Tag Archives: iskaldt

Påskeferie – del 2

Etter halvannet døgn hjemme befant jeg meg atter på hytta om kvelden påskeaften. Været hadde omsider tatt seg opp i Ålen også selv om det temperaturmessig var lite å rope halleluja for. Dog – jeg er ikke kresen. Etter så mye drittvær som vi har hatt i vinter og vår, er jeg storfornøyd med blå himmel og sol (selv om jeg ikke akkurat blir sur om gradestokken skulle slumpe til å passere 0-punktet!)

Første påskedag var det en del skyer på himmelen, men sett i forhold til tidligere skiturer denne vinteren var det likevel flott turvær. Kaldt, javel, men iallefall en god del sol og ikke minst var det superdeilig å slippe flatt lys. Det er faktisk ganske slitsomt å gå i.

IMG_2467

På hovedtoppen av Storhøgda.

Turen gikk til Storhøgda der vi passerte over dens tre småtopper som ligger ganske samlet før vi gikk mot bua ved gruven og tok oss en pause der. Det er fortsatt så kaldt ute at jeg hadde med «ekspedisjonsdudnjakka» mi. Pga den sure vinden måtte vi også sitte på skyggesiden av bua for å få ly, så den dunjakka er jeg glad i!

IMG_2473

På vei mot bua ved Storhøgdgruva.

Andre påskedag gikk turen i den andre retningen. Dvs mot Storvollhøgda. Nesten ikke en sky på himmelen,  puddersnø og nesten ikke folk ute. Merkelig! Det var ikke mange sjelene vi møtte i fjellet denne dagen til tross for glitrende føre og deilig vær. Fortsatt en lei vind, men det er vel mer regelen enn unntaket i dette fjellområdet, så det må jeg bare leve med.

IMG_2478

Pudder, blå himmel og minusgrader i skyyggen sent i april er ikke hverdagskost.

IMG_7852

Storvollhøgda.

 

Etter at vi hadde hatt en kafferast på toppen rant vi ned skaret til Bendtjønna. Håpet var å kunne spise lunch i solveggen til hytta som ligger der, men det var folk på hytta, så da snudde vi om og gikk i retning Novola i stedet. Lengre enn jeg trodde faktisk og med iskald motvind ble det en småkald tur. Stoppen på toppen av Novola ble derfor kort før vi rant ned til hytta igjen. På vei ned kom jeg på hvor mye jeg hater denne nedkjøringen på skareføre. Heldigvis var det puddersnø denne gangen, så jeg kom meg helskinnet ned.

Med dette var påskeferien slutt for min kjære, men jeg som hadde jobbet i palmehelgen for å kunne ta fri 3. påskedag, kunne sette meg ned i solveggen på hytta og nyte et glass vin og boka mi mens han måtte kjøre hjem til hverdagen.

IMG_2492

Tilbakeblikk mot FInnlandsvollen på vei mot Holdsjøen.

«Tredje påskedag» ble påskas absolutt flotteste dag. Sol fra skyfri himmel og vindstille og litt varmere enn de foregående dagene. Slå den! Jeg kjørte til andre siden av dalen og begynte skituren fra Målåsetre. Jeg visste at det var kjørt spor inn til Holdsjøen, og her hadde jeg aldri vært før, så det måtte selvsagt sjekkes ut på en så fin dag.

Mange spor og litt slitne løyper var det etter fellesarrangement 2. påskedag, men flott å gå likevel. Møtte flere enn jeg hadde trodd på denne turen, men totalt sett var det under 10 stykker jeg møtte, så direkte folksomt var det jo ikke.

IMG_2496

Hytta ved Holdsjøen sett bakfra med Holdsjøen foran seg.

Nydelig fjellterreng å gå i. Lettkupert terreng med hvite fjell og vidder så langt øyet kunne se når jeg hadde kommet opp stigningene fra Finnlandsvollen. Det føltes som å gå i en uendelighet av hvitt, og på en så vakker dag som dette, kunne jeg bare forestille meg hvor tøft det kan være her oppe om været slår vrangsida til. Denne dagen viste imidlertid været seg fra sin beste side, og for første gang denne vinteren/våren kunne jeg spise lunch uten å ikle meg dunjakke. Herlig!! Skisesongen er på hell, men dagene etter påske har ikke akkurat vært varme og påfyll av snø har også kommet, så jeg regner med noen fine skiturer kommende helg, og om bare 4 dager skriver vi 1. mai.

IMG_2498

På tide å forlate hytta ved Holdsjøen. Håper jeg kommer tilbake hit om ikke altfor lenge.

Reklamer

Røsjøgruva

En iskald lørdag i oktober (den 22. for å være eksakt) gikk turen til Røsjøen og gruva som ligger ved sjøen. Gruva kalles ofte for Røsjøgruva, men på offisielle kart heter den Rødalen Gruve.

