Tag Archives: Litjskarven

Image

Trøndersommer

Trøndersommeren fortsetter som den har begynt. Dvs. med svært variert vær, men hovedsaklig er himmelen og det drypper fra den rett som det er, og temperaturen… ja, den er ikke mye å skryte av. Som innflyttet østlending sliter jeg litt med været her i Midt-Norge, selv etter 25 år her oppe, men jeg prøver å ikke la det dominere humøret fullstendig. Etter en iskald vår forflyttet jeg meg rett og slett til Mallorca for å tine opp i en uke, og da det begynte å bli veldig varmt der nede mot slutten av oppholdet var det deilig å komme hjem til frisk og relativt kjølig luft her i Trøndelag.

Helgen har vi tilbragt på hytta, og det har vært mye forskjellig vær. Alt fra skyet, oppholdsvær til regn og haglbyger, men også noe sol.

IMG_0318

Fin sandstrand på vannets sørside.

Siden lørdag formiddag var heller begredelig værmessig fikk jeg omsider begynt på hvitbeising av taket på hytta. Veggene har jeg tatt tidligere, men taket har så langt unnsluppet svampen. Ja, jeg bruker små svamper når jeg beiser taket. Jeg er ikke ute etter at taket skal se malt ut. Jeg vil kun ha det lysnet, og med små svamper dyppet i beisen får jeg både lagt på beisen og strøket den godt ut. Genialt! Slikt arbeid tar tid, så ferdig ble jeg på langt nær, men nå har jeg iallefall begynt.

På ettermiddagen sluttet det omsider å regne, og det var på tide å lufte seg litt. En kollega på jobb hadde tipset om en fin badestrand ved Storsandtjønna ikke langt fra hytta, så vi dro og sjekket ut den. Jeg er ikke så glad i å bade, men jeg liker å oppholde meg ved vann, så tjønna måtte sjekkes ut. Vi gikk oss en tur i området, men kom ikke så veldig langt da det var ekstremt vått overalt og stiene var mer som svømmebasseng enn sti. En luftetur ble det uansett, og det var deilig etter en lang innedag. På kvelden kom sola og sørget for en nydelig utsikt fra hytta mot Litj- og Storskarven hvor turen dagen etter ble lagt.

IMG_0320

Storsandtjønna.

Sola fra lørdag kveld var fortsatt å se på søndag morgen, men dessverre forsvant den tidlig. Skyer i alle nyanset fra hvitt til nesten svart lå rundt om fjellene, men vi tok likevel sjansen på å kjøre over til andre siden av dalen til Killingdal Gruve. Idet vi nærmet oss begynte det selvsagt å regne. Typisk! Vi ventet i bilen til det verste regnet hadde gitt seg før vi bega oss på vei mot Litjskarven (1125 moh). Det regnet lett til vi var omtrent halvveis opp, så begynte sola å titte frem. Regnbuksa måtte av og heldigvis fikk vi beholde sola mens vi hadde pause på toppen selv om skyene lå tett rundt oss. Etter en stund registrerer vi at et skikkelig regnvær er på vei mot oss nordfra, så vi pakker sammen og begir oss på vei tilbake.

IMG_0350

Solskinn og kaffe på termos på en fjelltopp. Hva mer trenger man egentlig en søndag i juni?

Det tar ikke lange tiden før den iskald vind sveiper over landskapet og jeg må på med både vanter og hals. Litt lenger ned velger jeg også å ta på meg regnbuksa igjen. I grevens tid skulle det vise seg. Jeg har ikke før fått den på meg, så er regnet over oss igjen. En periode hagler det jammen meg og. Vi går på nedover og i løpet av 45 minutter et vi tilbake ved bilen idet regnet gir seg nok en gang.

IMG_0355

På vei ned fra toppen i mindre enn godt vær.

Fin søndag og fin topptur selv om været ikke var optimalt. Vi var likevel heldige som fikk en god og varm pause i solskinn på toppen. Det er lykke på høyt nivå å sitte ved en toppvarde og skue utover vakre Norge. Endelig er fottursesongen i gang for alvor. Jeg håper kroppen holder, og at tendensene til en hælbetennelse ikke utvikler seg til en «full blown» betennelse,og at de mikrorupturene som leggmusklene mine har begynt å tulle med kan «kureres» med spesifikk styrketrening rettet mot leggmuskulaturen.

IMG_0340

Forsatt noen snøfonner å krysse når man er på topptur, men sommersnøen er fin og hard å gå på, og utgjør ikke noe problem.

