Tag Archives: Holtålen

Stor- og Litjskarven

Turdato: 1. juli 2018.

Storskarven er det høyeste og mest markante fjellet som vi ser hver gang været tillater det når vi titter ut av stuevinduet på hytta. Det er også et fjell som ruver så godt i terrenget at jeg har sett det fra utallige andre topper og utsiktspunkt på mine turer i og omkring Røros. Til tross for det har jeg ikke besøkt toppen av Storskarven siden oktober 2015. Det var på tide med et nytt besøk sammen med min kjære som enda ikke hadde vært på toppen. Nesten skammelig når hytta ble tatt i bruk i desember 2014!

Denne julidagen opprant med blå himmel og en varm sol, men ikke for varmt. Perfekt for en topptur med andre ord.

IMG_4689

En del av bygningsmassen på Killingdal Gruve.

Utgangspunktet vårt var Killingdal Gruve og vi fulgte stien opp mot Litjskarven et stykke før vi forlot den og bega oss i retning av Storskarven. Videre opp er det ingen sti å følge, men det er relativt greit terreng å gå i.  Denne gangen gikk vi opp mot toppen lenger vest enn jeg gjorde sist. Det betyr at det er brattere, men jeg synes likevel at det gikk mye lettere mot toppen enn sist. Utrolig hva minus 13 kg. på kroppen + et restituert kne betyr for toppturer!

IMG_4693

Mot Storskarven.

På toppen var vi alene en liten stund før det begynte å komme flere opp. Hvor var de når vi var på vei opp? Vi tok oss en lang pause i sola på toppen før vi begynte å røre på oss igjen. Før vi begynte nedstigningen tok vi oss en tur østover langs toppen, men som k\jeg nevte tidligere, er fjellet stort, så vi komme ikke til østenden av topplatået før vi snudd og begynte på returen.

IMG_4707

Ingen snø på toppen av Storskarven denne gangen.

Vi hadde bestemt oss for å legge returen om Litjskarven, og tok sikte på skardet mellom Litjskarven og Molingdalsskarven. Enkel og ukomplisert nedstigning og deretter oppstigning til Litj’en. På toppen av Litjskarven tok vi nok en pause før vi fant stien tilbake til Killingdal Gruve.

Kort oppsummert; en nydelig dag i fjellet. Drøyt 11 km. tilbakelagt på 3 1/2 timer.

IMG_4720

På toppen av Litjskarven.

Reklamer

Ruglråen

Nedenfor hytta, i dalen, ligger en dyp canyon (elvegjel, juv). Den heter Ruglråen og starter et stykke lenger sør og ender et stykke lenger nord. Nede i juvet renner elven Rugla. Juvet er ca 5-6 km. lang og over 100 meter dypt på det meste.

IMG_0817

Villniss!

Sist helg var vi på utforskerferd både lørdag og søndag i dette spennende juvet. La det være sagt med en gang: Her her bare sporadisk sti (iallefall der vi gikk), og for det meste er det vilt og bratt, og nesten ufremkommelig. Særlig vestsiden er stupbratt. At det har bodd folk her en gang er nesten umulig å forestille seg, men det har altså vært mennesker som har hatt sitt livsverk  i dette trange, dype juvet.

IMG_5778

Stupbratte fjellvegger på vestsiden av juvet.

Vårt første møte med juvet skjedde fra oven. Vi gikk fra hytta, krysset RV30 og fulgte en gammel traktorvei et stykke før vi fortsatte over myr og lyng til vi sto på kanten av et enormt stup. Jeg som har en smule høydeskrekk kjente at det kilte skikkelig i magen og at beina liksom visnet bort. Helt ut på stupet beveget jeg meg derfor ikke, men opplevelsen var like fullt stor.

IMG_5782

Min kjære studerer fossen som skal være ca 30 meter høy.

Vi ruslet langs juvet i retning sør et stykke og plutselig dukket det opp en foss der nede. Jeg antar at det var Råfossen vi så. Vi så også flere steder hvite fjær langs kanten av stupet. Er det ørna som har hatt seg et rypemåltid eller flere? Det skal visstnok finnes ørn i juvet.

IMG_5779

På kanten av stupet med Råfossen i bakgrunnen.

