Tag Archives: høst

Hestkampen (1014 moh)

Dagen etter at jeg var på Svensvola sto nok en topp i samme område på turprogrammet; Hestkampen. Det er en koloss av et fjell med tre topper; den høyeste 1014 moh (dvs egentlig er det to som er 1014 moh).

Utgangspunktet for turen er Tronsmyra Gård, innerst i Harsjøveien. Fra gården går det fin sti et stykke innover fjellet, men plutselig er det bom stopp for sti og jeg må ta meg videre mot fjellet i terrenget. Det er småtungt terreng med lyng og mose som jeg synker godt nedi, så det er ikke fritt for at pulsen øker kraftig etterhvert som jeg begynner på oppstigningen mot fjellet.

img_2282

Stivandring i nydelig fjellterreng. Det mest dominerende fjellet litt til venstre for midten i bildet er Raudhammaren.

Det nydelige  været fra i går har holdt seg, men vinden har økt noe på og er definitivt av den høstlige sorten, så det skal vise seg at matpausen kommer til å være av den småkalde sorten.

Jeg rusler sakte mot det jeg tror er toppen, og blir småskuffet når jeg står opp på ryggen av fjellet og ser at jeg må ned i en liten dal og opp igjen før jeg når den østligste 1014-toppen som er den jeg er ute etter. Det er ingenting annet å gjøre enn å begynne nedstigningen, og deretter komme seg oppover igjen.

På toppen blåser det kraftig og iskald vind, så selv om utsikten er fantastisk, blir det intet langvarig opphold på toppen. En liten varde (les steinhaug) er plassert på toppen, og utsikten mot Viglfjella er formidabel. Det samme gjelder utsikten mot Gjetsjøen, ja egentlig rund baut. Fra der jeg står har jeg god oversikt over fjelltopper jeg har vært på, og fjelltopper det fortsatt gjenstår å bestige. Det er noe eget med å stå på en topp og kikke rundt seg og huske tilbake på andre fine toppturer og samtidig glede seg til nye turer. Det er i slike stunder jeg virkelig kjenner takknemligheten bre seg gjennom hver fiber i kroppen min. Tenk så heldige vi er som har all denne naturen rundt oss til fri benyttelse (HVIS ferdselen skjer varsomt og på naturens premisser vel og merke). Mens jeg i ungdommen drømte om å bo og jobbe i et land med varmere klima enn Norge, kunne jeg i dag ikke tenke meg å flytte fra Norge. Ok, dagslysflyktning i perioden november til februar hadde jeg helt sikkert greid, men ellers i året er Norge best etter min mening.

img_6823

Varden på Hestkampens østligste topp. Nydelig utsikt mot Gjetsjøen og Hesttjønna.

Etter å ha tatt noen bilder fra toppen er jeg gjennomfrossen, så jeg begir meg ned fra fjellet i retning Hesttjønna. Planen var å ta lunchen der, men det er lenger ned dit enn jeg trodde, så jeg stopper heller ved en stor stein litt nede i lia og tar lunchen der; godt innpakket i termoskjørt, dunjakke og vanter. Til tross for bekledningen begynner jeg fort å fryse og begir meg på vandring igjen. Det er nå jeg tar beslutningen som fører til at turen blir mye tyngre enn nødvendig. Jeg velger nemlig å fortsette rundt Hestkampen i stedet for å gå opp på den andre 1014-toppen og bare gå over fjellet i mye lettere terreng enn det som er rundt fjellet.

Dermed strever jeg meg videre i fjellsiden som heller bratt ned mot Hestttjønna. Ved siden av meg troner Hestkampen mektig og bratt. Det er tungt terreng å gå i og jeg er i le for vinden, så svetten renner. jeg begynner å lure på om dette fjellet jeg skal rundt strekker seg inn i evigheten, og til slutt blir jeg lei myr, lyng og skrått terreng og beslutter å gå bratt opp en renne for å komme meg opp på fjellet igjen.

img_2298

I lia ovenfor Hesttjønna. Viglfjella i bakgrunnen.

