Tag Archives: kneartrose

Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh)

Før sommeren hadde jeg fire topper jeg ønsket å bestige: Nonshøa i Storlidalen, samt Novola, Storskarven og Kjøliskarven som ligger i nærområdet til hytta. Ortopeden som opererte kneet mitt i februar ga meg dårlige odds for fremtidige toppturer, men jeg nekter å gi meg uten å ha prøvd. Jeg har derfor tilbragt utallige timer på 3T og løftet jern til den store gullmedaljen for å styrke muskulaturen i beina. Tidlig i sommer så det ikke lyst ut. Uansett hvor mye jeg trente, virket det ikke som om kneet likte å være på tur. Ja, egentlig virket det ikke som det likte styrketrening noe særlig heller til tider. Til tross for det har jeg vært noen ganger på Novola (selveste nærfjellet til hytta), og det har gått greit. Kjøliskarven ble også overvunnet en vakker dag i august selv om kneet var hovent. Begge toppene er usedvanlig snille topper, eller rusletopper som jeg også liker å kalle dem. I det begrepet ligger at det ikke er altfor mange høydemetre, ingen steinur av betydning og at jeg slipper høye kneløft opp og ned skrenter; altså at det er relativt jevn stigning opp og ned.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Nonshøa ble for tøff denne sommeren. Været var ikke på min side de første dagene i Storlidalen, og da sola endelig kom, var kneet helt «maroder», så Nonahøa må vente til en annen gang.

Siste topp på sommerens «to-do-liste» er Storskarven. Det er 1265 meter høyt og nabofjellet til Litjskarven som ble besøkt forrige helg. Begge toppene har vi fin utsikt mot fra hytta, så det var klart helt fra vi kjøpte hytta at begge toppene måtte besøkes. Det er noe eget med å sitte og skue utover og vite at man har vært på de toppene man ser fra sin egen sofa.

I går var dagen endelig kommet for å forsøke meg på Storskarven. Himmelen var grå, men det var vindstille; et lite mirakel i høstfjellet. Jeg sverger på at det hadde vært t-skjortevær om sola hadde dukket frem fra skyene. Det er kanskje å dra begrepet sommer litt langt å hevde at 10. oktober er en sommertur, men det er iallefall fortsatt 2015, så jeg krysser av Storskarven på lista over sommerens mål.

En skydott har plassert seg på toppen.

En skydott har plassert seg på toppen.

Som forrige helg startet jeg fra Killingdal Gruve. Jeg var sent ute, for jeg hadde drøyd den på hytta i håp om at sola som Yr hadde lovet skulle dukke opp, men til slutt måtte jeg starte  – med eller uten sol.  Jeg fulgte stien mot Litjskarven et stykke oppover før jeg brøt av og skrådde østover i retning dagens mål. Mellom Litj- og Storskarven er det en myrlendt dal som må krysses, og da jeg beveget meg ned her, så jeg at Storskarven hadde fått en skydott på toppen. Hmm… Ikke bare skjuler sånne dotter utsikten, men de har også en stygg tendens til å sørge for iskaldt, fuktig klima på toppen.

Jeg tok en kaffepause og håpet skydotten ville drive avgårde. 10. oktober og jeg kunne ta meg en ti-minutter UTEN å dra på meg dunjakke. Det er sjelden vare for en frossenpinn som meg, så det sier noe om hvor vindstille og deilig det var – selv uten sol. Mens jeg satt der og tenkte på alt og ingenting og beundret den uberørte naturen rundt meg begynte jeg å kunne skimte varden på toppen. Kanskje skylokket ville fjerne seg? Jeg bestemte meg for å begynne å gå opp fra dalen jeg befant meg i og vurdere om jeg skulle gå på toppen underveis.

Fra toppen av Storskarven.

Fra toppen av Storskarven.

Det har kommet nysnø i området, sannsynligvis på fredag siden det var eneste dag med nedbør denne uken, og etterhvert som jeg kom høyere ble det mer snø. Våt gjennomslagssnø for det meste, men her og der «ordentlig» snø som hadde fokket seg. Det går jevnt og trutt oppover og idet jeg begynte på selve fjellet så jeg to på vei ned fra toppen. Noe senere så jeg også ett menneske på vei opp etter meg. Dette var eneste tegn til liv på denne turen foruten en nydelig harepus som hoppet avgårde ikke langt fra meg. Ved Killingdal hadde det sittet en gjeng og hatt picnic, men på turen var jeg så godt som helt alene. Det er det som er det beste med Trøndelagsfjella. Man slipper å gå i kø. Ihvertfall om man unngår trekanten i Trollheimen og Sylan.

