Tag Archives: gruvehistorie

Røsjøgruva

En iskald lørdag i oktober (den 22. for å være eksakt) gikk turen til Røsjøen og gruva som ligger ved sjøen. Gruva kalles ofte for Røsjøgruva, men på offisielle kart heter den Rødalen Gruve.

Jeg hadde ikledd meg en anorakk som jeg trodde var vindtett. Det skulle fort vise seg at det var den ikke der vi vandret oppover snaufjellet fra parkeringen ved Kongens Gruve. I dette området er det utallige spor etter mange års gruvedrift, men ingen bygninger står igjen. De ble visstnok brent ned da gruvedriften ble nedlagt.

img_6911

Utsikt mot Orvsjøen.

Iskald vind, 7-8 minusgrader og ikke vindtett anorakk betyr at man ikke kan rusle på tur. Her gjaldt det å gå på så man ikke frøs altfor mye. Kjæresten hadde også bomma på bekledningen og frøs like mye som meg.

Turen går til å begynne med slakt oppover langs en gammel grusvei før veien tipper nedover mot Røsjøen. Her ble det litt le for vinden heldigvis, men det føltes langt nok ned til gruva likevel. Det var nesten så vi ga oss, men det er surt å ikke nå turmålet sitt, så vi fortsatte og kunne omsider skue et gammel og værbitt hus på høyre side av veien. Da skjønte vi at vi nærmet oss gruva, og ganske riktig: rett etter at vi hadde passert huset fikk vi øye på den første bygningen som utgjorde en del av gruvesamfunnet.

img_6903

Årene tærer på det lille huset ved gruva.

Døra til huset var forsvunnet, så vi kunne gå inn og se på maskineri av noe slag. Jeg aner ikke hvilken nytte dette hadde, men det kunne se ut som om det hadde gått noen vaiere fra huset og ut. Et par sammenraste bygninger og en slagghaug utgjorde resten av området. Vi tok oss en liten vandring oppå slagghaugen før vi begynte på returen.

img_6883

Mon tro hvilken funksjon disse hadde i gruvedriften.

I stedet for å gå samme vei tilbake gikk vi på stier bakom det lille røde huset inntil vi var på turens høyeste punkt der vi igjen møtte på veien. Vi fulgte den et lite stykke før vi tok en litt annen vei ned gjennom Kongens Gruve enn vi kom opp. Det er spennende å rusle i disse gamle gruveområdene rundt Røros. Så mye historie og så mange menneskeskjebner ligger igjen i ruinene etter fordums storhet. Etter å ha lyttet meg gjennom Falkbergets fantastiske romaner fra gruvesamfunnet i og rundt Røros er det nesten så jeg kan se for meg romanpersonene når vi går på tur i disse områdene.

img_6885-1

Sammenraste bygninger.

For de som ikke har lest Falkberget: Gjør det! Han forteller så godt at du nesten kjenner både sulten, kulda og strevet i kroppen din. Handlingen i Nattens Brød (4 bind) og Christianus Sextus (3 bind) foregår delvis i det området vi var på tur i denne dagen.

img_6890

Vandretur oppå slagghaugen.

Advertisements

Korte dager

Vi skriver medio november og dagene er korte. Turlivet preges av dette og består nå stort sett av turer i nærheten av hytta. Alternativet er å stå opp før dagen gryr og kjøre av sted i mørket for å være klar til å starte turen når lyset kommer. Det har vi ikke funnet motivasjon til enda, så forrige helg ble det altså bare turer i hyttas nærområde.

Det hadde kommet et lite dryss med snø, og bekker og myrer har begynt å fryse til. Jeg håper på mer snø, for skal det først være vinter kan det godt være skikkelig vinter. Om ikke annet lyser snøen opp i mørket!

Under er noen bilder fra forrige helg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Begsveinbua har blitt litt skeiv med åra, men gir fortsatt ly for vinden

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Novemberlys over myrene.

IMG_0721

Tåkelandskap ved Orvsjøen.

IMG_0733

Tåka skapte en spesiell atmosfære ved Christianus Sextus-gruva.

Tre gruver pluss en liten topp

I går var planen å dra på tur sørøst for Røros for å gå til topps på Hestkampen. En veldig fin plan hadde det ikke vært for at det allerede var sent på dagen da vi startet fra hytta. Mens kjæresten var innom Trygstad Bakeri på Røros for å kjøpe noe godt vi kunne ha med på turen, kikket jeg på kartet og fant ut at områdene rundt Olavsgruva  så ut til å være et fint turområde som var mye nærmere. Som tenkt, så gjort.

Heishuset ved Olavsgruva hvor taubanen til Storwartz startet.

Heishuset ved Olavsgruva hvor taubanen til Storwartz startet.

Jeg har vært på omvisning i Olavsgruva for mange herrens år siden, men kjente meg overhodet ikke igjen da vi stoppet bilen på parkeringsplassen der. Utenom sesongen er det omvisning her hver lørdag klokken 15.00, og da får man bli med ned i en av gruvegangene. Denne lørdagen skulle vi ikke under jorda så vi ruslet rundt på området og kikket på det som er bevart fra gruvetiden. Det er strengt tatt ganske fort gjort, så vi satte oss i bilen og kjørte til Gamle Storwarts, nok en gruve i området.

Gamle Storwartz Gruve.Heishuset til vesntre, flotasjonsanlegget til høyre.

Gamle Storwartz Gruve.Heishuset til vesntre, flotasjonsanlegget til høyre.

