Tag Archives: Marenvollen

Bomtur etter multer

Turdato: 12.08.2017

Jeg er ikke så godt kjent med hvor det finnes fine multeplasser i Holtålen og Røros enda, så 2017 ble et år hvor jeg stadig oppsøkte nye områder i håp om å finne multer. Denne fine dagen tok jeg turen til Skjevdalen utenfor Røros og håpet å finne multer der.

IMG_1705

Straks over tregrensa.

Jeg slet litt med å finne en god parkeringsplass, så endte til slutt med å sette fra meg bilen i veikanten der veien var ganske bred før jeg bega meg avgårde i nordøstlig retning på grusvei som etterhvert gikk over til kjerrevei som igjen gikk over til sti. Det gikk ganske bratt oppover lia etter en stund og det ble varmt i godværet. Idet stien flater litt ut får jeg øye på en liten hytte. Samtidig ser jeg at det er myrer til venstre for meg, så jeg skrår ut til venstre i håp om å finne multer. Snakk om skuffelse. Det er ikke antydning til multer.

IMG_1708

Multer fant jeg ikke. I stedet gikk jeg meg på dette lille skjulet.

Jeg går derfor tilbake til stien for fortsetter oppover mot hytta. Der kommer jeg i prat med et hyggelig par som kan fortelle at det er lite med multer i området i år. De kan også fortelle at stien går til Marenvollen, en turistforeningshytte som jeg blant annet har overnattet i. Siden jeg bare hadde tenkt meg på multetur, hadde jeg ikke studert kartet så nøye, så jeg hadde ikke bitt meg merke i stier og hytter. Nå øynet jeg en mulighet for at det som kunne blitt en mislykket bærtur i stedet kunne bli en fin fjelltur.

IMG_1713

Langtjønna.

Jeg fortsatte derfor på stien og etter kort tid var jeg over tregrensen og oppe på snaufjellet. Utsynet var vidt og bredt, og stien lettgått og lett å følge for det meste. Som hyttefolket hadde fortalt, kom jeg etter en tids vandring til Langtjønna. Det hadde nå begynt å skye til. Dette pluss en kald vind og ingen mulighet for le gjorde tanken på pause ved tjernet til kun det; en tanke. Jeg fortsatte videre mot Marenvollen. Gråfjellet ligger og troner som en stor klump foran meg, og jeg vet at jeg har kommet over det fjellet på vei til Marenvollen for noen år tilbake. Stien jeg går på møter etterhvert den t-merkede stien som kommer ned fra Gråfjellet, men hukommelsen spiller meg et puss. Det jeg husker som et lite steinkast til Marenvollen fra foten av Gråfjellet, er betydelig lenger enn som så, og jeg synes jeg går og går. Omsider får jeg øye på Marenvollen nede i lia. Heldigvis er det fortsatt litt sol, så jeg rekker å nyte matpakken i solveggen på hytta før skyene antar en truende mørkegrå farge som dekker det meste av himmelen.

IMG_1718

Flotte Marenvollen som kan nås fra flere kanter.

Turen tilbake til Skjevdalen blir en småhustrig affære. Iskald vind og regnbyger gjør det til en kald fornøyelse selv om jeg for såvidt er godt kledd for forholdene. Slike turer som denne viser hvor fort det kan snu i fjellet. Jeg begynte i varmt, deilig sommervær, og kun 2-3 timer senere er den isnende vind, regn og mange grader kaldere. Derfor bør man alltid ha med seg en sekk med ekstra klær på fjelltur. Jeg kommer meg velberget ned til bilen og kan se tilbake på en fin fjelltur selv om det ikke ble med noen multer hjem denne dagen.

IMG_1715

Stimøte, evt. stilskille.

Reklamer

Raudhammaren (977 moh)

I begynnelsen av oktober hadde jeg noen flotte fjellturer i områdene rundt Røros på jakt etter listetopper. Dette er den første av dem: Rauhåmmaren. Min kjære og jeg hadde sett fjellet på avstand da vi i september var på en snarvisitt inn til Marenvollen, så jeg visste at det gikk sti opp til toppen fra denne siden. Imidlertid hadde jeg lyst til å prøve en annen sti opp, nemlig den fra Pantslåtten.

Jeg presterte å bomme på avkjøringen til Pantslåtten (og det er jammen ikke rart, for den er ikke mye synlig hvis man ikke har kjørt der før og vet akkurat hvor avkjøringen er), men etter litt tapt tid var jeg omsider parkert på en liten parkeringsplass nedenfor gården innerst i dalen.

img_6688

Skogen er i ferd med å tynnes ut. Vannet som skimtes i bakgrunnen er Djupsjøen.

Stien var grei å finne og er lettgått og fin. Rett øst skulle jeg. Etter å ha gått en stund begynte jeg å lure på om ikke stigningene skulle begynne snart, for jeg befant meg fortsatt midt i skogen og gikk faretruende lite oppover, men plutselig begynte terrenget å åpne seg  likevel, og jeg kunne se turmålet der fremme.