Dagen etter forsøkte vi å gå oppover juvet fra starten i nord; Engan Skanse. Engan skanse er en skanse ble bygget i 1678 for å stoppe svenskene og det sto et slag her i 1679. Så mye er det egentlig ikke å se her, men en gresskledd opphøyning er vel kanskje den gamle skansen?

Vi tok oss ned en skråning og kom til Rugla og begynte å følge denne sørover. Først over en slette, så inn i skogen over stokk og stein. Det ble stadig brattere og stadig mer ufremkommelig. Et stykke oppi juvet sa jeg stopp. Kjæresten krysset elva der den nesten var på sitt bredeste og påsto at det var sti på andre siden, men det hadde jo vært sti der vi hadde gått også… et stykke. Så hvem vet om stien på andre siden stoppet like oppi der?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ruglråen – vill og vakker. Kjæresten har nesten kommet seg over elva.

Nei, jeg nektet å krysse elva, så det var bare å ta seg tilbake til Engan via en liten omvei opp og innover igjen på det som så ut som en gammel traktorvei. Også denne stoppet i et ugjennomtrengelig buskas, så vi snudde og returnerte til bilen.

Jeg er ikke helt ferdig med Ruglråen enda. Etter å ha finstudert kartet har jeg sett meg ut et nytt sted for å forsøke å komme med ned i Råen. Målet er å komme meg til Salomeråen. Her bodde Salome (1759-1848) med familien sin i mange år og det skal finnes rester av et eldhus der. Til tross for at det ser ugjestmildt ut der nede kan det ikke ha vært helt ille, for både Salome og ektemannen Iver ble riktig så  gamle før de vandret. Salome rundt 90 år, ektemannen rundt 83 om jeg ikke husker feil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Idyllisk lite skogstjern rett ved veien.

Rolf Engan har skrevet Salomes historie i en bok som enkelt og greit heter «Salome». En fasinerende fortelling om en sterk kvinne som fant glede i nesten ingenting (sett med våre velstandsøyne) og levde et liv i takknemlighet for det lille hun hadde. Absolutt verdt å lese, spesielt for de som på en eller annen måte har en tilknytning til Holtålen/Røros.

Novembersol på tur

Kalenderen viser 1. november og sola står stadig lavere på himmelen – om man er så heldig å få se den. Det fikk vi i dag – juhuuuuu! Værvarselet som NRK hadde servert for dagen på lørdagskvelden ga intet håp om sol. Desto herligere når vi slo opp øynene og kunne nyte morgenkaffen med sol, blå himmel og utsikt til Storskarven på andre siden av dalen utenfor vinduet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

For ikke å kaste bort verdifulle solstråler på bilkjøring gikk dagens tur fra hytta. Jeg hadde en følelse av at solskinnet ikke ville vare ved, værvarselet tatt i betraktning, så finværet måtte utnyttes max.

Turen gikk i det jeg synes er tung-gått terreng. Myke tuer og lyng som man synker så langt nedi at fjellskoene ikke er synlige, vierkratt, myrer og morenerygger som må gås opp og ned. Bra trening er det iallefall!

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Dagens mål var hytta ved Storhøgdgruva. En fin plass å raste. Bare fjell, myr, tjern og lyng så langt øyet kan se. Ja også inngjerdingen rundt den gamle gruveinngangen da.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Vi hadde fortsatt sol, men i nord så vi truende skyer, så vi drøyde ikke altfor lenge før vi begynte på returen over lyng og hei. To timer og 6 km. er dagens «harde fakta».  Sol, vindstille og god temperatur; det er november slik jeg kan like den. (Men i desember må vi gjerne få snø altså!).

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Storvollhøgda fra Storvollen

Etter noen dager med miniturer rundt hytta på grunn av det hersens kneet, ville jeg ut på en litt lengre tur når sola endelig dukket opp utpå formiddagen. Dog turde jeg ikke utsette kneet for altfor mange høydemetere eller kilometer nå som hevelsen etter forrige ukes turer er på retur, så valget falt på Storvollhøgda (1016 moh). Det er en topp jeg har vært på før, men da gikk jeg fra hytta via Novola. Denne gangen kjørte jeg veien opp fra skistadion til setervollen Storvollen for å slippe mange kilometere i stiløst og tungt terreng. Jeg hadde på en tidligere tur langs veien sett at det var et skilt som pekte mot Storvollhøgda, og antok at det da var en sti til topps derfra. Antagelsen medføre riktighet.

