Tag Archives: Mogán

Sommerferie i desember

Jeg liker å reise, men sommeren vil jeg helst ha i Norge. I november eller desember derimot; DA reiser jeg mer enn gjerne til sydligere strøk for en dose dagslys og varme. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha bosatt meg mye lenger sør i hele november, desember og januar. En gang uti februar hadde det passet å komme hjem – når skiføret er på plass og dagslyset vender tilbake med stormskritt. Men akk… enn så lenge må jeg bidra med min yrkesdeltagelse, så drømmen om sol og dagslys i mørketida får være nettopp det; en drøm, enn så lenge.

Ferie derimot – det kan jeg jo nyte nettopp fordi jeg jobber, og også denne gangen gikk turen til mine foreldres leilighet sør på Gran Canaria. Ferien ble en lett blanding av soling, turliv, trening, mat og drikke. En perfekt ferie i mine øyne.

9712A789-1A46-4076-A867-BCEE123CF7AF-COLLAGE

Solslikking, styrketrening og tur. DET er ferien sin det 🙂

Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om turene vi gikk denne gangen. Alle sammen er gått tidligere (minst en gang), og er utførlig beskrevet, så dersom du ønsker å gå noen av turene jeg viser bilder av i denne bloggposten, kan du bruke søkefunksjonen, så vil du få opp flere detaljer.

IMG_7101

Som vanlig gikk feriens første tur til Korset ovenfor Patalavaca. Hvem er det som kan mislike dette i desember?? Jeg bare spør!

IMG_7110

Ettermiddagsvandring langs kysten melllom Arguineguin og Patalavaca.

IMG_7130

Fra Våres Plass hvor fjellet stuper rett ned i Barranco de Arguineguin.

IMG_2355

På vei mot karpedammen fra Våres Plass. Dammen var en gedigen skuffelse og det finnes visstnok ikke karper i dammen lenger ifølge noen vi møtte der. Styr unna!

IMG_2366

Frodig landskap på vei til Veneguera fra Mogán. Her en bananplantasje.

IMG_2371

Mogan – Veneguera T/R er en tur som anbefales. Koselig landsbytorg i Veneguera hvor man kan få både mat og drikke. Her er vi på vei ned mot Mogán og turens ende.

IMG_2374

Lunch i Puerto de Mogán hører med til sydenferien vår, synes vi.

IMG_2363

Vestsiden av Gran Canaria byr på ville, vakre fjell.

IMG_7187

Turene vi går rett fra leiligheten passerer ofte gjennom en geitefarm. Hvor mange geiter bonden har, vet jeg ikke, men det er ikke få!

IMG_7201

Sangria ved sjøen mens sola synker ned bak horisonten er en helt ok feriesyssel.

IMG_2396

Utsikt mot La Aldea de San Nicholás fra Montaña Altavista. EN tur jeg stadig vender tilbake til.

IMG_7230

Vi blir bortskjemte med vakre solnedganger på Gran Canaria.

IMG_2399

Gran Canarias ville indre fjellverden sett fra stien mot Altavista.

25973A61-451E-4CA7-9EA7-8CD3B1F543BC-COLLAGE

Arguineguin. Ikke veldig vakker, men enda ganske autentisk.

14 dager går fort og før vi visste ordet av det, var det tid for hjemreise og julefeiring i Norge. Vi fikk gjort mye av det vi hadde tenkt, men som vanlig, slett ikke alt. Enda godt at Gran Canaria ikke går noen vei!

Reklamer

Over fjellet mellom Mogán og Veneguera

I går følte jeg ikke for å kjøre langt på smale, svingete veier, så da er turen over fjellet mellom Mogán og Veneguera en grei tur. Man parkerer enklest ved den lokale politistasjonen og går et lite stykke oppetter veien før man tar av til venstre ned i en bekkedal og deretter enkelt og greit følger stien til til topps i passet rett nedenfor Cruz de Mogán og videre ned til Veneguera. Stien er en gammel såkalt Camino Real (kongevei), men den flotte steinsettingen som en gang var på stien, er mer eller mindre borte. Særlig på Mogánsiden av passet.

Nede fra fjellet er det noen stiskiller å passe på for å komme seg enklest inn til sentrum av Veneguera, men dersom man har øynene med seg finnes skilting, bl.a. i form av utskjæringer i tykke kaktusblad.