Advertisements

Måloppnåelse på overtid – Storskarven (1265 moh)

Før sommeren hadde jeg fire topper jeg ønsket å bestige: Nonshøa i Storlidalen, samt Novola, Storskarven og Kjøliskarven som ligger i nærområdet til hytta. Ortopeden som opererte kneet mitt i februar ga meg dårlige odds for fremtidige toppturer, men jeg nekter å gi meg uten å ha prøvd. Jeg har derfor tilbragt utallige timer på 3T og løftet jern til den store gullmedaljen for å styrke muskulaturen i beina. Tidlig i sommer så det ikke lyst ut. Uansett hvor mye jeg trente, virket det ikke som om kneet likte å være på tur. Ja, egentlig virket det ikke som det likte styrketrening noe særlig heller til tider. Til tross for det har jeg vært noen ganger på Novola (selveste nærfjellet til hytta), og det har gått greit. Kjøliskarven ble også overvunnet en vakker dag i august selv om kneet var hovent. Begge toppene er usedvanlig snille topper, eller rusletopper som jeg også liker å kalle dem. I det begrepet ligger at det ikke er altfor mange høydemetre, ingen steinur av betydning og at jeg slipper høye kneløft opp og ned skrenter; altså at det er relativt jevn stigning opp og ned.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Fra starten ved Killingdal Gruve.

Nonshøa ble for tøff denne sommeren. Været var ikke på min side de første dagene i Storlidalen, og da sola endelig kom, var kneet helt «maroder», så Nonahøa må vente til en annen gang.

Siste topp på sommerens «to-do-liste» er Storskarven. Det er 1265 meter høyt og nabofjellet til Litjskarven som ble besøkt forrige helg. Begge toppene har vi fin utsikt mot fra hytta, så det var klart helt fra vi kjøpte hytta at begge toppene måtte besøkes. Det er noe eget med å sitte og skue utover og vite at man har vært på de toppene man ser fra sin egen sofa.

I går var dagen endelig kommet for å forsøke meg på Storskarven. Himmelen var grå, men det var vindstille; et lite mirakel i høstfjellet. Jeg sverger på at det hadde vært t-skjortevær om sola hadde dukket frem fra skyene. Det er kanskje å dra begrepet sommer litt langt å hevde at 10. oktober er en sommertur, men det er iallefall fortsatt 2015, så jeg krysser av Storskarven på lista over sommerens mål.

En skydott har plassert seg på toppen.

En skydott har plassert seg på toppen.

Som forrige helg startet jeg fra Killingdal Gruve. Jeg var sent ute, for jeg hadde drøyd den på hytta i håp om at sola som Yr hadde lovet skulle dukke opp, men til slutt måtte jeg starte  – med eller uten sol.  Jeg fulgte stien mot Litjskarven et stykke oppover før jeg brøt av og skrådde østover i retning dagens mål. Mellom Litj- og Storskarven er det en myrlendt dal som må krysses, og da jeg beveget meg ned her, så jeg at Storskarven hadde fått en skydott på toppen. Hmm… Ikke bare skjuler sånne dotter utsikten, men de har også en stygg tendens til å sørge for iskaldt, fuktig klima på toppen.

Jeg tok en kaffepause og håpet skydotten ville drive avgårde. 10. oktober og jeg kunne ta meg en ti-minutter UTEN å dra på meg dunjakke. Det er sjelden vare for en frossenpinn som meg, så det sier noe om hvor vindstille og deilig det var – selv uten sol. Mens jeg satt der og tenkte på alt og ingenting og beundret den uberørte naturen rundt meg begynte jeg å kunne skimte varden på toppen. Kanskje skylokket ville fjerne seg? Jeg bestemte meg for å begynne å gå opp fra dalen jeg befant meg i og vurdere om jeg skulle gå på toppen underveis.

Fra toppen av Storskarven.

Fra toppen av Storskarven.

Det har kommet nysnø i området, sannsynligvis på fredag siden det var eneste dag med nedbør denne uken, og etterhvert som jeg kom høyere ble det mer snø. Våt gjennomslagssnø for det meste, men her og der «ordentlig» snø som hadde fokket seg. Det går jevnt og trutt oppover og idet jeg begynte på selve fjellet så jeg to på vei ned fra toppen. Noe senere så jeg også ett menneske på vei opp etter meg. Dette var eneste tegn til liv på denne turen foruten en nydelig harepus som hoppet avgårde ikke langt fra meg. Ved Killingdal hadde det sittet en gjeng og hatt picnic, men på turen var jeg så godt som helt alene. Det er det som er det beste med Trøndelagsfjella. Man slipper å gå i kø. Ihvertfall om man unngår trekanten i Trollheimen og Sylan.

Toppvarden.

Toppvarden.

På toppen blåste det littegrann, men den store varden ga le for vinden. Jeg fikk av meg våte gensere i en fart og dro på meg en tørr ullskjorte + dunjakke og varmeskjørt. Føttene var våte etter myrvandringen. Jeg digger fjellskoene jeg bruker nå, men det er ett stooooort minus med dem: Det er ikke skinn på siden av «tunga» som ligger under lissene. Skoene sitter godt på vått underlag, jeg får ikke gnagsår i dem, og de er så myke at jeg heller ikke har smerter i overfoten, men så var det dette med at de ikke er 100% skinn da. Synd, for skoen er ellers helt fantastisk på min fot.

