Tag Archives: Mølmannsdalen

November og ski

Allerede 5. november var jeg på ski denne sesongen. Det har jeg skrevet om her.

Det ble imidlertid flere skiturer i november. Heldigvis, for november er en av årets tristeste måneder, spør du meg. Mørkt og kaldt som regel. Derfor er tidlig snø og skitur lyspunkter i en ellers mørk måned.

img_6999

Gapahuk i Mølmannsdalen. Sola prøvde å trenge gjennom skyene denne dagen, men klarte det aldri.

Uken etter den første skituren var jeg tilbake i Mølmannsdalen. Denne gangen uten turfølge, men det var flere likesinnede å møte i sporet denne lørdagen, så ryktet om skispor hadde tydeligvis spredt seg. Ikke at det var noen kø akkurat… På søndagen prøvde jeg meg med å gå rett ut fra hytta i løssnøen. Ingen stor suksess, for det var null hold i snøen. Mye slit og få kilometere var resultatet.

img_6993

Kroktrøbua i Mølmannsdalen.

Uka etter var kjæresten igjen med på tur, og vi startet denne gangen fra turisthotellet og gikk Volarunden med en avstikker opp mot Enarsvola (Fjellkjerka).

img_7051

Sol og truende skygger om hverandre på Volarunden.

Nydelig kaldt vintervær, og etterhvert dukket også sola opp og lyste opp dagen. Dette ble en fantastisk dag i sporet, og til tross for gode forhold var det ikke direkte folksomt i løypene. Akkurat slik jeg liker det altså!

img_7054

På vei ned fra Enarsvola.

Søndag så jeg på Facebook at Holtålen Turistforening hadde kjørt løype langs Riastvegen. Her har jeg kun kjørt bil på sommerstid, og aldri gått på ski før, så det var på tide å sjekke ut denne løypa. Fin løype og nesten ikke folk å møte.

img_7070

Langs Riastvegen er det mange gamle setervoller som i dag brukes som fritidsboliger.

Kanskje litt kjedelig å gå langs en vei, men i november kan man ikke være kravstor, synes jeg. Dessuten er det mange flotte setervoller å se på langs veien. Sol også i dag, men siden sola står  så lavt på denne tiden av året var det en del partier hvor vi gikk i (iskald) skygge fordi fjellene skygget for sola.

img_7076

Hovsbua langs Riastvegen. Her stoppet skisporet.

Mange flotte skiturer i løpet av november altså. Resten av måneden ble preget av innetrening  for min del, før vi satte kursen mot sol og varme på Gran Canaria i begynnelsen av desember.

 

Rekordtidlig på ski

Det har snødd i hytteområdet den siste uken, og på torsdag la Røros tur-og løypeforening ut et bilde på Facebook med teksten «Mølmannsdalen er rullet». Det er bare 6 måneder siden sist jeg var på skitur, og jeg er innerst inne et sommermenneske, men jeg kjente likevel at det begynte å krible i kroppen da jeg så bildet. Kunne det bli en skitur denne helgen? Det kunne det!

img_6967

Norge i grått, hvitt og svart? Herlig læll!

At jeg av alle skulle kjenne denne kriblingen i kroppen av å se en skitrasé rullet og til og med virkeliggjøre tanken om å skitur, er nesten å sammenligne med et mirakel. Folk som kjente meg i yngre år (og godt inn i voksen alder) vil skjønne hvilken forvandling som har skjedd. Fra å være en innbitt vinter- og skihater (som stort sett aldri gikk på ski med mindre det var snakk om skoleskitur som jeg ikke kunne slippe unna), har jeg lært meg å digge begge deler. Visst kan det kjennes tungt innimellom om vinteren når mørket tynger og snøen er omgjort til skikkelig holke etter en mildværsperiode, men jeg prøver å lete etter de positive sidene ved vinteren. Den blir nemlig ikke lettere å komme gjennom om jeg kun fokuserer på de negative sidene.

img_1068

Mølmannsgården i sikte.