Veneguera har et lite, men veldig koselig torg med en liten kirke i enden. Enorme trær sørger for skygge og blomster pryder muren som går langs den ene siden av torget. Landsbyen har ikke mindre enn tre barer/restauranter og vi slo oss ned på en av dem og fikk servert tapas mixta med bl.a. ost, oliven, brød, papas arrugadas og fisk rød mojosaus før vi returnerte samme vei som vi kom.

20131224-161026.jpg

Utsikt mot Mogán på vei oppover fjellet.

20131224-161115.jpg

Enorme palmer i en dal nær Veneguera.

20131224-161135.jpg

Tydelig merket etter skogbrann for noen år tilbake.

20131224-161203.jpg

Fra torget i Veneguera.

20131224-161227.jpg

Kaktusblader kan brukes til så mangt. Også stiskilting:-)

20131224-161259.jpg

Veneguera nede i dalen. Fjellet Inagua i bakgrunnen.

Gran Canaria rundt

Etter en skikkelig forblåst natt våknet vi til fortsatt vind og regn her nede. Fottur utgikk dermed med skyhøye knespark. Det var derimot en gylden anledning til endelig å få tatt bilturen Gran Canaria rundt som jeg lenge har tenkt å ta. Som tenkt, så gjort. Vi startet i retning Mogán og kjørte over fjellet til La Aldea de San Nicholás hvor enorme områder er gjort om til drivhus. På veien dit gikk det noen skikkelige regnskurer og i veibanen lå tydelige tegn på at fjellet ble «vasket ut» i regnvær. Jeg ba en stille bønn om at alle steiner måtte lande et annet sted enn på taket av min leiebil. Det hadde i tilfelle blitt dyrt.

Fra La Aldea gikk ferden opp i fjellet igjen – mot vestsiden av Gran Canaria. Her er det ville fjell og praktfulle stup som gjelder. Veien er svingete, men grei å kjøre all den tid det faktisk går to biler i bredden. Godt oppe i høyden er det en liten rasteplass med panoramautsikt vestover. Hadde det vært klarvær ville vi sett Tenerife herfra.

Utsikt mot Puerto de las Nieves og Agaete.

Etter en kort stopp kjørte vi videre mot Puerto de las Nieves. På veien dit så jeg noe jeg aldri har sett før: nemlig steinfangernett. Svære nett som var spent opp under fjellsidene og et stykke ut over veien for å fange opp fallende stein. Og at de gjorde nytte for seg, var det ingen tvil om. Rett som det var kunne vi observere mengder med små og store stein i nettet!

Steinett over veien på vei mot Agaete.

Puerto de las Nieves.

Da vi ankom Puerto de las Nieves var skyene forduftet og sola skinte fra blå himmel og gradestokken viste 27 grader. Vi tuslet oss en tur ut på piren i den lille havnebyen for å beskue Dedo de Dios (Guds finger). Den ligner kanskje ikke så mye på en finger nå lenger, men før stormen i 2005 kappet 10 meter av fingeren, kan jeg levende forestille meg at steinklippen kan ha sett ut som en finger.

Dedo de Dios.

På en av restaurantene ved havna kjøpte vi en kopp kaffe og tenkte at vi skulle spise lunch i Agaete, ikke langt unna. Det var en bommert for i Agaete fant vi ikke en eneste restaurant til tross for at vi ruslet rundt i bykjernen.

Pyntet hus i Puerto de las Nieves.

Vi besluttet dermed å kjøre videre. Fra Agaete er det motorvei i retning Las Palmas, så veien ble her atskillig mindre svingete. Vi svingte av mot Gáldar for på se om vi kunne finne et plass å spise der, men alt vi fant var mye trafikk.

Altså var vi straks ute på motorveien igjen, og vi stoppet ikke før vi kom til Playa del Inglés. Da holdt vi på å sulte rett ihjel og valgte en italiensk restaurant ved stranda – vel vitende om at vi neppe kom til å få noen stor matopplevelse der. Vi fikk rett, men vi var iallefall mette når vi gikk derifra.

Veien hjem gikk via en Mercadona i El Tablero for å gjøre storinnkjøp av vann, vin, brus og øl.

Vestkysten er vel verdt å få med seg på denne turen, men fra Las Palmas og sørover er det egentlig kun en transportetappe.Men nå har jeg iallefall kjørt Gran Canaria rundt og kan krysse av det på lista over ting man bør ha gjort her i livet 😉

På tur over fjellet mellom to landsbyer

Etter torsdagens langtur i den kanariske fjellverdenen orket jeg ikke kjøre så langt fredag. Ei heller fristet en dag på solsenga, så løsningen ble å kjøre til Mogán og gå over fjellet til Veneguera og tilbake igjen.

