. Gang på gang lar jeg meg imponere over kanariernes evne til lage lettgåtte stier i et terreng som ser ufremkommelig ut. I dag var stien bygd opp i en sterkt skrånende fjellside og delvis hugget ut i fjell. Eller var det en naturlig fjellhylle? Det stiligste med disse stiene som finnes over hele øya er at de ikke er laget for at turister eller fastboende skal komme seg ut på tur. Nei, de aller aller fleste av de stiene man finner her, er gamle ferdselsårer som bandt dalfører og kyst og fjell sammen. Hvor kult er ikke det liksom?!

El Cabezote slik man ser det når man kommer ganske nære.

Stigningen oppover fjellet er ikke all verdens, og etter at man har passert på oversiden av en appelsinplantasje holder man stort sett høyden bortetter fjellsiden. Her og der klatrer man naturligvis litt oppover, men det føles aldri slitsomt. Hele tiden på vei mot passet Degollada de los Cortadores har man panoramautsikt nedover og oppover den mektige Barranco de Arguineguin. Til tross for at man ikke klatrer fort oppover, får man en følelse av det siden veien mellom kysten og Soria slynger seg i S’er nedover mot dalbunnen under en og stadig forsvinner lenger ned.

Det ser verre ut enn det er. Selv for meg med min høydeskrekk.

Ved en enorm palme går stien over til å være en relativt smal fjellhylle. På avstand ser det fryktinngytende ut, men hyllen er heldigvis ikke så smal som den ser ut til på avstand. Selv jeg med min høydeskrekk taklet denne passasjen godt, men som tidligere nevnt; på et lite parti blir fjellhyllen ganske så smal og jeg tør ikke se noe som helst annet sted enn rett ned på veien jeg går.

Stien går her på en fjellhylle med massive fjell som ruver over en.

Det er lov til å føle seg -litt- tøff etter å ha passert t/r her med høydeskrekk?

Etter ca en times tid (med mange stopp for å beundre utsikten og ta bilder) er jeg oppe i Degollada de Cortadores. Her står det skilt som viser veien tilbake til La Solana (2 km, men sannheten er at det er over 3 km. iflg gps’n) og videre mot Casa de Tauro og Degollada de las Lapas (på vei mot Montaña de Tauro).

Oppe i passet Degollada de Cortadores.

Ingen pil viser hvilken retning Ivars Plass er, men en liten kikk i guideboka levner ingen tvil. Fjellet El Cabezote reiser seg mektig på sletten jeg befinner meg på, så det er bare å ta peiling over vannkanalen som faktisk har vann i seg! Det er mange vannkanaler å se her på Gran Canaria, men svært få brukes i dag til å faktisk føre vann, men denne gjør det. Og for en fart det var på vannet!

Vannkanal som fører vann fra Presa de las Niñas til Tauro

Vel oppe på sletten er det bare å tusle langs stien som slynger seg via et slitent hvitt hus murt oppunder en fjellside. Det er lettgått og fint her oppe på sletten, men dype kløfter sees på alle kanter. Det er et fasinerende landskap. Som overalt på Gran Canaria finner man også her bønder som dyrker jorda.

Landbruk sett fra toppen av El Cabezote.

El Cabezote sett fra Degollada de Cortadores.

Idet jeg kommer til foten av El Cabezote presterer jeg å bomme på raskeste sti opp. Jeg ender dermed med å gå på stien på siden av fjellet og komme opp sørfra i stedet for nordfra. Ingen krise, så fikk jeg sett utsikten sørover enda bedre (siden fjellet har en flat og stor topp i motsetning til hva man skulle tro når man kommer mot fjellet nordfra).  Fra platået El Cabezote ser man hele kystlinjen i sør fra ørkendynene i Maspalomas til Tauro.

Utsikt mot kysten fra toppen.

På den nordligste enden av toppen har Ivar murt opp en benk som er perfekt for en lunch med utsikt. Også må man ikke glemme å skrive seg inn i toppboka!

Benken på Ivars Plass hvor det også finnes en toppbok i god norsk tradisjon.

På toppen møter jeg et norsk ektepar som har gått opp fra Arguineguin og skal ned til Tauro. De forlater toppen kort etter at jeg har kommet opp, så en liten stund har jeg utsikten helt for meg selv før tre norske menn kommer «sprintende» opp. De har i likhet med meg gått fra Solana, men skal returnere til Tauro. Jeg har bilen parkert ved Solana og må pent gå tilbake samme vei som jeg kom. Ikke at det er noen krise, for med den panoramastien som venter, er det bare å nyte returen. Det er sjelden jeg går en hel tur og stort sett smiler hele veien, men dette var en slik tur! Jeg går den gjerne på nytt, men vil helst da gå ned til kysten ett eller annet sted fremfor å returnere til Solana.

Utsikt tilbake mot der jeg har gått. Det ser ikke mye fremkommelig ut!