Tag Archives: hare

Bringen – listetopp i Holtålen

Turdato: 24.08.2017

Bringen er ett av disse fjellene som jeg ofte har tenkt jeg skulle komme til topps på, men så har det bare blitt med tanken i veldig lang tid. Poenget er at vi kjører forbi avkjørselen til grusveien som går opp mot Bringen hver gang vi kjører til eller fra hytta, så dette er en topp som burde være grei å bestige – særlig siden det går grusvei helt opp. Riktignok kan man ikke kjøre hele veien opp, men likevel… Omsider ble det til at jeg tok en avstikker på vei til hytta en vakker august-ettermiddag.

Grusveien er bratt og smal det første stykket, men så vider deg ut og det blir slakere, selv om veien fortsatt stiger. Jeg kommer til Nålsjøan og vet at om ikke lenge vil jeg møte på en bom, men jeg ser ingen merket parkeringsplass. Dermed møter jeg på bommen og må rygge tilbake til jeg finner en liten lomme på siden av veien det bilen kan stå trygt inntil jeg er tilbake.

Siden det er grusvei hele veien til topps fra denne siden blir skotøyet joggesko. Fjellet kan også bestiges fra Selbusiden, da på sti.

IMG_1881

Myrull – fjellets perle, spør du meg.

Jeg pleier ikke å like å gå på grusvei, men denne turen var så vakker at jeg nesten glemte grusveien. Nydelig fjellterreng  på alle kanter og en augustsol som sto lavere og lavere på himmelen etterhvert som jeg gikk. Noen reinsdyr + en hare krydret opplevelsen.

IMG_1862

Det mangler ikke på bygg og andre installasjoner på toppen.

Når jeg kom høyt nok opp begynte dalføret Tydalen å bli synlig og på toppen ser man også mot Selbu. På toppen er det en masse installasjoner og bygg, så den er ikke voldsomt vakker, men om man glemmer det som er på selve toppen og heller fokuserer på det som er rundt av fjell og daler, så er det en opplevelse å være alene på toppen av  Bringen en deilig augustettermiddag som begynner å gå over i kveld.

IMG_1833

Stor og fin varde på toppen av Bringen.

Veien ned ble den samme som jeg kom opp. En stadig lavere sol gjorde sitt til at lyset og stemningen i fjellet skiftet kontinuerlig. Oppsummeringen av turen er at det er en overraskende vakker tur til tross for grusvei og mye rart på selve toppen. Denne toppen vil jeg bestige fra Selbusiden en vakker dag.

IMG_1817

På vei ned igjen.

Reklamer

Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh)

Før sommeren hadde jeg fire topper jeg ønsket å bestige: Nonshøa i Storlidalen, samt Novola, Storskarven og Kjøliskarven som ligger i nærområdet til hytta. Ortopeden som opererte kneet mitt i februar ga meg dårlige odds for fremtidige toppturer, men jeg nekter å gi meg uten å ha prøvd. Jeg har derfor tilbragt utallige timer på 3T og løftet jern til den store gullmedaljen for å styrke muskulaturen i beina. Tidlig i sommer så det ikke lyst ut. Uansett hvor mye jeg trente, virket det ikke som om kneet likte å være på tur. Ja, egentlig virket det ikke som det likte styrketrening noe særlig heller til tider. Til tross for det har jeg vært noen ganger på Novola (selveste nærfjellet til hytta), og det har gått greit. Kjøliskarven ble også overvunnet en vakker dag i august selv om kneet var hovent. Begge toppene er usedvanlig snille topper, eller rusletopper som jeg også liker å kalle dem. I det begrepet ligger at det ikke er altfor mange høydemetre, ingen steinur av betydning og at jeg slipper høye kneløft opp og ned skrenter; altså at det er relativt jevn stigning opp og ned.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Nonshøa ble for tøff denne sommeren. Været var ikke på min side de første dagene i Storlidalen, og da sola endelig kom, var kneet helt «maroder», så Nonahøa må vente til en annen gang.

Siste topp på sommerens «to-do-liste» er Storskarven. Det er 1265 meter høyt og nabofjellet til Litjskarven som ble besøkt forrige helg. Begge toppene har vi fin utsikt mot fra hytta, så det var klart helt fra vi kjøpte hytta at begge toppene måtte besøkes. Det er noe eget med å sitte og skue utover og vite at man har vært på de toppene man ser fra sin egen sofa.