Det er styggbratt oppover og underlaget er mykt, så det går ikke fort, men omsider står jeg igjen med fjellgrunn under føttene og begir meg mot 986-toppen som er markert med et flymerke. Herfra ser jeg mot 1014-toppen jeg var på tidligere i dag og mot Gjetbergsvollen og utgangspunktet; Tronsmyra blant annet.

Jeg fortsetter ned i retning Tronsmyra og det varer ikke lenge før fjellgrunnen igjen er erstattet av lyng og mose, men som kjent er det betydelig lettere å ta seg ned i slikt terreng enn opp, så det går relativt fort nedover. Ikke at jeg har dårlig tid, så jeg speeder ikke på det jeg er god for. Nei, hvorfor skulle jeg nå det på en slik nydelig høstdag? Mørketiden kommer tidsnok, så jeg vil utnytte disse fine oktoberdagene max, men til slutt er jeg nede på stien jeg begynte på og siste etappe mot Tronsmyra begynner.

img_2306

Hestkampen høyde 986.

Til tross for kald vind og litt slit i tungt terreng har det vært en vidunderlig vakker dag, og jeg kjenner at jeg er priviligert som har hatt dette flotte området helt for meg selv denne fredagen midt i oktober. Nye planer for tur i dette området er allerede lagt, og de inkluderer blant annet telt og fiskestang! Jeg gleder meg allerede til sommeren 2017!

 

Storsvenuken – godtoppen i Ålen

I fjor vår la vi merke til en søt, liten topp ikke langt fra Ålen sentrum hver gang vi kjørte hjem fra hytta. Grunnen til at den skilte seg ut fra alle andre topper i dalføret, er at den hadde en snøfonn liggende rett under toppen, og det var  nesten sommer før snøen var borte. Etterhvert fant vi ut at fjellet het Storsvenuken, og vi var skjønt enige om at vi måtte på tur dit en vakker dag.

Den dagen opprant 8. oktober, dagen etter at jeg hadde vært på Rauhåmmårn alene, og det varen riktig vakker høstdag. Sol fra skyfri himmel, så da fikk vi tåle at det blåste en kald vind. Min kjære hadde kommet oppover og skulle være med på tur. Utgangspunktet var Ålen Stasjon. Et lite treskilt pekte ut retningen og vi fant en fin sti som ledet oppover skogen.

img_2189

God sti oppover i skogen.

Og siden gikk det kun en vei (nesten): opp! Selv i begynnelsen av oktober er det varme i sola og svetten rant der vi strevde oss oppover lia, men over tregrensen blåste en kald vind, så da kom vindjakka fort på.

img_2194

Storsvenuken i sikte.

Etter å ha passert Litjsvenuken flatet terrenget ut og vi måtte til og med litt ned, før det igjen bar bratt oppover til toppen av Storsvenuken (918 moh). En liten varde markerte toppen, men her ble vi ikke lenge. Vinden var sterk og iskald, så vi bega oss på leting etter ly bortetter fjellryggen.

img_2200

Varden kan knapt kalles en varde. er vel strengt tatt mer som en steinhaug.

Vi fant aldri totalt le for vinden, men det blåste iallefall litt mindre nede i en dump ved et lite tjern. Rett bortenfor lå nok en liten topp, så jeg sprang opp på den før jeg iførte meg dunjakke, varmeskjørt og votter og var klar for kaffe og brødskive.

img_6749

Godt påkledd, men frøs likevel.

Noen lang matpause ble det ikke. Vinden var for lei til det, så vi bega oss ivei ganske raskt. Litt synd egentlig, for det var nydelig vær og jeg skulle så gjerne ha brukt god tid på toppen til riktig å nyte utsikten fra denne kremtoppen. Hele dalføret er godt synlig fra denne toppen, og hele mitt hyttefjellrike ligger for våre føtter. Det finnes jo ikke noe bedre i hele verden enn å stå på en fjelltopp og skue utover, men er man en frossenpinn, så er man det, og da kan toppbesøkene ofte bli kortere enn ønskelig.

img_2205

Utsikt over Ålen og dalføret mot Røros.