Toppvarden.

Toppvarden.

På toppen blåste det littegrann, men den store varden ga le for vinden. Jeg fikk av meg våte gensere i en fart og dro på meg en tørr ullskjorte + dunjakke og varmeskjørt. Føttene var våte etter myrvandringen. Jeg digger fjellskoene jeg bruker nå, men det er ett stooooort minus med dem: Det er ikke skinn på siden av «tunga» som ligger under lissene. Skoene sitter godt på vått underlag, jeg får ikke gnagsår i dem, og de er så myke at jeg heller ikke har smerter i overfoten, men så var det dette med at de ikke er 100% skinn da. Synd, for skoen er ellers helt fantastisk på min fot.

Utsikten på toppen var noe skjemmet av at det var mye lave skyer rundt om, men det var likevel en opplevelse å se utover. En vakker dag skal jeg opp her igjen, og da skal jeg kunne skue vidt omkring. Det må være helt fantastisk.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg frøs. Det hjelper ikke hvor mye man har på seg om man ikke også er varm på føttene, og det var  ikke jeg.

Returen ned mot dalen gikk i samme spor som jeg kom opp, men nede i dalen la jeg ruta litt lenger vest i håp om å unngå en del myr. En liten kaffepause tok jeg meg tid til omtrent halvveis til Killingdal. Det var en så vakker ettermiddag at jeg ikke så noen grunn til å stresse. Jeg ville uansett rekke frem til bilen før det ble mørkt.

Isen har begynt å legge seg.

Isen har begynt å legge seg.

Det er noe eget med å være på tur i skiftet mellom årstidene. I fjellet er det snart vinter. Den første snøen har allerede kommet (selv om den sikkert vil forsvinne igjen), og isen har begynt å legge seg på små myrtjønner. Småbekkene har også fått et tynt lag med is her og der, og det er fasinerende å se og høre vannet renne under islokket. Om ikke lenge er sannsynligvis myrene frosne. For en lek det da blir å være på tur!

Halvfrossent bekkefall.

Halvfrossent bekkefall.

Gårsdagens tur var en av svært få som for min del var helt smertefri. Ingen smerter verken i føtter, lårmuskulatur eller knær. Det er nesten for godt til å være sant, men det er lov å håpe at dette er begynnelsen på en god turperiode.

Reklamer

Feilberegning over Høa

Etter noen dager med helgrått vær opprant endelig lørdagen med sol og blå himmel. Hvilken lykke! Denne dagen skulle nytes til fulle selv om jeg kjente på både knær og lårmuskler at sommerens store mål om Nonshøa (1532 moh) måtte droppes. For lang tur og for mange høydemetre var min vurdering. Etter turen inn til Tovatna på torsdag og Bårdsgardskamben fredag, var kneet hovent, men relativt smertefritt, så jeg tenkte at Høa (1188 moh) ville være en grei liten topptur. Det er noe med topper som lokker og drar i meg, spesielt når sola skinner og jeg vet at utsikten er fantastisk. For meg er det ikke samme lykke å «bare» rusle mellom toppene. Derfor ble det til at jeg tynte slitne bein med på nok en topptur.

Dagens første mål i sikte.

Dagens første mål i sikte.

Turen til Høa er merket og stien er grei å følge. Det stiger jevnt og etterhvert som toppen nærmer seg, blir stigningen stadig brattere. Svetten rant og kondisen fikk kjørt seg. Et skadet kne er helt klart oppskriften på redusert kondis, og det har jeg merket til fulle de få turene jeg har fått til denne sommeren. Jeg har fått mye mer muskler etter utallige timer med styrketrening, og jeg har vesentlig bedre balanse etter mye stabilitetstrening, men kondisen har gått rett i dass, og «gå-musklene» er også merkelig redusert. Nettopp derfor er variasjon i treningen så viktig. Muskulaturen brukes ulikt avhengig av hva man gjør, men i opptreningen av kneet har jeg måttet prioritere styrketrening. Noen turer har jeg fått til, men kneet er ikke akkurat overbegeistret over å måtte gå langt og lårmusklene varslet tydelig fra om at knebøy er vel og bra, men topptur – det er noe helt annet 😉

Utsikten er flott allerede før man når toppen. Fjellene viser vei mot Innerdalen.

