Tag Archives: myr

På fiske- og bærtur

Da jeg var liten pleide vi å feriere i Finnmark for å besøke slekta som bodde og fortsatt bor der oppe. Feriene inneholdt alltid en dose multebærplukking og fisking. Jeg husker ikke helt hva jeg syntes om fisketurene (foruten at det var koselig å være sammen med tanter, onkler og søskenbarn), men multeturene; de hatet jeg.  Da hjalp det ikke engang at slekta var med. Jeg var rett og slett redd myra, og en gang satt jeg da også så godt fast at pappa måtte redde meg og den ene støvelen som satt igjen etter at han hadde dratt meg opp.

Det har gått +/- 40 år siden den gangen, og redselen for myra er borte. Skal man drive med friluftsliv i Trøndelag nytter det ikke å være redd for myr, for er det noe det er mye av i denne regionen, så er det nettopp myr. Når det er sagt, hadde jeg en utrivelig opplevelse på vei ned fra Rensfjellet i 2011. En myr jeg vurderte som trygg å gå på var slett ikke det, og før jeg visste ordet av det satt jeg godt fast i myra. Alene som jeg var, var det ikke annet å gjøre enn å bruke armene og  krabbe seg i trygghet. Det gikk bra, og dette er den eneste uhyggelige opplevelsen jeg har hatt med myr i voksen alder.

IMG_1618

Så mye myr, så lite multer….

Nå som vi har fått oss hytte på fjellet har lysten til å plukke multer kommet tilbake, men det er ikke alltid like lett å finne disse multene. Dessuten er det store variasjoner fra år til år. I fjor fantes det ikke multer i området her, i år er det noe, men slett ikke store mengder. Det er ikke få utfordringer multa skal gjennom for å bli til et modent og saftig bær. I år har utfordringene stått i kø i form av sen snøsmelting, stedvis nattefrost og haglbyger midtsommers. Heldigvis er det lokale variasjoner slik at det er multer å finne. Der hvor jeg jeg har vært er det fortsatt mye som ikke er modent, og jeg frykter at nattefrosten kommer til å «ta» en del bær før de er modne.

IMG_1735

Litt av årets bærfangst. Ekte fjellbær.

Fiske, ja… Jeg vet at jeg fisket som barn i Finnmark, men siden har jeg ikke rørt en fiskestang. Lysten til å prøve igjen har modnet gjennom et stadig mer utstrakt friluftsliv, og i fjor ønsket jeg meg fiskestang i bursdagsgave av KE. Det fikk jeg, men siden jeg er født sent i september, ble ikke stanga prøvd før nå i sommerferien. Det er ørreten jeg er på jakt etter, men har jeg lyktes? Overhodet ikke! Vi har fisket i ulike vann her i Holtålen, og jeg har prøvd med mark, sluk og spinnere av ymse slag, men nei… ørreten vil ikke ha det jeg serverer. Eneste unntak er en mikroørret på 50 gram, men den fikk leve videre.  KE har hatt litt mere fiskelykke enn meg og har dratt i land en halvkilos ørret (som ble middagsmat) og en 200 grams ørret som ikke ble noe som helst.

IMG_1558

Fisketur i Holtålsfjella med sønnen min (avbildet) og KE. Null fangst på alle tre.

Ikke den helt store fiskelykken altså, men jeg gir meg ikke. Stanga er ikke parkert, og kanskje blir den tatt frem igjen allerede denne helgen? Mer multer håper jeg også å finne før nattefrosten kommer, men skulle det ikke bli noe mer har jeg omtrent 4,5 kg i fyseren, så det rekker til mer enn multekrem på nyttårsaften.

IMG_1368

Kveldsfisketur hvor vi fisket oss nedover elva fra Nersjøen på vei tilbake til bilen. En 200-grams ørret som KE tok på mark er ikke akkurat noe å skryte av.

Reklamer

Jervfjellet – Trondheims nærfjell

Det er lenge siden jeg var på Jervfjellet, men medio oktober var kjæresten og jeg tilbake. Nydelig blå himmel og solskinn, men jammen blåste det godt denne dagen, og vinden var ikke akkurat noen sommerlig fønvind. I samme øyeblikk som vi satte bena utenfor bilen fikk vi et forvarsel om hva som ventet på toppen, men samma det! Vi var klar for topptur i Trondheims forgård.

img_2318

På vei oppover i gammel skog på lettgått skogsbilvei.

