Tag Archives: Killingdal

Stor- og Litjskarven

Turdato: 1. juli 2018.

Storskarven er det høyeste og mest markante fjellet som vi ser hver gang været tillater det når vi titter ut av stuevinduet på hytta. Det er også et fjell som ruver så godt i terrenget at jeg har sett det fra utallige andre topper og utsiktspunkt på mine turer i og omkring Røros. Til tross for det har jeg ikke besøkt toppen av Storskarven siden oktober 2015. Det var på tide med et nytt besøk sammen med min kjære som enda ikke hadde vært på toppen. Nesten skammelig når hytta ble tatt i bruk i desember 2014!

Denne julidagen opprant med blå himmel og en varm sol, men ikke for varmt. Perfekt for en topptur med andre ord.

IMG_4689

En del av bygningsmassen på Killingdal Gruve.

Utgangspunktet vårt var Killingdal Gruve og vi fulgte stien opp mot Litjskarven et stykke før vi forlot den og bega oss i retning av Storskarven. Videre opp er det ingen sti å følge, men det er relativt greit terreng å gå i.  Denne gangen gikk vi opp mot toppen lenger vest enn jeg gjorde sist. Det betyr at det er brattere, men jeg synes likevel at det gikk mye lettere mot toppen enn sist. Utrolig hva minus 13 kg. på kroppen + et restituert kne betyr for toppturer!

IMG_4693

Mot Storskarven.

På toppen var vi alene en liten stund før det begynte å komme flere opp. Hvor var de når vi var på vei opp? Vi tok oss en lang pause i sola på toppen før vi begynte å røre på oss igjen. Før vi begynte nedstigningen tok vi oss en tur østover langs toppen, men som k\jeg nevte tidligere, er fjellet stort, så vi komme ikke til østenden av topplatået før vi snudd og begynte på returen.

IMG_4707

Ingen snø på toppen av Storskarven denne gangen.

Vi hadde bestemt oss for å legge returen om Litjskarven, og tok sikte på skardet mellom Litjskarven og Molingdalsskarven. Enkel og ukomplisert nedstigning og deretter oppstigning til Litj’en. På toppen av Litjskarven tok vi nok en pause før vi fant stien tilbake til Killingdal Gruve.

Kort oppsummert; en nydelig dag i fjellet. Drøyt 11 km. tilbakelagt på 3 1/2 timer.

IMG_4720

På toppen av Litjskarven.

Reklamer

Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh)

Før sommeren hadde jeg fire topper jeg ønsket å bestige: Nonshøa i Storlidalen, samt Novola, Storskarven og Kjøliskarven som ligger i nærområdet til hytta. Ortopeden som opererte kneet mitt i februar ga meg dårlige odds for fremtidige toppturer, men jeg nekter å gi meg uten å ha prøvd. Jeg har derfor tilbragt utallige timer på 3T og løftet jern til den store gullmedaljen for å styrke muskulaturen i beina. Tidlig i sommer så det ikke lyst ut. Uansett hvor mye jeg trente, virket det ikke som om kneet likte å være på tur. Ja, egentlig virket det ikke som det likte styrketrening noe særlig heller til tider. Til tross for det har jeg vært noen ganger på Novola (selveste nærfjellet til hytta), og det har gått greit. Kjøliskarven ble også overvunnet en vakker dag i august selv om kneet var hovent. Begge toppene er usedvanlig snille topper, eller rusletopper som jeg også liker å kalle dem. I det begrepet ligger at det ikke er altfor mange høydemetre, ingen steinur av betydning og at jeg slipper høye kneløft opp og ned skrenter; altså at det er relativt jevn stigning opp og ned.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Nonshøa ble for tøff denne sommeren. Været var ikke på min side de første dagene i Storlidalen, og da sola endelig kom, var kneet helt «maroder», så Nonahøa må vente til en annen gang.

Siste topp på sommerens «to-do-liste» er Storskarven. Det er 1265 meter høyt og nabofjellet til Litjskarven som ble besøkt forrige helg. Begge toppene har vi fin utsikt mot fra hytta, så det var klart helt fra vi kjøpte hytta at begge toppene måtte besøkes. Det er noe eget med å sitte og skue utover og vite at man har vært på de toppene man ser fra sin egen sofa.