Som sagt er det ikke så langt opp til denne toppen, men det er noen høydemetre som skal gås, så det er en bra tur til tross for kun 8 km. t/r.

Raudhammaren (977 moh)

I begynnelsen av oktober hadde jeg noen flotte fjellturer i områdene rundt Røros på jakt etter listetopper. Dette er den første av dem: Rauhåmmaren. Min kjære og jeg hadde sett fjellet på avstand da vi i september var på en snarvisitt inn til Marenvollen, så jeg visste at det gikk sti opp til toppen fra denne siden. Imidlertid hadde jeg lyst til å prøve en annen sti opp, nemlig den fra Pantslåtten.

Jeg presterte å bomme på avkjøringen til Pantslåtten (og det er jammen ikke rart, for den er ikke mye synlig hvis man ikke har kjørt der før og vet akkurat hvor avkjøringen er), men etter litt tapt tid var jeg omsider parkert på en liten parkeringsplass nedenfor gården innerst i dalen.

img_6688

Skogen er i ferd med å tynnes ut. Vannet som skimtes i bakgrunnen er Djupsjøen.

Stien var grei å finne og er lettgått og fin. Rett øst skulle jeg. Etter å ha gått en stund begynte jeg å lure på om ikke stigningene skulle begynne snart, for jeg befant meg fortsatt midt i skogen og gikk faretruende lite oppover, men plutselig begynte terrenget å åpne seg  likevel, og jeg kunne se turmålet der fremme.

Jeg tok av fra stien etter enda litt vandring, og fra nå var det mer eller mindre lite sti å finne, men det var en klar dag (om enn overskyet på dette tidspunktet), så det var bare å gå rett mot målet.

img_2180

Dagens turmål dukker opp når jeg kommer ut av skogen.

Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at fjellet hadde utallige gruveåpninger, og i løpet av turen skulle jeg få ta noen av disse nærmere øyesyn. Jeg har aldri noensinne sett et fjell som er så til de grader gjennomhullet av gruver! Litt av et sveitserostfjell liksom.

img_2164

En av utallige gruveinnganger i dette fjellet.

På vei mot toppen presterte jeg å bomme på selve toppen og gikk for tidlig opp på en nesten like høy topp, men jeg kom meg da til den rette toppen etterhvert.

img_2165

Sol og skygge på toppen av Rauhåmmarn.

Nydelig utsikt fra toppen, men som vanlig er på slike topper: kald vind. Jeg bega meg derfor på leting etter et lunchsted med le for vinden. Det fant jeg ikke så langt fra toppen,  og mens jeg satt der og nøt både mat og utsikt (mot Olavsgruva og Storwartz blant annet), begynte sola å bryte gjennom skydekket. Det er helt utrolig hvor mye finere en tur blir så fort sola viser seg. Jeg hadde jo hatt en fin tur frem til da, men idet sola brøt gjennom skydekket ble turen mange ganger flottere. Utsikten ble finere, fargene ble flere og klarere og ikke minst varmet sola et småfrossent legeme. Det er i slike stunder jeg føler med uendelig rik. Tenk så heldige vi er som bor i lille Norge med så mye vakker natur rett utenfor stue- eller hyttedøra vår, som vi i stor grad kan gå i fred og bare nyte av så mye vi vil. Denne dagen hadde jeg fjellet helt for meg selv. Jeg hørte noen barnestemmer på vei mot bilen igjen, men så ingen og møtte ingen.

img_6729

Sola er i ferd med å bryte gjennom skyene, og jeg vet ikke om noen plass jeg heller vil være enn akkurat her.

Returen til bilen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom opp. Jeg snublet over noen flere gruveinnganger på vei ned, og gikk vel ikke i eksakt samme spor før jeg var tilbake på stien, men noen helt ny vei tilbake var det ikke.

img_2177

På vei tilbake i nydelig høstvær. Kan man ha det bedre??