Turen til toppen fra Jervskogveien er ikke lang, men den er tildels bratt, dog uten å være luftig eller ekkelt bratt på noe tidspunkt. Turen begynner i skogen på fin sti og etterhvert som man vinner høyde kommer også utsikten. Skogen blir mer glissen og myrlandskapet overtar når man nærmer seg toppen. På toppen er det hardt fjell og nydelig utsikt i alle retninger. Det som først fanger blikket til de fleste er nok Jonsvatnet som på solskinnsdager ligger langt der nede og blinker blått og forlokkende. Etterhvert legger man kanskje også merke til Gråkallen, Vassfjellet og Baklifjellet, ja til og med deler av Trollheimen og Orkdalsfjella synes fra toppen av Jervfjellet; Trulsen.

img_2323

Det er alltid like deilig å stå på toppen av Jervfjellet på en godværsdag og nyte utsikten. Denne veien er det Jonsvatnet som fanger blikket.

Dessverre kan turen opp til Trulsen være svært gjørmete. Denne dagen var det heldigvis litt frost i bakken, så vi unngikk å få skoene totalt marinert i gjørme.

Med utsikt følger som regel vind. Mye eller lite, det varierer, men det er sjeldent man står på en topp uten å måtte kle på seg litt ekstra. Ei heller på Jervfjellet, og i dag blåste det noe infernalsk på toppen. For ikke å bli tatt av vinden måtte jeg sette sjøbein mens vi tok bilder og nøt utsikten. Iskald var den også, vinden, så vi måtte finne ly i skrenten rett nedenfor toppen. Utsikten blir jo selvsagt litt redusert da, men for i det hele tatt å kunne spise lunchen vår på toppen måtte utsikten ofres. Det ble likevel en kort lunch. Det ble for kaldt rett og slett selv om vi fant le for vinden og jeg dro en dunjakke utenpå de andre klærne.

img_2322

Toppen av Jervfjellet; Trulsen, er naken og gir gode betingelser for både utsikt og vind.

Siden det er stupbratte fjellvegger på nordvestsiden av Jervfjellet er det ikke noen annen mulighet for å komme seg ned enn å rusle samme veien tilbake som  vi kom hvis man har bilen parkert på Jervskogveien. Det gjør i grunnen ikke så mye for det er en flott tur uansett hvilken vei man går.

img_2328

Myrlandskap med furuskog. Jeg elsker slikt terreng. Tunggått, javisst, men det er noe med roen i slik landskap som appelerer til meg. Noe tidløst som vitner om både fortid, fremtid og nåtid.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. I løpet av de årene jeg har gått tur i dette området har det vært økende ferdsel her. Mens jeg kunne gå alene de første par årene er det nå en sjeldenhet, men ferdselen her er likevel ingenting sammenlignet med Bymarka. Heldigvis. Stien opp til Trulsen tåler ikke slike folkemengder. Allerede i dag er terrenget ganske ødelagt av ferdselen, så dersom folkemengden på tur her skal fortsette å øke, tror jeg det må tilrettelegges mer i form av drenerte stier osv. slik at terrenget ikke ødelegges totalt. Av to onder foretrekker jeg da mer tilrettelegging, for jeg kan jo ikke ønske meg mindre folk på tur når jeg vet hvor viktig friluftsliv er for både den fysiske og mentale helsa.

img_2329

Jervfjellet like før man begynner på den siste stigningen mot toppen.

Novembersol på tur

Kalenderen viser 1. november og sola står stadig lavere på himmelen – om man er så heldig å få se den. Det fikk vi i dag – juhuuuuu! Værvarselet som NRK hadde servert for dagen på lørdagskvelden ga intet håp om sol. Desto herligere når vi slo opp øynene og kunne nyte morgenkaffen med sol, blå himmel og utsikt til Storskarven på andre siden av dalen utenfor vinduet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

Utsikt mot Kjølifjellmassivet.