Vi ruslet blant gamle bygninger og taubane før vi begynte å gå tilbake i retning Olavsgruva. Målet var Qvintushøgda (911 moh). Turen går på god vei, som går mellom gruvene, før man dreier nordover på sti. På veien opp må man krype under vaierne til taubanen. Turen til Qvintushøgda er svært enkel siden Storwartz ligger på godt over 800 meter.

Deler av taubanen som vi passerte på vei til toppen.

Deler av taubanen som vi passerte på vei til toppen.

På toppen er det en stor varde og i klarvær er det imponerende utsikt herfra i alle retninger. I løpet av de timene vi befant oss i området så vi stadig vekk folk oppe på toppen, så dette er tydeligvis et populært utfarststerreng.

På toppen av Qvintushøgda.

På toppen av Qvintushøgda.

Til tross for sol var det en kald vind som blåste i området og enda mer på toppen – som vanlig er på topper. Vi beveget oss derfor i retning nordenden av Klettjønna for dagens kaffepause. Her fant vi ly for vinden og sola varmet enda litt med sine sene ettermiddagsstråler.

Ved Klettjønna.

Ved Klettjønna.

Et par kaffekopper og en kanelbolle senere bega vi oss videre langs tjønna på god sti/anleggsvei i retning Nye Storwartz Gruve. Også her er det flere bygninger som fortsatt står og minner om tidligere tiders gruvedrift. Mannskapsbrakka som huset 200 mann brant ned i 1950, så der står kun grunnmuren av stein igjen.

Stilig bru av stein som vi krysset på vår vei.

Stilig bru av stein som vi krysset på vår vei.

Et inngjerdet område på stedet viser et dagras; altså et ras i gruven som avstedkommer åpninger som ligger opp i dagen. Det er snodig å tenke på at området vi gikk tur i er «gjennomhullet» av gruveganger. Ett sted så vi en åpen gruveinngang; Cornelias sjakt. Denne er godt sikret med metallgitter, men jeg kjente likevel at beina ble til gele når jeg forsøkte å kikke ned i inngangen.

Dagraset i Storwartz Gruve. Ingen kom til skade da gruven allerede var stengt på tidpunktet for raset.

Dagraset i Storwartz Gruve. Ingen kom til skade da gruven allerede var stengt på tidpunktet for raset.

I løpet av en kort ettermiddag var vi altså innom hele tre gruver. De ligger som perler på en snor nordøst for Røros. Malmen de tok ut i gruvene ble sendt med taubane til smelthytta på Røros. Selv om gruvene utgjør et dypt inngrep i naturen er det fasinerende å rusle rundt i historien som har preget Røros så mye, og jeg er glad for at iallefall deler av denne historien blir bevart for senere generasjoner. En vakker dag håper jeg å ta med sykkelen opp hit og sykle på nettverket av veier og stier, for rundt gruvene er det vakker høyfjellsnatur. En skitur i området står også høyt på ønskelisten for kommende vinter.

Nye Storwartz.

Nye Storwartz i høstsol.

Enden av en vassrenne som jeg antar sørget for vannforsyningen til gruva.

Enden av en vassrenne som jeg antar sørget for vannforsyningen til gruva.

Drømmehelg på hytta

På Skåkåsfjellet. Denne gangen med utsikt. Tommel opp!

På Skåkåsfjellet. Denne gangen med utsikt. Tommel opp!

Sommeren kom sent i år, men den kom godt! Forrige helg var en slik helg man bare har drømt om tidligere i sommer. Varmt, nesten vindstille, sol fra skyfri himmel og hyttehelg.

Dermed ble det turer i nærheten av hytta. Ikke lange, strabasiøse turer, men koselige og fine turer.

Lørdag tok vi turen opp til Skåkåsfjellet fra Røros. Toppen er på 900 moh og turen går langs grusvei, kjerrevei og sti. Det var (som forventet) en helt annen opplevelse å gå her denne gangen enn i august for to år siden da vi gikk over fjellet på vei mot Marenvollen. . Den gangen silte regnet ned og skyene nådde nesten bakken. Helt siden den gangen har jeg hatt lyst til å se utsikten fra Skåkåsfjellet på en godværsdag. Både på turen opp og ned gikk vi innom Avholdshytta for en rast. Denne hytta har jeg hørt mye om, men har aldri vært der selv – før nå. Stengt nå selvsagt, men artig å ha sett den likevel. Påska 2016 vil hytta forøvrig stå på en ny grunnmur. Arbeidene var godt i gang.

Avholdshytta.

Avholdshytta.

Søndag var det tid for en ny «gruvesafari». Denne gangen gikk turen til området rundt Kongens Gruve i Nordgruvfeltet. Ikke langt fra Christianus Sextus der jeg var for ikke lenge siden. Jeg synes det er fasinerende å rusle rundt i et område som har så tydelige spor etter over 300 år med gruvedrift. Spor finnes nesten hvor enn man snur seg.

Kulturminner fra en svunnen tid.

Kulturminner fra en svunnen tid.

Nydelig terreng rundt Røros. Min  kjære beundrer utsikten.

Nydelig terreng rundt Røros. Min kjære beundrer utsikten.

På denne turen gikk vi også oppom Orvbergsfjellet. Dermed fikk jeg krysset av en topp på listen over topper i Sør-Trøndelag med PF > 100 meter.  Orvbergsfjellet er en rusletopp. Det vil si at det er en topp som alle og enhver kan rusle opp på uten at skadde knær tar skade. Fint med sånne topper når knærne slår seg vrang.

Orvbergsfjellet.

Orvbergsfjellet.