I går var dagen endelig kommet for å forsøke meg på Storskarven. Himmelen var grå, men det var vindstille; et lite mirakel i høstfjellet. Jeg sverger på at det hadde vært t-skjortevær om sola hadde dukket frem fra skyene. Det er kanskje å dra begrepet sommer litt langt å hevde at 10. oktober er en sommertur, men det er iallefall fortsatt 2015, så jeg krysser av Storskarven på lista over sommerens mål.

En skydott har plassert seg på toppen.

En skydott har plassert seg på toppen.

Som forrige helg startet jeg fra Killingdal Gruve. Jeg var sent ute, for jeg hadde drøyd den på hytta i håp om at sola som Yr hadde lovet skulle dukke opp, men til slutt måtte jeg starte  – med eller uten sol.  Jeg fulgte stien mot Litjskarven et stykke oppover før jeg brøt av og skrådde østover i retning dagens mål. Mellom Litj- og Storskarven er det en myrlendt dal som må krysses, og da jeg beveget meg ned her, så jeg at Storskarven hadde fått en skydott på toppen. Hmm… Ikke bare skjuler sånne dotter utsikten, men de har også en stygg tendens til å sørge for iskaldt, fuktig klima på toppen.

Jeg tok en kaffepause og håpet skydotten ville drive avgårde. 10. oktober og jeg kunne ta meg en ti-minutter UTEN å dra på meg dunjakke. Det er sjelden vare for en frossenpinn som meg, så det sier noe om hvor vindstille og deilig det var – selv uten sol. Mens jeg satt der og tenkte på alt og ingenting og beundret den uberørte naturen rundt meg begynte jeg å kunne skimte varden på toppen. Kanskje skylokket ville fjerne seg? Jeg bestemte meg for å begynne å gå opp fra dalen jeg befant meg i og vurdere om jeg skulle gå på toppen underveis.

Fra toppen av Storskarven.

Fra toppen av Storskarven.

Det har kommet nysnø i området, sannsynligvis på fredag siden det var eneste dag med nedbør denne uken, og etterhvert som jeg kom høyere ble det mer snø. Våt gjennomslagssnø for det meste, men her og der «ordentlig» snø som hadde fokket seg. Det går jevnt og trutt oppover og idet jeg begynte på selve fjellet så jeg to på vei ned fra toppen. Noe senere så jeg også ett menneske på vei opp etter meg. Dette var eneste tegn til liv på denne turen foruten en nydelig harepus som hoppet avgårde ikke langt fra meg. Ved Killingdal hadde det sittet en gjeng og hatt picnic, men på turen var jeg så godt som helt alene. Det er det som er det beste med Trøndelagsfjella. Man slipper å gå i kø. Ihvertfall om man unngår trekanten i Trollheimen og Sylan.

Toppvarden.

Toppvarden.

På toppen blåste det littegrann, men den store varden ga le for vinden. Jeg fikk av meg våte gensere i en fart og dro på meg en tørr ullskjorte + dunjakke og varmeskjørt. Føttene var våte etter myrvandringen. Jeg digger fjellskoene jeg bruker nå, men det er ett stooooort minus med dem: Det er ikke skinn på siden av «tunga» som ligger under lissene. Skoene sitter godt på vått underlag, jeg får ikke gnagsår i dem, og de er så myke at jeg heller ikke har smerter i overfoten, men så var det dette med at de ikke er 100% skinn da. Synd, for skoen er ellers helt fantastisk på min fot.

Utsikten på toppen var noe skjemmet av at det var mye lave skyer rundt om, men det var likevel en opplevelse å se utover. En vakker dag skal jeg opp her igjen, og da skal jeg kunne skue vidt omkring. Det må være helt fantastisk.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg frøs. Det hjelper ikke hvor mye man har på seg om man ikke også er varm på føttene, og det var  ikke jeg.

Returen ned mot dalen gikk i samme spor som jeg kom opp, men nede i dalen la jeg ruta litt lenger vest i håp om å unngå en del myr. En liten kaffepause tok jeg meg tid til omtrent halvveis til Killingdal. Det var en så vakker ettermiddag at jeg ikke så noen grunn til å stresse. Jeg ville uansett rekke frem til bilen før det ble mørkt.

Isen har begynt å legge seg.

Isen har begynt å legge seg.

Det er noe eget med å være på tur i skiftet mellom årstidene. I fjellet er det snart vinter. Den første snøen har allerede kommet (selv om den sikkert vil forsvinne igjen), og isen har begynt å legge seg på små myrtjønner. Småbekkene har også fått et tynt lag med is her og der, og det er fasinerende å se og høre vannet renne under islokket. Om ikke lenge er sannsynligvis myrene frosne. For en lek det da blir å være på tur!