For ikke å kaste bort verdifulle solstråler på bilkjøring gikk dagens tur fra hytta. Jeg hadde en følelse av at solskinnet ikke ville vare ved, værvarselet tatt i betraktning, så finværet måtte utnyttes max.

Turen gikk i det jeg synes er tung-gått terreng. Myke tuer og lyng som man synker så langt nedi at fjellskoene ikke er synlige, vierkratt, myrer og morenerygger som må gås opp og ned. Bra trening er det iallefall!

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Skyggene begynner å bli lange selv midt på dagen.

Dagens mål var hytta ved Storhøgdgruva. En fin plass å raste. Bare fjell, myr, tjern og lyng så langt øyet kan se. Ja også inngjerdingen rundt den gamle gruveinngangen da.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Hytta ved Storgruvhøgda.

Vi hadde fortsatt sol, men i nord så vi truende skyer, så vi drøyde ikke altfor lenge før vi begynte på returen over lyng og hei. To timer og 6 km. er dagens «harde fakta».  Sol, vindstille og god temperatur; det er november slik jeg kan like den. (Men i desember må vi gjerne få snø altså!).

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Gullkantet tjern ved Storgruvhøgda.

Bonustopper i vakkert oktobervær

Sist søndag opprant med vakkert høstvær. Ikke fullt så vindstille som på lørdag, men til gjengjeld var det sol og blå himmel. Jeg bestemte meg derfor for å teste knærne på nok en topptur – selv om jeg egentlig er fornøyd med det jeg har gjort hittil i sesongen.

Etter å ha kikket litt på listen over topper i Holtålen kommune med PF>100 meter, falt valget på Gjårdvola (1121 moh). Startsted Grønlivollan langs Riastvegen.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Ved Grønvollan. Her ender veien.

Turen begynte med ca halvannen km. på grusvei inn til noen hytter før veien gikk over i sti. Etter kort tid delte stien seg og jeg valgte å holde til venstre siden jeg ikke skulle ned til Nersjøen som lå og glitret blått i solskinnet. Etter å ha fulgt stien ovenfor sjøen et stykke forlot jeg den, og beveget meg ut i stiløst terreng  opp mot østsiden av Bønskneppen (936 moh). Vel oppe kunne jeg skue mot den imponerende bratte nordsiden av kneppen, men så samtidig at dersom man fulgte ryggen opp fra øst ville det være en uproblematisk bestigning. Hmm…. kanskje på hjemturen?

Bønskneppen.

Bønskneppen.

Akkurat der og da nøyde jeg meg med å kikke bort på toppen mens jeg drakk en kopp kaffe oppe på en skrent og lurte på hvor jeg skulle gå for å komme forbi våtmarksområdet som lå foran meg. Myr er ikke noe dekkende ord for så våte områder som dette, det var mer som et skikkelig våtmarksområde som lå foran meg. Og det skulle bli mange av dem! Jeg burde vel ant ugler i mosen (for ikke å si i myra) når det på kartet var tegnet inn utallige små tjern, men neida… så smart var jeg ikke.

Myr og myr, fru Blom.

Myr og myr, fru Blom.

Etter å ha kommet meg forbi våtmarksområdet og opp på neste skrent kunne jeg se dagens mål: Gjårdvola. Herregud så langt borte… Hadde jeg bomma totalt når jeg kvelden før hadde kikket på kartet og estimert at det ville være en grei dagstur? Nuvel… der var jeg, og jeg hadde slett ingen planer om ikke å prøve iallefall, så jeg begynte å gå i retning målet.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Vått parti ahead. Gjårdvola langt der bak.

Det ble en øvelse i å finne beste vei rundt våtmarkene og unngå for mange skrenter. Målet kom nærmere, men jeg syntes det gikk uendelig sakte. Etter det som virket som en liten evighet tok jeg nok en pause ved foten av fjellet. Da jeg kikket tilbake veien jeg hadde kommet fikk jeg meg et lite sjokk. Terrenget var ikke flatt slik det hadde virket. Jeg hadde gått slakt nedover. Lenge. Og enda skulle jeg litt lenger ned før jeg begynte på stigningen mot toppen. Det tegnet til å bli en laaaaaang tur hjem, tenkte jeg i mitt stille sinn. Et par sekunder vurderte jeg å droppe å gå på toppen, men nei, det hadde vært for surt – etter all den myra og våtmarksområdene.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven.