Ikke bare ble det skitur på lørdag, men løypa i Mølmannsdalen var til og med sporsatt! Jeg har aldri vært på ski i Mølmannsdalen, men har vært her både til fots og på sykkel, så nå gledet jeg meg til å oppleve den flotte skogen med ski på beina.

Gråvær, vind og minus 5 grader gjorde det til en relativt kald affære (mest pga. vinden), men turgleden var tilstede i fullt monn, og store deler av turen gikk jeg rundt med et stort glis om munnen. Terrenget i Mølmannsdalen er lettkupert med snille bakker som passer meg bra. Når man nærmer seg Sevatdalen blir bakkene hyppigere og noe tøffere, men selv jeg klarte å holde meg på beina i alle bakkene, så da bør de fleste klare det. Det var noen få skiløpere til som var ute i samme ærend som oss i går, men for det meste gikk vi for oss selv og kunne nyte naturen og turen.

img_6971

Fornøyd dame etter sesongens første skitur.

Flotte Mølmannsdalen skuffet ikke, og det ble tilsammen 18 km. på ski denne dagen. Det kjenner jeg godt i beina i dag. Skulle tro at over 350 timer med tur og trening hittil i år skulle ha gjort muskulaturen vant til det meste, men skigåing utfordrer tydeligvis min muskulatur på en helt egen måte, så rimelig støl på innsida av lårene i dag (men like blid!).

Nå gleder jeg meg til mere snø (krysser fingrene!) og løyper på fjellet. Akkurat nå er det for lite snø til å kjøre løyper, men for tungt til å gå noe særlig til fots. Vi prøvde oss på en fottur i terrenget rundt hytta i dag, men det var rimelig tøft å vasse rundt i løssnø oppå tuene. Fordelen med snøen er at vi igjen ser dyrespor. På dagens runde observerte vi to flygende ryper, samt spor av rype, elg og hare. Vi har i grevens tid også fått hengt opp litt mat til småfuglene utenfor hytta i form av meiseboller og nøtter servert i et «matehus», så nå håper vi på hyppig besøk av meisene i vinter.

img_6977

Nysnø og sol rundt hytta i dag.

 

Sykkeltur i Mølmanndalen og utendørs kveldsteater på slagghaugene

En gang i tiden syklet jeg mye mer enn jeg gjør nå, og den tiden er ikke veldig mange år tilbake. Fotturene tok imidlertid mer og mer over for sykkelturene, og det er ingen tvil i mitt hjerte og min sjel om at det er fotturene som er min lidenskap. Fottur er å leve livet i sakte film. Å ha tid til å sanse; se, lukte, høre og føle, og ha tid til å fordøye alt dette. Noen synes sikkert at de klarer dette også på sykkel, men jeg er ikke der. Sykkel går for fort rett og slett. Når det er sagt, er jeg likevel tilhenger av litt variasjon, for som jeg pleier å si: variasjon er livets krydder. Sommerferien inneholdt derfor også en sykkeltur innimellom alle fotturene.

IMG_1800

Første stopp etter ikke så veldig lang tid: Mølmannsgården. En vakker gård midt i dalen.

Mølmannsdalen har jeg skrevet om tidligere her på bloggen. Det er et lite paradis av furuskog og små innsjøer. Et nydelig område å vandre i, men også svært velegnet for å sykle i. Vi tok med oss syklene til Røros en dag da vi skulle bo på hotell en natt for riktig å kose oss med god middag før  utendørsforestillingen Elden på kvelden.

Men før både middag og Elden skulle det sykles. Ruten vi skulle sykle, har jeg syklet en gang for mange år siden. Da uten sykkelsko og med kraftig motvind på vei tilbake til Røros. Denne gangen var det så godt som vindstille og jeg syklet med sykkelsko. Riktignok var det ganske overskyet ved start, men fin temperatur og som sagt nesten vindstille, så det skulle ikke stå på været!

IMG_1806

Andre og siste pause for dagen ved Rismotjønna.