På vei ned passerte jeg et lite tjern og jeg registrerte at det allerede var dekket av is. Jeg plukket opp en liten stein for å sjekke om den gikk gjennom isen, men nei. Isen holdt. En litt større stein brøt heller ikke isflaten, så allerede 7. oktober var isen ganske tykk. Sommersesongen er jammen kort i fjellet!

img_2173

Islagt tjern. Steinen har laget merker isen, men ikke klart å bryte gjennom den.

Rett før jeg kom tilbake til bilen observerte jeg et stort jorde med hesjer på. Det sto også en gammel, falleferdig bygning i enden av jordet. Kanskje dette er forklaringen på det litt rare navnet Pantslåtten?

img_2184

Rad på rad med hesjer. Nå uten høy.

Storwartz

Noe av det aller beste med å ha hytte i Ålen er nærheten til Røros. Både selve byen og områdene rundt er perler i mine øyne. Turmulighetene er utallige og du snubler over kulturhistorie nesten hvor enn du beveger deg. Det er slikt jeg liker!

Andre helgen i september var jeg igjen på hytta, fortsatt med en kropp som ikke fungerte noe særlig, så turlivet måtte legges opp etter det. Jeg tok derfor turen opp til Storwartz på lørdag formiddag. Skyet, oppholdsvær og lite vind er fint turvær selv om det alltid er hyggeligere å gå i sol.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fargerikt på Storwartz.

Jeg parkerte på nye Storwartz og ruslet deretter opp mot gamle Storwartz. Det er historisk grunn her. Fortsatt står det igjen bygninger som vitner om perioden hvor det var gruvedrift her, samt at det selvsagt er gruveåpninger i området. Jeg elsker å rusle rundt oppi her og kjenne historiens sus. I tillegg til historien er det et vakkert turterreng på Storwartz. Lettgått og vakkert. Det kan vel aldri bli feil?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Høsten har kommet for fullt i fjellet. Her begynner stien å tippe ned mot Aursunden som såvidt kan skimtes i bildet.

Fra gamle Storwartz valgte jeg stien mot Aursunden siden jeg ikke hadde gått den før. Jeg hadde ikke tenkt meg helt ned til Aursunden, så jeg snudde idet stien begynte å tippe ned. Jeg hadde ikke tatt med verken kaffe eller niste på turen, og som så ofte før angret jeg på det. Til tross for skyene var det flott turvær og en kaffekopp med utsikt over Glåmos-daføret hadde ikke vært dumt. Når skal jeg lære?? Det var uansett en velsignet deilig tur hvor jeg ikke møtte en eneste sjel etter at jeg beveget meg bort fra gruveområdet. Nydelige høstfarger preget terrenget og veide opp for en heller grå himmel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På vei tilbake mot gamle Storwartz.

Småturer rundt hytta

Den første helgen i september var verken jeg eller været helt tipp topp, men et par småturer  ble det likevel.

img_1977

Høsten begynner å komme i fjellet. Utsikt mot øst.

Fredag ettermiddag benyttet jeg sjansen til en tur opp på Novola (960 moh) rett bakom hytta. Dersom jeg går jevnt og ikke tar noen pauser bruker jeg ca 45-50 minutter opp. 25 min opp til bua, og så 20-25 minutter videre bratt opp mot toppen.

img_1980

På vei videre etter å ha passert bua.

Denne ettermiddagen var ikke utsikten så mye å skryte av, men det var oppholdsvær og lite vind, og til tross for utmattelsessymptomer var det godt med frisk luft etter en lang uke på kontorstolen.

img_1986

Dagens utsikt mot øst fra toppen av Novola.

Lørdag våknet jeg til regnvær og slik skulle det fortsette gjennom dagen. Det var imidlertid fortsatt lite vind og greit temperatur, så jeg kledde meg regntette klær og kjørte opp i Rendalen. Der gikk jeg en runde fra pumpehuset om Rensjøen. Tok stien opp til sjøen og kjerreveien ned. Fra kjerreveien har man fin utsikt over dalføret Ålen når man nærmer seg pumpehuset og fra «oven» kunne jeg se at skodda tå tykk over dalen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rensjøen i regn.