Mogán forsvinner gradvis under meg på vei opp fjellet

Det var varmt da jeg parkerte bilen like ved politistasjonen i Mogán; hele 26 grader og det var meget merkbart oppover fjellsiden. Særlig når man bommer på stien og ut må ned og opp i løsgrus og sand for å finne tilbake til den stien jeg egentlig skulle ha vært på. Ikke akkurat mitt favorittunderlag så svetten piplet litt ekstra inntil jeg fant den fine stien kanarierne har bygget mellom de to landsbyene.

Minnesmerke over en svunnen tid; vannkanal

Snakk om å gå sålene av seg da! Og nei, det er ikke mine såler.

Ta av stien til høyre rett ved trappa til det hvite huset sto det i guideboka. Ja? Gjorde jeg ikke det da? Ca 15 meter til huset og en fin sti gikk opp til høyre. Det måtte da være den? Nei. Det måtte visst ikke det, for denne stien endte i en gammel vannkanal. Da begynte jeg å ane ugler i mosen (eller stien så og si), men gadd jeg gå ned igjen og lete etter den rette stien? Nope. Så jeg fortsatte sidelengs langs vannkanalen før jeg igjen fant noe som så ut som en fin sti oppover i den retningen jeg skulle. Denne stien rant etterhvert ut i bare nevnte sand og løsgrus og jeg var nå 100% sikker på at jeg hadde bomma på stien. For regel nr. 1 når man går tur her på Gran Canaria (og Tenerife også for den saks skyld) er at dersom du ikke befinner seg på en fin, opparbeidet sti som slynger seg i slake s’er oppover fjellsiden, så er du på feil plass! jeg visste det jo, men latskapen hadde tatt overhånd der jeg sto ved den gamle vannkanalen og ikke gadd å gå ned igjen. Nå begynte jeg å speide etter den stien jeg burde ha vært på.

Kikker opp mot La Fortaleza (som betyr festning) som jeg skal passere på siden av. På toppen står det er kors; Cruz de Mogán

Det viste seg at den befant seg på den andre siden av det lille dalsøkket jeg befant meg ved. Tenk om guideboka hadde nevnt noe så enkelt som at man skal holde venstre side av den lille barranco’en som går opp fra huset? Da hadde jeg tidlig skjønt at jeg var på villspor, men nei.. som det var, så var jeg godt oppover i lia da  jeg til slutt fikk øye på noen steiner som var pent stablet oppå hverandre (hvilket svært ofte betyr at her har vi bygget opp en sti). Stiene er som regel vanskelige å få øye på i terrenget, men dersom man speider etter små steingjerder eller steinfundamenter, så er det gjerne en sti der. Hmm… da måtte jeg altså ned fra den ryggen jeg sto på og opp ryggen på den andre siden av den lille dalen. Det var heldigvis ikke noen stor dal jeg hadde mellom meg og stien, men i løsgrus og sand er enhver dal som må forseres for stor i mine øyne. Som det var kom jeg meg velberget over på stien og kunne puste lettet ut siden jeg nå visste at jeg greit ville komme meg over fjellet.

Stien slynger seg oppover fjellsiden og det er bratt, men ikke styggbratt. Bare bratt nok til at svetten siler i den varmen som var. Etter en stund sto jeg på turens høyeste punkt rett under La Fortaleza. Her var det en liten benk å sitte på, et kors med en vissen slynplante rundt og et treskilt som forkynte at dette var «Kjell’s Plass 2010 – 2020). Vi nordmenn tar oss til rette i dette området av Gran Canaria! Jeg tok en liten pause på toppen før jeg begynte på stien ned mot Veneguera.

Turens høyeste punkt mellom Mogán og Veneguera

Utsikt mot Veneguera når nedstigningen nettopp har begynt. Inagua troner bak landsbyen

Stien slynger seg her like pent nedover som den slynget seg oppover fra Mogán og det er overhodet ikke noe problem å gå så lenge man ser ned og passer på å ikke snuble i en av de mange steinene som er lagt i stien for å bygge den opp.

Håndtverk! På stien mellom Veneguera og La Fortaleza

Når man kommer ned i dalen rett før Veneguera ser man at også dette området har vært herjet av skogbrann (sommeren 2007). Palmene har overlevd, men stammene er kullsorte. En kaktusallé har også delvis gått med i brannen, men fortsatt står mange kaktuser igjen. For et syn det må ha vært når disse blomstret i vår! Nå er det bare en og annen blomst igjen.

På vei inn mot Veneguera møter man på denne kaktusalléen.