Deilig natur. Utsikt mot Kjølifjellmassivet .

Deilig natur. Utsikt mot Kjølifjellmassivet hvis man snur seg på vei opp,

En umerket men tydelig sti tok meg til toppen av Storvollhøgda i løpet av 45 minutter. I sol gjennom en nydelig terreng var det lett å la seg sjarmere. Nesten ikke folk å møte og på toppen var jeg alene. Lysten til å fortsette innover fjellet var definitivt tilstede, men jeg tok til vettet og returnerte samme vei som jeg kom. Kneet var ikke helt fornøyd på veien ned, men nå noen timer etter turen verker det ikke lenger og det er ingen økning i hevelsen, så da antar jeg at jeg klarte å balansere kneets behov med psykens behov sånn passe greit (selv om jeg gjerne skulle gått lenger).

Toppvarden med ikke mindre enn 3 postkasser.

Toppvarden med ikke mindre enn 3 postkasser.

Topptur og opptur

Etter forrige helgs nedtur var jeg ivrig etter å teste om knærne virkelig var så ille som nedturen fra Muggruva kunne tyde på, eller om det bare var en dårlig dag for dem.

Men først måtte terrassen på hytta få sitt andre strøk med terrassebeis. Oppholdsvær som varer noen timer er mangelvare denne sommeren, så da må man utnytte muligheten når den er der. Det var derfor blitt godt utpå dagen før jeg begynte på dagens tur.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Egentlig skulle jeg bare en tur opp til Bergsveinbua for å få litt luft og teste knærne og nye fjellsko i megasnilt terreng, men da jeg kom dit lokket toppen av Novola på meg. Selv om det hadde skyet noe til utover dagen var det fortsatt nydelig turvær, så jeg fortsatte oppover. Helt bevisst valgte jeg å gå rett opp mot toppen i stedet for å gå sørover og ta ryggen opp slik jeg har gjort før. Som forventet taklet knærne turen opp uten problemer. Det er nedoverbakkene som er trøblete. På toppen tok jeg en liten pause før jeg gikk ned omtrent samme vei som jeg kom opp. En forskremt rype flakset opp bare 3-4 meter fra meg rett under toppen og gled på oppdriften nedover fjellet. Enn om man kunne tatt slike enkle veier ned fra toppen? Da kunne slitne knær være slitne så mye de bare ville.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Det venstre kneet «knirket» litt på veien ned, men ikke mer enn jeg må forvente med artrose i kneet. Det høyre oppførte seg meget bra, så hva i himmelens navn som gikk av det sist søndag må fåglarna vite. Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med dagens tur. Knærne er ikke så ille som turen til Muggholskampen kunne tyde på, og friluftsfremtiden ser straks mye lysere ut 🙂

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Turens høydepunkt (foruten relativt velfungerende knær) må være rypeflokken jeg gikk på rett før jeg kom ned igjen til Bergsveinbua. Jeg rakk ikke å telle hvor mange det var, men det var iallefall 3 , om ikke 4, voksne ryper + en skokk med nydelige små rypebarn som nå har lært å fly. En skikkelig opptur-tur i dag altså 😀

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Topptur og nedtur

Etter noen helger med fantastisk vær på hytta ble det mer «normalt» vær forrige helg. Dvs. pissregn på lørdag og litt sol, litt skyet og litt regn på søndagen. Lørdag dro vi derfor til Funäsdalen på harrytur og hyttebesøk hos venner i Stugudal, men på søndag var det endelig tid for tur igjen – etter et par «arbeidshelger» på hytta.

Siden vi fortsatt er ferske hytteeiere står utforsking av nærområdet i fokus. Denne dagen falt valget Muggruva og Muggholskampan (1027 moh). Det betydde en liten kjøretur  før vi kunne begynne på stigningen oppover mot Muggruva. Det går jevnt oppover fra parkeringsplassen rett ved jernbanelinja og iflg. skiltet skulle det være 3 km. til gruva. GPS’n vår viste ikke så mye da vi ankom gruva etter noe som virket som en ganske kort tur. Det skulle vise seg at den ikke virket like kort på veien ned.