Utgangspunktet var parkeringsplassen ved inngangen til dalen og vi syklet langs veien som går inn til Mølmannsgården. Her tok vi en liten pause før vi syklet videre på kjerrevei mot Skjevdalen. Derfra bar det ut på asfaltveien mellom Røros og Synnervika og tilbake til parkeringen. Vi var ikke helt klar for å avslutte dagens utendørsopplevelse riktig enda, så vi syklet nok en gang innover veien til Mølmannsgården, men kun et lite stykke. Målet var gapahuken til Barnas Turlag ved Rismotjønna. Sola hadde kommet frem og det var deilig å sitte på benken og kjenne varmen fra sola mens furuskogen lå stille omkring oss og det blinket i tjernet.

IMG_1803

Sandstrand ved Rismotjønna.

Tilbake ved bilen viste GPS’n 27 km. på sykkelsetet. Godt fornøyd med oss selv tok vi inn på Røros Hotell og begynte å glede oss til middag før kveldens forstilling. Og det må jeg si; har du aldri sett Elden før, er det noe du definitivt bør prøve å få med deg!! Det er sjeldent jeg er helt satt ut etter en teaterforestilling, men det ble jeg denne kvelden. Slagghaugene på Røros er kulissene for dette stykket som handler om noe så trist som krig.Forstillingens krig ligger helt tilbake til 1719 da svenskene invaderte Midt-Norge under ledelse av General Armfeldt og tragedien som skjedde da tusenvis av soldatene frøs ihjel i Tydalsfjella da de skulle gjøre sitt tilbaketog. Forestillingen er sterk nok i seg selv, men det at den spilles utendørs på kvelden på slagghaugene i Røros  med fantastisk lyssetting forsterker inntrykkene voldsomt. Vi var så heldige at det var skyet, men oppholdsvær hele kvelden. Idet mørket senket seg sprakk skydekket opp og solnedgangens dramatiske farger skapte ytterligere inntrykk. Det var mektig. Rett og slett en mektig opplevelse. Jeg klarte ikke å si noe på lenge, lenge etter forestillingen og hadde problemer med å sovne den kvelden. Dessverre er forestillingens tema like aktuelt den dag i dag. Krig…  Under er to bilder fra forstillingen. Ikke all verdens kvalitet, men det er grenser for hva man skal kunne forlange av en mobiltelefon.

IMG_6325

IMG_6328

Alle gode ting er to

Det sies at alle gode ting er tre, men sist mandag beviste jeg at det også kan være to da jeg nådde toppen på Gråberget på andre forsøk.Jeg måtte jo snu ganske nære toppen for et par uker siden da leggen bestemte seg for å ikke samarbeide i det hele tatt, men denne vakre mandagen kunne jeg endelig stå på toppen og skue utover Rørosvidda helt inn mot Femunden hvor jeg mener at Flenskampan var synlig i horisonten. Snudde jeg meg, kunne jeg se inn til Røros.

IMG_5706

Typisk terreng i Mølmannslia. Furuskog og mose. Jeg tør ikke si hvilken type.

Som forrige gang startet jeg også denne gangen i Mølmannsdalen, men i stedet for å gå opp via Ensomhet, gikk jeg et stykke innover veien før jeg tok av på kulturstien som er anlagt i området. Jeg fikk med meg et par poster + en bratt ravine før jeg tok av på en sti som så ut til å føre meg i den retningen jeg skulle. Noe senere tok jeg nok en gang av på en sti som gikk i riktig retning og etter en kort stund kunne jeg konstatere at jeg kom til stien jeg kom ned forrige gang med store smerter i leggen.

Leggen var nå ganske bra, men kondisen derimot… Her må det tydeligvis legges inn litt mer kondistrening. Vel er stien bratt og det var varmt i lia, men likevel! Jeg tror nok at stien føltes lenger enn det den faktisk var, for jeg jeg brukte ikke mer enn drøye 15 minutter opp til stedet det leggmuskelen røyk sist jeg prøvde meg på Gråberget (867 moh)

IMG_5717

Fra den nest høyeste toppen på Gråberga. Utsikt mpt Skåkåstjønna.