Utsikten er flott allerede før man når toppen. Fjellene viser vei mot Innerdalen.

Det var derfor en småsliten dame som startet fra Storli kvart på elleve lørdag formiddag. Hele 2 timer brukte jeg på turen opp. Lang tid tatt i betraktning at det bare er drøye 5 km. til toppen. Riktignok var det en hel del fotostopp + et par småpauser underveis, men likevel…

På toppen av Høa er det en fantastisk utsikt på godværsdager som denne. Jeg har vært på toppen to ganger før og visste hva som ventet meg, men jeg blir likevel merkelig berørt hver eneste gang over hvor vakkert det er og hvor mektig det er. Storlidalen og videre mot Innerdalen er noe av det aller vakreste jeg vet på en godværsdag. Jotunheimen – gå og legg deg! Trollheimen står ikke noe tilbake for det mer berømte området lenger sør.

Tovatna rett ned. Fjellrekka

Tovatna rett ned. Fjellrekka er fra venstre: Ottdalskammen, Østre Somrungnebba, Storsomrungnebba og Storsalen.

En haug med bilder ble tatt før jeg fant meg en plass som ga både utsikt og ly for vinden. En lang lunch ble inntatt her mens jeg beundret utsikten. De andre gangene jeg har vært på Høa har jeg gått ned samme vei som jeg kom opp. Denne gangen hadde jeg lyst til å gå over toppen og komme ned ved Lontjønna. Høa er en diger klump av et fjell, så toppen er laaaaang, men ifølge gps’n min skulle det være rundt 2 km. til Lontjønna fra der jeg satt. Ja jøss… snakk om feilberegning.

Toppvarden på Høa.

Toppvarden på Høa.

Innen jeg kom meg til hytta ved Lontjønna viste gps’n 10,5 km. Altså hadde jeg gått 5 km. fra jeg forlot toppen. Det er slik det gjerne blir når terrenget viser seg å være mye opp og ned i små miniraviner og man må gå frem og tilbake for å unngå skrenter. Gps-sporet viser at jeg hadde gått omtrent som planlagt, så det var ikke det at jeg rota meg bort, men terrenget var ekstremt rotete.

Mot Storlidalen. Vannet heter Ångårdsvatnet og det massive fjellet til venstre er Okla.

Mot Storlidalen. Vannet heter Ångårdsvatnet og det massive fjellet til venstre er Okla.

Jeg sendte mange takknemlige tanker til fysioterapeuten min som siden november har insistert på masse styrke- og balansetrening. I dette ulendte terrenget merket jeg hvor god nytte jeg hadde av begge deler, hvor mye mer kontroll jeg hadde enn det jeg har hatt før, og hvor mye mindre redd jeg var når små skrenter og annet tjafs skulle forseres. Det var uansett en svært sliten dame som omsider kunne hvile beina sine ved Lontjønnas bredd der det både vaket og hoppet. En stor kopp kaffe,  noen biter gelegodis og noen bilder, så måtte jeg begynne på returen. Jeg gruet meg.

Et lite tjern  som jeg fant på min vandring over Høa.

Et lite tjern som jeg fant på min vandring over Høa. Ser nesten ut som et naturlig svømmebasseng.

Kneet var dønn hovent og lårmusklene verket som bare f, men ned måtte jeg jo. Kunne ikke bli sittende på 900 moh. Særlig ikke ettersom det hadde skyet over og det så ut som det muligens kunne bli regn til kvelds.

Ved Lontjønna. Tohatten heter fjellet rett frem i bildet. Hadde en lang, men fin tur hit i 2013.

Ved Lontjønna. Tohatten heter fjellet rett frem i bildet. Hadde en lang, men fin tur hit i juli 2013.