Jeg hadde ikledd meg en anorakk som jeg trodde var vindtett. Det skulle fort vise seg at det var den ikke der vi vandret oppover snaufjellet fra parkeringen ved Kongens Gruve. I dette området er det utallige spor etter mange års gruvedrift, men ingen bygninger står igjen. De ble visstnok brent ned da gruvedriften ble nedlagt.

img_6911

Utsikt mot Orvsjøen.

Iskald vind, 7-8 minusgrader og ikke vindtett anorakk betyr at man ikke kan rusle på tur. Her gjaldt det å gå på så man ikke frøs altfor mye. Kjæresten hadde også bomma på bekledningen og frøs like mye som meg.

Turen går til å begynne med slakt oppover langs en gammel grusvei før veien tipper nedover mot Røsjøen. Her ble det litt le for vinden heldigvis, men det føltes langt nok ned til gruva likevel. Det var nesten så vi ga oss, men det er surt å ikke nå turmålet sitt, så vi fortsatte og kunne omsider skue et gammel og værbitt hus på høyre side av veien. Da skjønte vi at vi nærmet oss gruva, og ganske riktig: rett etter at vi hadde passert huset fikk vi øye på den første bygningen som utgjorde en del av gruvesamfunnet.

img_6903

Årene tærer på det lille huset ved gruva.

Døra til huset var forsvunnet, så vi kunne gå inn og se på maskineri av noe slag. Jeg aner ikke hvilken nytte dette hadde, men det kunne se ut som om det hadde gått noen vaiere fra huset og ut. Et par sammenraste bygninger og en slagghaug utgjorde resten av området. Vi tok oss en liten vandring oppå slagghaugen før vi begynte på returen.

img_6883

Mon tro hvilken funksjon disse hadde i gruvedriften.

I stedet for å gå samme vei tilbake gikk vi på stier bakom det lille røde huset inntil vi var på turens høyeste punkt der vi igjen møtte på veien. Vi fulgte den et lite stykke før vi tok en litt annen vei ned gjennom Kongens Gruve enn vi kom opp. Det er spennende å rusle i disse gamle gruveområdene rundt Røros. Så mye historie og så mange menneskeskjebner ligger igjen i ruinene etter fordums storhet. Etter å ha lyttet meg gjennom Falkbergets fantastiske romaner fra gruvesamfunnet i og rundt Røros er det nesten så jeg kan se for meg romanpersonene når vi går på tur i disse områdene.

img_6885-1

Sammenraste bygninger.

For de som ikke har lest Falkberget: Gjør det! Han forteller så godt at du nesten kjenner både sulten, kulda og strevet i kroppen din. Handlingen i Nattens Brød (4 bind) og Christianus Sextus (3 bind) foregår delvis i det området vi var på tur i denne dagen.

img_6890

Vandretur oppå slagghaugen.

Ut av komfortsonen

I dag har kjæresten og jeg vært på tur midt inne i Gran Canarias fjellverden. Turen gikk oppom både Campanario (1926 moh) og Gran Canarias høyeste fjell; Pico de las Nieves (1949 moh). Sistnevnte fjell kan man kjøre opp på hvis ønskelig, og det har jeg gjort før, men i dag skulle vi altså ankomme til fots.

Turen startet ved rekreasjonsområdet Llanos de la Pez. Da vi steg ut av bilen der klokken elleve trodde vi vi skulle fryse ihjel. 8 grader, «tåkeyr» og sur vind var smått kaldere enn forventet. Bukse, fleece og vindjakke kom raskt på utenpå t-skjorte og shorts. Turen startet slakt oppover på god sti i pinjeskogen.

Stille og behagelig i pinjeskogen.

Stille og behagelig i pinjeskogen.

I løpet av kort tid åpnet landskapet seg og vi fikk nydelig utsikt mot Roque Nublo som rager høyt mot himmelen med sin særegne form.

Utsikt mot Roque Nublo (til venstre).

Utsikt mot Roque Nublo (til venstre).

På vei mot Campanario rotet vi litt for guideboka vår var mildest talt ikke helt god på rutebeskrivelsen, men vi kom da omsider opp på platået rett under toppen. Det blåste noe infernalsk her oppe, og jeg så ikke lyst på å klyve de siste meterne til topps. Generelt liker jeg ikke å kyve, og hvertfall ikke opp på en smal topp med stup på nesten alle sider samtidig  som vinden rev og slet i oss, så jeg sendte kjæresten opp og tenkte at jeg hadde jo fått med meg utsikten uansett om jeg ikke kløv de siste meterne.

Kjæresten på toppen av Campanario.

Kjæresten på toppen av Campanario.