Fra topplatået på Gjårdvola. Nysnø her som på Storskarven. Toppvarden synes bak midt i bildet.

Dermed begynte jeg oppstigningen; uten egentlig å ha sjekket hvor selve toppen befant seg. Gjårdvola er i likhet med Storskarven er svært langstrakt fjell uten noen tydelig topp. Jeg endte derfor opp på en liten topp nord for selve toppen. Det gjorde imidlertid ingenting, for etter å ha sjekket ut selve toppen også, konkluderte jeg med at den toppen jeg først kom opp på hadde den fineste utsikten mot Sylmassivet. Selv om Gjårdvola har et langstrakt topplatå er det nydelig utsikt fra toppen. Litt artig var det at jeg på store deler av turen (og også på toppen) kunne se Storskarven som jeg hadde vært oppe på dagen før.

Toppenjeg først kom opp på.

Toppenjeg først kom opp på.

Jeg droppet pause på toppen. Klokka begynte å bli sent på ettermiddagen, og jeg ville ned fra fjellet og begynne på returen så jeg var helt sikker på at jeg rakk tilbake før det ble mørkt. I tillegg var det ganske hustrig på toppen, så jeg tenkte at en pause når jeg var vel nede på myra igjen ville passe bedre.

Som tenkt, så gjort. Noen lang pause ble det imidlertid ikke før jeg var på beina igjen. Planen var å forsøke å holde en litt mer nordlig kurs på hjemvei for om mulig å unngå de verste våtområdene. men det viste seg at det var så mye skrenter der at jeg ble tvunget tilbake i mer eller mindre samme spor som jeg kom i. Jeg hadde et bra tempo mot Bønskneppen som jeg etterhvert fikk i øyesyn igjen, og returen virket å gå mye fortere enn turen frem til fjellet. På baksiden av Bønskneppen bestemt jeg meg for å ta med denne toppen også. Knærne kjentes fine ut, det samme gjorde føtter og lårmuskulatur, så da var det bare å nyte utsikten i lav kveldssol med siste rest av termoskaffe før retur ned til bilen.

På toppen av Bønskneppen.

På toppen av Bønskneppen.

Tilbake i Trøndermyra

Etter deilige, men slitsomme dager i Bodø, var jeg mentalt utladet og tok en avspaseringsmandag for å gå meg en tur i fred og ro. Valget falt på Flåmarka og den lille toppen Finngangen. Her er man nesten garantert å få være alene, til og med i  helgene, så en mandag formiddag var jeg så godt som helt sikker på at jeg ville finne det jeg ønsket; stillhet og ensomhet. Og det fikk jeg! I tillegg fikk jeg selvfølgelig en god dose myr. Trøndelag = myr og jeg har egentlig bare akseptert at slik er det her, men etter å ha vandret på Hardangervidda og i Bodøtraktene, kjenner jeg at myrvandringen kjennes litt tyngre enn før. Jeg får vel nullstille meg etter en variert sommer, og vende tilbake til trøndermyra og akseptere og like at dette er min hverdag.

Ikke så høy, men veldig fin!

Ikke så høy, men veldig fin!

En lang pause på toppen av Finngangen med nydelig utsikt mot Trollheimen og Brungfjellet, så gikk jeg videre til Bortsvollen hvor nok en pause ventet. Jeg tok det helt med ro denne dagen. Både kropp og hode trengte det. Ingenting hastet og overalt hørte jeg kun stillhet.

Bortsvollen i Flåmarka.

Bortsvollen i Flåmarka.

Tilbake ved bilen var jeg godt fornøyd med turen. Ikke var den spesielt lang, og ikke gikk den unna i noe kjapt tempo heller, men jeg var mentalt nullstilt (eller ihvertfall nesten).

 

 

Dåapma; kommunetopp i Roan

6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og  tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven).

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat.

Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over  natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene.

Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Kjølåkerbekken. En liten idyll.

Det går tydelig sti helt opp til toppen  av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå.

En av Storheitjernene.

En av Storheitjernene.

Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh.   En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vi fant en fin teltplass etter litt leting, og dersom man kikket mot nord var himmelen blå.

Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet.  Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken.

Regnskyer truer.

Regnskyer truer i sør.

Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Nesten oppe når reininnhegningene kommer til syne.

Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Fornøyd med å ha nådd toppen av Dåapma.

Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet).

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kveldsstemning sett fra teltet.

Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Utsikt ned mot Stortjønnin.

Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken.

Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 🙂 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn!

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Stilig stein som nesten ser ut som et hus, og det har til og med et lite tuntre.

Helg i Skjækerfjella med mye vær

Norges Midtpunkt ligger i Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

Norges Midtpunkt ligger i Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

I helga har jeg vært i Skjækerfjella sammen med kjæresten og fire andre fra fjellturgruppa Sprek og Sosial. Vi avspaserte noen timer på jobb og kjørte i retning Mokk (i Ogndalen) via Steinkjer hvor vi stoppet for å spise middag. På Mokk møtte vi sistemann (eller egentlig kvinne) som skulle være med på turen.

Turen inn til Setertjønnhytta er 15 km. så det tar sine timer å gå innover. Grått og overskyet, men oppholds, så det var greit turvær. På de høyeste partiene (over Gruvfjellet og mot Vakkerlifjellet og Lågvassbu) blåste det en del, mens det i dalene var vindstille. Alt i alt greit turvær og vi ankom hytta rundt halv elleve på kvelden. Da hadde vi passert Norges Midtpunkt ca 600 meter før hytta. Hovedhytta har 8 senger, og vi var seks, så vi var spente på om det var andre på hytta når vi ankom. Det var det heldigvis ikke, så vi installerte oss i de to soverommene som er, og koste oss med litt kveldsmat og vin før vi krøp til sengs i halv to-tiden.

På vei ned fra Gruvfjellet mot Stortjønna.

På vei ned fra Gruvfjellet mot Stortjønna.

Det er tydeligvis tøft å gå fjelltur på en fredag etter jobb, så gjengen krøp ikke ut av sengene før halv elleve på formiddagen lørdag. Da våknet vi til strålende solskinn og helt vindstille. For en drøm! 🙂 Før vi dro avgårde hadde noen fablet om topptur til Skjækerhatten, og været denne lørdagen innbød så absolutt til topptur. Der gjorde derimot ikke tiden da vi hadde sovet bort halve dagen, så selv de mest ivrige innså at det ikke lot seg gjøre i dag. Selv sliter jeg med gnagsår jeg pådro meg i Forollhogna forrige helg, så noen topptur var aldri aktuelt for meg denne helgen. Jeg var mer enn fornøyd med å ha gått inn til hytta uten altfor mye vondt.

Skjækerhatten til venstre bakom tjernet.

Skjækerhatten til venstre bakom tjernet.

Dermed ble det til at vi bare ruslet ned mot Skjækervatnet denne lørdagen og nøt en lat formiddag på en steinete strand. Tror ingen var misfornøyd med dette for det var så utrolig nydelig der. Skjækervatnet lå nesten helt stille og fjell og godværsskyer speilet seg i vannet. Det er slike dager man drømmer om når man lengter til fjells. Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt ved hytta som vi fortsatt hadde for oss selv. En kjapp kveldstur til Norges Midtpunkt for damene i gjengen ble det også. Halv ett krøp jeg til sengs som sistemann etter å ha gått meg en liten runde rundt hytta. Sommernatten var så nydelig at jeg ikke hadde lyst til å legge meg.

Helt i nordenden av Skjækervatnet - ved Skjeldbreiosen.

Helt i nordenden av Skjækervatnet – ved Skjeldbreiosen.

Søndag våknet vi til gråvær og duskregn. Regn?? Ingen meterologer hadde spådd så mye som en mm. nedbør denne helgen, men typisk nok – de hadde bommet. Ikke akkurat uvanlig her i Midt-Norge. Frokost, «regnskap» og hyttevask ble unnagjort før vi begynte på returen til Mokk. Opp til Lågvassbu gikk vi en annen vei enn vi kom ned for å slippe å slite i dyngblaut myr. Myr er det nok av uansett, så man trenger ikke gå over de verste partiene. Spesielt ikke når det regner i tillegg.

Grått og regntungt ved turens start søndag.