Stien ned til Storlia er T-merket og går mellom Storli og Kårvatn. Fra Lontjønna er det 5-6 km nedoverbakke til parkeringen ved Storli Gård. Et øyeblikk (eller flere egentlig) lurte jeg på om jeg noen gang ville komme frem. Stien følger for det meste Lona og er stedvis ganske våt og gjørmete, men den er grei å følge. Noen mindre bekker må krysses, men heller ikke de utgjør noe problem. Mennesker hadde jeg sett svært få av denne dagen, men sauene var det desto flere av, spesielt på denne strekningen. De gikk nesten i kø på stien.

Endelig kom jeg ned på grusveien der stien ender. Enda knapt halvannen km. til bilen, og nå sa det venstre kneet tydelig ifra hva det mente om gange på hardt underlag etter en lang dag til fjells. Jeg prøvde å gå helt i kanten på veien, der terrenget er mykere, og det hjalp noe.

På vei ned dalen til Storli.

På vei ned dalen til Storli.

Det var en stokk stiv og sliten dame som etter 16 km. på tur endelig kunne sette seg inn i bilen og kjøre hjem til ispose og dusj. Gps’n viste at antall høydemetre gått i dag var langt flere enn antatt før start, men hvordan skulle jeg vite at Høa var så lite vennligsinnet mot slitne knær? Konklusjonen etter å ha sjekket antall høydemetre og km ble at jeg sannsynligvis like gjerne kunne ha gått på Nonshøa. Det fjellet ligger fortsatt der ubeseiret av meg, men jeg har ikke gitt opp drømmen. Ikke enda. Må bare vente til neste sommer.

Bårdsgardskamben (1150 moh)

Oppå der og litt bortover ligger Bårdsgardskamben.

Oppå der og litt bortover ligger Bårdsgardskamben.

Så ble det en aldri så liten topptur likevel. Været er omtrent som i går, og det beste som kan sies om det, er vel at det er variert. 9 grader, vind og stort sett oppholds, men med innslag av regn og noen sekunders solgløtt er fasiten etter dagens tur. Mye av fjellheimen lå også i dag innhyllet i lave skyer, men på vei oppover bakkene fra Bårdsgarden kom Nonshøa plutselig til syne. Så mye snø…. Straks er det august og fjellene omkring dalen er enda dekket av store partier med snø.

Utsikt mot Halsbekkhøa. Storbekkhøa gjemmer seg i skyene.

Utsikt mot Halsbekkhøa. Storbekkhøa gjemmer seg i skyene.

I stikrysset til Okla, Vassenden og Trollheimshytta dukker Gjevillvasskamban opp. Snodig snøfrie faktisk. Jeg fortsatte på stien mot Okla et godt stykke oppover før jeg tok av på en liten sti i retning Bårdsgårdskamben. Fra Bårdsgarden går det stort sett bare opp hele veien. GPS’n min viste ca 1/2 km. på flat mark tilsammen på både opp- og nedtur, så det stiger jevnt kan man si. Til tross for dette småfrøs jeg i vinden.

Gjevillvasskamban  og et glimt av Gjevillvatnet.

Gjevillvasskamban og et glimt av Gjevillvatnet.

På toppen var det ekstra hustrig. Vinden økte i styrke og jammen begynte det ikke å regne også. Oppholdet på toppen ble på max 2 minutter. Noen bilder, på med regnbukse og vintervanter, og vips var jeg på vei ned igjen. Fy flate så kaldt det var der oppe. Ikke noe blivende sted, særlig ikke når skyer skjulte det meste av den fantastiske utsikten jeg vet er der oppe på en godværsdag.

Utsikt ut Storlidalen fra toppen. Fjellene ser snodig flate ut pga. det lave skydekket.

Utsikt ut Storlidalen fra toppen. Fjellene ser snodig flate ut pga. det lave skydekket.

Liten toppvarde som markerer at man er på 1150 moh.

Liten toppvarde som markerer at man er på 1150 moh.

Jeg hadde sett meg ut et flatt parti med store steiner på veien opp. Der kunne jeg få ly for vinden mens jeg spiste et rundstykke og hvilte beina litt. Men før jeg spiste var det på med tørr ullskjorte og sommerdunjakke. Jeg hater å fryse. Det kan ødelegge en tur nesten like mye som et gnagsår. Selv om jeg ikke direkte frøs, var jeg ikke veldig varm i dunjakka heller, så pausen ble ikke av det langvarige slaget.