Utsikten på toppen var noe skjemmet av at det var mye lave skyer rundt om, men det var likevel en opplevelse å se utover. En vakker dag skal jeg opp her igjen, og da skal jeg kunne skue vidt omkring. Det må være helt fantastisk.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Fornøyde dame på toppen av Storskarven.

Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg frøs. Det hjelper ikke hvor mye man har på seg om man ikke også er varm på føttene, og det var  ikke jeg.

Returen ned mot dalen gikk i samme spor som jeg kom opp, men nede i dalen la jeg ruta litt lenger vest i håp om å unngå en del myr. En liten kaffepause tok jeg meg tid til omtrent halvveis til Killingdal. Det var en så vakker ettermiddag at jeg ikke så noen grunn til å stresse. Jeg ville uansett rekke frem til bilen før det ble mørkt.

Isen har begynt å legge seg.

Isen har begynt å legge seg.

Det er noe eget med å være på tur i skiftet mellom årstidene. I fjellet er det snart vinter. Den første snøen har allerede kommet (selv om den sikkert vil forsvinne igjen), og isen har begynt å legge seg på små myrtjønner. Småbekkene har også fått et tynt lag med is her og der, og det er fasinerende å se og høre vannet renne under islokket. Om ikke lenge er sannsynligvis myrene frosne. For en lek det da blir å være på tur!

Halvfrossent bekkefall.

Halvfrossent bekkefall.

Gårsdagens tur var en av svært få som for min del var helt smertefri. Ingen smerter verken i føtter, lårmuskulatur eller knær. Det er nesten for godt til å være sant, men det er lov å håpe at dette er begynnelsen på en god turperiode.

Topptur i høstfjellet

Etter en travel høst med reiser både til Gran Canaria, Bergen og Etne, var det endelig tid for å dra på hytta sist helg. Altfor lenge siden sist! Neste år skal jeg sørge for ikke å ha en eneste avtale i hele september!

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

To av en mengde fine reinsdyr som vi møtte på tur lørdag.

Vi kom opp på hytta fredag kveld omtrent samtidig med at mørket senket seg. Lavt skydekke og litt regn i luften, men værmeldingen lovet oss finvær på lørdag, og det ble det! Kaldt og vindfullt, men sol fra litt utpå dagen er helt greit turvær. Man må bare kle seg etter det været man får. Får jeg sol og blå himmel er jeg storfornøyd og pakker gjerne med meg vanter, buff og tjukk dunjakke. Lørdagens tur ble forøvrig sesongens første tur med longs under turbuksa, så det går mot den kalde tiden igjen.

På toppen av Litjskarven.

På toppen av Litjskarven.

Fra stuevinduet på hytta ser vi rett over på  Litjskarven (1125 moh) og Storskarven (1265 moh), men vi har enda ikke klart å rote oss opp på noen av disse toppene. Nå var jeg mer enn klar for å se om knærne mine ville være med opp på Litjskarven som en begynnelse iallefall.

Utgangspunktet var Killingdal Grube som kan nås pr. bil via bomvei. Tror ikke denne veien brøytes om vinteren, men enda er ikke det noe vi trenger å tenke på. På veien innover møtte vi flere elgjegere på post, en bonde som hadde vært på sauesanking og flere reinsdyr. Et yrende liv med andre ord.

Killingdal Grube.

Killingdal Grube.

Fra Killingdal går det sti mot Litjskarven. Litt myrlendt i begynnelsen, men tørt og fint lenger opp. Siden gruva ligger på 900 moh er det ikke all verdens mange høydemetre som må gås for å nå toppen, men med mine knær er det helt greit at høydemetrene ikke er for mange, og at det er «snille» høydemetre. Det er fantastisk vakkert i dette fjellterrenget, så til tross for kald vind var det bare å nyte turen oppover. Skyene dekket for det meste over utsikten til Sylmassivet, men i alle andre himmelretninger var det flott utsikt. Lite folk å se på turen, men vi møtte en rypejeger som var på vei ned etter å ha skutt dagens ene lovlige rype.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

Storskarven til ventre og Litjskarven til høyre.

På returen ruslet vi omkring på gruveområdet hvor det fortsatt står noen gamle bygninger; blant annet utedoen med 12 stk do. Det trengtes sikkert, for på det meste var det omlag 240 menn som jobbet i gruva. Deretter  gikk vi i retning Gaulåsen (921 moh). Dette er en liten topp med en gedigen mast som vi ser fra hytta.

Gaulåsen.

Gaulåsen.

På veien passerte vi gruveåpningen som ikke lenger er noen åpning fordi den er stengt med en stor sementblokk. Killingdal var faktisk i drift helt frem til 1986, og gruvegangen er Nord-Europas dypeste der den går fra 900 meter over havet til 544 meter under havet. Intet mindre enn imponerende, synes jeg, men så ble det også tatt ut enorme mengder malm her.

Neste gang går jeg for Storskarven – så fremt knær og forholdene ellers tillater det.

Ved Killingtjønnan.

Ved Killingtjønnan.