Grått og regntungt ved turens start søndag. Vi gikk svillestien et stykke før vi tok av oppover mot Lågvassbu.

Regnet tiltok etterhvert som vi gikk og innen vi kom til Lågvassbu pissregna det. I åpnere lende fikk også vinden tak, så det var noen skikkelig hustrige kilometre som ble tilbakelagt så fort vi bare klarte mens regnet pisket imot oss. Heldigvis sluttet det å regne etter 9 km, så da var vi kjappe til å sette oss ned for en kort matpause i tilfelle det skulle begynne å regne igjen. Vi var heldige og slapp mer regn på turen, men sur vind gjorde sitt til at vi ikke tok flere pauser. Nøyaktig 5 timer brukte vi på dagens etappe, inkl. småstopper for å samle troppene og matpause.

Ufyselig vær.

Ufyselig vær.

Alt i alt en hyggelig helg med MYE vær – slik det ofte er til fjells. Jeg fikk iallefall testet utstyret mitt og vet hva som duger og hva som ikke duger, evt. hva som må fikses litt på før det kan duge. Aldri så galt… 🙂 Skjækerfjella får nok besøk av meg en tredje gang også, men da tror jeg at jeg velger å gå svillestien inn til hytta og prøve meg på «hatten» om været tillater det.

Vintertur i Brungmarka

Brungmarka for meg = sommer. Adkomsten til marka er nemlig ekstremt bratt, og jeg har aldri følt det minste snev av lyst til å utfordre skjebnen på ski her. Opp skulle jeg alltids komme, men ned? Nei, takke meg til fotturer i denne nesten urørte villmarka. Og fottur er nettopp det denne merkelige, snøfattige vinteren tillater.

En knapp halvtimes kjøring fra Trondheim er Brøttem; den vanligste innfallsporten til Brungmarka. Vi velger korteste vei opp i marka, nemlig skogsbilveien som slynger seg i lange, slake s’er oppover den stupbratte fjellsiden. Snowline-broddene er på, for veien er en kombinasjon av is, snøis og barmark.

Selbusjøen ved Brøttem. Isen har kollapset og skaper snodige formasjoner.

Selbusjøen ved Brøttem. Isen har kollapset og skaper snodige formasjoner.

Sola har gjemt seg bak et grått teppe, men det er mildt og tilnærmet vindstille der vi rusler sakte oppover veien. Til vår store overraskelse er veien fiksa på siden sist vi var her. Et stykke opp har nemlig store deler av den vært borte i flere år, men nå er det hel og fin vei helt til vi når myrplatået der veien går over i sti.

Her oppe er snøen mindre hard, så man kunne sikkert gått uten brodder, men vi bryr oss ikke om å ta dem av. De gjør jo ingen skade der de sitter. Tidvis er det lite eller ingen snø på myrene, men siden de er frosne, er det lett å gå. Ingen hopping over gjørmehull eller balansering på stokker slik man må om sommeren her oppe.

Lite snø også i Brungmarka i vinter.

Lite snø også i Brungmarka i vinter.

Vinden har økt skikkelig på og innen vi når Sikatjønna blåser det noe infernalsk. Den lille gapahuken som står i nordenden av tjønna gir litt le for vinden, men den er alt annet enn tett, så dunjakkene kommer på. Der vi sitter med hver vår kaffekopp, kjenner vi hvordan vinden tar tak og får hele gapahuken til å riste. Et kort sekund lurer jeg på om den vil ramle sammen, men i neste sekund tenker jeg at dersom den overlevde stormen «Ivar» i høst, så klarer den vel dette ogå. Gapahuken har fin utsikt over tjønna og mot Brungfjellet, men i dag ser alt litt grått og trist ut.

Villa Gjennomtrekk ga litt ly for vinden.

Villa Gjennomtrekk ga litt ly for vinden.

Når kaffen er drukket, rusler vi videre nordover mot noen små tjern. Sommerstid er det mye våt myr i dette området, så nå når terrenget et dypfryst, benytter vi sjansen til å se oss litt om. Det samme gjorde visst en gordon setter som plutselig kom løpende forbi. Hvor eieren var vites ikke, for denne bikkja var det eneste levende vesenet vi møtte på turen.