Gråberga består av mange små topper som hver og én gir deg en utsikt litt forskjellig fra de andre. Den høyeste, Gråberget, (og nest høyeste som bare ligger noen få meter unna) har en fantastisk utsikt  i alle retninger og på en klar dag som dette var ser man langt. Jeg tok meg en kaffekopp på toppen før jeg ruslet ned til Skåkåstjønna og tok lunchen der. Deilig varmt og sol fra nesten skyfri himmel og hele «verden» for meg selv. Akkurat slik jeg liker det best når jeg er på tur. Litt vind var det denne dagen, så tjønna lå ikke helt stille, men det var deilig å bare sitte der i ensomhet og høre bølgene slå mot land.

IMG_5728

Vår i fjellet og vidunderlig stille og ensomt ved Skåkåstjønna.

Utpå ettermiddagen returnerte jeg til bilen via plassen som heter Ensomhet og deretter ned Mølmannslia på en bratt skogsti. En kjapp stopp på Røros for å spise en take-away rekesalat og rundstykke på Trygstad Bakeri, så ble snuten vendt tilbake til byen og ventende jobb.

IMG_5710

Vår i fjellet, sommer i byen. Heldige meg som får oppleve våren to ganger 🙂

Iskald pinse på hytta

Pinsa i år falt sammen med 17. mai, så når jeg i tillegg tok fri fredagen, lå alt til rette for en skikkelig lang langhelg på hytta. Torsdag – tirsdag liksom. Det er ikke hverdagskost. Dessverre virker det som om vinteren ikke vil slippe taket i Trøndelag. Snøen smelter, så det er ikke skiføre lenger, men jeg fryser. Temperaturer ned mot 0 grader er ikke vår for meg, så gikk da også snøbygene tett på hytta denne langhelgen. Lørdag kveld snødde det så lenge og så tett at snøen la seg både i lyng og på vei. Det gledelige unntaket fra en traurig værhelg var mandag 16. mai. Endelig sol fra en klar, blå himmel. Ikke akkurat noen lufttemperatur å snakke om, men sola varmer nå så godt at jeg er villig til å se gjennom fingrene med denne lille glippen fra værgudene sin side.

Selv om været vitner lite om vår er orrhaneleik et sikkert vårtegn. Vi observerte orrhanene for første gang forrige helg, og nå i pinsa er de fortsatt her. På dagtid ser jeg ikke snurten av dem, men på kvelden kommer de flygende og setter seg i toppen av hver sin furu. Faktisk var det en som plutselig satt rett utenfor stuevinduet mitt en kveld! For en opplevelse 🙂 Tror selve spillet foregår på en åpen plass et stykke nedenfor hytta. Dessverre er det en liten forhøyning i terrenget som skjuler plassen sett fra hytta vår, så selve leiken ser vi ikke, men jeg hørte dem denne helgen.

Jeg var alene på hytta denne pinsen og benyttet det dårlige været til å begynne beisingen av stua. Hytta begynner å bli noen år nå, og trepanelet er i ferd med å gulne. Det er derfor på tide at vegger og tak får seg et strøk med hvit interiørbeis så det lysner litt. Jeg ble på langt nær ferdig med beisingen, men godt begynt er halvt fullført. Jeg synes iallefall resultatet ble kjempefint. Treverket skjules ikke ved bruk av denne beisen, og det ser hellet ikke ut som om veggene er malt. Det er kun en lysning av veggene som skjer med hvitbeisen. Blir deilig når alt er ferdig, men det tar nok litt tid.

IMG_4649

Beising av hytta innvendig er i gang. Det har stått en bokhylle uten bakvegger på veggen til venstre, og det er tydelig hvor mye lysere treverket er der hvor bokhyllen har skjult for lyset.

Litt turliv ble det også selv om været ikke var det beste. Jeg prøvde meg på en tur i området ovenfor hytta i håp om å kunne gå til bua som ligger ca en halvtime unna ved foten av Novola. Dit kom jeg aldri. Altfor mye snø som ikke bar meg i det hele tatt, så halvveis opp måtte jeg gi opp og gikk heller bortetter myrene og prøvde som best jeg kunne å unngå snøfonnene, men lett var det ikke.