Det regnet riktignok der jeg gikk, men det var god sikt og nydelige høstfarger. På min vei opp mot Rensjøen møtte jeg en kar på vei ned. Han kom bærende på en stor plastkasse under armen. Jeg stusset litt på det, men da han kom nærmere så jeg at kassa var full av fjellørret. Han hadde vært og trukket garn, kunne han fortelle. Det ble vel ørret til middag hos han da. Heldiggris!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Trimpost og god skilting ved Rensjøen.

Novembersol på tur

Kalenderen viser 1. november og sola står stadig lavere på himmelen – om man er så heldig å få se den. Det fikk vi i dag – juhuuuuu! Værvarselet som NRK hadde servert for dagen på lørdagskvelden ga intet håp om sol. Desto herligere når vi slo opp øynene og kunne nyte morgenkaffen med sol, blå himmel og utsikt til Storskarven på andre siden av dalen utenfor vinduet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

For ikke å kaste bort verdifulle solstråler på bilkjøring gikk dagens tur fra hytta. Jeg hadde en følelse av at solskinnet ikke ville vare ved, værvarselet tatt i betraktning, så finværet måtte utnyttes max.

Turen gikk i det jeg synes er tung-gått terreng. Myke tuer og lyng som man synker så langt nedi at fjellskoene ikke er synlige, vierkratt, myrer og morenerygger som må gås opp og ned. Bra trening er det iallefall!

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Dagens mål var hytta ved Storhøgdgruva. En fin plass å raste. Bare fjell, myr, tjern og lyng så langt øyet kan se. Ja også inngjerdingen rundt den gamle gruveinngangen da.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Vi hadde fortsatt sol, men i nord så vi truende skyer, så vi drøyde ikke altfor lenge før vi begynte på returen over lyng og hei. To timer og 6 km. er dagens «harde fakta».  Sol, vindstille og god temperatur; det er november slik jeg kan like den. (Men i desember må vi gjerne få snø altså!).

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Bonustopper i vakkert oktobervær

Sist søndag opprant med vakkert høstvær. Ikke fullt så vindstille som på lørdag, men til gjengjeld var det sol og blå himmel. Jeg bestemte meg derfor for å teste knærne på nok en topptur – selv om jeg egentlig er fornøyd med det jeg har gjort hittil i sesongen.

Etter å ha kikket litt på listen over topper i Holtålen kommune med PF>100 meter, falt valget på Gjårdvola (1121 moh). Startsted Grønlivollan langs Riastvegen.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Turen begynte med ca halvannen km. på grusvei inn til noen hytter før veien gikk over i sti. Etter kort tid delte stien seg og jeg valgte å holde til venstre siden jeg ikke skulle ned til Nersjøen som lå og glitret blått i solskinnet. Etter å ha fulgt stien ovenfor sjøen et stykke forlot jeg den, og beveget meg ut i stiløst terreng  opp mot østsiden av Bønskneppen (936 moh). Vel oppe kunne jeg skue mot den imponerende bratte nordsiden av kneppen, men så samtidig at dersom man fulgte ryggen opp fra øst ville det være en uproblematisk bestigning. Hmm…. kanskje på hjemturen?

Bønskneppen.

Bønskneppen.

Akkurat der og da nøyde jeg meg med å kikke bort på toppen mens jeg drakk en kopp kaffe oppe på en skrent og lurte på hvor jeg skulle gå for å komme forbi våtmarksområdet som lå foran meg. Myr er ikke noe dekkende ord for så våte områder som dette, det var mer som et skikkelig våtmarksområde som lå foran meg. Og det skulle bli mange av dem! Jeg burde vel ant ugler i mosen (for ikke å si i myra) når det på kartet var tegnet inn utallige små tjern, men neida… så smart var jeg ikke.

Myr og myr, fru Blom.

Myr og myr, fru Blom.