I går var dagen endelig kommet for å forsøke meg på Storskarven. Himmelen var grå, men det var vindstille; et lite mirakel i høstfjellet. Jeg sverger på at det hadde vært t-skjortevær om sola hadde dukket frem fra skyene. Det er kanskje å dra begrepet sommer litt langt å hevde at 10. oktober er en sommertur, men det er iallefall fortsatt 2015, så jeg krysser av Storskarven på lista over sommerens mål.

En skydott har plassert seg på toppen.

En skydott har plassert seg på toppen.

Som forrige helg startet jeg fra Killingdal Gruve. Jeg var sent ute, for jeg hadde drøyd den på hytta i håp om at sola som Yr hadde lovet skulle dukke opp, men til slutt måtte jeg starte  – med eller uten sol.  Jeg fulgte stien mot Litjskarven et stykke oppover før jeg brøt av og skrådde østover i retning dagens mål. Mellom Litj- og Storskarven er det en myrlendt dal som må krysses, og da jeg beveget meg ned her, så jeg at Storskarven hadde fått en skydott på toppen. Hmm… Ikke bare skjuler sånne dotter utsikten, men de har også en stygg tendens til å sørge for iskaldt, fuktig klima på toppen.

Jeg tok en kaffepause og håpet skydotten ville drive avgårde. 10. oktober og jeg kunne ta meg en ti-minutter UTEN å dra på meg dunjakke. Det er sjelden vare for en frossenpinn som meg, så det sier noe om hvor vindstille og deilig det var – selv uten sol. Mens jeg satt der og tenkte på alt og ingenting og beundret den uberørte naturen rundt meg begynte jeg å kunne skimte varden på toppen. Kanskje skylokket ville fjerne seg? Jeg bestemte meg for å begynne å gå opp fra dalen jeg befant meg i og vurdere om jeg skulle gå på toppen underveis.

Fra toppen av Storskarven.

Fra toppen av Storskarven.

Det har kommet nysnø i området, sannsynligvis på fredag siden det var eneste dag med nedbør denne uken, og etterhvert som jeg kom høyere ble det mer snø. Våt gjennomslagssnø for det meste, men her og der «ordentlig» snø som hadde fokket seg. Det går jevnt og trutt oppover og idet jeg begynte på selve fjellet så jeg to på vei ned fra toppen. Noe senere så jeg også ett menneske på vei opp etter meg. Dette var eneste tegn til liv på denne turen foruten en nydelig harepus som hoppet avgårde ikke langt fra meg. Ved Killingdal hadde det sittet en gjeng og hatt picnic, men på turen var jeg så godt som helt alene. Det er det som er det beste med Trøndelagsfjella. Man slipper å gå i kø. Ihvertfall om man unngår trekanten i Trollheimen og Sylan.

Toppvarden.

Toppvarden.

På toppen blåste det littegrann, men den store varden ga le for vinden. Jeg fikk av meg våte gensere i en fart og dro på meg en tørr ullskjorte + dunjakke og varmeskjørt. Føttene var våte etter myrvandringen. Jeg digger fjellskoene jeg bruker nå, men det er ett stooooort minus med dem: Det er ikke skinn på siden av «tunga» som ligger under lissene. Skoene sitter godt på vått underlag, jeg får ikke gnagsår i dem, og de er så myke at jeg heller ikke har smerter i overfoten, men så var det dette med at de ikke er 100% skinn da. Synd, for skoen er ellers helt fantastisk på min fot.

Utsikten på toppen var noe skjemmet av at det var mye lave skyer rundt om, men det var likevel en opplevelse å se utover. En vakker dag skal jeg opp her igjen, og da skal jeg kunne skue vidt omkring. Det må være helt fantastisk.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg frøs. Det hjelper ikke hvor mye man har på seg om man ikke også er varm på føttene, og det var  ikke jeg.

Returen ned mot dalen gikk i samme spor som jeg kom opp, men nede i dalen la jeg ruta litt lenger vest i håp om å unngå en del myr. En liten kaffepause tok jeg meg tid til omtrent halvveis til Killingdal. Det var en så vakker ettermiddag at jeg ikke så noen grunn til å stresse. Jeg ville uansett rekke frem til bilen før det ble mørkt.