Godt innpakket og klar for lunch.

Godt innpakket og klar for lunch.

Videre ned fulgte jeg en annen sti enn den jeg kom opp. Kanskje en anelse brattere enn den jeg fulgte opp, og da jeg kom ned i bjørkeskogen igjen forsvant stien. Dermed ble det myrtrasking inntil jeg kom til traktorveien som leder ned til Bårdsgarden. Knærne mine smertet litt i nedoverbakkene, men det venstre «knirket» allerede i går uten at det var så veldig bratt, så konklusjonen synes å være at knærne mine ikke liker å være på tur. Synd for dem at jeg gjør det! Like ille som knærne var egentlig smertene i lårmuskulaturen. I hele fjor sommer slapp jeg disse smertene, men nå virker de å være tilbake, uvisst av hvilken grunn. Uansett… konklusjonen etter dagens tur er at topptur til Nonshøa inni dalen her utgår denne sommeren. Uansett hvor fint vær det blir resten av helgen. Jeg tør ikke utsette knærne mine for så mange høydemetre. Dagens tur innebar ca 650 høydemetre, Nonshøa er iallefall ytterligere 400 + atskillig antall flere kilometre. Regner med at Nonshøa ikke flytter på seg, og at det kommer flere sjanser.

Det blomstrer vakkert i fjellet nå. Disse er det mange av. Nydelige!

Det blomstrer vakkert i fjellet nå. Disse er det mange av. Nydelige!

Topptur og opptur

Etter forrige helgs nedtur var jeg ivrig etter å teste om knærne virkelig var så ille som nedturen fra Muggruva kunne tyde på, eller om det bare var en dårlig dag for dem.

Men først måtte terrassen på hytta få sitt andre strøk med terrassebeis. Oppholdsvær som varer noen timer er mangelvare denne sommeren, så da må man utnytte muligheten når den er der. Det var derfor blitt godt utpå dagen før jeg begynte på dagens tur.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Godt fornøyd meg resultatet av de siste helgers arbeid. Hytta er nybeiset, og terrassen har fått to strøk med gråhvit terrassebeis.

Egentlig skulle jeg bare en tur opp til Bergsveinbua for å få litt luft og teste knærne og nye fjellsko i megasnilt terreng, men da jeg kom dit lokket toppen av Novola på meg. Selv om det hadde skyet noe til utover dagen var det fortsatt nydelig turvær, så jeg fortsatte oppover. Helt bevisst valgte jeg å gå rett opp mot toppen i stedet for å gå sørover og ta ryggen opp slik jeg har gjort før. Som forventet taklet knærne turen opp uten problemer. Det er nedoverbakkene som er trøblete. På toppen tok jeg en liten pause før jeg gikk ned omtrent samme vei som jeg kom opp. En forskremt rype flakset opp bare 3-4 meter fra meg rett under toppen og gled på oppdriften nedover fjellet. Enn om man kunne tatt slike enkle veier ned fra toppen? Da kunne slitne knær være slitne så mye de bare ville.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Utsikt mot Sylan fra toppen av Novola.

Det venstre kneet «knirket» litt på veien ned, men ikke mer enn jeg må forvente med artrose i kneet. Det høyre oppførte seg meget bra, så hva i himmelens navn som gikk av det sist søndag må fåglarna vite. Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med dagens tur. Knærne er ikke så ille som turen til Muggholskampen kunne tyde på, og friluftsfremtiden ser straks mye lysere ut 🙂

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Fornøyd dame som ser lysere på turlivet fremover enn for en uke siden.

Turens høydepunkt (foruten relativt velfungerende knær) må være rypeflokken jeg gikk på rett før jeg kom ned igjen til Bergsveinbua. Jeg rakk ikke å telle hvor mange det var, men det var iallefall 3 , om ikke 4, voksne ryper + en skokk med nydelige små rypebarn som nå har lært å fly. En skikkelig opptur-tur i dag altså 😀

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Nesten nede ved Bergsveinbua.

Rehabilitering av kne

Det er nå 5 uker og 1 dag siden jeg ble operert i det venstre kneet. Å jada… her telles hver en dag i håp om at morgendagen blir bedre enn i dag!