Steinhytta ved Muggruva.

Steinhytta ved Muggruva.

Muggruva er nedlagt som alle andre gruver i området, men slegghaugene ligger der og gruveåpningen kan sees (selv om den er murt igjen). Det ligger også en åpen steinhytte i området  og diverse andre spor etter gruvedriften kan beskues. Jeg synes det er fasinerende å rusle rundt i områder som så tydelig forteller en historie om vår nære fortid. Mon tro hvem de var, gruvearbeiderne?

Vi tok ingen lang pause ved gruva. Jeg ville videre – til Muggholskampan. Fra gruva går det sti i retning Hessdalen og vi fulgte denne et godt stykke før vi skrådde ut i stiløst terreng og tok sikte på toppen.

Slegghaugene ved gruva.

Slegghaugene ved gruva.

På toppen av Muggholskampan er det en ganske stor varde, men ingen toppbok. Utsikten er upåklagelig til tross for den beskjedne høyden. På toppen tok vi oss tid til en matbit og en kaffekopp, men det ble en relativt kort pause siden vi så regnvær trekke mot oss.

Toppvarden på Muggholskampan.

Toppvarden på Muggholskampan.

Vi forsøkte å gå fra regnet, men det var raskere enn oss, så vi hadde ikke kommet langt før jeg måtte stoppe og dra på meg regnklær. Ved Muggruva var sola tilbake og vi satte oss på en benk og beundret utsikten mot Rugldalen og  lot oss sjarmere totalt av en 3 måneders gammel flatcoated retriver-valp. For en skjønning!

Dritværet trekker mot oss og oppholdet på toppen ble kortere enn tenkt.

Dritværet trekker mot oss og oppholdet på toppen ble kortere enn tenkt.

Videre ned mot Rugldalen ble vi nok en gang innhentet av regnet og regnbuksa kom på for andre gang denne dagen. Nå begynte også knærne mine å si fra om at de ikke syntes noe om så mye nedoverbakke. Ikke bare det opererte kneet verket, men begge! Etterhvert gjorde de så vondt at det påvirket tempoet og ikke minst humøret. Jeg har lagt ned så ufattelig mange timer med styrketrening for å få kneet så bra som det kan bli med artrose, og de få toppturene jeg har gått etter operasjonen har vært tilnærmet smertefrie, så dagens smerter var en skikkelig overraskelse – i negativ forstand.  Selv om det var en topptur vi var på, er Muggholskampan en veldig «snill» topp. Opp- og nedstigning til toppen er ikke verre enn det man må forvente på enhver fjelltur. Fjellheimen er ikke flat, selv ikke om man ikke går på toppene, så dersom kneet skal oppføre seg på denne måten setter det STORE begrensninger på mitt friluftsliv slik jeg ønsker å utøve det. Jeg håper knærne bare hadde en dårlig dag og at neste tur blir «mytji likar». Den må bli det!

Tilbake ved gruva.

Tilbake ved gruva.

Søndagstur i tungt terreng

Det begynner å gå opp for meg at terrenget i området rundt hytta vår  er ekstremt tung-gått. Myr og lyngtue på lyngtue som man synker langt nedi, og hvor hvert skritt fremover koster krefter. Det sier litt om hvor tungt det er å gå i denne lyngen når jeg velger myr der jeg har mulighet for det.

Søndagsturen ble derfor ikke helt som planlagt. Planen var å gå i dalen mellom Novola og Storvollhøgda, men utålmodig som jeg er, skrådde jeg opp for tidlig og befant meg plutselig bare 300 meter fra toppen på Novola. Det var da jeg plutselig gjorde om på ruta. Turen fra i går kjentes godt i beina og terrenget er som nevnt usedvanlig tungt og jeg syntes plutselig det virket uendelig langt til Rognsåsjøen. I stedet gikk jeg atter en gang til topps på Novola, tok en lang pause der og fortsatte over ryggen på fjellet i retning Storhøgdgruva.

Mot Storhøgdgruva.

Mot Storhøgdgruva.

Nede i dalen gikk jeg mot et lite tjern som ifølge kartet kalles Loken. Her møtte jeg et tranepar som ikke var videre begeistret for mitt besøk. De flakset og skrek rundt meg, og viste med all tydelighet at jeg var uønsket i deres rike. Prøvde å få tatt en bilde av dem, men enten var de for langt unna eller så flakset de for fort til at jeg fikk zoomet dem inn.