IMG_1118

Muligheter for skitur enda her.

Dagen etter prøvde jeg heller en tur til fots i skiløypene som om vinteren preppes med maskin.  Det gikk langt bedre. Et stykke opp ble det en solid såle av snø å gå på, så her kunne jeg faktisk gått på ski (selv om forholdene selvsagt ikke var veldig bra). Etterhvert kom jeg opp på veien som går fra «skistadion» og passerte alle vollene som ligger på rekke og rad langs veien. De fleste er ganske velholdte og brukes som fritidsboliger i dag, men noen er dessverre overlatt til seg selv og er svært preget av tidens tann.

Den eneste soldagen denne pinsa ble som nevnt 16. mai. Da kjørte jeg til Mølmannsdalen som skulle være utgangspunkt for en tur opp på Gråberget. Fra tidligere tur i Mølmannsdalen visste jeg at dalen var snøfri og det hadde også sett ut som om det skulle være mulig å komme seg til topps på Gråberget uten å bli stoppet av snø.

IMG_1128

Dårlig med skiføre der hvor det nesten utelukkende preppes med scooter om vinteren.

Det begynte så fint oppover en god sti i beroligende furuskog som endte på en grusvei som går inn til en plass som heter Ensomhet. Jeg skjønner hvorfor plassen heter det. Herfra gikk jeg over på en våt sti langs en myr før jeg igjen begynte å gå oppover. Ikke langt fra Skåkåstjønna så jeg en sti ta av i retning Gråberget og jeg antok at den ville ta meg til topps selv om den ikke var avmerket på noe kart. Hvorvidt den virkelig går til topps fikk jeg ikke vite, for jeg hadde bare gått 10 meter oppover stien da en skarp smerte skar seg gjennom leggen. Hva i huleste skjedde? Intet forvarsel, bare en sinnssyk smerte og vips var det ikke mulig å gå uten store smerter. Jeg satte meg på en stein for å vurdere situasjonen. Alene på tur med en fot som ikke virker er ikke drømmesituasjonen, men jeg måtte jo komme meg tilbake til bilen.

IMG_1134

Flott hytte innerst inne ved Ensomhet.

Jeg valgte en sti som gikk rett ned til Mølmannsgården. Derfra er det god skogsvei tilbake til bilen og jeg vurderte det dithen at det ville være den greieste måten å komme meg hjem på. Å gå nedover var det minst smertefulle, å gå oppover det mest smertefulle, så ned til gården gikk det rimelig greit selv om om det gjorde vondt. På skogsbilveien ut dalen er det heldigvis for det meste flatt med noen bakker, så jeg nærmet meg sakte, men sikkert bilen. Ved et vann måtte jeg sette meg en stund for å få en pause fra smertene før jeg fortsatte. Gjett om jeg var glad da jeg endelig så bilen?

Vel tilbake på hytta ble det å improvisere en ispakning ved hjelp av et par dypfryste sommerkoteletter og sette meg i sola på verandaen med benet på en stol og slik forløp stort sett kvelden. Litt googling ga meg samme svar som jeg selv hadde tenkt da jeg kjente smerten: muskelruptur. Shit heller… Var fottursesongen over før den i det hele tatt hadde begynt?? Det er ikke fritt for at jeg var temmelig nedtrykt denne ettermiddagen. Det har vært så mye tull med denne kroppen de siste årene og en muskelruptur følte jeg at jeg absolutt ikke trengte i tillegg.

IMG_1141

Isen har gått på vannene i Mølmannsdalen nå.

En uke senere ser det ut til at sommerens fotturer likevel ikke skal hindres av denne lille skaden. Det var heldigvis en liten muskelruptur og allerede denne helgen har jeg vært på tur uten å kjenne noe særlig til skaden. Var en tur hos fysioterapeuten på fredag og han ga klarsignal til å belaste benet gradvis, og mente at det ikke skulle ta mer enn 2-6 uker før jeg er helt bra igjen. Jeg satser på 2 uker. Max tre 🙂