Utsikt mot Brungfjellet.

Utsikt mot Brungfjellet.

Vinden er såpass utrivelig at vi dropper å spise lunchen her oppe på platået og setter kurs mot skogsbilveien. Et lite stykke før man treffer på veien ligger en godt gjemt hytte i skogen. Vi finner litt ly på trappa og spiser matpakken der. Ikke akkurat verdens beste utsikt midt i gammelskogen, men når det blåser såpass kraftig som det gjorde i dag, må utsikten vike for ly.

Turen ned skogsbilveien går fint pga broddene vi har på skoene. Jeg hadde ikke likt meg ned der uten brodder.

Sommertur i skiterreng

Nordmarka fra Gjenvollhytta byr på et fantastisk skiterreng for oss som ikke elsker bratte bakker. Tiden var moden for å sjekke ut hvordan området var å gå i til fots sommerstid. Konklusjonen ga seg selv ganske fort: Nordmarka med sine myrområder egner seg best for skiturer. Skal man gå til fots i området er det bedre å starte fra Hallset, evt. følge grusveiene fra Gjenvollhytta i retning Hallsetvollen og heller gå seg en runde rundt der. Nedenfor noen glimt fra mandagens tur.

Rett ved Gjenvollhytta. Egner seg definitivt best om vinteren med ski på beina her.

Rett ved Gjenvollhytta. Egner seg definitivt best om vinteren med ski på beina her.

Myr og atter myr. Veldig vakkert og beroligende å se på, men ikke så trivelig å gå i i lengden.

Myr og atter myr. Veldig vakkert og beroligende å se på, men ikke så trivelig å gå i i lengden.

En gammel skogsvei under opprusting. Et trist syn enn så lenge hvertfall.

En gammel skogsvei under opprusting. Et trist syn enn så lenge hvertfall.

Kort stopp ved Selbusjøen på vei hjem. Brungmarka i bakgrunnen.

Kort stopp ved Selbusjøen på vei hjem. Brungmarka i bakgrunnen.

Gullsiberget i Klæbu (537 moh)

Søndag, pent vær og søndagstur på programmet. I dag falt valget på Gullsiberget i Klæbu. Kjæresten har vært her en gang før, men prøvd seg flere ganger og gitt opp. Årsaken er et gaupeterreng uten like. Bratte skrenter og dype tjuvdaler er hva man må forsere om man skal ferdes i dette terrenget. Jeg har sjelden vært mer retningsforvirra enn jeg var oppi dette terrenget i dag. Vanligvis har jeg et indre kompass som funker ganske bra, men i dag var det total forvirring, så jeg var glad vi hadde med en gps som kunne vise hvor vi var og hvor vi skulle.

Gps-sporet fra dagens tur.

Gps-sporet fra dagens tur.

Vi starter turen fra Gjenvollhytta og går den pyton bratte grusveien opp til Hallsetvollen. Her skrår vi ut i terrenget i retning Torbergtjønna. Terrenget er myrlendt, men en del tørrere enn gårsdagens tunge myrer i Malvikmarka. på vei opp et mydrag hører vi plutselig flaksing rett ved og rypemamma flyr opp og setter seg ned et lite stykke nedenfor oss. Hun trekker på vingen og prøver helt klart å få oss unna stedet vi står på, og vi skjønner at hun har unger der.

Rypemamma.

Rypemamma.

Vi trår forsiktig i lyngen så vi ikke uforvarende skal komme til å tråkke på rypebarna hennes, og mens vi kikker intenst ned i bakken flakser nok en rype opp og fire små nøster av noen kyllinger virrer rundt bena våre. Det er såvidt jeg tør bevege meg i frykt for å trampe på ett av de nydelige nøstene som virrer rundt oss. De er bittesmå og helskjønne og jeg skjønner godt at rypemamma vil ha oss unna, så vi trekker oss tilbake og fortsetter på turen vår. Forhåpentligvis fikk de to rypene samlet alle barna sine igjen. Snakk om flott opplevelse på tur!

Ved Torbergtjønna.

Ved Torbergtjønna.