Inn til sentrum av Veneguera passerer man omtrent på dørstokken til flere hus og man kommer også inn i et område hvor det dyrkes frukt og grønnsaker. Jeg så bl.a. papayatrær og løk. Det ble også dyrket andre grønnsaker, men stien gikk ikke nære nok til at jeg klarte å se hva det var. Synes ikke jeg kunne begi meg ut i åkrene for å sjekke heller.

Papaya ble dyrket i stor skala rett utenfor Veneguera

Veneguera er ingen stor landsby så det tar ikke lange tiden å se seg om. Virket som en svært søvning landsby når jeg tuslet innom. Kun ved baren på landsbytorget var det litt liv. Eg gjeng mannfolk diskuterte høylydt og jeg ble nøye gransket der jeg gikk forbi. Torget var forresten nydelig. Enorme løvtrær sørget for skygge på hele torget og i enden sto en bitteliten kirke hvor det er messe søndager klokken kvart på ti (om jeg ikke husker feil). Husene i landsbyen og fellesområdene var dekket med blomster, så det var en riktig så vakker landsby å rusle gjennom. De er glad i blomster kanarierne!

Blomsterprydet hus i utkanten av Veneguera

Etter en runde i byen satte jeg kursen mot Mogán igjen. Litt kjedelig å gå samme vei tilbake, men å gå bilveien var ikke noe alternativ. For det første hater jeg å gå på asfalt, det er drepen for beina mine, for det andre er det myyyye lenger enn å ta snarveien over fjellet. Heldigvis blåste det litt oppover fjellsiden, så det ble en mindre svett opplevelse på vei opp denne gangen.

På vei hjem igjen

Snart var jeg igjen oppe ved La Fortaleza og tok på en ny pause her før jeg tuslet stien ned mot Mogán. Denne gangen hele veien ned til det hvite huset. Og snakk om at de har stien på trappa si da! Se bilde.

Her går stien jeg skulle ha tatt av på på veien opp…. Er det rart jeg tok av litt tidligere?

Gradestokken i bilen viste 30 grader ved turens slutt så det hadde vært en het dag i fjellet.

Topptur til Pino Trancado (1331 moh) og Montaña de los Jarones (1485 moh)

I dag reiste kjæresten hjem, så gårsdagens tur i den kanariske fjellverdenen var den siste sammen, iallefall for denne gang 😦

Planen var å gå en to-toppers-tur med utgangspunkt i Presa de las Niñas, vannbassenget som vi passerte på søndagens tur. At det var utgangspunkt betydde dessverre at vi måtte opp «Canari-Trollstigen» fra Mogán i retning Ayacata. Heldigvis kom vi oss opp uten uhell nok en gang og kunne parkere bilen ved bommen i nærheten av Casa la Data. Da vi parkerte bilen var det ikke mer enn 15 grader, men det var grei temperatur å gå i – iallefall inntil vi kom opp i høyden og fikk kjenne på en iskald vind.

Deler av veien fra Mogán mot Ayacata der den bukter seg oppover dalsiden

Stien starter på andre siden av veien fra der vi parkerte og den er lett å finne, delvis hellelagt som den er i starten. Videre opp gjennom pinjeskogen er den godt synlig fordi det er laget et minigjerde et godt stykke oppover i lia.

Stimerking på spansk

Området vi gikk i heter Pinar de pajonales og ble herjet av skogbrann sommeren 2007, og det synes godt. Det er lite vegetasjon i pinjeskogen, men pinjetrærne ser stort sett  ut til å klart seg gjennom skogbrannen selv om stammene deres er kullsvarte.

Dette treet overlevde ikke skogbrannen

Pinjetrær med svarte stammer og lite undervegetasjon vitner om en stor skogbrann

Stien stiger jevnt og trutt oppover i skogen med noen flater innimellom. Snart er vi oppe i passet Cruz de la Huesita og møter grusveien som vi følger i ca 100 meter før vi tar av på en sti videre oppover i pinjeskogen i retning Morro de la Negra.

Utsikt mot Pino Trancado (den skogkledte toppen til venstre) på vei dit

Straks oppe i passet Cruz de Huesita

Det blåser nå såpass mye at jeg finner frem vindjakka og tar den på. Stien fortsetter å stige jevnt og mot toppen av Pino Trancado blir stigningen litt brattere, men ikke på noe tidspunkt er det veldig bratt. Snart tar vi av fra stien og følger høydedraget ut mot toppen og litt forbi til utsiktspunktet som ligger 100 meter forbi det høyeste punktet. Her er det en fantastisk utsikt rett ned mot Presa de las Niñas og Presa de Soria litt lenger ned i dalen. Vi ser også laaangt nedover dalførene med byene Mogán, Veneguera og Arguineguin og mot nord troner Roque Nublo i all sin prakt. Pico de las Nieves ser vi ikke der den ligger innhyllet i skyer.