Turen videre gikk til bua ved Storhøgdgruva der jeg fant le for vinden i hytteveggen. Sola hadde forsvunnet på vei fra Novola, men det var grei temperatur.

Ved Loken.

Ved Loken.

Tilbake til hytta valgte jeg å gå rett mot Bergsveinbua ved foten av Novola i stedet for å gå på skrå rett mot hytta. Årsaken var rett og slett at det går sti ned fra bua. Litt lenger blir det i distanse, men jeg vet ikke om jeg brukte noe lenger tid enn jeg ellers ville gjort. En drøy mil på tur i dag.

Bua ved Storhøgdgruva.

Bua ved Storhøgdgruva.

Til topps igjen

Etter 3 1/2 mnd. med opptrening er jeg endelig klar for å prøve meg på mine første topper etter kneoperasjonen.

Første topp ut var Novola (960 moh), «nærfjellet» til hytta. Stien opp til bua ved foten av fjellet er nå helt fri for snø, så turen opp dit tok ikke mer enn 30 minutter i rolig tempo. Videre opp ligger det store partier med snø i østhellingen på Novola, så både av hensyn til kneet og på grunn av snøen gikk jeg litt sørover for å komme opp på den slakere sør-ryggen av fjellet. Dermed kunne jeg gå nesten snøfritt helt til topps. For en usannsynlig deilig følelse å endelig ha utsikt fra en fjelltopp igjen! Legen som opererte kneet mitt ga meg dårlig odds for toppturer i fremtiden pga atrose i kneet,som han ikke prøvde å fikse fordi det allerede var langt fremskredet. Jeg nektet å ta budskapet innover meg, og visste at jeg ikke kunne gi opp toppturene uten å ha forsøkt.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

På toppen av Novola. Utsikt mot Sylan.

Utallige timer med styrketrening ligger bak gårsdagens topptur, og jeg må påregne å alltid måtte trene styrke for å kunne gå i fjellet med de elendige knærne jeg har fått utdelt, men som jeg alltid sier: Man er villig til å betale prisen hvis fordelene oppveier ulempene, og for meg er alle timene på 3T en grei pris å betale for fremtidige fjell- og toppturer.

Det er ikke sikkert at jeg kan gå de tøffeste toppturene med mine knær, men det vil tiden vise. Jeg har som mål å fullføre kommunetoppliste for Sør-Trøndelag, hvor 10 av 24 topper gjenstår, deriblant det aller høyeste blant dem: Storskrymten.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Zoom mot Sylan hvor blant annet Storsylen sees med helhvit kappe.

Novola er et veldig snilt fjell. Det er bare å spasere rett opp, men du verden for en fantastisk utsikt det er oppå der likevel. Mot øst ligger Sylan, som pr dags dato enda er kledd i hvitt. Syltraversen er for eksempel helhvit.  Uvalig til så sent på året å være. Mot vest ligger Forollhognas eventyrverden, Selbufjella vises i nord, og i sør kan man se mot Røros og Os. Fjell og daler så langt øyet kan se. Hvilken drøm!

En drøy km. i luftlinje fra Novola ligger Storvollhøgda (1016 moh). Siden det var en vakker dag i fjellet, og beina mine oppførte seg riktig så pent, ble også denne toppen besteget. Her er det en «ordentlig» varde med ikke mindre enn tre postbokser på. Innholdet i to av postboksene var heller magert, men jeg fikk skrevet meg inn i en liten notisblokk i den tredje postboksen. Nydelig utsikt også her, om enn ikke så forskjellig fra den på Novola.

Storvollhøgda.

Storvollhøgda.

Etter en lang pause på toppen pakket jeg sammen og begynte nedstigningen på stien som kommer opp fra sætervollene. Til min overraskelse var det store partier med snø her. Jeg skulle uansett ikke helt ned til vollene, så etter å ha kommet ned det bratteste partier tok jeg peiling på hyttefeltet og fortsatte i lyng, mose og myr. Tunggått siden man synker nedi for hvert skritt man tar, men iallefall snøfritt.