Idet vi ser Torbergtjønna får vi vår første smak av gaupterrenget som er her. Vi befinner oss nemlig oppe på en høy skrent, og det er ikke mulig å ta korteste vei ned til tjønna. Vi svinger vestover langs ryggen av skrenten inntil vi kommer til en plass hvor det er mulig å komme ned. Ved Torbergtjønna tar vi en pause og vurderer retningen videre. Å gå rett mot Gullsiberget er ikke noe alternativ for da er det utrolig mye opp og ned, så vi går østover et stykke før vi sikter oss inn mot østsiden av Gullsiberget. Vi ser nå hvor utrolig bratte skrenter det er i dette terrenget, og jeg skjønner at man skal vite hvor man skal gå for ikke å gå seg fast og måtte gå tilbake. Etter å ha gått et stykke langs østsiden av Gullsiberget bestemmer vi oss for å begynne klatringen mot toppen. Det er skitbratt her og jeg holder meg fast i lyngen samtidig som jeg sørger for å ha vekta fremover så ikke baken vinner kampen om tyngdekraften og sender meg ned skråningen igjen. Etter å ha svettet en liter og pustet for to, ser jeg at det lysner i skogen og stigningen flater noe ut. Like etter står vi på toppen. Puh!

Endelig på toppen!

Endelig på toppen!

Om man går litt ut på pynten av berget er det nydelig utsikt mot Vassfjellet og Heimdal. Østover er det dessverre ingen utsikt, men den fikk vi et glimt av på veien opp.

Mot Heimdal.

Mot Heimdal.

Vi slår oss ned på toppen og spiser lunch der. Truende skyer kan sees i sørøst, men det virker som om vi skal gå klar av dem slik vi har gjort i hele dag.

Mot Vassfjellet.

Mot Vassfjellet.

Ned fra Gullsiberget følger vi en sti nordover (og da får vi også flott utsikt mot Jonsvatnet), men da den dreier vestover velger vi å dreie øst og forlate stien. Hittil har vi gått i meget slakt terreng og jeg lurer på når vi skal få nedoverbakkene med stigningen opp til Gullsiberget friskt i minne. Heldigvis blir det ingen bakker ned som er i nærheten av den vi gikk opp, så det virker som om vi har valgt en bedre vei ned enn opp.

På vei ned fra Gullsiberget.

På vei ned fra Gullsiberget.

Vi kommer ned til Devletjønna og klarer å passere på vestsiden av den. Litt småkronglete, men med hjelp fra kjæresten for å komme opp en skrent, kommer jeg meg trygt til enden av tjønna.

Det er dårlig med merking i Nordmarka, men skilt som navngir tjern og myrer har de satt opp.

Det er dårlig med merking i Nordmarka, men skilt som navngir tjern og myrer har de satt opp.

Herfra følger vi et myrdrag inntil vi kommer til en bekkedal som går langs hele østsiden av Gullsiberget. Vi følger bekkedalen ned og kommer til slutt tilbake til vårt eget spor øst for Torbergtjønna. I stedet for å følge samme vei tilbake går vi nå sørøst langs et myrdrag mellom bratte koller og skrenter. Ett sted må vi over en liten tjuvdal og opp en bratt skrent. For meg som er medlem av kortfot-familien er det ikke bare bare å komme opp slike bratte skrenter hvor det omtrent ikke finnes steder å plassere beina, men med drahjelp fra kjæresten kommer jeg meg greit opp. Videre ned går vi på myrer i skogen i retning veien vi kom, men vi velger bevisst å ikke gå tilbake til Hallsetvollen for å følge veien hele distansen tilbake til bilen.

På vei gjennom skogen mot Gjenvollhytta.

På vei gjennom skogen mot Gjenvollhytta.

Det viser seg at det går lekende lett ned gjennom skogen og plutselig befinner vi oss på veien ca 500 meter fra Gjenvollhytta. Akkurat der vi kommer ut på veien er det en bålplass med benker så vi slår oss ned og nyter solvarmen og de siste kaffedråpene før vi rusler i retning bilen. Nesten 11 km. på tur også i dag. Jeg fortalte kjæresten at denne bloggposten skulle hete «Been there, done that», men som den observante leser allerede har sett, så heter den ikke det. Så muligens blir det en ny tur til Gullsiberget. Om 2 år!