Isen har begynt å legge seg.

Isen har begynt å legge seg.

Det er noe eget med å være på tur i skiftet mellom årstidene. I fjellet er det snart vinter. Den første snøen har allerede kommet (selv om den sikkert vil forsvinne igjen), og isen har begynt å legge seg på små myrtjønner. Småbekkene har også fått et tynt lag med is her og der, og det er fasinerende å se og høre vannet renne under islokket. Om ikke lenge er sannsynligvis myrene frosne. For en lek det da blir å være på tur!

Halvfrossent bekkefall.

Halvfrossent bekkefall.

Gårsdagens tur var en av svært få som for min del var helt smertefri. Ingen smerter verken i føtter, lårmuskulatur eller knær. Det er nesten for godt til å være sant, men det er lov å håpe at dette er begynnelsen på en god turperiode.

Topptur i høstfjellet

Etter en travel høst med reiser både til Gran Canaria, Bergen og Etne, var det endelig tid for å dra på hytta sist helg. Altfor lenge siden sist! Neste år skal jeg sørge for ikke å ha en eneste avtale i hele september!

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

Vi kom opp på hytta fredag kveld omtrent samtidig med at mørket senket seg. Lavt skydekke og litt regn i luften, men værmeldingen lovet oss finvær på lørdag, og det ble det! Kaldt og vindfullt, men sol fra litt utpå dagen er helt greit turvær. Man må bare kle seg etter det været man får. Får jeg sol og blå himmel er jeg storfornøyd og pakker gjerne med meg vanter, buff og tjukk dunjakke. Lørdagens tur ble forøvrig sesongens første tur med longs under turbuksa, så det går mot den kalde tiden igjen.

På toppen av Litjskarven.

På toppen av Litjskarven.

Fra stuevinduet på hytta ser vi rett over på  Litjskarven (1125 moh) og Storskarven (1265 moh), men vi har enda ikke klart å rote oss opp på noen av disse toppene. Nå var jeg mer enn klar for å se om knærne mine ville være med opp på Litjskarven som en begynnelse iallefall.

Utgangspunktet var Killingdal Grube som kan nås pr. bil via bomvei. Tror ikke denne veien brøytes om vinteren, men enda er ikke det noe vi trenger å tenke på. På veien innover møtte vi flere elgjegere på post, en bonde som hadde vært på sauesanking og flere reinsdyr. Et yrende liv med andre ord.

Killingdal Grube.

Killingdal Grube.

Fra Killingdal går det sti mot Litjskarven. Litt myrlendt i begynnelsen, men tørt og fint lenger opp. Siden gruva ligger på 900 moh er det ikke all verdens mange høydemetre som må gås for å nå toppen, men med mine knær er det helt greit at høydemetrene ikke er for mange, og at det er «snille» høydemetre. Det er fantastisk vakkert i dette fjellterrenget, så til tross for kald vind var det bare å nyte turen oppover. Skyene dekket for det meste over utsikten til Sylmassivet, men i alle andre himmelretninger var det flott utsikt. Lite folk å se på turen, men vi møtte en rypejeger som var på vei ned etter å ha skutt dagens ene lovlige rype.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

På returen ruslet vi omkring på gruveområdet hvor det fortsatt står noen gamle bygninger; blant annet utedoen med 12 stk do. Det trengtes sikkert, for på det meste var det omlag 240 menn som jobbet i gruva. Deretter  gikk vi i retning Gaulåsen (921 moh). Dette er en liten topp med en gedigen mast som vi ser fra hytta.

Gaulåsen.

Gaulåsen.

På veien passerte vi gruveåpningen som ikke lenger er noen åpning fordi den er stengt med en stor sementblokk. Killingdal var faktisk i drift helt frem til 1986, og gruvegangen er Nord-Europas dypeste der den går fra 900 meter over havet til 544 meter under havet. Intet mindre enn imponerende, synes jeg, men så ble det også tatt ut enorme mengder malm her.

Neste gang går jeg for Storskarven – så fremt knær og forholdene ellers tillater det.

Ved Killingtjønnan.

Ved Killingtjønnan.