Kneet har vært kranglete og vondt siden i sommer, og på Bandaklumpen i september tok det fullstendig kvelden. Opptrening med øvelser som jeg fikk av fysioterapeut Jørgen ved Nemus ga ikke  ønsket resultat. Snarere ble kneet bare verre utover høsten. Dermed ble det først MR ( i desember), deretter operasjon. Håpet var at at legen skulle kunne lege bruskdefekten som MR’n i desember påviste, «rydde» litt i en delvis ødelagt menisk og ellers fikse annet grums han måtte finne i løpet av operasjonen, og at kneet deretter skulle være klart til bruk i løpet av kort tid. Slik gikk det ikke. Riktignok klippet legen bort den ødelagte delen av den laterale menisken, og friserte litt rufsete brusk her og der, men bruskdefekten leget han ikke. Årsaken var rett og slett  at bruskskadene i kneet er flere enn MR’n viste, og at de allerede er så omfattende at legen mente det ikke hadde noen hensikt å fikse dem.

3T. Mitt andre hjem for tiden.

3T. Mitt andre hjem for tiden.

Legens spådom er at kneet vil bli verre over tid og at jeg til slutt vil trenge en kneprotese, og at jeg heretter ville slite med å komme meg ned fra fjelltopper. Han mente at jeg ikke er gammel, men at kneet mitt er det. Artrose kalles diagnosen. Tidligere het det slitasjegikt. IKKE hva jeg ønsket å høre da jeg våknet av narkosen med et kne som kjentes ut som om det skulle sprenges. «Dommen» legen kom med, var omtrent som å få bekreftet drømmene (les: marerittene) jeg hadde hatt uken før operasjonen. Legen mente dog at jeg skulle være kvitt låsningene foran på kneet som forekom hyppig i ukene før operasjonen. Selv om jeg hittil ikke har gått så mye, virker det om legen hadde rett i det. Det han dog ikke så noe om, var at jeg i stedet ville få låsninger på innsiden av kneet. De kommer ikke så hyppig, men til gjengjeld er det så jeg ser stjerner og måner når det først «smeller» i kneet.

Turlivet er fortsatt bare en drøm. Det gjør for vondt å gå enda.  Selv øvelsene jeg fikk av fysio’n og lett spinning medfører smerter i etterkant av treningene. Jeg var ikke forberedt på at det skulle ta så lang tid å komme seg etter en relativ enkel operasjon, og psyken lider under mangel på turliv og kroniske smerter. Jeg hadde virkelig trodd jeg skulle kunne gå meg en tur på omkring en time i lett terreng denne påsken. Det ser ikke slik ut 😦

Minner. Og drømmer.

Minner. Og drømmer.

Oppdagelsestur rundt hytta og kneoperasjon

Endelig har jeg fått se litt av hvordan terrenget rundt hytta er. Vi har hittil holdt oss til småturer i hyttefeltet fordi jeg ikke kan gå på ski med mitt vonde kne, men sist helg var skiføret så elendig at vi kunne gå i løypene uten dårlig samvittighet. Løyper var ikke kjørt på en stund og snøen var knallhard, så vi satte knapt spor der vi gikk.

Til tross for dårlig føre var det noen som valgte ski.

Til tross for dårlig føre var det noen som valgte ski.

Det er bare én ting å si: Herlig! I lettskyet, pent vær med lange solgløtt og vindstille tuslet vi i terrenget og nøt utsikten, terrenget, sola og varmen. Blikket falt naturlig på Novola (960 moh). Jeg håper å kunne nyte utsikten derfra i sommer. Usikkerhetsmomentet er kneet som nå er nyoperert. Legen ga meg ikke gode odds når det gjelder toppturer idet han mente at jeg ville komme til å slite med å komme meg ned fra toppene. Ei heller ga han meg mye fremtidshåp. Kneet vil aldri bli bedre, kun verre. Det jeg håper på  nå er at opprenskningen han gjorde i menisk og brusk vil føre til bedring en stund iallefall. Vi får se… Neste uke begynner jeg på ny opptreningen av kneet med hjelp av fysioterapeut. På sikt er det sannsynlig at en kneprotese blir løsningen.

Herlig fjellterreng.

Herlig fjellterreng.