Halvfrossent bekkefall.

Halvfrossent bekkefall.

Gårsdagens tur var en av svært få som for min del var helt smertefri. Ingen smerter verken i føtter, lårmuskulatur eller knær. Det er nesten for godt til å være sant, men det er lov å håpe at dette er begynnelsen på en god turperiode.

Søndagsturen som ble til mens jeg gikk

Ikke alle turer er så nøye planlagt, eventuelt går de ikke helt etter planen. Dagens tur var en slik tur.

Våknet opp til sol og i dag forsvant ikke sola når jeg kom meg ut, men brrrrrrrrrrrr…………. det var kaaaaaldt! Iskald vind og i marka lå et melisdryss som var kommet i løpet av natta (ikke mye). Til tross for sol savnet jeg vantene mine (som jeg trodde jeg ikke trengte i dag). «Sommer-dunjakka» var imidlertid med i sekken og det var jeg glad for! I begge pausene var det godt å kunne trekke jakka utenpå – selv om sola stort sett skinte ned på meg.

Dagens rute gikk opp mot Lomtjønna og videre i retning Leiråsen (Bratsberg). Lenger enn det hadde jeg ikke tenkt, men i løpet av pausen jeg hadde ved hytta som ligger ved foten av Leiråsen ble planene for turen videre lagt. Hadde en god og lang kaffepause ved hytta. Ingen grunn til å stresse når sola skinte og jeg hadde all verdens tid. Mens jeg satt der så jeg plutselig en bevegelse i øyekroken og jammen var det ikke en harepus som kom hoppende. Tok opp kameraet for å se om jeg klarte å få tatt en bilde, men oppstarstlyden på kameraet skremte haren så den skyndte seg å hoppe videre og ute av synes. For noen vakre dyr de er! Og mye større enn jeg vanligvis forestiller meg dem. Det er uhyre sjeldent jeg har sett hare i marka. Til tross for utallige timer på tur var dette 2. gang jeg så hare, så de er sjeldne gleder. Desto artigere når de viser seg. Satt en drøy time ved hytta og i løpet av denne tiden var det ikke ett menneske å se. Kun fugler som kvitret og haren som kom hoppende.

Hytta ved Leiråsen. Direkte sørvendt så her er det godt å sitte når sola skinner.

Fra Leiråsen har jeg vanligvis gått videre i retning Rossmo, men denne gangen hadde jeg lyst til å utforske traktorveien som går rett opp fra hytta. Noen damer hadde tidligere fortalt meg at denne gikk til Liaåsen. Det hadde jeg mine tvil om, men jeg ville utforske saken. Det viste seg at jeg fikk rett. Traktorveien endte på toppen av åsen og jeg ble litt i villrede om hva jeg skulle gjøre. Snu og ta runden om Rossmo likevel eller fortsette innimellom tett skog og snø?

Utsikt fra Leiråsen mot Rosten/Tiller

Jeg valgte det siste og gikk i retning av en traktorvei som kunne skimtes mellom trærne lenger ned. Når jeg kom meg dit viste det seg at denne traktorveien ikke var spesielt farbar pga snø, så når det dukket opp en sti som gikk bratt opp i retning Liaåsen valgte jeg å begynne «klatringen» opp her. Stien rant selvfølgelig snart ut i ingenting, men opp skulle jeg og opp kom jeg. Vel oppe var det relativt snøfritt men mye kvist så man måtte se seg for. Gikk i retning Liaåsen og kom til slutt ut på skiløypa rett nedenfor toppen. I dag var det forøvrig åpning av årets «Til Topps» så når jeg passerte Liaåsen kunne jeg sanke inn det første kodeordet for i år. Turen hjem gikk via Lomtjønnmyra og videre ned til Styggdalen og Bekken.

Fortsatt ufattelig mye snø i marka, men det er vel ikke så rart når nedbøren enda kommer som snø om natta. Blir ikke noen effektiv snøsmelting av slikt vær. Og selv om jeg er überklar for at marka skal bli snøfri er det visst ikke alle som har det så travelt med det. Tro det eller ei, så møtte jeg en skiløper i dag!! Selv om det er mye snø i marka vil jeg ikke si det er gode forhold for skigåing, men enkelte nekter tydeligvis å gi seg mens leken er god. *Riste på hodet*

Jonsvatnet med mektige fjell i øst som bader i sol

Dagens rute