Etter å ha kommet meg forbi våtmarksområdet og opp på neste skrent kunne jeg se dagens mål: Gjårdvola. Herregud så langt borte… Hadde jeg bomma totalt når jeg kvelden før hadde kikket på kartet og estimert at det ville være en grei dagstur? Nuvel… der var jeg, og jeg hadde slett ingen planer om ikke å prøve iallefall, så jeg begynte å gå i retning målet.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Det ble en øvelse i å finne beste vei rundt våtmarkene og unngå for mange skrenter. Målet kom nærmere, men jeg syntes det gikk uendelig sakte. Etter det som virket som en liten evighet tok jeg nok en pause ved foten av fjellet. Da jeg kikket tilbake veien jeg hadde kommet fikk jeg meg et lite sjokk. Terrenget var ikke flatt slik det hadde virket. Jeg hadde gått slakt nedover. Lenge. Og enda skulle jeg litt lenger ned før jeg begynte på stigningen mot toppen. Det tegnet til å bli en laaaaaang tur hjem, tenkte jeg i mitt stille sinn. Et par sekunder vurderte jeg å droppe å gå på toppen, men nei, det hadde vært for surt – etter all den myra og våtmarksområdene.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven. Toppvarden synes bak midt i bildet.

Dermed begynte jeg oppstigningen; uten egentlig å ha sjekket hvor selve toppen befant seg. Gjårdvola er i likhet med Storskarven er svært langstrakt fjell uten noen tydelig topp. Jeg endte derfor opp på en liten topp nord for selve toppen. Det gjorde imidlertid ingenting, for etter å ha sjekket ut selve toppen også, konkluderte jeg med at den toppen jeg først kom opp på hadde den fineste utsikten mot Sylmassivet. Selv om Gjårdvola har et langstrakt topplatå er det nydelig utsikt fra toppen. Litt artig var det at jeg på store deler av turen (og også på toppen) kunne se Storskarven som jeg hadde vært oppe på dagen før.

Toppenjeg først kom opp på.

Toppenjeg først kom opp på.

Jeg droppet pause på toppen. Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg ville ned fra fjellet og begynne på returen så jeg var helt sikker på at jeg rakk tilbake før det ble mørkt. I tillegg var det ganske hustrig på toppen, så jeg tenkte at en pause når jeg var vel nede på myra igjen ville passe bedre.

Som tenkt, så gjort. Noen lang pause ble det imidlertid ikke før jeg var på beina igjen. Planen var å forsøke å holde en litt mer nordlig kurs på hjemvei for om mulig å unngå de verste våtområdene. men det viste seg at det var så mye skrenter der at jeg ble tvunget tilbake i mer eller mindre samme spor som jeg kom i. Jeg hadde et bra tempo mot Bønskneppen som jeg etterhvert fikk i øyesyn igjen, og returen virket å gå mye fortere enn turen frem til fjellet. På baksiden av Bønskneppen bestemt jeg meg for å ta med denne toppen også. Knærne kjentes fine ut, det samme gjorde føtter og lårmuskulatur, så da var det bare å nyte utsikten i lav kveldssol med siste rest av termoskaffe før retur ned til bilen.

På toppen av Bønskneppen.

På toppen av Bønskneppen.

Vinteren er i anmarsj

En snartur opp i Sylan fra Stugudal avslører at fjellet er i ferd med å ikle seg vinterdrakten. Sommeren er definitivt over, og jeg kjenner at det er vemodig.

Helagsfjellene i Sverige.

Helagsfjellene i Sverige.

Denne sommeren har jeg vært mer i fjellet enn noen gang, og utallige minner om svette, bratte, lange og herlige dager i fjellet er lagret. Fantastiske utsikter har jeg hatt, og flotte mennesker har jeg møtt. Jeg har flyttet på egne grenser for hva jeg tør, og spasert på utsiden av komfortsonen. Jeg har hatt flere netter i telt enn på mange år, og jeg håper at det til neste år vil bli enda flere. Nå skal jeg bare få orden på kneet mitt som ikke er helt fornøyd med at jeg har hatt tidenes fjellsommer, så er jeg tilbake der jeg trives best: I fjellet!