Idet han kommer ned, finner han en litt bedre vei opp; en som ikke fordrer kjempesteg. Jeg bestemmer meg for å prøve å nå toppen, og opp kommer jeg med litt klyving og hjelp fra kjæresten, men himmel og hav så skjelven jeg er i beina. Vinden river og sliter i meg, og jeg klamrer meg fast til varden så kjæresten får tatt toppbilde. Jeg er definitivt ute av min egen komfortsone, men jeg har hørt at det skal være sunt? Deretter bærer det rett ned. Toppen av Campanario er ikke stedet for å spise lunch, hvertfall ikke i dag.

Snakk om å klamre seg til varden da!

Snakk om å klamre seg til varden!

Det er fantastisk utsikt fra Campanario. Roque Nublo sees godt, det samme gjør Teide på naboøya Tenerife. I dag er det snø på Teide, ganske lagt ned faktisk. Mot sør ser vi nedover det mektige Tirjana-dalføret.

Teide på Tenerife slik vi så den på vei mot Campanario.

Teide på Tenerife slik vi så den på vei mot Campanario.

På vår vei videre mot Pico de las Nieves er guideboka atter en gang ganske dårlig og vi finner ikke veien blant bratte skrenter i ufyselig vind. Vi går derfor ned til stien der vi tok av opp mot Campanario og fortsetter på den i retning Pico de las Nieves. Nede i dalbunnen finner vi ly for vinden og tar dagens lunch her før vi fortsetter oppover mot Gran Canarias høyeste fjell. Som forventet er vi ikke alene på toppen. Både syklister og bilister har funnet veien til topps. Fantastisk utsikt også her, men de militære installasjonene på toppen, samt bilveien ødelegger følelsen av å være på ordentlig tur.

På toppen av Pico de las Nieves. Ikke så skjelven her  ;-)

På toppen av Pico de las Nieves. Ikke så skjelven her 😉

Turen videre gikk et stykke ned langs veien før vi tok av på en mildt sagt lite brukt kjerrevei. Etter kort tid nådde vi dalbunnen og fulgte et nytt dalføre rett sørover i retning bilen. Heller ikke her var guideboka spesielt god, så vi lurte lenge på om vi var på rett vei. Heldigvis var vi det, og rundt 4 timer etter at vi startet forfrosne og kalde var vi tilbake ved bilen hvor det nå var atskillig flere grader enn bare 8.

Kjæresten på Pico de las Nieves med utsikt nedover Tirjanadalen.

Kjæresten på Pico de las Nieves med utsikt nedover Tirjanadalen.

Skitur med knirk i

Endelig helg og tid for å få frisk luft og litt trim igjen. Ukedagene tilbringes på jobb fra tidlig morgen til langt utpå kvelden nå i årsoppgjøret, så helgene må utnyttes max.

Vi er inne i en herlig periode rent værmessig her i Trondheim. Sol fra skyfri himmel og jomfruelig hvit nysnø (relativt ny ihvertfall). Ren og skjær februarlykke 🙂

Hele marka nesten for oss selv :-)

Hele marka nesten for oss selv 🙂

Eneste lille skår i gleden er at gradestokken viser litt for mange blå grader. Det er ofte prisen vi må betale for så strålende vær i januar og februar. Heldigvis stiger sola høyere og høyere på himmelen for hver dag som går, så snart blir det varmere dager. Da slipper vi vel også knirkingen i snøen som alltid følger med på så kalde dager som i dag.

Kjæresten og jeg kjørte opp til Vassdalen i dag. Vassdalen må være Trondheims best bevarte hemmelighet. Her går du aldri i kø – verken midtvinters eller i påsken. Gradestokken viste nesten 20 minus da vi parkerte på den lille parkeringsplassen. Brrrr…. enda kaldere enn jeg trodde da vi dro hjemmefra. Enda godt man hadde kledd seg med 2 ullgensere under skijakka, «finlandshette» med lue utapå og Devolds tjukkeste ullongs under skibuksa.

Nedrima dame på skitur.

Nedrima dame på skitur.

I dag var det nykjørte spor i Vassdalen, men til tross for det var det utrolig hardt i bakkene. Det fikk den stakkars rompa mi kjenne når den ene skien plutselig skar ut og ville gå sin egen vei midt i en lang utforkjøring. Jeg mistet balansen og fór overende og landet på høyre hofte. Det gjorde ikke godt, for å si det mildt.

Vi gikk ut relativt sent i dag, likevel fikk vi sol på mye av turen. Det er deilig at sola nå står så høyt at åsene ikke skjuler de herlige, livgivende strålene. Bare et lite årsoppgjør nå, og vips så er det vår 😀

Utsikt mot Jonsvatnet.

Utsikt mot Jonsvatnet.