En deilig dag på tur i strålende vær. Møtte 6 mennesker på toppen av Storvollhøgda idet jeg var i ferd med å pakke sammen, ellers var det bare meg og fjellet, ja også småfuglene da. Pluss en rype 🙂

Mot Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.

Mot Hessdalen og Forollhogna fra toppen av Storvollhøgda.

Storhøgdgruva

Forrige helg på hytta var preget av svært variert vær.  Værmeldingen lovet det beste været før klokken 12 på lørdag, så allerede klokka ni var jeg på vei oppover i terrenget fra hytta.

På vei oppover. Novola midt i bildet.

På vei oppover. Novola midt i bildet.

Turen hadde ikke annet mål enn å være på tur, så jeg gikk på måfå og lot snøforholdene styre hvor ruta ble lagt. Da jeg kom over tregrensa slo jeg kjapt fra meg den lille tanken jeg hadde hatt om en mulig topptur på Novola. Det lå for mye snø der enda til at jeg turde å risikere kneet mitt.

Så fort jeg hadde fått dette avklart la jeg turen i retning nordvest, ene og alene fordi jeg enda ikke har vært på tur i denne retningen. Det ligger fortsatt en god del snø i terrenget, men det er også helt bart en del steder, så jeg fortsatte å gå etter snøfrie soner og krysset snø kun der det var nødvendig.

Værbitt liten bu ved Storgruvhøgda.

Værbitt liten bu ved Storhøgdgruva.

Etter å ha gått nordvestover en stund fikk jeg øye på en liten topp. Den kan jeg kanskje gå opp på, tenkte jeg, Men nei… det virket som om toppen forflyttet seg lenger og lenger bort jo mer jeg gikk. Til slutt innså jeg at det fikk være grenser for hvor mye jeg skulle tyne kneet mitt i det relativt tunge terrenget jeg gikk i. Akkurat da fikk jeg øye på en liten hytte som så ut til å ligge nære nok til at det var forsvarlig å fortsette litt til. Det viste seg at jeg hadde kommet til Storhøgdgruva. Dette er en av flere gruver i området. Jeg har googlet gruven i ettertid, men det er lite info å finne. Det lille jeg har funnet ut er at gruva ble nedlagt siste gang i 1909 og at avrenningen fra gruva er svært liten.

Ved Storgruvhøgda.

Ved Storhøgdgruva.

Etter å ha sett meg om i området returnerte jeg til hytta via korteste vei. 8 km. på tur i relativt tungt, stiløst terreng i dag. Dette er faktisk det lengste jeg har gått siden kneet havarerte 🙂  Hadde oppholdsvær og gløtt av sol på turen. Regnet kom som lovet litt senere på dagen. Ingen mennesker var å se i fjellet denne dagen, men to ryper tok til vingene da jeg kom gående.

Hytteliv

I midten av desember overtok vi hytta vi fikk tilslaget på en måned tidligere. Først nå har vi rukket å «innvie» hytta ordentlig. 3 dager på hytta inkl. nyttårsaften ble det i denne omgang.

Hyttedrømmen :-)

Hyttedrømmen 🙂

Det er svært lite snø i Holtålen, så det at jeg ikke kan gå på ski pga. knedskaden gjorde ikke så mye. Tror uansett at truger er mer egnet enn ski p.t.

Siden kneet mitt er verre enn noen gang, ble det latmannsliv på hytta denne gangen. Kun en spasertur rundt hyttefeltet tok jeg sjansen på, og selv det protesterte kneet heftig på.

Utsikt i hyttefeltet mot øst.

Utsikt i hyttefeltet mot øst.

Må innrømme at jeg begynner å bli motløs nå. 3 1/2 måned etter skaden viser ikke kneet tegn til bedring selv om jeg siden slutten av oktober har trent styrke flere ganger i uka etter anvisning fra fysioterapeut. Sommeren er rett rundt hjørnet (nesten hvertfall!), og jeg orker ikke tanken på en sommer uten fjellturer. Særlig ikke nå som jeg har store fjellområder rundt hytta som jeg ønsker å utforske. Er det lov å håpe på et mirakel?

Vintersola viste seg frem noen øyeblikk på nyttårsdagen.

Vintersola viste seg frem noen øyeblikk på nyttårsdagen.