Med Sylmassivet i bakgrunnen.

Med Sylmassivet i bakgrunnen.

Spasertur på demningen ved Sylsjøen i Sverige.

Spasertur på demningen ved Sylsjøen i Sverige.

Orienteringsturen som ble til bare tur

Kveldene begynner å bli alvorlig korte, så skal man ha lys på turen sin uten å ha med hodelykt, så må man ha seg ut i rett tid. Sist onsdag dro jeg ut i femtiden med ambisjoner om å finne de siste to postene på Estenstadkartet. Grått og regntungt var det, så antrekket var skallklær all over + regntrekk på sekken.

Turen startet fra Vikarauntjønna. Regnet hadde gitt seg innen jeg begynte å gå, men skogsveien var våt og gjørmete, så når jeg så en sti som gikk over enga og inn i skogen tok jeg av på den og bestemte meg for først og fremst å være på tur og plukke med meg postene om de skulle dukke opp. Det gjorde de altså ikke, og siden det ble stadig mørkere i skogen fikk jeg etterhvert problemer med å lese kartet, så jeg begynte å gå i én retning og håpet at jeg ville ende opp i nærheten av Nymånen.

Det gjorde jeg heldigvis, så ettermiddagskaffen ble tatt på benken her mens sola gikk ned bakom både skyer og fjell. Jeg drikker aldri kaffe hjemme etter jobb, men ute på tur smaker det med en kopp eller to mens man nyter den utsikten man måtte ha.

Kaffepause på Nymånen  i grått høstvær.

Kaffepause på Nymånen i grått høstvær.

På slike gråværsdager blir det utrolig fort mørkt så sent på høsten som vi er nå, så jeg vurderte om jeg skulle hente frem hodelykta jeg hadde tatt med i sekken for sikkerhets skyld, men jeg kom meg til bilen uten ekstra lys. En hodelykt er uansett en grei sak å ha med seg i sekken fremover.

Den årlige høstturen

I helgen var det igjen tid for høstsamling i Storlidalen for fjellturgruppa Sprek & Sosial. Tredje høsten i år, og i april hadde vi også en skisamling for første gang. Det må ærlig innrømmes at disse samlingene er vel så mye fest som tur, om ikke mer av førstnevnte sorten, så de helt store turutskeielsene blir det ikke. Dog – vi kommer oss ut på tur hvert år; uansett form og vær.

jhkkh

Lett regn og lavt skydekke over Kråkvasstind, men nydelige høstfarger i fjellet.

I år var været vekslende og det så ikke altfor lovende ut da vi startet fra Ångårdsvatnet klokka 12.30 (ref. forannevnte festligheter). På vei oppover var det enda oppholdsvær, men idet vi kom opp på snaufjellet, kom regnet. Lett regn fulgte oss nesten helt inn til Sandåvatnet der regnet ble erstattet av vind.

Vi nærmer oss Sandåvatnet.

Vi nærmer oss Sandåvatnet.

Vi fikk trengt oss sammen bakom hytta i le for vinden, men det ble likevel en småhustrig lunch. Heldigvis dukket solen frem etterhvert, og den varmer enda littegrann. På vei tilbake mot hytta ble det riktig så trivelig og varmt i sola, så hele gjengen slo seg ned på en fjellknaus for en kopp kaffe mens vi nøt den vakre utsikten over Ångårdsvatnet og Storlidalen.

Storlidalen.

Storlidalen i høstsol.

Tilbake på hytta ble det tid til en utepils (og utevin) før det ble for kaldt. Senere på kvelden ble det tex-mex mat og mere god drikke, men som vanlig var gjengen atskillig roligere denne kvelden enn den foregående.

Søndag våknet vi til årets første nysnø på toppene og regn i dalen. Det ble derfor ingen fjelltur. Noen ruslet en tur innover i retning Storligrenda, mens jeg nøyde meg meg en rusletur ned til pumpestasjonen ved Ångårdsvatnet.

Nysnøen har lagt seg på Kråkvasstind.

Nysnøen har lagt seg på Kråkvasstind.