Jeg tok av fra stien etter enda litt vandring, og fra nå var det mer eller mindre lite sti å finne, men det var en klar dag (om enn overskyet på dette tidspunktet), så det var bare å gå rett mot målet.

img_2180

Dagens turmål dukker opp når jeg kommer ut av skogen.

Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg at fjellet hadde utallige gruveåpninger, og i løpet av turen skulle jeg få ta noen av disse nærmere øyesyn. Jeg har aldri noensinne sett et fjell som er så til de grader gjennomhullet av gruver! Litt av et sveitserostfjell liksom.

img_2164

En av utallige gruveinnganger i dette fjellet.

På vei mot toppen presterte jeg å bomme på selve toppen og gikk for tidlig opp på en nesten like høy topp, men jeg kom meg da til den rette toppen etterhvert.

img_2165

Sol og skygge på toppen av Rauhåmmarn.

Nydelig utsikt fra toppen, men som vanlig er på slike topper: kald vind. Jeg bega meg derfor på leting etter et lunchsted med le for vinden. Det fant jeg ikke så langt fra toppen,  og mens jeg satt der og nøt både mat og utsikt (mot Olavsgruva og Storwartz blant annet), begynte sola å bryte gjennom skydekket. Det er helt utrolig hvor mye finere en tur blir så fort sola viser seg. Jeg hadde jo hatt en fin tur frem til da, men idet sola brøt gjennom skydekket ble turen mange ganger flottere. Utsikten ble finere, fargene ble flere og klarere og ikke minst varmet sola et småfrossent legeme. Det er i slike stunder jeg føler med uendelig rik. Tenk så heldige vi er som bor i lille Norge med så mye vakker natur rett utenfor stue- eller hyttedøra vår, som vi i stor grad kan gå i fred og bare nyte av så mye vi vil. Denne dagen hadde jeg fjellet helt for meg selv. Jeg hørte noen barnestemmer på vei mot bilen igjen, men så ingen og møtte ingen.

img_6729

Sola er i ferd med å bryte gjennom skyene, og jeg vet ikke om noen plass jeg heller vil være enn akkurat her.

Returen til bilen gikk mer eller mindre samme vei som jeg kom opp. Jeg snublet over noen flere gruveinnganger på vei ned, og gikk vel ikke i eksakt samme spor før jeg var tilbake på stien, men noen helt ny vei tilbake var det ikke.

img_2177

På vei tilbake i nydelig høstvær. Kan man ha det bedre??

På vei ned passerte jeg et lite tjern og jeg registrerte at det allerede var dekket av is. Jeg plukket opp en liten stein for å sjekke om den gikk gjennom isen, men nei. Isen holdt. En litt større stein brøt heller ikke isflaten, så allerede 7. oktober var isen ganske tykk. Sommersesongen er jammen kort i fjellet!

img_2173

Islagt tjern. Steinen har laget merker isen, men ikke klart å bryte gjennom den.

Rett før jeg kom tilbake til bilen observerte jeg et stort jorde med hesjer på. Det sto også en gammel, falleferdig bygning i enden av jordet. Kanskje dette er forklaringen på det litt rare navnet Pantslåtten?

img_2184

Rad på rad med hesjer. Nå uten høy.

Gjensyn med Marenvollen

I nærheten av Harsjøen ligger en seter som i helgene i juni – september serverer middagsbuffet. Denne måtte selvfølgelig prøves, så en overskyet lørdag mot slutten av september kjørte vi innover dalen og fulgte geiteskiltene som var satt opp for å vise vei.

img_6544

Gjetbergsvollen.

Buffeten består av diverse tradisjonsretter. Det smakte godt, men som alltid med buffeter, preges maten av at den holdes varm over tid. Slike «slitasjetegn» var det ikke på dessertbordet som var særdeles rikholdig og alene verdt prisen på 375 kroner, spør du (søtmonsen) meg!

Etter middagen var det på tide å bevege seg litt og vi kjørte tilbake et stykke der vi kom fra. Ved veien som går inn til Marenvollen parkerte vi og fortsatte innover på veien til fots. Det er ikke lange biten inn til turistforeningshytta, og det er kun noen få hundre meter på sti, resten er vei fra denne siden.

img_2061

Fjellet Rauhåmmarn (som jeg skulle bestige noe senere på høsten) sett fra veien inn til Marenvollen.

Forrige gang vi var på Marenvollen kom vi gående fra Røros, og det er en dagsmarsj. Hytta sto der akkurat slik som jeg husket, men siden vi ikke hadde med oss DNT-nøkkelen måtte vi nøye oss med  beskue den utenfra.

img_2062

Marenvollen; selvbetjent DNT-hytte.

På vei tilbake mot bien stoppet vi ved Korstjønna og tok en kaffepause der. Selv om det var gråvær var det nesten helt vindstille og en nydelig stemning ved vannet. Ikke lange turen denne dagen altså, men frisk luft og litt mosjon etter en heavy middag ble det iallefall.

img_2059

Stille lørdag ved Korstjønna.