På vei forbi toppen mot utsiktsplatået dukker Roque Nublo opp i nord.

Heldigvis sitter vi litt i le av toppen så vi kan ta oss en god pause uten selskap av iskald vind. Vi setter oss på noen steiner ytterst mot stupet og nok en gang kjenner jeg at høydeskrekken utfordres, men det er hele poenget. Den skal utfordres. Det smaker knallgodt med melon mens vi nyter utsikten og sola.

Panoramautsikt fra Pino Trancado

Etter en stund går vi tilbake til grusveien og fortsetter på stien rett over veien. Det er dags for å ta fatt på vandringen til topp nr. 2 denne dagen. Montaña de los Jarones skal visstnok ha panoramautsikt både nord-, øst- og vestover. Vi går fortsatt i pinjeskog og stien stiger jevnt inntil vi skal ned i passet Degollada Blanca. Her er det en enorm kløft (canyon) som skjærer seg inn i landskapet. Helt enorm å se på (i likhet med mange andre slik kløfter på Gran Canaria). Idet stien svinger ned mot passet begynner vi å lure på om vi har gått feil. Retningen stemmer liksom ikke lenger med kartet, men det er strengt tatt ingen annen vei å gå så vi fortsetter. Nede i passet fortsetter stien litt opp og ned før den begynner å stige jevnt. Vi tror nå at vi ser toppen, så skuffelsen er stor når det går opp for oss at dette bare er en «luretopp». Montaña de los Jarones ligger legger frem, så vi følger stien ned og deretter opp igjen.

Fine stier som av og til er bygd opp slik at de ikke raser ut i fjellsidene på vei mot Montaña de los Jarones

Som veiene på denne øya slynger også stiene seg i store  s’er oppover fjellsidene, så selv om det går jevnt og trutt oppover blir det aldri styggbratt. Heldigvis, for man skal tross alt ned igjen også, og det synes jeg alltid er mye verre enn å gå opp. Stien opp til Montaña de los Jarones er tidvis noe smal og på den ene siden er terrenget ganske bratt, så jeg holder øynene stivt festet på stien og er smått svimmel. På vei tilbake går det dog mye bedre, så kanskje jeg rett og slett bare hadde lavt blodsukker på vei opp?

Utsikt fra stien på vei opp til Montaña de los Jarones. Dype kløfter skjærer seg inn i landskapet.

Etter en god del opp og ned er vi endelig på toppen. Superb utsikt mot øst og sør, men mot vest og delvis mot nord er det mye skyer som gjør at utsikten blir dårligere enn den kunne ha vært. Bl.a. ser vi ikke Tenerife med Teide i vest, ei heller Pico de las Nieves i nord. Roque Nublo leker gjemsel med skyene og lever således opp til navnet sitt; toppen i skyen.

Utsikt mot Presa de las Niñas og Presa de Soria fra toppen. Presa de Chira sees også fra toppen, men uten vidvinkel var det umulig å fange alle 3 bassengene på samme bilde

Fornøyd dame ved toppvarden på Montaña de los Jarones

Etter å ha tatt de obligatoriske topp- og utsiktsbildene fant vi oss en plass i le for vinden hvor vi kunne spise lunch. Baguette og ost. Enkelt, men helt greit når magen rumler og blodsukkeret er lavt. Veien tilbake fulgte samme rute som vi kom opp minus “omveien” om Pino Trancado.

På vei ned kan vi skue tilbake på Montaña det los Jarones

Turen ned gikk greiere enn fryktet i mye sand og løsgrus, så ca halvannen time etter at vi forlot toppen sto vi ved bilen igjen.En flott tur med panoramautsikt fra to topper var over og retur til Arguineguin gikk via Ayacata og St. Bartolomé siden jeg ikke hadde lyst til å kjøre Canari-Trollstigen enda en gang. At den valgte hjemveien var lengre fikk bare være. Jeg hadde fått nok av hårnålssvinger.

Roque Nublo leker gjemsel med skyene sett fra toppen av Montaña de los Jarones

Ved bilen ser vi tilbake mot Montaña de los Jarones. Det er den lille, litt pyramideformede, toppen bak til høyre i bildet